Somatiseringslidelse som kanskje er MS - veldig forvirra

[AnonymBruker]

I november 2019 snublet jeg på vei hjem fra jobb, og falt og slo meg. Siden det har kroppen vært rar og jeg hatt en masse diffuse symptomer. Fastlegen sier at det er somatiseringslidelse. Jeg stolte selvfølgelig på det, han har jo kjempelang utdannelse så han vet jo så klart bedre enn meg, tenkte jeg. Jeg prøvde å følge fastlegens råd om å tenke positivt og prøve å ignorere de diffuse greiene, men synes ikke det hjalp.

Så henviste fastlegen meg til DPS, og jeg begynte hos psykolog for snart et år siden. Har prøvd å gjøre som psykologen sier, og har gransket barndommen og livet mitt og virkelig prøvd å tenke etter. Men jeg har egentlig aldri opplevd noe som har vært skikkelig ille. Selv når noe vondt/trist/vanskelig har skjedd så har jeg vært heldig og alltid hatt det bra på et annet område av livet. Sånn som da den ene besteforelderen min var syk og døde da jeg var barn, så holdt vi på med å øve til et skuespill på skolen så jeg hadde det å se frem til. Eller da katten vår døde da jeg var barn, etter det kjøpte vi hytte og der var det jo gøy, så da kom det på en måte noe godt ut av det også selv om det kanskje er litt rart å si. Jeg har egentlig vært veldig heldig i livet synes jeg. Har egentlig aldri opplevd noe skikkelig fælt.

Og som voksen er det egentlig det samme. Når jeg har gjennomgått samlivsbrudd så har jeg hatt en spennende jobb å se frem til, eller vært ekstra mye med venner og familie. Jeg synes jeg er veldig heldig, har gode venner, omsorgsfulle foreldre og en fantastisk søster. Synes jeg har hatt et bra liv. Så når psykologen vil at jeg skal finne ut av hvorfor jeg har fått så mange diffuse problemer så synes jeg det er skikkelig frustrerende. For jeg skjønner ikke hvorfor, og jeg klarer ikke finne noen grunn til det. Selv i perioder der livet mitt har vært ekstra bra (nyforelsket, og et ekstra gøy prosjekt på jobb) så har jeg likevel hatt disse plagene.

Jeg synes dette siste året har vært litt vanskelig. Og jeg er alltid i dårlig humør reaten av dagen etter at jeg har vært hos psykologen. Og hvis hun avlyser en time så blir jeg skikkelig glad, og det føles nesten som å få beskjed om at man slipper eksamen. Jeg tenker at når jeg reagerer sånn på psykologtimene så betyr det at jeg trenger mer psykologhjelp enn jeg selv vil innse, og det er psykologen enig i.

Jeg føler at jeg har jobbet kjempehardt for å prøve å finne ut av hvorfor kroppen minner så rar. Jeg vil jo ikke ha det sånn som dette. Men psykologen er liksom aldri fornøyd. Hun sier at jeg må slutte å lyve om at jeg har hatt så bra liv. Men, jeg kan jo ikke lyve og si at jeg har hatt en dårlig barndom når det ikke er sant? Men hun prøver hele tiden å overbevise meg om at livet mitt var mye verre enn jeg husker det som. Når jeg f.eks. sier at joda det var trist da katten vår døde, men fordi det førte til at vi fikk hytte så var det både trist og bra samtidig, så sier hun at jeg må slutte å være overdrevent positiv.
Jeg føler ikke at jeg er overdrevent positiv, jeg synes selv at jeg er realistisk. Og jeg er ikke alltid positiv, noen dager kan jeg være en skikkelig kjip venn/kollega/kjæreste. Jeg tenker det er helt normalt, og føler på en måte at psykologen prøver å overbevise meg om at himmelen ikke er blå og gresset ikke er grønt, om det gir noen mening. 
Og når jeg forteller henne at jeg synes dette året har vært vanskelig så bare sier hun at det er fordi jeg lyver og at det er min egen skyld. Og da føler jeg meg egentlig enda verre. 
 

