Når jeg ikke kan bo hvor jeg vil

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne som bor med en mann, og vi har vært samboere i mange år.

Vi bor i en by der verken jeg eller mannen min har familie. Vi bor her først og fremst fordi han har to barn fra et tidligere ekteskap, og barna er hos oss annenhver uke. 

I starten var det veldig ok å bo her. Mannen min var en glad og fornøyd fyr, og selv var jeg ovenpå med et solid nettverk av venner. Etter noen år havnet vi i en krise i forholdet da mannen min ikke var sikker på om han var forelsket i meg mer. Denne krisen i parforholdet varte en stund, og jeg havnet ganske langt nede psykisk pga det.
Heldigvis fant vi tilbake til hverandre, men min trygghetsfølelse hadde endret seg ganske radikalt. Jeg har heldigvis en veldig støttende familie som kun er en flytur unna, og dem kunne jeg lene meg på. 

Da vi ble sammen igjen så hadde vi det kjempefint, men det begynte å skje endringer rundt oss. Det solide nettverket av venner som vi hadde hatt forandret seg. Mange fikk barn og flyttet derfor hjemover. Dette trigget nok noe i oss begge da vi begge egentlig ønsker å kunne flytte nærmere familien vår, og da særlig min familie da mannen min sin familie er litt trøblete. 
Mannen min begynte dessuten å få problemer på jobb og har derfor en lengre perioder vært sykemeldt, noe han fortsatt er.

Alle disse hendelsene har vært vanskelige å forholde seg til. Jeg vet at det ikke finnes et alternativ for flytting til annen by pga hans unger, og derfor jobber jeg veldig hardt med å være tilstede her og nå.
Det faktiske problemet er vel heller at vi ikke klarer å kommunisere om den problematikken lenger. Han vet at jeg hadde flyttet hvis det ikke var for han, noe han egentlig ikke håndterer så greit. Jeg har begynt å bli mer emosjonell når det kommer til familien min. Hvis foreldrene mine er på besøk så tar jeg til tårene når de drar. Helt enkelt fordi jeg skulle ønske at jeg kunne ha de nærmere. Om mannen min ser at jeg gråter så går han rett i «Du er velkommen til å forlate meg nårsomhelst, jeg går bare og venter på det». Jeg har prøvd å forklare han at jeg heller trenger litt proaktiv tenkning. For eksempel at vi besøker dem litt oftere, eller at vi har en liten plan om å flytte når vi er i stand til det. Kanskje vi også kunne ha snakket om hvilke muligheter vi har akkurat nå? Må vi bo i samme by som barnemoren, eller kan vi velge noe annet? Han møter meg ikke på denne type samtaling i det hele tatt, og istedenfor må jeg bruke tiden på å forklare at jeg elsker han over alt på jord og ikke ønsker å gjøre store endringer uten han. 

Fordi han er sykemeldt er han veldig lite med på reising, og dette gjelder når jeg foreslår å reise alene også. Veldig ofte kommer praktiske ting i veien, og at han trenger meg der fordi han er sliten osv… Jeg savner så innmari at vi faktisk samarbeider og heller kan snakke om en felles vei videre istedenfor at han stadig nærmest oppfordrer meg til å dumpe han.

Jeg føler meg skikkelig nedkjørt, og inni meg er det et evig emosjonelt kaos der jeg dras mellom mannen jeg elsker og behovet for å være nærmere familien min. Hvordan balansere alt dette vanskelige?

 

 

Anonymkode: b1aba...847

[Pysa]

Kanksje du kan jobbe aktivt for å bygge opp et nettverk igjen? Kurs, fritidsaktiviteter osv der du bor. Det er ikke så lett, det går ikke så fort, men det er jo mulig. 

[Carrot]

Er barna gamle nok til å reise alene? 

[AnonymBruker]

Hva mener han med at han trenger deg der fordi han er sliten? Er det reelle arbeidsoppgaver han trenger hjelp til, eller er det forsøk på manipulasjon, tror du? 

Anonymkode: edaf0...3c3

[Hmmmmmm]

Carrot skrev (1 minutt siden):

Er barna gamle nok til å reise alene? 

Jeg kan ikke skjønne hvorfor noen mener at dette er et alternativ. Foreldrene må ta konsekvensen av at ungene har to hjem, ikke legge en lang reisevei over på barna. 
 

