Forhold - er dette det riktige valget ?

[AnonymBruker]

Hei dere! Jeg håper at dere leser dette med et åpent sinn og viser litt forståelse. Jeg er i et forhold med ei jente som jeg liker veldig godt, vi har god kjemi imellom. Vi har stort sett samme interesser og en dag med henne er aldri kjedelig. Jeg føler at jeg ikke har hatt flaks med kjærligheten. De gangene jeg ble virkelig forelsket, var det kanskje ikke like gjengjeldelse- denne gangen møtte jeg ei jente som jeg ikke fikk følelser med en gang, jeg følte ikke at en wow faktoren at hun er «the one». Men jeg tenkte jeg vil gi det tid. Vi møtes tilfeldig og neste gang hun skulle møtes igjen var igjen hos meg, dette var langdistanse romanse. Problemet var at etter 2 dates med henne, leide hun en hotel rom hvor vi overnattet i over 5 dager, dermed gikk ting litt for raskt. Problemet var at hun nettopp slik som meg hadde gått ut av et forhold, dermed følte jeg at hun var litt desperat på å komme i et nytt forhold. På grunn av langdistanse så måtte vi møtes over flere dager istedenfor å se hverandre oftere. Jeg føler hun holdt ingenting tilbake, spesielt etter at jeg fikk vite at hun hadde vært i kontakt med noen jeg kjente, selv om det hadde vært igjennom tinder så følte jeg meg ikke spesiell. Selv eksen til kjæresten min hadde hun på insta. I tillegg gikk vi ut en gang og hun pekte på en fyr han har jeg snakket med, ikke se bak deg sa hun. Jeg ble bare irritert og det ødelegga stemningen. Hun har ikke gjort noe med alle de, og ja det er fortiden. Men det bare føltes som at hun var på rush å komme seg i et forhold. Jeg prøvde flere ganger å slå opp eller hinte til hun og sa til slutt at jeg ikke elsker henne mer. Men hun ignorerte det, og jeg syns synd på henne. Jeg flyttet inn i ny leilighet og jeg skal være ærlig jeg følte meg ensom, jeg tenker liksom brått er hun siste sjansen min til ei jente som virkelig vil ha meg, jeg er tross alt 30. hu er 21. Etter de hendelsene endret hun seg veldig og var ikke så på, altfor desperat. Vi har det veldig godt sammen nå, men jeg føler alt har gått for fort. Hun sa til og med at hun skulle flytte til byen min, nå skal hun flytte til meg snart. Og de er hele tiden snakk om «angrer du» hint , hvor hun sier hun ser et liv med meg, men ja føler ikke samme sparken - men samtidig mener at trygghet, å ha det bra med hverandre er det viktigste. Jeg tenker liksom fifaen hva har jeg gått meg inn i, og det har gjort mange ganger før. Jeg tror virkelig at ikke elsker henne. Men jeg ville gi det tid, jeg tenker hvis vi bor sammen så kan vi bli faktisk bedre kjent og eventuelt etter en tid vil jeg få sterke følelser for henne. Jeg har lagt merke i siste tiden at jeg savner ting ved henne. Noe jeg aldri gjorde før. Men samtidig er jeg usikker- jeg føler jeg burde vært storm forelsket og elsket alt ved hun, men så føler jeg liksom ikke den samme følelsen som jeg hadde for eksen min, som jeg på en måte aldri har klart å fjerne helt fra tankene, selv om det er en ferdig case. Men da jeg var med eksen på andre date, fikk jeg bare den følelsen : og tanken . Hun vil jeg dele livet mitt med og ha barn med. I begynnelsen sammenlignet jeg alt med eksen min( men jeg har sluttet med det for lenge siden selv om det ikke virker slik, men fortsatt føler jeg at denne jenta kunne vært bestevennen min, men min store kjærlighet ? Jeg vet ikke selv etter nesten 1 år med lang distanse. Hun har vært ofte innom hver måned men jeg aldri savnet henne når hun dro. I det siste har jeg savnet å være med noen, med henne og hennes selskap. Men elsker jeg henne? Vil jeg elske henne noen gang? Kan ikke tro at jeg er i den situasjonen hvor jeg velger trygghet først. Jeg føler meg som en egoist, ja hun sier at hun ikke vil kaste bort tid, men jeg vet hvordan hun vil reagere. Hun vil bare si la meg komme og la oss ha den ferien som vi har nå planlagt i år, og se etter det. Sånn har det vært- i det hun flyttet inn klær hos meg, så har jeg på en måte skyt meg selv i foten. Jeg føler hun vet at dette er ikke helt riktig, men hun velger å ignorere det. Hun mener hun ka se et fremtid og liv med meg. Hun mener at alt den sparken og sommerfugler i Magne er bare følelser som forsvinner eventuelt uansett, at samme verdier og å ha det bra sammen er viktigere. Men er det det? 

Anonymkode: 2ff4b...7b8

[AnonymBruker]

Det lyser jo igjennom hele innlegget ditt at du ikke er forelska i henne. Kanskje hun må ha det inn med teskje rett og slett, det er ikke sikkert hun forstår det helt om ikke du sier det i klartekst, når oppførselen din kanskje sier noe annet. Det høres ikke helt fair ut for hennes dele og husk at hun er mye yngre enn deg, hun har sikkert ikke like mye erfaring med forhold som deg, og hun er kanskje også mer følsom, men ikke lek med følelsene hennes! Det er bedre å være ærlig! 

Anonymkode: 55fd6...91c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det lyser jo igjennom hele innlegget ditt at du ikke er forelska i henne. Kanskje hun må ha det inn med teskje rett og slett, det er ikke sikkert hun forstår det helt om ikke du sier det i klartekst, når oppførselen din kanskje sier noe annet. Det høres ikke helt fair ut for hennes dele og husk at hun er mye yngre enn deg, hun har sikkert ikke like mye erfaring med forhold som deg, og hun er kanskje også mer følsom, men ikke lek med følelsene hennes! Det er bedre å være ærlig! 

Anonymkode: 55fd6...91c

Hun er 24, skrivefeil , men ja du har rett. Men hvordan går man frem i en slik situasjon. Jeg føler hun bare utsetter det. 

Anonymkode: 2ff4b...7b8

[AnonymBruker]

Det er ikke akkurat det beste utgangspunktet for et varig forhold. 

Personlig så ville ikke jeg satset på et forhold bygd på kun vennskap. Det ville blitt kjedelig etter kort tid. Hadde savnet spenningen og sommerfuglene i magen. Jeg må ha det "lille ekstra".

Anonymkode: 497cb...57e