Saschi gjør seg klar til å møte den lille prinsen

[Saschi]

Hei alle sammen 😊

Da var det kanskje på tide å starte en graviditetsdagbok 😬 La meg starte med å introdusere meg selv for de som ikke kjenner meg og min historie:

Jeg er 29 og samboeren er 30. Vi var prøvere i mange år før vi ble gravide naturlig rett før vi skulle begynne med IVF men mistet 8+6. Vi valgte å begynne med IVF privat etter at vi mistet, hvor vi fikk vite at sæden til samboeren er over normalen og at jeg har en god del egg i begge eggledere men at jeg har en mild versjon av Pcos. Ble derfor satt på Letrozol, sånn at jeg hadde mensen hver måned for å sette i gang «maskineriet» og gjør kroppen klar til IVF. Vi hadde 3 forsøk hvor det ene ble avbrutt. På førsøk nr 3 fikk fikk vi 2 blastocyster, hvor det ene endte i kjemisk og det andre overlevde ikke tiningen. 

Den 21 Mars hadde jeg en time hos klinikken da vi skulle starte med et nytt forsøk siden egget vi hadde på frys ikke overlevde tiningen. Mens jeg satt i stolen så lette gynekologen lenge, målte og sjekket en stund, sjekket papirene og snakket for seg selv, jeg så en klump på skjermen, ble livredd for at jeg hadde gjort noe gale og fucket opp eller kanskje det var noen cyster som gjorde at mensen ikke kom, jeg hadde jo hatt eggløsning… MEN så hørte jeg noe jeg aldri har hørt… nemlig en hjertelyd som lå på 151 og jeg ble målt til 7+1. Viste seg at siden vi hadde valgt å sette inn egget i naturlig syklus, så hadde vi klart å bli gravid med det egget som hadde modnet ❤️

For de som er interessert så kan du finne prøvedagboken min her: Min tur nå? Babydrømmen

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

I dag er jeg 21+1 og venter en liten prins. Jeg har gått lenge fram og tilbake på om jeg skal opprette en dagbok men endte opp med å gjøre det. Prøvedagboken min hjalp meg når følelsene mine ble for mye for meg selv og ble en plass jeg kunne få ut følelsene mine uten at noen dømte meg. So here we go!

Jeg føler ikke at jeg fortjener denne graviditeten. Graviditeten var planlagt på en måte men samtidig så kom den som et sjokk, jeg vet ikke om jeg var helt forberedt, jeg levde ikke som en som var gravid, gikk på fester og drakk. druknet sorgen etter så mange slag i magen, det ene slaget etter det andre... Det tok aldri slutt, de bare fortsatte å komme. Jeg har en fantastisk forlovede som støtter meg i alt og hører på alle bekymringene mine, dag inn og dag ut. Da jeg holdt på med IVF, og før det og så slet jeg med depresjon som endte opp med at jeg fikk diagnosen PTSD. Da jeg fant ut at jeg var gravid, så skulle jeg ønske at jeg tok i mot beskjeden på en helt annen måte en jeg gjorde... Jeg klistret et smil på ansiktet og viste verden at jeg var kjempeglad, jeg lurte nok alle. Heldigvis så var ikke samboeren med, noe som jeg er glad for den dag i dag. Han er den eneste som kan gjennomskue det falske smilet. Det jeg satt igjen med etter timen var en dyp skyldfølelse og skam over hva jeg hadde gjort mot den lille i magen, den lille som jeg hadde kjempet i over 3 år for å få og så behandlet jeg den lille som om han ikke betydde noe, som han ikke var verdt det. Jeg skammer meg over at jeg ikke følte glede. Jeg skammer meg over at jeg drakk (før noen kjefter, så var dette før jeg fant ut om graviditeten). Jeg skammer meg over at jeg heller valgte å vente på at dette skulle gå galt. Jeg skammer meg over at jeg gikk å ventet på å våkne opp fra «drømmen».  Jeg skammer meg over skammen. Jeg skulle ønske jeg kunne skru av en bryter og ikke skamme meg lenger, jeg visste det ikke og det var ikke noen tegn på at jeg var gravid men det er en liten stemme bak i hodet mitt som sier at jeg burde ha tatt en graviditetstest for jeg visste jo at jeg droppet et egg og hadde blitt gravid før... De vonde følelsene skyller over meg i en bølge, og ingen mengde positiv tenkning, eller forsikring fra mannen min, gjør en forskjell. Har noen andre følt det slik? Jeg vet at mange kvinner finner ut at de er gravid litt sent – det er ikke engang uvanlig lenger.