Kanskje du må flytte hjem TS, for en stund. Så kan dere være særboere. Du kan reise til han når du kan, og han til deg

[AnonymBruker]

Trenger han hjelp til å vaske hus, eller trenger han hjelp til å handle mat, eller trenger han hjelp til å gå på do og vaske seg? Trenger han hjelp til å lage mat? Er det slik at hvis du reiser vekk en uke, så kan du finne han på gulvet når du kommer hjem, og der har han ligget hjelpeløs i 3 dager? Eller bare trenger han deg der som selskapsdame? Kan du handle mikrobølgemiddager før du drar til familien? Har han rett på hjemmehjelp?

Anonymkode: d1b88...454

[AnonymBruker]

Angående ungene, så skjønner jeg at han ikke vil flytte fra dem. Det er faktisk viktigere enn voksne "barn" og deres foreldre (dine)

Anonymkode: d1b88...454

[Carrot]

Hmmmmmm skrev (15 minutter siden):

Jeg kan ikke skjønne hvorfor noen mener at dette er et alternativ. Foreldrene må ta konsekvensen av at ungene har to hjem, ikke legge en lang reisevei over på barna. 
 

Kanskje du må flytte hjem TS, for en stund. Så kan dere være særboere. Du kan reise til han når du kan, og han til deg

At du ikke skjønner det er selvsagt helt greit, men det betyr ikke at det ikke er relevant.  
hvis TS og mannen begge mistrives med situasjonen slik den er nå og han holdt ut pga barna, men barna er nå for eksempel tenåringer og kan fint reise alene i ferier osv og holde kontakt via telefon ellers er det en helt annen situasjon å ta med i vurderingen enn om barna er i barnehagealder.. 

Det går helt fint å reise en langhelg hver tredje uke for eksempel om det betyr både at TS sin partner får en jobb han trives og fungerer i på et sted han faktisk ønsker bo og i et forhold som de begge syns er godt, da er de også begge langt bedre foreldre for barna når de har dem.. Så jo, det er absolutt et alternativ å vurdere forusatt at barnas alder gir rom for dette..
Å flytte alene, langdistanse og satse på å være særbo er starten på slutten og langt mindre attraktivt slik jeg ser det.. 

edit: dessuten TS som AB over her skriver, du kan jo bo akkurat hvor du vil men da kan du ikke bo sammen med partneren din

Endret 28. juni 2022 av Carrot

[RedPimpernell]

Du må begynne med å ta litt mer tak selv og være mer bestemt. Virker som du går litt vel mye på tærne pgs mannen. Du gir beskjed om at du reiser hjem til familien, da gjør du det uansett hva slags praktiske hindringer han måtte komme med! Du skal heller ikke trenge å måtte unnskylde og forklare at du elsker han bare fordi du tar opp tema om å ha geografisk plan for fremtiden. Jeg synes det høres ut som han har kontrollerende og manipulerende trekk og at han skyver barna foran seg for å oppnå dette. Du må være mer bestemt på hva du vil.

[Havspeil]

Det er dumt å flytte på ungene, som trenger den stabiliteten de kan få når de bor 50/50. Særlig når ting har endret seg mellom deg og han. Det ligger en usikker faktor der,hvor en flytting ikke er gunstig for dem pr nå. 

MEN : Hadde seriøst vurdert å flytte om jeg var deg - alene. ? Han jobber ikke for forholdet i det hele tatt, kommuniserer ikke og tar vekk mye nærhet mellom dere når han sier ting som han gjør . " Du er velkommen til å forlate meg når som helst....etc.." og nekter å planlegge for fremtiden.  Vil ikke snakke om det engang. Går rett i lock down og offerrolle.  ( når DU viser følelser) - rimelig passivt aggresivt av han. 

Der virker rett og slett som om han ikke bryr seg hvor forholdet er på vei. Han validerer ikke dine følelser i det hele tatt. Du må gi ham mye,men lite i retur virker det som. 

Ta han på ordet- og flytt. Hvertfall for en periode om du har mulighet.  Og se hva det fører med seg. ? Vil han bry seg ? 

Det eneste er ungene...du er sikkert knyttet til de. Har ikke erfaring med bonusbarn, så vil ikke si noe feil her ❤ Den broen må ikke brennes ?og hvordan opprettholde videre kontakt med de om mulig ? Det er hvertfall ikke bra for noen å leve på overtid sammen om det er et limbo og stagnasjon uten likeverdige samtaler. Da er bedre å endre kurs. 

Noe må skje. Det virker som du går i gjørme og gleden din forsvinner mer og mer. 

Dersom dere har vært sammen i mange år, og barna er hans,  - så er det vel ikke lenge til de skal forlate redet? Det burde ikke vært vanskelig å I det minste SNAKKE om hva dere gjør da,- når ingen av dere trives der dere bor . 

