Lite veninner i voksen alder & toxic vennskap - kutte ut? eller kommunisere?

[AnonymBruker]

Hei, 

Jeg er en dame på 40 som ikke akkurat har særlig mange venner, har nok med fulltidsjobb og barn og ny bolig ( jeg er separert) Jeg har hatt en veninne i over ti år nå, som aldri har vært spesielt empatisk av seg, men som jeg har tenkt at jeg skal være venner med ut livet. 

Det har blitt klart for meg at hun har slitt mye, både innad familie og vennskap, og har selv ikke mange venner. 

Jeg fikk en diagnose i voksen alder ( add )  som gjør at jeg blir litt surrete og rotete, og virker nølende og tidvis distrahert. Jeg har derimot lært meg mye om hvordan sunne relasjoner skal være, og de skal være omsorgsfulle, forståelsesfulle, og nyskjerrig på følelser og meninger. Min veninne og jeg er ikke særlig god på det, og ble jo veninner før jeg lærte meg det her, og jeg føler jeg har utviklet meg og greier å støtte henne på en god måte. Men det har ikke hun.

Nnår jeg skal skal dele noe, så er det bare "kom deg over det" og latter når jeg viser at jeg har ordnet hjemme med interiør og sånt.  Er jeg på samme måten mot henne, blir hun veldig sur, og sier jammen hun er jo lei seg da. Så vanligvis pleier jeg ikke å svare sånn, men testet en gang for å se om hun reagerte. Mao, er det ok at hun sier dette, men ikke jeg. JEG må støtte.

Så til hendelsen som gjorde at jeg innså at jeg kansje må kutte ned på kontakten. Det var ikke en stor greie, men det gikk inn på meg.

 Jeg har jo mye selvtillit, og jeg gjør jo som jeg vil hjemme i min bolig, men det blir jo annerledes enn det som er "in" Det blir skikkelig "meg". Jeg synes jo det er fint selv, men når jeg sender til veninna mi så kommer det inn en kommentar ala. "ikke akkurat minimalistisk" med latterfjes. Så sier jeg at ja jeg er kansje litt sånn da, jeg har jo adhd, og er ganske kunstnerisk, så jeg lager jo mine egne malerier, og gjør mange grep som er sikkert skikkelig merkelige for folk flest. Men det blir jo veldig "meg" her hjemme.  Når jeg sa det, så ble det visst bare enda morsomere. Haha, adhd liksom. Ja da er det kaos. 

Det jeg jobber mye med, pga adhd, er jo å bli glad i meg selv som jeg er. Men det blir jo vanskelig når en veninne jeg har mye kontakt med, ler av meg når jeg viser hvordan jeg har det hjemme. Synes det er så vondt, men det føles ut som jeg må kutte henne ut for å ta vare på meg selv.  

Prøver jeg å kommunisere, vet jeg at hun går rett i forsvar og sier at hallo, det var jo ikke vondt ment, det var jo bare på morro, osv. Hva skal man gjøre da? Bare kutte ut de få vennene man har?

Anonymkode: 40635...b2f

[AnonymBruker]

Jeg ville konfrontert henne med hvorfor hun har ulike "regler" for deg og henne. Dvs, hvorfor hun ikke forstår at du også trenger støtte når hun selv blir lei seg om hun ikke får det. At hun reagerer når du svarer henne slik hun svarer deg.

Ang den andre kommentaren så kan du si at selv om det ikke var vondt ment/var en spøk, så gjorde det fortsatt vondt at hun sa det pga at du har jobbet med å bli glad i seg selv pga diagnosen osv.

Men til syvende og sist så kan du ikke endre henne. Det kan være hun kan bli litt mer bevisst hva hun sier og hvordan hun fremstår hvis hun er åpen for det og du konfronterer henne med det på en konstruktiv måte. Det kan være verdt et forsøk. Hvis det ikke går inn, så må du selv ta et valg på om det er verdt å fortsette å være venn med henne.

 

Anonymkode: 03c6b...18d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg ville konfrontert henne med hvorfor hun har ulike "regler" for deg og henne. Dvs, hvorfor hun ikke forstår at du også trenger støtte når hun selv blir lei seg om hun ikke får det. At hun reagerer når du svarer henne slik hun svarer deg.

Ang den andre kommentaren så kan du si at selv om det ikke var vondt ment/var en spøk, så gjorde det fortsatt vondt at hun sa det pga at du har jobbet med å bli glad i seg selv pga diagnosen osv.

Men til syvende og sist så kan du ikke endre henne. Det kan være hun kan bli litt mer bevisst hva hun sier og hvordan hun fremstår hvis hun er åpen for det og du konfronterer henne med det på en konstruktiv måte. Det kan være verdt et forsøk. Hvis det ikke går inn, så må du selv ta et valg på om det er verdt å fortsette å være venn med henne.

 

Anonymkode: 03c6b...18d

Det er klart, jeg kan ikke endre henne, og det har jeg så klart ikke lyst til heller. Jeg har som prinsipp at det er feil å gjøre. Men føler at hun prøver å endre noe i meg, som er min selvfølelse. Tror det har noe med et sår i henne da, og ikke ondskap. 

Anonymkode: 40635...b2f

[Helene]

Jeg har en sånn, såkalt nær venninne. Hun har aldri opplevd i nærheten så mange dumme ting i livet som meg. Da snakker jeg om ting som har vært helt utenfor min kontroll. Men ifølge henne forstår hun alt, og har masse banale løsninger, eller bagatelliserer mine ting. Jeg har gitt opp. Hun er fortsatt god venninne, men forteller ikke alt lengre. Det har blitt nødvendig. 

[AnonymBruker]

22 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har jo mye selvtillit, og jeg gjør jo som jeg vil hjemme i min bolig,

(...) Men det blir jo vanskelig når en veninne jeg har mye kontakt med, ler av meg når jeg viser hvordan jeg har det hjemme. Synes det er så vondt,  

Anonymkode: 40635...b2f

Hvis du synes det er 'så vondt' at en annen person ikke liker innredningen din, så har du omtrent ingen selvtillit. Med mye selvtillit ville du ikke tenke på at du skulle sende bilder til andre for å få validering. 

Dette sier jeg ikke for å forsvare venninnen (hun høres ut som en idiot), men fordi "størrelsen" på din reaksjon burde være å løfte det ene øyenbryn en kvart centimeter og si 'Nå, whatever' til at noen ikke likte det. 

 

Anonymkode: 99e50...46b