Jeg hadde OUL 13 Juni og det var først da jeg begynte å kjenne på skammen for første gang, etter alt jeg hadde latt prinsen min gå gjennom så var han frisk som bare det og hadde ingen "feil" som de kunne finne. Jeg tror aldri at jeg kommer til å tilgi meg selv for det jeg gjorde da jeg ikke visste at jeg var gravid...

 

[Dame1989]

Gratulerer så mye med gutten :) Allerede over halvveis, ikke lenge igjen nå :) 

[Mallisa]

Spennede tider! Jeg har jo lest alle innleggene dine frem til jeg selv ble gravid men har falt av prøverdagbøkene i etterkant. Synes virkelig ikke du skal ha dårlig samvittighet for det du gjorde før du fant ut at du var gravid, du visste det jo ikke! Og uansett var det for tidlig til at du kunne gjort noen skade, selv om det føles fælt ut at det faktisk var noe inni deg allerede ❤️ Klem ❤️

[Saschi]

Dame1989 skrev (På 1.7.2022 den 21.57):

Gratulerer så mye med gutten Allerede over halvveis, ikke lenge igjen nå

Takk ❤️ 

Mallisa skrev (På 4.7.2022 den 13.06):

Spennede tider! Jeg har jo lest alle innleggene dine frem til jeg selv ble gravid men har falt av prøverdagbøkene i etterkant. Synes virkelig ikke du skal ha dårlig samvittighet for det du gjorde før du fant ut at du var gravid, du visste det jo ikke! Og uansett var det for tidlig til at du kunne gjort noen skade, selv om det føles fælt ut at det faktisk var noe inni deg allerede ❤️ Klem ❤️

Takk ❤️ kjente jeg trengte å høre det og vet det jo så klart men samtidig så sier alle at det første trimesteret er det viktigste og "ALT" kan jo gå galt i det trimesteret, så det er ikke alltid like lett å tenke klart🙈 Har selv falt av eller ikke helt, følger med på dem som jeg leste før jeg ble gravid men ikke like lett å huske å legge igjen noe ord 😬

Klem til deg ❤️

[Saschi]

Uke 22+4

Eh, bortsett fra det vanlige, "Noen ganger beveger babyen seg MYE, og det er kjempebra, mens andre ganger ser det ikke ut til at han beveger seg mye i det hele tatt, noe som er skremmende".

Når han beveger seg, føler jeg meg overrasket og lettet – og også litt skremt, hvis jeg skal være ærlig. Bevegelsene, når de kommer, er mye sterkere nå, og hvis jeg trykker hånden litt hardt på magen, kan jeg bokstavelig talt kjenne at han vrir seg rundt der inne, noe som får meg til å veksle mellom å hyle av latter (jeg aner ikke hvorfor jeg synes det er så morsomt, jeg bare gjør det...) og tenker: "OMG, det er noen som bor i magen min?!" Jeg vet ikke, det gjør det hele så EKTE, på en eller annen måte, på en måte at selv å se det på skanningen ikke kommer i nærheten av. Jeg antar at når du ser skanningen, ser du på en dataskjerm, noe som gjør det lettere å se dette lille vesenet som beveger seg rundt som totalt ukoblet til DEG, hvis det gir mening? Når klokken er 01.00, og han bestemmer seg for å begynne å danse, er det en HELT annen følelse, og WHOA, noen ganger er det rart. Godt rart... men rart.

Så når han beveger seg, er jeg glad ... og når han ikke beveger seg, føler jeg at angsten sannsynligvis kommer til å drepe meg. Som har vært mønsteret denne uken, og stort sett HVER uke i andre trimester, egentlig. Gulp.

Jeg kjøpte en ansiktskrem med retinol i. Du skal IKKE bruke ansiktskremer med retinol i. Men jeg visste ikke det, så jeg kjøpte det, og jeg brukte det (bare rundt 5 ganger, men likevel...), og da jeg fant ut at det var på FORBUDT-listen, døde jeg nesten, seriøst. Til mitt forsvar var det ingenting på esken eller flasken som sa at krem ikke skulle brukes under graviditet. Ærlig talt tenkte jeg bare ikke: Det falt meg ikke engang at noe jeg la på ansiktet mitt kunne ha en effekt på mitt ufødte barn: Jeg innser selvsagt at det sannsynligvis BURDE falt meg inn, men selvfølgelig, etterpåklokskap er 20-20, og jeg er ikke perfekt, så mye som jeg skulle ønske jeg var.