Det høres ut som han resignerer helt..og muligens er på vei ut. Det kan også være han har en depresjon.  Men å tie ting ihjel så lenge går ikke. 

Og det er heller ikke 1.gang han setter deg i en vanskelig situasjon med tanke på hvor mye han bryr seg . 🙄

 

 

Endret 28. juni 2022 av Havspeil

[AnonymBruker]

Jeg er kjempeglad i samboeren min. Men jeg hadde aldri flyttet vekk fra barna mine 😱 Ville han flytte til f.eks Oslo, så hadde han måtte reist alene.

Anonymkode: d1b88...454

[Virrevirrevapp]

Skjønner at han ikke vil flytte unna barna sine. 

Kan du reise oftere på besøk til foreldrene dine?  Har du råd til å kjøpe eller leie feriehus i dette området? 

[Havspeil]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er kjempeglad i samboeren min. Men jeg hadde aldri flyttet vekk fra barna mine 😱 Ville han flytte til f.eks Oslo, så hadde han måtte reist alene.

Anonymkode: d1b88...454

Tror det er naturlig for de fleste. Mammahjertet ❤ 

Men når ungene blir voksne og selv flytter , så åpner det seg noen muligheter,dersom man mistrives en plass. Jeg ville  ikke flyttet langt unna ungene. Det er ikke mange milene som skal til for et miljøskifte.  Men om et av barna finner seg en ektefelle i Stavanger som godt voksen ( 50 mil unna ) , så flytter ikke jeg som svigermor etter 😅 Da drar jeg på langbesøk ..

[AnonymBruker]

Ta det med ro. Tiden går fort, og snart er barna hans store.

Anonymkode: 7abbf...25f

[AnonymBruker]

Takk for alle svar!

Jeg forstår også veldig godt hvorfor han ikke vil flytte fra barna. Det vil jeg ikke kreve av han heller. For meg handler det mer om viljen til å lytte og snakke om det jeg føler på. Han resignerer og jeg får ikke det samarbeidet jeg trenger, eller den forståelsen jeg håper på.

Jeg vet ikke .. vår verden har blitt veldig redusert og det hjelper ikke på forholdet akkurat. Spørsmålet om hva jeg ble velge for meg selv melder seg stadig selvom jeg fortsatt har sterke følelser for han :(

Anonymkode: b1aba...847

[AnonymBruker]

Min venninne reiser 2,5 t annenhver helg for å hente og levere sitt barn rom bor fast hos faren.

Hun fikk seg type som bor 2,5t unna og valgte han derfor er barnet pendler.

Anonymkode: fd461...82a

[AnonymBruker]

Hvorfor drar du ikke bare og besøker foreldrene dine? Må du ha hans tillatelse? 

Anonymkode: cdbe6...d92

[AnonymBruker]

Du kan jo bo akkurat der du vil. Valget ditt står om du skal bo med samboer eller ikke. Han ønsker ikke å kommunisere med deg. At han ikke vil flytte, er greit nok det. Men det virker som han holder deg veldig mye tilbake. Du kan ikke reise en gang som du selv ønsker fordi 'han trenger deg der'. Det er et rødt flagg.

Hva er det han gir deg i forholdet, sånn egentlig?

Anonymkode: 1c0e6...9f0

[AnonymBruker]

Hvordan klarer han å ta seg av barna sine når han er så syk og sliten at han ikke engang tåler at du reiser bort?

Jeg synes ikke dette virker som et godt forhold, og han virker ikke spesielt glad i deg. Bare det at dere har en historie der det ble slutt fordi han «ikke var sikker på om han var forelsket lenger» - hallo!

Jeg synes faktisk du burde flytte, TS.

Anonymkode: e41de...b99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for alle svar!

Jeg forstår også veldig godt hvorfor han ikke vil flytte fra barna. Det vil jeg ikke kreve av han heller. For meg handler det mer om viljen til å lytte og snakke om det jeg føler på. Han resignerer og jeg får ikke det samarbeidet jeg trenger, eller den forståelsen jeg håper på.

Jeg vet ikke .. vår verden har blitt veldig redusert og det hjelper ikke på forholdet akkurat. Spørsmålet om hva jeg ble velge for meg selv melder seg stadig selvom jeg fortsatt har sterke følelser for han

Anonymkode: b1aba...847

Grunnen til at han ikke vil snakke om det, er fordi han sliter mellom å gjøre det beste for deg eller barna. I tillegg går han sikkert konstant å tenker på at han gjør deg ulykkelig og er redd du skal si at du flytter. Min mann var slik også, men har forstått nå at det var et slags selvforsvar. 

Anonymkode: a78c9...da5