Men så, for nesten tre uker siden fikk jeg sterke smerter i det ene øyet og klarte ikke å bevege øyet. Det gjorde så vondt at jeg måtte dra på legevakten. Derfra ble jeg sendt til en øyelege. Øyelegen var skikkelig snill og tok seg god tid til å prate med meg og spurte om jeg har noen kroniske sykdommer eller andre plager. Jeg fortalte at jeg har en somatiseringslidelse og går til psykolog. Hun begynte å spørre meg om hvilke plager jeg har og sånn. Så sa hun at de plagene jeg har, pluss betennelsen på øyet, er vanlige symptomer på MS og at hun synes jeg burde utredes for det. Hun snakket lenge med meg og jeg følte meg veldig sett. Ikke bare fordi hun "bortforklarte" plagene mine med noe annet enn somatiseringslidelse, men mest fordi hun sa at hun forstod at jeg synes det siste året har vært ganske frustrerende. Hun sa at hun skulle skrive i epikrisen at fastlegen bør sette i gang MS-utredning.

Nå er jeg egentlig skikkelig forvirra. MS er jo noe helt annet enn somatiseringslidelse. Når jeg leser om MS på nettet så virker det som at det er litt viktig å begynne på bremsemedisiner ganske raskt, men jeg har hatt diverse plager i 2,5 år pg bare latt ting skure og gå. Jeg føler meg litt dum nå, for hvis det viser seg at det faktisk er MS så burde jeg vel ha skjønt det selv og ikke bare slått meg til ro med at det er somatiseringslidelse? Jeg burde jo ha bedt fastlegen utrede før han henviste til psykolog. 
Men samtidig, hver gang jeg har vært litt påståelig overfor fastlegen eller psykologen så har de jo sagt at det er somatiseringslidelsen som snakker, og at hvis jeg ønsker å bli frisk så kan jeg ikke tenke sånn og må slutte å be om henvisning til ditt og datt.

Jeg føler meg skikkelig forvirra nå. Og siden det er ferie så får jeg ikke time hos fastlegen før om lenge. De på legekontoret sa at de ikke tar inn kroniske plager om sommeren og at jeg må vente til august. Pluss at det tar sikkert noen måneder før man får gjort en MS-utredning. Så det vil ta ganske lang tid før jeg får noe svar. Synes det er vanskelig. For, skal jeg fortsette å prøve å jobbe mentalt med meg selv om at jeg har en somatiseringslidelse, eller skal jeg gjøre det motsatte og slappe av litt mentalt og tenke at det kanskje er MS. Er jo absolutt ikke sikkert at det er MS. Jeg har bare hatt diffuse plager disse årene, og når jeg leser på nettet så virker det som at MS er en sykdom som man blir mye mer alvorlig syk av. Så hvis det ikke er MS er det jo kjempedumt å slakke av på mentaljobbinga, da ødelegger jeg jo bare mer for meg selv. Å tenke at jeg har MS når jeg har en somatiseringslidelse er jo nettopp sånn man ikke skal gjøre. Men jeg får likevel ikke somatiseringslidelse til å stemme med hvordan jeg føler meg mentalt. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal tenke, er så sykt forvirra.

Hjelpes, dette innlegget ble langt😬 Er vel ikke mange som orker å lese alt dette. Jeg bare vet ikke helt hva jeg skal gjøre, og tenkte at kanskje noen her inne har stått i en lignende situasjon før og kan gi noen råd? 

Anonymkode: 6ae70...e37

[Eplejuice123]

MS er en veldig alvorlig sykdom, og mange kan gå flere år med diffuse plager før et attack kommer. Det er viktig å starte med bremsemedisin.

Har du en historie med helseangst siden legen ikke tar deg på alvor? 

[AnonymBruker]

Eplejuice123 skrev (6 minutter siden):

MS er en veldig alvorlig sykdom, og mange kan gå flere år med diffuse plager før et attack kommer. Det er viktig å starte med bremsemedisin.

Har du en historie med helseangst siden legen ikke tar deg på alvor? 

Tusen takk for at du orket å lese og for at du svarer  

Jeg var aldri syk før jeg falt den dagen i 2019, eller hadde jeg hatt litt hodepine i forkant men ikke noe ille. Eneste som feilte meg før det var vanlig pollenallergi. Men som fastlegen sier så er jeg for ung til å være alvorlig syk. 

