Finne tilbake etter vold

[AnonymBruker]

Jeg og eksen var sammen i 20 år. De siste 12 var han noen ganger aggressiv og hardhendt med oss (meg og barna). Jeg vet jeg gikk rundt i en frysreaksjon i mange år. De siste årene ble han «bedre» - altså ikke så mange episoder og han var «mildere». Jeg var så innmari langt nede og klarte å rote meg bort i en annen en kort periode. Jeg avsluttet det og gikk i terapi og det endte med at jeg dro fra mannen, er separert nå.

Instanser (BUP for barna, ATV, lege) har fastslått at det har vært fysisk, latent og emosjonelle vold (det har vært viktig for meg å verifisere med andre, for jeg har mistet litt begrep om hva som er greit og ikke)

I separasjonsprosesser tok han ansvar for det han har gjort. Han er i terapi, og jeg og barna er også det. Han har ikke laget bråk i separasjonen. Jeg merker fortsatt på meg selv at jeg blir stresset hvis jeg må snakke med ham om ting han kanskje ikke liker, og hvis han uttrykker misnøye stivner jeg fullstendig. Vi samarbeider veldig bra om barna og han er fleksibel og hører på meg hvis jeg ber om endringer og hvis barna er bekymret/vil mer til meg etc. 

jeg nyter samtidig friheten, på en måte føles det som om jeg holder på å få livet tilbake. Men jeg er trist for at vi aldri fikk kjernefamilien som jeg så gjerne ville ha og det er lett å tenke tilbake på alle minner som var gode (jeg sliter litt med å huske dårlige minner)

Jeg vet at han er veldig skuffet - nå som ham endelig ble bedre og tok ansvar så gikk jeg likevel.. Jeg tenker jo selvfølgelig på om vi kunne fått det til. Hvis jeg ble sterkere (psykisk) og satte tydeligere grenser og jobber med meg selv slik - og selvsagt må han fortsette å jobbe med seg.. Barna vil så gjerne at vi skal bli sammen igjen.. 

Kunne det gått?

Anonymkode: 912c3...9de

[Mezzosoprena]

BIG NO!! Og det vet du egentlig selv også...

[Angelheart2]

Det er INGENTING i det du skriver som gjør at jeg tenker det er en god ide. Les igjennom det du skriver selv og tenk på om du ville anbefalt en venninne å gå tilbake til denne mannen....

[Daria]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg vet at han er veldig skuffet - nå som ham endelig ble bedre og tok ansvar så gikk jeg likevel.. Jeg tenker jo selvfølgelig på om vi kunne fått det til. Hvis jeg ble sterkere (psykisk) og satte tydeligere grenser og jobber med meg selv slik - og selvsagt må han fortsette å jobbe med seg.. Barna vil så gjerne at vi skal bli sammen igjen.. 

Nei. Neineineineinei. Dette handler ikke om at du skal kunne og klare og få til og takle. HAN er problemet, du skal ikke måtte jobbe med å bli sterk for å kunne klare å leve med en mann som ikke selv klarer å sette de grensene som er opplagte for de aller fleste. Og barn er lojale mot foreldrene sine på måter som ikke nødvendigvis er bra for dem - at de vil at dere skal være sammen betyr ikke at det er det beste for dem på noen måte.

[Mwanafunzi]

Helt enig med @Daria, det er ikke du som skal tåle og bli sterkere og mer utholdende osv, dette problemet eier han og bare han, og det at du gikk fra han er det beste du kunne gjort for ungene dine. 

Det er helt vanlig å sørge over det som aldri ble, men min klare anbefaling ut i fra det du skriver er å gå videre i livet og jobbe med å akseptere at det ble slik. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg og eksen var sammen i 20 år. De siste 12 var han noen ganger aggressiv og hardhendt med oss (meg og barna). Jeg vet jeg gikk rundt i en frysreaksjon i mange år. De siste årene ble han «bedre» - altså ikke så mange episoder og han var «mildere». Jeg var så innmari langt nede og klarte å rote meg bort i en annen en kort periode. Jeg avsluttet det og gikk i terapi og det endte med at jeg dro fra mannen, er separert nå.

Instanser (BUP for barna, ATV, lege) har fastslått at det har vært fysisk, latent og emosjonelle vold (det har vært viktig for meg å verifisere med andre, for jeg har mistet litt begrep om hva som er greit og ikke)

I separasjonsprosesser tok han ansvar for det han har gjort. Han er i terapi, og jeg og barna er også det. Han har ikke laget bråk i separasjonen. Jeg merker fortsatt på meg selv at jeg blir stresset hvis jeg må snakke med ham om ting han kanskje ikke liker, og hvis han uttrykker misnøye stivner jeg fullstendig. Vi samarbeider veldig bra om barna og han er fleksibel og hører på meg hvis jeg ber om endringer og hvis barna er bekymret/vil mer til meg etc. 

jeg nyter samtidig friheten, på en måte føles det som om jeg holder på å få livet tilbake. Men jeg er trist for at vi aldri fikk kjernefamilien som jeg så gjerne ville ha og det er lett å tenke tilbake på alle minner som var gode (jeg sliter litt med å huske dårlige minner)

Jeg vet at han er veldig skuffet - nå som ham endelig ble bedre og tok ansvar så gikk jeg likevel.. Jeg tenker jo selvfølgelig på om vi kunne fått det til. Hvis jeg ble sterkere (psykisk) og satte tydeligere grenser og jobber med meg selv slik - og selvsagt må han fortsette å jobbe med seg.. Barna vil så gjerne at vi skal bli sammen igjen.. 

