Redd for at han kommer til å prøve igjen

[AnonymBruker]

Broren min er nå 32 år gammel, og bor med meg og familien min pga medisinske problemer. Når moren vår døde i bilulykke for 10 år, ble han selv sterkt skaddet men klarte seg fordi han satt i baksettet. Hun levde lenge nok til å ta farvel, men bokstavelig talt døde i armene hans mens ambulansen kom. 

Han var i så sterke fysiske og psykiske smerter etter begravelsen at han prøvde å overdosere med Oxy. De sa egentlig skulle han vært dø med tanke på hvor stor dose han tok men vi fikk han inn raskt nok. 

Etter mye tid og en flere måneders innleggelse så ble ting bedre, men han er i konstante smerter hele tiden. Klarer ikke å være med på mye ting som er sosialt da å skal holde maska tar utrolig mye av det lille han har av energi, og han liker ikke å skal være på store doser smertestillende når han er ute blant folk. Eneste unntak er når han er med spesialist for å kunne fullføre de former for fysoterapi han kan gjøre for han trenger det for å kunne fullføre treningen. 

De siste årene, før 2020, var han i mye brullyp og barndåper hos venner, og holdt til og med taler på et par av dem. Og jeg kjenner han, han er virkelig glad på deres vegne. Men det tærer på psyken hans å se alle gå videre i livet mens han sitter fast, og ikke en gang kan kose seg med et minne om å ha hatt en kjæreste, bare en natt han sier han angrer på fordi han sa nei til å gå hele veien fordi han var nervøs og trodde han kom til å få sjanse til å ta det videre med henne når de ble mer kjent. 

Han har spart opp til en Amsterdam tur, som han egentlig skulle på i 2020 men så stengte jo hele verden, mens de siste ukene nå har han plannert og tatt kontakt med diverse plasser for å finne ut beste plass og tid for han å dra i sommer. Han sier han bare har lyst på noen dager hvor han kan gå igjennom det han aldri kommer til å få hjemme. Men jeg tror det ligger noe mer bak, han viser tegn til sterk depresjon, han snakker om seg selv som en byrde, så for å si det rett ut. Jeg tror planen hans er å dra til Amsterdam, oppleve hvordan det er å ha sex med en kvinne eller to. Prøve litt av de andre aktivitetene de har å by på på coffe shops, og så sikkert en trip. Kanskje ikke i den rekkefølgen, og så denne gangen avslutte jobben han startet for 7 år siden. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler ikke han er noen byrde for meg eller familien. Vi er alle utrolig glade i han, og ungene mine har vært utrolig forståelses fulle ved at de vet at han er syk så de har funnet andre måter å bygge bånd over som å spille tv spill, ulike former for brettspill, han lærte dem å spille Dungeons and Dragons som faktisk virkelig hjalp sønnen min på skolen da han slet veldig prøver som krevde at han skulle skrive mer enn bare rett svar. Siden har han fått topp karakter hver gang. Kjøpte seg også et ordentlig billard bord for å ha i kjelleren, og flere ting jeg kunne sagt men det blir bare smør på flesk. 

Jeg ønsker ikke på noe vis å skal miste ham, jeg bare skjønner at nok begynner å være nok for han da hver dag bokstavelig talt er en smertefull kamp for han. Sist gang vi hadde en ordentlig samtale etter to glass vin begynt han å gråte og sa takk for at han fikk lov til å ta del av min familie siden han aldri kom til å få sin egen. Hadde jeg kunne tryllet fram en kjæreste ville jeg gjort det, i håp om at det kanskje kom til å være nok, da jeg tror det nok er det største savnet han har. Han har bestandig ønsket seg sin egen familie, men jeg tror hadde hatt en kjæreste igjennom de verste tidene. Kunne han ingått kompromiser med at han ikke fikk den egne familien slik han ønsket seg, ikke kunne få jobben han ønsket seg eller noen som helst jobb for å gi han en selvfølelse av kompetanse som han hadde før alt skjedde. Smertene ville fortsatt være der, men å være fullstendig alene i den. Jeg har vært heldig som ikke har vært singel lengre enn 3-4 måneder fra jeg var 15, med 3 ulike kjærester. Selv i de korte tidene følte jeg meg rar, som om en del av meg manglet når jeg var singel. Jeg kan ikke forestille meg et helt liv hvor jeg ikke har fått lov til å elske noen og ikke bli elsket tilbake på det dypere nivået man bare kan få fra en partner. 

Jeg er direkte redd å ikke kan ha han i livet mitt lenger, samtidig klarer jeg ikke å la være å føle at det er egoistisk av meg når jeg vet hvor mye han lider hele tiden. Jeg har holdt han midt i natten hvor han skriker før medisinene tar full effekt, og på det verste har han bedt meg om å få slippe. Eller han sa det ikke slik men jeg prøver å ikke bryte noen evnetuelle forum regler. Hva gjør jeg?

Anonymkode: dc75d...812

[AnonymBruker]

Vis han dette innlegget, få han til å forstå at han ikke er en byrde men et positivt tilskudd i familien. Meld bekymring til fastlegen. 

Anonymkode: b4d18...640

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vis han dette innlegget, få han til å forstå at han ikke er en byrde men et positivt tilskudd i familien. Meld bekymring til fastlegen. 

Anonymkode: b4d18...640

Om jeg får det til, så er spørsmålet hvordan håndtere ensomheten hans? Jeg tror ikke jeg vil kan få stoppet han til å dra for å kunne få en seksuell opplevelse, ikke at det er det jeg er ute etter å stoppe. Jeg unner han for all del at han skal få oppleve hvordan sex er mens han enda er relativt ung. Men jeg hadde helt ærlig vært mer komfortabel om han hadde funnet noen av de som reiser rundt i Norge og hadde kommet til han. Jeg føler bare at impulsen hans å kan vil avslutte alt vil være sterkere når han er på en fremmed plass, å kan nyte et smertefritt øyeblikk på en coffeshop med litt greier innabords og gå ut på en god note. 

Anonymkode: dc75d...812

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Vis han dette innlegget, få han til å forstå at han ikke er en byrde men et positivt tilskudd i familien. Meld bekymring til fastlegen. 

Anonymkode: b4d18...640

Vis jeg tar feil, og melder det til fastlegen, er det ikke en mulighet for at han ikke lenger tør å stole på å si når han har negative tanker?

Anonymkode: dc75d...812