Anonymkode: 6ae70...e37

[neon_sun]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Tusen takk for at du orket å lese og for at du svarer  

Jeg var aldri syk før jeg falt den dagen i 2019, eller hadde jeg hatt litt hodepine i forkant men ikke noe ille. Eneste som feilte meg før det var vanlig pollenallergi. Men som fastlegen sier så er jeg for ung til å være alvorlig syk. 

Anonymkode: 6ae70...e37

Hvor gammel er du? Jeg synes dette skurrer, du burde vært utredet for lenge siden basert på symptombildet ditt. Be om en annen lege om fastlegen din ikke tar deg seriøst. 

[AnonymBruker]

Jeg synes du bør ta kontakt med privatlege, virker ikke som om fastlegen din høres så god ut. Og det høres ut som du har vært uheldig med psykologen din også, som absolutt mener at det har skjedd noe galt i livet ditt? Har du sagt til legekontoret ditt at det er snakk om en ny utbredelse for alvorlig sykdom? 

Anonymkode: ae59b...95d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

I november 2019 snublet jeg på vei hjem fra jobb, og falt og slo meg. Siden det har kroppen vært rar og jeg hatt en masse diffuse symptomer. Fastlegen sier at det er somatiseringslidelse. Jeg stolte selvfølgelig på det, han har jo kjempelang utdannelse så han vet jo så klart bedre enn meg, tenkte jeg. Jeg prøvde å følge fastlegens råd om å tenke positivt og prøve å ignorere de diffuse greiene, men synes ikke det hjalp.

Så henviste fastlegen meg til DPS, og jeg begynte hos psykolog for snart et år siden. Har prøvd å gjøre som psykologen sier, og har gransket barndommen og livet mitt og virkelig prøvd å tenke etter. Men jeg har egentlig aldri opplevd noe som har vært skikkelig ille. Selv når noe vondt/trist/vanskelig har skjedd så har jeg vært heldig og alltid hatt det bra på et annet område av livet. Sånn som da den ene besteforelderen min var syk og døde da jeg var barn, så holdt vi på med å øve til et skuespill på skolen så jeg hadde det å se frem til. Eller da katten vår døde da jeg var barn, etter det kjøpte vi hytte og der var det jo gøy, så da kom det på en måte noe godt ut av det også selv om det kanskje er litt rart å si. Jeg har egentlig vært veldig heldig i livet synes jeg. Har egentlig aldri opplevd noe skikkelig fælt.

Og som voksen er det egentlig det samme. Når jeg har gjennomgått samlivsbrudd så har jeg hatt en spennende jobb å se frem til, eller vært ekstra mye med venner og familie. Jeg synes jeg er veldig heldig, har gode venner, omsorgsfulle foreldre og en fantastisk søster. Synes jeg har hatt et bra liv. Så når psykologen vil at jeg skal finne ut av hvorfor jeg har fått så mange diffuse problemer så synes jeg det er skikkelig frustrerende. For jeg skjønner ikke hvorfor, og jeg klarer ikke finne noen grunn til det. Selv i perioder der livet mitt har vært ekstra bra (nyforelsket, og et ekstra gøy prosjekt på jobb) så har jeg likevel hatt disse plagene.

Jeg synes dette siste året har vært litt vanskelig. Og jeg er alltid i dårlig humør reaten av dagen etter at jeg har vært hos psykologen. Og hvis hun avlyser en time så blir jeg skikkelig glad, og det føles nesten som å få beskjed om at man slipper eksamen. Jeg tenker at når jeg reagerer sånn på psykologtimene så betyr det at jeg trenger mer psykologhjelp enn jeg selv vil innse, og det er psykologen enig i.

