Mangel på selvtillit/selvbilde stopper meg fra å leve livet mitt slik jeg ønsker

[AnonymBruker]

Jeg har så lyst til å få til noe som gir meg noe. Jeg ble ufør men har stort ønske om å få til noe, jeg slår meg liksom ikke til ro med å forbli ufør resten av livet. Selv om uføretrygden gir meg stabil inntekt, er den ikke all verden. Og det svir når jeg har en 4-årig høgskoleutdannelse jeg ikke får brukt. Men likevel så jeg kjenner at livet er mer enn å "greie seg". Jeg lengter etter å kjenne på mestring og glede.
Jeg blir 40 i år. Jeg har barn. Jeg kjenner mye på at jeg ikke føler jeg har fått til mye i livet, sånn rent bort i fra barna ❤️

Jeg er ekstremt var for kritikk og verden min faller omtrent i grus når jeg får noe i mot meg som går på mine evner eller intelligens. Det samme om noe går på mitt utseende. Jeg har dermed ikke klart å stå i jobb. 
Jeg fikk en diagnose. Og ble nærmest oppgitt i utredningen. Da falt jeg enda mer sammen. Det er liksom ikke noe håp for meg, ble det nærmest sagt. De sa at mine forsøk på mestring gjennom jobb og privatliv hadde ikke ført frem og hadde dessverre ført til at jeg heller følte meg  mer og mer mislykket. Dette er nok pga min diagnose. I normale tilfeller vil jo eksponering føre til øvelse og dermed større følelse av mestring. Men det er altså ikke så lett hos meg.
Problemet er egentlig at alt jeg gjør føles under middels. Jeg har interesser og hobbyer og jeg drømmer om å bli "en av dem", altså de jeg ser opp til. Men jeg kan aldri i veien se for meg at jeg kan bli såpass god i det at jeg kan jobbe med det.
For å si det på en annen måte, det hadde sånn som det er nå, ikke hjulpet å ta en utdannelse eller lære seg det ordentlig for jeg hadde ikke hatt tro på mestring. Det skorter altså enten på selvtillit eller selvbilde, jeg er litt usikker på hvor skoen trykker her. Men merkelig nok så er det en vilje der inne så jeg har liksom ikke gitt opp heller! Jeg bare får det ikke til.
Det føles som en uoverkommelig oppgave dette her; å få retta opp feilen. Det er så mye å ordne opp i at jeg mister helt motet. For i tillegg til dette, har jeg også litt fysiske problemer jeg prøver å ordne opp i. Familieproblemer. Til sammen føles alt uoppnåelig og jeg ender opp veldig langt nede, hjemme som ufør og livet går liksom forbi meg.
Jeg har ikke noe konkret spørsmål, jeg håper bare noen vil kommentere sine synspunkter på dette. 
 

Anonymkode: fe85c...812

[AnonymBruker]

Jo, altså spørsmålet er vel egentlig, hvordan få et godt selvbilde, eller hvordan få bedre selvtillit? Eksponering ovenfor andre funker ikke, da jeg alltid sitter igjen med en følelse av mindreverdighet 

Anonymkode: fe85c...812

[AnonymBruker]

Litt vanskelig å gi råd uten å vite diagnose men utifra utfordringene du beskriver så høres det ut som at du har dårlig selvbilde. Selvfølelsen din bygger du på hva du får til. Du stiller strenge krav til deg selv og må kunne ting mer enn godt nok for å være fornøyd. Kanskje ikke engang da vil du føle deg tilfreds fordi du har lav selvtillit og ser ikke selv dine styrker. Derfor hjelper det ikke å jobbe eller mestre fordi du ikke innser at du mestrer. Lav selvfølelse gjør at du fokuserer på feiltrinn fremfor suksesser. Du kan jobbe med disse tingene selv om du ikke har jobb. Men du må nok innse at det å gjøre ting (perfekt) ikke vil hjelpe deg før du blir glad i deg selv som du er. ( selvfølelsen) 

Anonymkode: eba0a...967

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jo, altså spørsmålet er vel egentlig, hvordan få et godt selvbilde, eller hvordan få bedre selvtillit? Eksponering ovenfor andre funker ikke, da jeg alltid sitter igjen med en følelse av mindreverdighet 

Anonymkode: fe85c...812

Du må skille selvbilde som består at selvfølelse og selvtillit. Følelse av mindreverdig kommer av lav selvfølelse. Når du har truffet andre mennesker og du sitter igjen med følelse av mindreverd, hvilke tanker får du om deg selv da? Så må du utfordre de tankene. Kan de stemme? Hvorfor/ hvorfor ikke?

Anonymkode: eba0a...967

[AnonymBruker]

Jeg var svært var for kritikk i mange år. I sosiale settinger var jeg keitete og uinteressant, da jeg konstant analyserte andres respons. Profosjonelt en underachiever. 

(Det har aldri vært mistanke om at jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse.)

For noen år siden (40-års-krisa?) gjorde jeg opp status, og fant ut at livsførselen, med overdreven selvananalyse, ikke hadde tjent meg vel. Jeg bestemte meg derfor for å endre meg selv. Jeg hadde uansett intet å tape.

