Samlivsbruddet har skjedd og jeg føler jeg lever i en avgrunn

[AnonymBruker]

Jeg trenger bare å lage en sutretråd.

Etter flere år sammen, innser jeg at vi ikke puttet i den samme efforten som jeg trodde.
Han orket ikke mer, og jeg forstår det og respekterer det.

Mine og dine barn ble til våre felles barn, og jeg fant liksom kjernefamilien, noe jeg aldri hadde trodd jeg lengtet etter.

Han beholder huset, jeg får tid på meg til å finne noe nytt - vi skiller veier som gode venner.
Men jeg føler meg helt tom, livet er sugd ut av meg.

At vi satte strek var på mange måter deilig - jeg slapp å lenger prøve å få mannen til å komme tilbake til meg, jeg har lengtet etter nærheten hans så lenge, men har bare trukket seg og trukket seg unna meg i lang tid.
Alle drømmer, livet jeg hadde bygget med han, er alt bare revet vekk. Jeg må stake ut en ny kurs, og jeg gleder meg til å finne tilbake til livet og ikke lenger kjempe for noe som tydeligvis har vært dødt lengre enn jeg trodde.

Det gjør så vondt. Det gjør så ulidelig vondt selv om jeg logisk sett føler at dette er helt riktig.
Jeg må flytte ut av huset mitt, finne ny "mening" med livet, som ikke handler om våre planer og tanker og drømmer om hva vi bygget og jobbet mot sammen.
FY FAAAAAN i helvete det er så vondt!
Jeg er så kvalm, utslitt hele tiden. Dagene svinger, den ene timen føler jeg meg så klar for å komme meg videre. Og den neste timen er jeg helt i kjelleren, klarer knapt ta meg sammen.

Kan noen vær så snill og forsikre meg om at det vil bli bedre.
Jeg syns så synd i meg selv, og barna mine, som har mistet det som var livet i lange tider.

Anonymkode: 31438...1c3

[AnonymBruker]

Er omtrent i samme situasjon. Føler med deg. En kan fint være lei seg for det en mister, selv om det er riktig å gå videre. Det går opp og ned her også. 

Anonymkode: 8405c...90d

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at du har det fryktelig fælt nå. Men det vil selvsagt bli bedre. Men ta deg god tid til å sørge. Ta godt vare på deg selv. 

Du vil få bedre og bedre perspektiv, minner bli mer og mer fjerne, og hjernen vil viske ut mye av det som var. Til slutt er du et mye bedre menneske med mye mer kunnskap om hvilken partner som passer deg. 

Det ordner seg! Når du har sørget gjennom alle årstidene vil det være MYE bedre, og kanskje helt bra igjen. 

Anonymkode: a3b95...208

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg trenger bare å lage en sutretråd.

Etter flere år sammen, innser jeg at vi ikke puttet i den samme efforten som jeg trodde.
Han orket ikke mer, og jeg forstår det og respekterer det.

Mine og dine barn ble til våre felles barn, og jeg fant liksom kjernefamilien, noe jeg aldri hadde trodd jeg lengtet etter.

Han beholder huset, jeg får tid på meg til å finne noe nytt - vi skiller veier som gode venner.
Men jeg føler meg helt tom, livet er sugd ut av meg.

At vi satte strek var på mange måter deilig - jeg slapp å lenger prøve å få mannen til å komme tilbake til meg, jeg har lengtet etter nærheten hans så lenge, men har bare trukket seg og trukket seg unna meg i lang tid.
Alle drømmer, livet jeg hadde bygget med han, er alt bare revet vekk. Jeg må stake ut en ny kurs, og jeg gleder meg til å finne tilbake til livet og ikke lenger kjempe for noe som tydeligvis har vært dødt lengre enn jeg trodde.

