Venninne som har blitt alt for feit!

[AnonymBruker]

Ja, jeg vet overskriften kan provosere, men hear me out:

Har ei venninne jeg er glad i, og som jeg har flere felles interesser med (har ikke mange venner jeg kan si det om!). hun har alltid vært ganske stor, men nå de siste åra har det begynt å bli alvorlig. Vi snakker godt over i fedme grad 3. Det begynner å bli slik at jeg er redd for møblene mine når hun er på besøk, og jeg kvier meg for å la henne sitte på i min lille bil, da jeg føler at den nesten kneler...

Mest av alt er jeg bekymret for helsa hennes. Hun har stadig vondt i ryggen, problemer med føttene, med huden, og andre ting som stadig dukker opp. Det synes ganske åpenbart for meg hvorfor disse problemene dukker opp, men hun bortforklarer det ofte med andre ting (vrikket ankelen, alltid hatt problemer med ditt eller datt, vondt i ryggen fordi hun falt på isen). 

 Når vi er sammen prøver jeg å foreslå fysisk aktivitet, vi går en del tur, lager salat til middag osv. Men jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre, og det gjør vondt å se henne bare bli større. 

Hun er en smart og oppegående dame, høyt utdannet, god jobb, eier leilighet og har ting på stell ellers. Det er ikke som at hun ikke VET selv at hun er stor, eller hva hun bør gjøre med det. Jeg føler ikke helt at det er min plass å si "nå har du blitt alt for stor", hun vet det nok innmari godt selv, og jeg er redd det bare vil lage vondt stemning. Jeg tør heller ikke si at hun ikke får sitte på lenger, da jeg er redd fjærene på bilen skal knekke... 

Overvekt har liksom blitt et tema vi stort sett styrer unna, men det hender jo det dukker opp i en samtale (en kompis som snakket om at han trengte å slanke seg, en feit hund vi så et bilde av, generelt om overvekt i USA osv), og hun blir lite deltagende i samtalen og bytter fort tema. Og det skjønner jeg forsåvidt, at det er ømtålelig tema for henne, men det blir unaturlig å kjemisk rense alle samtaler for temaet også?

Hva kan man gjøre i en slik situasjon? Jeg er så redd jeg må se henne spise seg alvorlig syk...  

Anonymkode: 388e9...2f0

[appelsinjuice]

Dette tenker jeg du ikke skal blande deg borti i det hele tatt.  Som du selv sier så vet hun at hun er stor, og jeg vet ikke helt hva du tenker å oppnå ved å fortelle henne noe hun allerede vet. 🤷‍♀️ Det er heller ikke din jobb som venninne.

[AnonymBruker]

Ingen blir så store uten alvorlige spiseforstyrrelser, og det hjelper ikke med turer og salat. Hun trenger hjelp med psyken, av profesjonelle, for å håndtere spiseforstyrrelsen. At du maser om turer og salat vil nok bare gjøre ting verre. 

Spis deg fri-konseptet kan hjelpe hvis hun først får psykologhjelp, men da må hun være åpen for det. Du kan si til henne at du er bekymret for helsen hennes, og foreslå at hun ber om hjelp hos psykolog. Hvis hun har god økonomi er nok privatpraktiserende lurt, de har mindre ventetid. 

Anonymkode: 2e6d0...314

[AnonymBruker]

Vil også poengtere at fysisk aktivitet når man er så stor kan gi skader og er ikke lurt. Man må starte med maten, så kan trening komme senere. Det er fult mulig å gå ned i vekt selv om man ligger i koma, bevegelse er ikke nødvendig. Men som sagt, hun må ha profesjonell hjelp. 

Anonymkode: 2e6d0...314

[AnonymBruker]

Hvis du absolutt må ta opp noe med henne, så ville jeg spurt om det går bra med henne. Blir man så stor at møblene kneler under presset, så er det sjelden det at hun koser seg litt for mye. Da bunner det ofte i psykiske utfordringer, og hun har det kanskje ikke så bra? Ikke nevn vekta med et ord i så fall. 