Jeg føler at jeg har jobbet kjempehardt for å prøve å finne ut av hvorfor kroppen minner så rar. Jeg vil jo ikke ha det sånn som dette. Men psykologen er liksom aldri fornøyd. Hun sier at jeg må slutte å lyve om at jeg har hatt så bra liv. Men, jeg kan jo ikke lyve og si at jeg har hatt en dårlig barndom når det ikke er sant? Men hun prøver hele tiden å overbevise meg om at livet mitt var mye verre enn jeg husker det som. Når jeg f.eks. sier at joda det var trist da katten vår døde, men fordi det førte til at vi fikk hytte så var det både trist og bra samtidig, så sier hun at jeg må slutte å være overdrevent positiv.
Jeg føler ikke at jeg er overdrevent positiv, jeg synes selv at jeg er realistisk. Og jeg er ikke alltid positiv, noen dager kan jeg være en skikkelig kjip venn/kollega/kjæreste. Jeg tenker det er helt normalt, og føler på en måte at psykologen prøver å overbevise meg om at himmelen ikke er blå og gresset ikke er grønt, om det gir noen mening. 
Og når jeg forteller henne at jeg synes dette året har vært vanskelig så bare sier hun at det er fordi jeg lyver og at det er min egen skyld. Og da føler jeg meg egentlig enda verre. 
 

Men så, for nesten tre uker siden fikk jeg sterke smerter i det ene øyet og klarte ikke å bevege øyet. Det gjorde så vondt at jeg måtte dra på legevakten. Derfra ble jeg sendt til en øyelege. Øyelegen var skikkelig snill og tok seg god tid til å prate med meg og spurte om jeg har noen kroniske sykdommer eller andre plager. Jeg fortalte at jeg har en somatiseringslidelse og går til psykolog. Hun begynte å spørre meg om hvilke plager jeg har og sånn. Så sa hun at de plagene jeg har, pluss betennelsen på øyet, er vanlige symptomer på MS og at hun synes jeg burde utredes for det. Hun snakket lenge med meg og jeg følte meg veldig sett. Ikke bare fordi hun "bortforklarte" plagene mine med noe annet enn somatiseringslidelse, men mest fordi hun sa at hun forstod at jeg synes det siste året har vært ganske frustrerende. Hun sa at hun skulle skrive i epikrisen at fastlegen bør sette i gang MS-utredning.

Nå er jeg egentlig skikkelig forvirra. MS er jo noe helt annet enn somatiseringslidelse. Når jeg leser om MS på nettet så virker det som at det er litt viktig å begynne på bremsemedisiner ganske raskt, men jeg har hatt diverse plager i 2,5 år pg bare latt ting skure og gå. Jeg føler meg litt dum nå, for hvis det viser seg at det faktisk er MS så burde jeg vel ha skjønt det selv og ikke bare slått meg til ro med at det er somatiseringslidelse? Jeg burde jo ha bedt fastlegen utrede før han henviste til psykolog. 
Men samtidig, hver gang jeg har vært litt påståelig overfor fastlegen eller psykologen så har de jo sagt at det er somatiseringslidelsen som snakker, og at hvis jeg ønsker å bli frisk så kan jeg ikke tenke sånn og må slutte å be om henvisning til ditt og datt.

Jeg føler meg skikkelig forvirra nå. Og siden det er ferie så får jeg ikke time hos fastlegen før om lenge. De på legekontoret sa at de ikke tar inn kroniske plager om sommeren og at jeg må vente til august. Pluss at det tar sikkert noen måneder før man får gjort en MS-utredning. Så det vil ta ganske lang tid før jeg får noe svar. Synes det er vanskelig. For, skal jeg fortsette å prøve å jobbe mentalt med meg selv om at jeg har en somatiseringslidelse, eller skal jeg gjøre det motsatte og slappe av litt mentalt og tenke at det kanskje er MS. Er jo absolutt ikke sikkert at det er MS. Jeg har bare hatt diffuse plager disse årene, og når jeg leser på nettet så virker det som at MS er en sykdom som man blir mye mer alvorlig syk av. Så hvis det ikke er MS er det jo kjempedumt å slakke av på mentaljobbinga, da ødelegger jeg jo bare mer for meg selv. Å tenke at jeg har MS når jeg har en somatiseringslidelse er jo nettopp sånn man ikke skal gjøre. Men jeg får likevel ikke somatiseringslidelse til å stemme med hvordan jeg føler meg mentalt. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal tenke, er så sykt forvirra.

Hjelpes, dette innlegget ble langt😬 Er vel ikke mange som orker å lese alt dette. Jeg bare vet ikke helt hva jeg skal gjøre, og tenkte at kanskje noen her inne har stått i en lignende situasjon før og kan gi noen råd? 