Det gjør så vondt. Det gjør så ulidelig vondt selv om jeg logisk sett føler at dette er helt riktig.
Jeg må flytte ut av huset mitt, finne ny "mening" med livet, som ikke handler om våre planer og tanker og drømmer om hva vi bygget og jobbet mot sammen.
FY FAAAAAN i helvete det er så vondt!
Jeg er så kvalm, utslitt hele tiden. Dagene svinger, den ene timen føler jeg meg så klar for å komme meg videre. Og den neste timen er jeg helt i kjelleren, klarer knapt ta meg sammen.

Kan noen vær så snill og forsikre meg om at det vil bli bedre.
Jeg syns så synd i meg selv, og barna mine, som har mistet det som var livet i lange tider.

Anonymkode: 31438...1c3

Du er ikke alene, akuratt nå er det mange som er i samme situasjon som deg, inkludert meg. Jeg har ikke barn, men jeg ønsket meg det inderlig med han, var vi som skulle dele livet og jeg gav avkall på veldig mye for det. Men han vil ikke ha meg. Så trøsten er kanskje veldig liten, men jeg føler med deg og det er det mange som gjør. Ikke nekte deg selv å ha det vondt og skrik og gråt om du må, det er en sorg og ofte en man ikke får blomster for. Du er kjempe sterk allerede som ser håp og riktighet. Men så lenge du har kjent den kjærligheten så er det også sorg i den. Noen går hele livet uten å kjenne kjærlighet. Men jeg vet at dette bare er tomme ord fra en fremmed, men jeg ønsker deg all lykke til videre. Og bare sutre så mye du trenger ❤️

Anonymkode: 4c6ee...fe8

[AnonymBruker]

Har det akkurat som deg TS. Her har det gått 1,5 år, blitt litt bedre men sørger fremdeles dypt over kjernefamilien som ble ødelagt. Tomme dager uten barna, og supertravle dager med barna. Tre barn som fikk hele sin verden knust. 

 

M50

Anonymkode: 868f8...2a2

[AnonymBruker]

Punkt 1 er å slutte å sutre og synes synd på seg selv.  Barn og voksne blir syke og dør. Tenk på allverdens sykdommer og skjebner dere kunne ha fått. Kreft... ALS..MS... Hjernesvulst og nervelidelser, en kan få slag og hjertestans som man overlever men er "halvdød" grønsak. 

Dere er friske og oppegående folkens, tenk litt på det istedet for å marinere dere i deres egen selvmedlidenhet.    Blir bare så lei av meningsløs sutring, når en ser hvor mange elendige skjebner som finnes.

 

 

Anonymkode: 88c8d...b63

[AnonymBruker]

Livet kommer til å føles nydelig igjen, det kan jeg garantere! Det er smertefullt der du er nå, det vet jeg alt om. Det føles som om livet er ødelagt og at ingenting vil føles rett igjen. Men det vil det. Jeg ble skilt for to år siden, og nå er livet mitt bedre enn det har vært noen gang. Det har det vært en god stund, og allerede noen få måneder etter bruddet så det mye lysere ut. Det hjalp veldig når jeg hadde ny leilighet på plass og kunne begynne å planlegge noe helt konkret, og ikke bare satt fast i det gamle huset og alt så helt usikkert ut. Og jeg sørget for å være mye med venner og gjøre ting jeg hadde glede av. Jeg trente, tok vare på meg selv. Og sakte men sikkert lysnet det. Hold ut!

Anonymkode: 37c93...898

[AnonymBruker]

Takk for fine svar - det hjelper 😄 selv om jeg vet at det blir bedre. Det bare ser så mørkt ut…

Hadde mannen, livet, huset. Økonomien var god. Alt var liksom perfekt!
Og jeg hadde lagt singellivet bak meg, endelig. Jeg følte jeg tilhørte noe/noen. Hvilket jeg aldri har brydd meg om før.
Følte jeg hadde mer å tilby barna i den familien vi var…

Er redd jeg finner en ny, som bare blir halvparten så bra 😂

Men akkurat nå er det jo mer alt hva jeg mistet, og ikke tapet av mannen som viste seg å kanskje være en ganske annen enn jeg trodde…