Anonymkode: fb7b8...df7

[Hmmmmmm]

Nei og atter nei. Tenk på venninnen din, ikke møbler og bil. Ikke ta opp det med hun. 

Endret 28. juni 2022 av Hmmmmmm

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Ingen blir så store uten alvorlige spiseforstyrrelser, og det hjelper ikke med turer og salat. Hun trenger hjelp med psyken, av profesjonelle, for å håndtere spiseforstyrrelsen. At du maser om turer og salat vil nok bare gjøre ting verre. 

 

Anonymkode: 2e6d0...314

Jo, jeg var nok minst like stor. Hadde ikke noen spiseforstyrrelse.

og ja, jeg har klart å gå ned. Fortsatt overvektig, men ikke fedme.
Gått ned på egenhånd, uten noen form for hjelp. 

Anonymkode: 3ffeb...6a7

[AnonymBruker]

Min erfaring er at når først 1 venninne i flokken har blitt feit, så smitter det fort til de andre gjennom dårlige matvaner/trøstespising ++. Så ville nok prøvd å holde litt avstand til denne venninen fremover.

Anonymkode: 64e45...6c0

[AnonymBruker]

Ikke si noe. Det hjelper ingenting at andre poengterer det hun vet veldig godt selv - i verste fall gjør det bare vondt verre. 

 

Støtt henne den dagen hun selv sier hun vil/må ned i vekt. Hennes vekt er mest sannsynlig noe hun selv tenker mye på, og et utrolig sårt tema. Hun vet hva hun bør/ikke bør spise og at hun bør være mer i bevegelse, men jeg vil tro (fra egne erfaringer) at hun har et forstyrret syn på mat. 

 

Selv spiser jeg i skjul. Utad spiser jeg sunt og normalt, men på kveldene har jeg de siste 15 årene spist enorme mengder ekstra mat - ikke nødvendigvis snop og chips. Jeg kan lage meg middag klokken 23, ikke fordi jeg er sulten, men fordi hodet mitt vil ha. Etter å ha spist på kvelden "overtaler" jeg meg om at jeg trengte det, eller at jeg skal snu det i morgen. Pandemien har gjort at jeg mistet det lille jeg hadde av kontroll - plutselig skjedde ikke den ekstra spisingen i skjul på kvelden, men hele dagen. Jeg står nå på venteliste for å få profesjonell hjelp med det som mest sannsynlig er en spiseforstyrrelse. Jeg klarer ikke snu det med de strategiene jeg har, så jeg trenger nye. 

 

Det har bare gjort det verre når familie og venner har påpekt min vekt og vektoppgang. Så, ikke si noe, men støtt henne den dagen hun ber om det.

Anonymkode: 918d8...289

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ja, jeg vet overskriften kan provosere, men hear me out:

Har ei venninne jeg er glad i, og som jeg har flere felles interesser med (har ikke mange venner jeg kan si det om!). hun har alltid vært ganske stor, men nå de siste åra har det begynt å bli alvorlig. Vi snakker godt over i fedme grad 3. Det begynner å bli slik at jeg er redd for møblene mine når hun er på besøk, og jeg kvier meg for å la henne sitte på i min lille bil, da jeg føler at den nesten kneler...

Mest av alt er jeg bekymret for helsa hennes. Hun har stadig vondt i ryggen, problemer med føttene, med huden, og andre ting som stadig dukker opp. Det synes ganske åpenbart for meg hvorfor disse problemene dukker opp, men hun bortforklarer det ofte med andre ting (vrikket ankelen, alltid hatt problemer med ditt eller datt, vondt i ryggen fordi hun falt på isen). 

 Når vi er sammen prøver jeg å foreslå fysisk aktivitet, vi går en del tur, lager salat til middag osv. Men jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre, og det gjør vondt å se henne bare bli større. 