Kunne det gått?

Anonymkode: 912c3...9de

Nei, sånne er greie frem til du kommer tilbake, og da trenger han ikke være det lengre. Akkurat nå er du mest sannsynlig beskyttet fordi han vet du går til psykolog ol. Og er redd for å gjøre noe du kan si. Går du tilbake, kan han også bli værre enn før. Så nei, det kommer neppe til å bli bra. 

Anonymkode: 04488...ba1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 

Kunne det gått?

Anonymkode: 912c3...9de

Nei.

Glem det.

Anonymkode: 0477d...a91

[AnonymBruker]

For at et forhold skal være sunt og godt for begge parter er man avhengig av trygghet. Man skal alltid være to likeverdige parter i et forhold, der begges meninger og synspunkter på livet sammen veier like mye. Dette forutsetter at man føler seg trygg. Trygg på at den andre alltid vil deg vel, trygg på at dere kan snakke om ting uten at det får konsekvenser for deg. 

Tenk på det som et vannglass som knuses. Glasset representerte forholdet deres da dere ble sammen. Så begynte volden og all tillit og trygghet slo sprekker for deg. Glasset knuste. Et glass kan limes sammen igjen, men er det da et helt og velfungerende glass? Nei. Glasset vil ha mange sår og sprekker, minner om hendelsene og personen som gjorde deg så utrygg og kanskje i verste fall truet på livet. Vil du noen kan være 100% sikker på at du kan si din ærlige mening, eller stå opp for deg selv overfor din mann uten at det får konsekvenser for deg? At du kan leve sammen med han og føle deg hel, fri og med rett til å eksistere som du vil? At diskusjoner eller krangler som kommer ikke ender med at du fryser eller overgir deg av vane?

Det er veldig fint at du får behandling og støtte etter å ha opplevd et slikt forhold, og det er bra for din mann at han får hjelp og at han kan være en så god far som mulig for deres barn. Men å gå tilbake etter å ha opplevd så mye vold? Du fortjener å oppleve et fritt liv, og ekte kjærlighet. Ingen elementer av vold er kjærlighet. Og du sier det litt selv - grunnen til at du ønsker å prøve på nytt er sorgen over at kjernefamilien raknet. Det er en drøm du har om et familieliv, men ikke nødvendigvis med akkurat han som partneren. I en kjernefamilie skal også de voksne være gode rollemodeller for sine barn. Vær god mot både deg selv og barna nå og sett punktum bak forholdet til voldsutøveren. Ta sorgen over det som ikke ble, og minn deg selv på hva du har gått gjennom de siste årene med han. Minn deg selv på at du fortjener ekte kjærlighet fra noen som vil deg vel, og som ikke kommer til å trigge fryktresponser i deg i fremtiden. Det er ikke lett, men det er ingen brudd med fortiden, og det er en nødvendig prosess for å få det bedre i fremtiden ❤️

Anonymkode: 2729f...bcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg merker fortsatt på meg selv at jeg blir stresset hvis jeg må snakke med ham om ting han kanskje ikke liker, og hvis han uttrykker misnøye stivner jeg fullstendig.

Du kan se på det som at du har en stressykdom som kommer av gift som han påfører deg. Du kan ikke bli frisk fra denne stressykdommen hvis du bader i gift. Hvis du flytter inn til giftkilden. Han som gjør deg syk.

Du skal ikke synes synd på han fordi at forholdet deres og familien ble oppløst. Det var HAN som ødela det. Ikke du. Han ønsket det gjerne ikke, men det var likevel han som gjorde det, ikke du. Hans ansvar. Flott at han har tatt tak i livet sitt. Det er derfor han nå kan ha samvære. Men forholdet er over. Flytter dere sammen, så bryter du fullstendig sammen med PTSD og vil ikke fungere hverken på jobb eller som mor. Skal du virkelig ofre deg fordi du synes synd på han? Du har ansvar for å ta vare på deg selv og barna dine nå. Og det gjør du best ved å beskytte deg mot han som var voldelig mot dere. Selv om han ikke er det nå, så klarer ikke kroppen din å glemme, og den er i konstant alarmmodus i nærheten av han. Det er skadelig. Det er det som stresser deg. Nå får du det i små doser. Tenk om du skulle levd med dette igjen 24/7...

Anonymkode: 4191b...2d5

[AnonymBruker]

Tusen takk for all støtte her inne 💕

jeg tror jo dere har rett og jeg merker jeg blir litt lettet av at det dere sier stemmer overens med det følelsene og kroppen (ikke hodet..) sier..

Anonymkode: 912c3...9de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tusen takk for all støtte her inne 💕

jeg tror jo dere har rett og jeg merker jeg blir litt lettet av at det dere sier stemmer overens med det følelsene og kroppen (ikke hodet..) sier..

Anonymkode: 912c3...9de

Les innlegget ditt høyt for deg selv, når du leser noe høyt så prosesserer hjernen den infoen annerledes. Å høre deg selv lese opp det du selv skrev, burde vekke deg. 

 

Anonymkode: fefae...672