Anonymkode: 31438...1c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Takk for fine svar - det hjelper 😄 selv om jeg vet at det blir bedre. Det bare ser så mørkt ut…

Hadde mannen, livet, huset. Økonomien var god. Alt var liksom perfekt!
Og jeg hadde lagt singellivet bak meg, endelig. Jeg følte jeg tilhørte noe/noen. Hvilket jeg aldri har brydd meg om før.
Følte jeg hadde mer å tilby barna i den familien vi var…

Er redd jeg finner en ny, som bare blir halvparten så bra 😂

Men akkurat nå er det jo mer alt hva jeg mistet, og ikke tapet av mannen som viste seg å kanskje være en ganske annen enn jeg trodde…

Anonymkode: 31438...1c3

Det gjør vondt en del måneder så går det over, bruk tiden din til å planlegge livet ditt videre! Ordne det praktiske, trene og komme deg ut gjør faktisk underverker. Ikke tenk på noen ny partner nå, få alt det andre på plass først. Det er faktisk ikke så ille å være singel en periode.  Så når du leter etter en ny når den tid kommer, så skal du selv definere og bruke tid på hva egenskaper en slik partner skal ha. Du skal ikke ta til takke med noe som helst.

Anonymkode: 401aa...7a5

[AnonymBruker]

Kan man virkelig elske noen i flere år og komme over de etter noen mnd?

Den ene timen føler jeg meg kurert - når jeg endelig har fått flyttet ut ser jeg for meg livet blir deilig!
Den andre timer føler jeg en bunnløs sorg, og er redd jeg skal sitte naken og alene i nytt hus og aldri finne kjærligheten igjen og ikke føle glede…
🙄🙄

TS

Anonymkode: 31438...1c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Punkt 1 er å slutte å sutre og synes synd på seg selv.  Barn og voksne blir syke og dør. Tenk på allverdens sykdommer og skjebner dere kunne ha fått. Kreft... ALS..MS... Hjernesvulst og nervelidelser, en kan få slag og hjertestans som man overlever men er "halvdød" grønsak. 

Dere er friske og oppegående folkens, tenk litt på det istedet for å marinere dere i deres egen selvmedlidenhet.    Blir bare så lei av meningsløs sutring, når en ser hvor mange elendige skjebner som finnes.

Anonymkode: 88c8d...b63

Hvordan vet du at ts ikke også har opplevd noe av dette? Tror du alle på kg er "friske" og aldri har opplevd dødsfall? 

Anonymkode: 28be0...5d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Kan man virkelig elske noen i flere år og komme over de etter noen mnd?

Anonymkode: 31438...1c3

Nei, men man kan komme et stykke videre på noen mnd. Begynne å skape seg et liv på egenhånd. Lage noen nye vaner. Møte nye mennesker. Så lar man livet skje

Anonymkode: 28be0...5d1

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Punkt 1 er å slutte å sutre og synes synd på seg selv.  Barn og voksne blir syke og dør. Tenk på allverdens sykdommer og skjebner dere kunne ha fått. Kreft... ALS..MS... Hjernesvulst og nervelidelser, en kan få slag og hjertestans som man overlever men er "halvdød" grønsak. 

Dere er friske og oppegående folkens, tenk litt på det istedet for å marinere dere i deres egen selvmedlidenhet.    Blir bare så lei av meningsløs sutring, når en ser hvor mange elendige skjebner som finnes.

 

 

Anonymkode: 88c8d...b63

Hva faen feiler deg??? Du må være det kaldeste menneske jeg har møtt på her inne. Enten har du aldri opplevd en sorg så sterk eller så er så så psykopat at du ikke engang kjenner hvordan det føles. Ja det finnes mye vondt i verden, men alle har rett på medfølelse og medmenneskelighet når de går gjennom noe som er vondt, det er menneskelig. Håper du ikke har en kjæreste for du må være et rasshøl å være sammen med. 

Anonymkode: 4c6ee...fe8