Hun er en smart og oppegående dame, høyt utdannet, god jobb, eier leilighet og har ting på stell ellers. Det er ikke som at hun ikke VET selv at hun er stor, eller hva hun bør gjøre med det. Jeg føler ikke helt at det er min plass å si "nå har du blitt alt for stor", hun vet det nok innmari godt selv, og jeg er redd det bare vil lage vondt stemning. Jeg tør heller ikke si at hun ikke får sitte på lenger, da jeg er redd fjærene på bilen skal knekke... 

Overvekt har liksom blitt et tema vi stort sett styrer unna, men det hender jo det dukker opp i en samtale (en kompis som snakket om at han trengte å slanke seg, en feit hund vi så et bilde av, generelt om overvekt i USA osv), og hun blir lite deltagende i samtalen og bytter fort tema. Og det skjønner jeg forsåvidt, at det er ømtålelig tema for henne, men det blir unaturlig å kjemisk rense alle samtaler for temaet også?

Hva kan man gjøre i en slik situasjon? Jeg er så redd jeg må se henne spise seg alvorlig syk...  

Anonymkode: 388e9...2f0

Vet ikke helt hva jeg skal si, men hun er nok rugende klar over problemet selv. Hun skammer seg helt sikkert, siden hun bortforklarer kroppslige symptomer - og endrer tema når dere andre snakker overvekt. 
 

Har hun aldri selv sagt noe om vekten sin til deg? Jeg har en nær venninne som er overvektig, og vi var nære i ganske mange år før hun nevnte noe om sin egen vekt til meg. For hun var det utrolig skamfullt og angstvekkende, vekten gjorde mye med hun, men det var ingenting vi snakket om så sant hun ikke nevnte noe selv. 

Anonymkode: ef979...282

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jo, jeg var nok minst like stor. Hadde ikke noen spiseforstyrrelse.

og ja, jeg har klart å gå ned. Fortsatt overvektig, men ikke fedme.
Gått ned på egenhånd, uten noen form for hjelp. 

Anonymkode: 3ffeb...6a7

Denne venninnen har BMI på over 50, og den vekten er umulig å oppnå ved kun å være "makelig og glad i smågodt" Jeg har jobbet med dette i 15 år, og har fortsatt til gode å møte en kvinne med mer enn 35 i BMI som ikke har et problematisk forhold til mat. Om det er sukkeravhengighet, overspisingslidelse, atypisk bulimi, trøstespising eller andre ting varierer, men man har ikke 70+ kg for mye med et sunt og balansert forhold til mat. 

Det er mulig du ikke har innsett dette selv enda, og det er flott at du har klart å gå ned i vekt, men det er så utrolig stigmatiserende for mennesker med stor overvekt at folk tror man er lat og mangler viljestyrke. 

Det er komplisert, i hovedsak psykisk, og handler aldri om at man bare må trene mer og spise mindre. Mange som klarer å gå ned i vekt bytter også ut den ene spiseforstyrrelsen med en annen, som ortoreksi eller bulimi. 

Hodet må fikses først, og det er provoserende lite hjelp å få her i landet. 

Anonymkode: 2e6d0...314

[AnonymBruker]

Alt av helseproblemer trenger ikke være pga vekt. Vet om flere som ikke får god helsehjelp før de har gått ned i vekt, og "sjokk", nei helseproblemet er der fortsatt! Så med mindre du er lege skal du ikke anta noe om at det er vekta som er problemet.

Anonymkode: c5524...0b1

[Carrot]

Det er faktisk lov å si at man er redd for å miste vennen sin til sykdom når denne kan behandles. Utfordringen ligger i å si det på en slik måte at det taes imot positivt.. Klarer du det TS? Å formidle din bekymring slik at venninnen din ikke blir lei seg? 

[AnonymBruker]

Tror du er mest bekymret for egne møbler og bil

Anonymkode: 77db5...dc7

[AnonymBruker]

Synes det er bra at du viser omsorg for venninnen din. Har litt vanskelig for å forstå de som mener at du ikke skal snakke med henne om dette. Skiller dette seg veldig fra om en venninne var i et forhold hvor hun ble behandlet dårlig, eller at hun drakk for mye e.l.? Nære venner skal kunne snakke om alt, og overvekten er åpenbart noe som påvirker venninnen veldig mye uansett hva det skyldes. Å ta det opp på en vennlig og forsiktig måte, vil det virkelig gjøre vondt verre? Har vanskelig for å tro at spørsmål som "jeg ser at du sliter, hvordan kan jeg hjelpe deg?" kan skade, uansett hva problemet er. 