Etter å ha googlet litt om emnet føler jeg meg litt bedre med det: det virker som det er veldig liten risiko i det hele tatt med denne typen ting, men problemet med disse endeløse listene over ting du ikke skal gjøre når du er gravid er at de har en måte å avle skyldfølelse og paranoia på, som raskt kan ta over livet ditt. Når vi snakker om det…

Folk fortsetter å fortelle meg at jeg ikke bør sitte med bena eller anklene i kors: Jeg fortsetter å gjøre det. Denne uken ble jeg (ENNÅ IGJEN) forsiktig påminnet om at dette er på listen over forbudte, og (ENNÅ IGJEN) følte jeg meg som en absolutt idiot for å stadig måtte bli påminnet om det. Og, jeg mener, det virker som om dette burde være enkelt, ikke sant? Bare slutt å krysse bena. Det ser imidlertid ut til at det er helt vanlig for meg å krysse bena: Jeg gjør det uten å tenke på det, og selv når jeg bevisst prøver å stoppe meg selv, varer mine gode intensjoner bare så lenge det tar før tankene mine være opptatt av noe annet, og de beina er krysset igjen før jeg vet ordet av det. For faen.

Nå var jeg ikke i stand til å finne noen definitive medisinske bevis for å støtte ideen om at det er farlig for gravide kvinner å krysse bena, selv om jeg fant mange anekdotisk "bevis", pluss ganske mange folks bestemødre som fortalte dem at det gir navlestrengen vikle rundt babyens hals... så jeg antar at det ER ganske definitivt, da? Uansett om det er sant eller ikke, har det faktum at folk fortsetter å skjelle meg ut (hvor mildt det enn er) for å gjøre det, fått meg til å føle meg skyldig og paranoid, til det punktet at jeg har brukt hele uken på å besette posisjonen til bena mine, og jeg skriver for øyeblikket dette med dem støttet ukomfortabelt foran meg, i et forsøk på å hindre dem i å krysse.

Seriøst, kan du til og med tro at jeg nettopp har skrevet to hele avsnitt om noe så banalt som BEINPOSISJONEN min? jeg kan ikke. Men dette er livet mitt nå: og når du hele tiden blir fortalt at du ikke bør gjøre dette, det eller det neste, blir det vanskelig å IKKE bekymre deg, eller å føle at hver eneste ting du gjør har potensialet til å skade. Jeg mener, hvis denne babyens helse virkelig er avhengig av at jeg er helt perfekt på alle måter – aldri krysser bena, sover aldri på høyre side, spiser aldri ting fra den forbudte listen, aldri bruker et nytt skjønnhetsprodukt uten først og fremst ringer fastlegen min for å forsikre deg om at det er i orden – da er det virkelig dømt, er det ikke?

Det er åpenbart ikke sant, er det vel? Og til tross for min paranoia, tror jeg EGENTLIG ikke at babyen min kommer til å dø bare fordi jeg krysset anklene av og til. Jeg føler imidlertid at samfunnet generelt setter mye press på gravide kvinner, og virkelig oppmuntrer dem til å føle at de hele tiden står i fare for å forårsake uopprettelig skade ved å gjøre noe de ikke har tenkt seg om to ganger. Ærlig talt, noen dager føler jeg at det tryggeste ville være å bare ligge i sengen de neste månedene, slik at jeg kan holde meg unna trøbbel, men selvfølgelig ser det ut til å sove er  det FARLIGSTE AV ALT (jeg finner fortsatt meg selv i å rulle på ryggen til tider, selv om graviditetsputen min har hjulpet med det...), så kanskje ikke.\

I andre graviditetsnyheter i uke 22, i mellomtiden... ER det ingen andre graviditetsnyheter i uke 22. Det er grunnen til at jeg nettopp har brukt hele dette innlegget på å skrive om plasseringen av de dumme bena mine. Kanskje mitt neste oppdatering blir en grundig diskusjon om hvordan jeg børster håret mitt: Jeg mener, det MÅ være mer interessant enn enda et ord til om bena mine, ikke sant?

[Yrno]

Hahaha denne oppdatering fikk meg til å le høyt 😂 Jeg har ikke fått høre verken det med Retinol eller kryssing av beina en eneste gang, og tenker at spesielt det med kryssing av beina burde jordmor ha nevnt om det var viktig (er 33+4 selv i dag). Det hun derimot har sagt er at jeg ikke skal legge meg til å sove på ryggen, men om jeg våkner på ryggen så gjør det ingenting 🤗 Og det med soving skal man vel begynne å tenke på fra uke 28 først tror jeg? 🤔

Jeg synes det høres ut som du gjør alt rett jeg! Det er så mange råd at å følge alle går ikke. Stol på rådene fra helsemyndighetene og jordmor tenker jeg, og la bare alle andre kommentarer prelle av. 

Angående bekymring for bevegelse skjønner jeg deg veldig godt! Jeg har det fortsatt litt sånn om lillemor har en roligere periode inni der, så venter i spenning på når den bekymringen skal gå over 🙈