Anonymkode: 6ae70...e37

Desverre så blir mange puttet i somatiske båsen. Når de ikke hører hjemme der. Har også en sykdom som blir puttet i den båsen som ikke er det. Har brukt 20 år av livet mitt iht å kartlegge når jeg blir syk og hvorfor. Og kan skrive under på at det henger alltid sammen med aktivitet. Det værste er faktisk å ha det gøy, for det er så sykt vanskelig å begrense aktiviteten samt man bruker mer energi på gøy enn kjedelig ting. 

Høres egentlig ut som at ditt ikke er somatisk. At du er putta i feil bås. Uansett så er det viktig hvordan du tar det. Så hvis du føler du blir værre av behandling så kan du fint ta en pause nå. Normale følelser er ikke en sykdom forøvrig, det kan bli det om følsene blir et problem i livet ditt. Og er det ikke det, da har du jo ikke noe somatisk problem

Anonymkode: b990f...67b

[AnonymBruker]

Kom deg til en privatlege om du har råd. Dette må jo utredes nå, ikke til høsten!

Stå på ditt! Få med ett familiemedlem eller en venn. Høres ut som fastlege/psykolog ikke tar deg på alvor.

Lykke til!!

Anonymkode: d70e6...515

[AnonymBruker]

Hva slags diffuse symptomer har du hatt? MS kan gi diverse rare plager. 

Det er crazy å stille somatiseringslidelse-diagnose uten tidligere psykiatrisk diagnose. 

 

Anonymkode: 94b5d...2b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Desverre så blir mange puttet i somatiske båsen. Når de ikke hører hjemme der. Har også en sykdom som blir puttet i den båsen som ikke er det. Har brukt 20 år av livet mitt iht å kartlegge når jeg blir syk og hvorfor. Og kan skrive under på at det henger alltid sammen med aktivitet. Det værste er faktisk å ha det gøy, for det er så sykt vanskelig å begrense aktiviteten samt man bruker mer energi på gøy enn kjedelig ting. 

Høres egentlig ut som at ditt ikke er somatisk. At du er putta i feil bås. Uansett så er det viktig hvordan du tar det. Så hvis du føler du blir værre av behandling så kan du fint ta en pause nå. Normale følelser er ikke en sykdom forøvrig, det kan bli det om følsene blir et problem i livet ditt. Og er det ikke det, da har du jo ikke noe somatisk problem

Anonymkode: b990f...67b

Somatisk betyr kroppslig, altså motsatt av det du tror. 

Anonymkode: 766d3...c43

[Eplejuice123]

Nei, her må du bare stå på ditt og bli utredet, MS eller ei. Dette går ikke an! " for ung til å bli syk"? Det er mange sykdommer en kan få som ung. Du har rett på å bli hørt. 

Bytt lege evnt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Tusen takk for at du orket å lese og for at du svarer  

Jeg var aldri syk før jeg falt den dagen i 2019, eller hadde jeg hatt litt hodepine i forkant men ikke noe ille. Eneste som feilte meg før det var vanlig pollenallergi. Men som fastlegen sier så er jeg for ung til å være alvorlig syk. 

Anonymkode: 6ae70...e37

Dette er jo helt tullete. Selvfølgelig kan også unge mennesker få alvorlige sykdommer! 

Anonymkode: f8e5e...f64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dette er jo helt tullete. Selvfølgelig kan også unge mennesker få alvorlige sykdommer! 

Anonymkode: f8e5e...f64

Ja, den uttalelsen er tullete. Jeg fikk høre en gang at en spesiell sykdom/tilstand var så sjelden at den kunne ikke jeg ha. Kom til en annen spesialist og ble utredet i en uke på sykehus. Og joda, jeg hadde den sykdommen/tilstanden. Så det er ikke alle leger en skal høre på.

Anonymkode: 69f88...dde

[rinne]

Hvis øyelegen har sett noe som peker i retning av MS (optikusnevritt?), skal du henvises spesialisthelsetjenesten for videre utredning, bl.a med klinisk undersøkelse av nevrolog og MR av hjernen. 

Det er feil å si at kroniske sykdommer ikke settes på snarlig time hos fastlege. Dette gjelder utredning av eventuell kronisk sykdom, hvor det er potensielt viktig å komme i gang med behandling. 