Anonymkode: 49aa8...5c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Denne venninnen har BMI på over 50, og den vekten er umulig å oppnå ved kun å være "makelig og glad i smågodt" Jeg har jobbet med dette i 15 år, og har fortsatt til gode å møte en kvinne med mer enn 35 i BMI som ikke har et problematisk forhold til mat. Om det er sukkeravhengighet, overspisingslidelse, atypisk bulimi, trøstespising eller andre ting varierer, men man har ikke 70+ kg for mye med et sunt og balansert forhold til mat. 

Det er mulig du ikke har innsett dette selv enda, og det er flott at du har klart å gå ned i vekt, men det er så utrolig stigmatiserende for mennesker med stor overvekt at folk tror man er lat og mangler viljestyrke. 

Det er komplisert, i hovedsak psykisk, og handler aldri om at man bare må trene mer og spise mindre. Mange som klarer å gå ned i vekt bytter også ut den ene spiseforstyrrelsen med en annen, som ortoreksi eller bulimi. 

Hodet må fikses først, og det er provoserende lite hjelp å få her i landet. 

Anonymkode: 2e6d0...314

Du har ikke møtt meg, men jeg hadde ingen spiseforstyrrelser, og BMI på 42, er under 30 nå. 

Og jeg tror ikke folk som er svært store er late, absolutt ikke. Så du legger svært mange meninger jeg ikke har på meg!

Anonymkode: 3ffeb...6a7

[AnonymBruker]

Fjærene på bilen din tåler det meste, nå er du bare teit, at du lager salat eller foreslår aktivitet hjelper heller ikke. Dette må løses i hennes hode ved å endre spise- og treningsmønster i hverdagen.

Anonymkode: 0f572...160

[AnonymBruker]

Som nermeste venn så har du lov til å si noe. Jeg sa en gang, da helsa begynte å bli ille iht en nær. At jeg bryr meg virkelig ikke om vekta di, jeg bryr meg om deg og helsa di. Den senere tid har jeg lagt merke til, at du sliter med å gå, reise deg og at du har vondt når du beveger deg og blir veldig raskt andpusten. Så jeg vil gjerne at du tar en tur til legen og får deg en sjekk. Og iallefall gå ned til en vekt som ikke er så belastende for kroppen din, fordi jeg vil virkelig ikke miste deg. Det funket. Gikk ned til en vekt med mindre helseproblematikk.

Anonymkode: 63dbf...ceb

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker said:

Ingen blir så store uten alvorlige spiseforstyrrelser, og det hjelper ikke med turer og salat. Hun trenger hjelp med psyken, av profesjonelle, for å håndtere spiseforstyrrelsen. At du maser om turer og salat vil nok bare gjøre ting verre. 

Spis deg fri-konseptet kan hjelpe hvis hun først får psykologhjelp, men da må hun være åpen for det. Du kan si til henne at du er bekymret for helsen hennes, og foreslå at hun ber om hjelp hos psykolog. Hvis hun har god økonomi er nok privatpraktiserende lurt, de har mindre ventetid. 

Anonymkode: 2e6d0...314

Man fint bli så stor om man er tiltaksløs, evneveik, og har elendig impulskontroll. Ikke alle mennesker er produsert av samme kaliber.

Anonymkode: 312be...f9d

[AnnePåLande]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Man fint bli så stor om man er tiltaksløs, evneveik, og har elendig impulskontroll. Ikke alle mennesker er produsert av samme kaliber.

Anonymkode: 312be...f9d

Det er ikke normalt å spise så mye..Det skal ganske så enorme mengder mat til for å bli så stor.