Fra da har jeg brydd meg nada om andres mening om meg. Når hjernen på autopilot starter analyse av sosiale signaler, stenger jeg aktivt slike tanker umiddelbart ute, og fokuserer på å være til stede i samtalen.

Poenget er at du aktivt må stenge analyseringen ute. Du vet jo egentlig hvordan man skal oppføre seg. Hva kan bli verre enn sånn det er i dag?

Anonymkode: e5e34...754

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du må skille selvbilde som består at selvfølelse og selvtillit. Følelse av mindreverdig kommer av lav selvfølelse. Når du har truffet andre mennesker og du sitter igjen med følelse av mindreverd, hvilke tanker får du om deg selv da? Så må du utfordre de tankene. Kan de stemme? Hvorfor/ hvorfor ikke?

Anonymkode: eba0a...967

Jeg tenker at jet har ikke noe å bidra med i samtalen, har ingen historier å fortelle fra mitt eget liv/det er uinteressant, jeg føler meg mindreverdig fordi jeg ikke har jobb og det synes ikke utenpå, ikke forteller jeg hva det er og ikke spør de så da blir det bare en sånn klein stemning. Og når det varer over flere år, så er det helt snålt når foreldre av barnas venner, mannens familie, ja til og med de i min familie ikke sier noe. Det blir en slags stor rosa elefant i rommet 😞

Jeg tenker at det er jo sannelig ikke rart jeg får lav selvfølelse da. Min identitet er ikke knyttet til noen ting liksom. Anne Hansen ja, ja hun som jobber på Cutters ja. Berit Johansen, ja hun som er så flink å spille gitar det. Og Stine Olsen, ja det er jo hun som er så flink med å snakke med alle. 

Osv osv. Jeg har på en måte ingen identitet når selvfølelsen blir så lav. Eller, noe sier det vel om meg og da, ja hun som ikke er i jobb det. Nei, aner ikke hvorfor...Hun ser nå frisk ut så det kan nå ikke være noe alvorlig....slike ting ser jeg for meg.

Men alt dette går jo på ting utenifra. Innenifra føler jeg jo at jeg ikke får til noen ting, jeg prøver å forstå feks fotografering men det er for mye tall og ulogiske ting for meg. Så tenker jeg det er jo sikkert helt logisk, bare at jeg ikke skjønner det. Eller at jeg ikke mestrer samtalens kunst, ikke takler kommentarer som er rettet mot meg osv osv. Hvis noen kommenterer at jeg ser sliten ut, så tenker jeg at jeg ser stygg ut feks. Det er mange ting til sammen som skaper et dårlig selvbilde.

Anonymkode: fe85c...812

[AnonymBruker]

Du er ufør og har en diagnose. Jeg tror ingen her inne kan hjelpe seg, du trenger behandling/terapi av profesjonelle. Det kan være psykologsamtaler, gruppeterapi, samtaler med livscoach, kurs i livsmestring og mye annet… 

Anonymkode: 1c537...6ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du er ufør og har en diagnose. Jeg tror ingen her inne kan hjelpe seg, du trenger behandling/terapi av profesjonelle. Det kan være psykologsamtaler, gruppeterapi, samtaler med livscoach, kurs i livsmestring og mye annet… 

Anonymkode: 1c537...6ea

Ifølge psykologen som utredet meg, var det satt såpass langt inn i personligheten at det var ikke noe å gjøre med. Hva gjør man da? Og er det i det hele tatt lov å ta vekk hele håpet fra et annet menneske? (hva om jeg hadde tatt kvelden pga en sånn beskjed etterpå)

Anonymkode: fe85c...812

[AnonymBruker]

Unnvikende pf? 

Anonymkode: df90f...fef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Ifølge psykologen som utredet meg, var det satt såpass langt inn i personligheten at det var ikke noe å gjøre med. Hva gjør man da? Og er det i det hele tatt lov å ta vekk hele håpet fra et annet menneske? (hva om jeg hadde tatt kvelden pga en sånn beskjed etterpå)

Anonymkode: fe85c...812

Det tror jeg faktisk ikke. Det er alltid mulig å bli bedre. Om det så er i små, små steg. Du må dra til en psykolog som er motivert til å hjelpe deg, og du må være motivert for behandling. Det er fullt mulig å steg for steg ta tak i de negative tankene du har. Har vært der du er selv. Du må være bestemt på endring, men også innstilt på at det tar lang tid. Husk at hjernen skal vende seg til en helt annen måte å tenke på. Du må ikke gi deg, og stå på og ikke høre på sånne som sier det ikke er håp. Det er tull, det er alltid håp så lenge det er motivasjon🙂

Anonymkode: 6fe19...7db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Unnvikende pf? 

Anonymkode: df90f...fef

Ja riktig. Det er ingen behandling i nærheten og noe tvilsom behandling ved å reise ser jeg på internett. Men når psykolog sier det ikke er behandlingsbart så mister man litt håp også. Når selvtilliten min er så lav så er det også lett å tenke sånn

Anonymkode: fe85c...812