Jeg syns du skal forsøke å kontakte legekontoret igjen. Hvis det du skriver stemmer, og øyelege fant funn forenelig med optikusnevritt, skal det ikke vente. 
 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Tusen takk for at du orket å lese og for at du svarer  

Jeg var aldri syk før jeg falt den dagen i 2019, eller hadde jeg hatt litt hodepine i forkant men ikke noe ille. Eneste som feilte meg før det var vanlig pollenallergi. Men som fastlegen sier så er jeg for ung til å være alvorlig syk. 

Anonymkode: 6ae70...e37

Hvor gammel er du? MS debuterer gjerne i 20-årene. Var selv 21 da jeg fikk første symptomer på MS, og fikk diagnosen da jeg var 24.

Anonymkode: d5144...136

[AnonymBruker]

Det er faktisk ganske vanlig at det er øyelege som kommer med mistanken om MS. Siden du har hatt plager med øyet nå  så bør du be om en akutt time hos fastlegen. Der ber du om henvisning til MR av hodet og viser til at øyelege mistenker MS. Om din lege har ferie skal du få komme til en vikar, og det er kanskje like greit tenker jeg.

Det er dessverre vanlig å gå med MS symptomer i kanskje 10 år før man får diagnosen, spesielt om man ikke får heftige MS-attakk. Det er en sykdom som kan være veldig diffus i starten, og det er ofte en spesiell hendelse, som feks øyeplagene dine, som utløser en utredning. 

Jeg håper for din del at det ikke er MS, men om det så er det, så vit at de har mange gode medisiner i dag som bremser sykdommen veldig. Mange lever veldig fine liv med sykdommen, selv om den gir noen begrensninger med tiden. 

Ang. Psykologen din så høres det ut som om dere ikke har kjemi? Be om en annen psykolog. Du trenger ikke en som sier at du lyver.. 

Anonymkode: 43976...39d

[AnonymBruker]

rinne skrev (33 minutter siden):

Hvis øyelegen har sett noe som peker i retning av MS (optikusnevritt?), skal du henvises spesialisthelsetjenesten for videre utredning, bl.a med klinisk undersøkelse av nevrolog og MR av hjernen. 

Det er feil å si at kroniske sykdommer ikke settes på snarlig time hos fastlege. Dette gjelder utredning av eventuell kronisk sykdom, hvor det er potensielt viktig å komme i gang med behandling. 

Jeg syns du skal forsøke å kontakte legekontoret igjen. Hvis det du skriver stemmer, og øyelege fant funn forenelig med optikusnevritt, skal det ikke vente. 
 

Enig! Har selv opplevd at legekontorene/helsesekretærene kjører for hardt på "bare akutte ting i sommerferien", eller "ingen kroniske ting", når det er ting som virkelig burde blitt tatt tak i. En mulig MS er noe som bør tas tak i!

For min egen del var fastlegen litt oppgitt når hun kom tilbake, da ble det kjapt tatt tak i... angrer på at jeg ikke var tydeligere i dialogen med sekretærene. 

Anonymkode: c5485...f19

[Bålkaffe]

Leger som kommer med den der "Du er for ung til å være alvorlig syk" er late folk som ikke gidder å begynne utredning for de veit at da må de sende henvisninger, skrive masse, ha deg inn på timer i etterkant for å diskutere resultatene etc.

De er late og de bidrar til at folk dør av alvorlig sykdom fordi de ikke gidder å ta tak i det som er rett foran øya på dem.

Du må reise til fastlegen, TS, og kreve å bli utredet. Når en spesialist sier at du bør utredes for dette er det ikke uten grunn.

Og om legen nekter, ber du om at han skal skrive det i journalen, at han nekter å utrede deg for alvorlig, dødelig sykdom, selv etter at en spesialist har bedt om dette. Og du skal SE han skrive dette, be om datert utskrift av journalen der det står svart på hvitt, få han til å underskrive denne. Krev alt det der og se at han enten åpner seg brått for å utrede deg eller til å stille seg laglig til for søksmål senere når du faktisk får en diagnose som er noe annet enn den han har satt.

[AnonymBruker]

Privat nevrolog, nå! 

Anonymkode: 06611...705