Alenemor som ikke takler rollen som mor på egenhånd. Hvordan hjelpe som pårørende?

[AnonymBruker]

Min bestevenninne har fått et barn. Barnet er snart 1 år gammel, og barnet ble født mens moren bodde på hemmelig adresse pga voldelig kjæreste. Alt har gått fint, faren er ute av bildet fullstendig. 
 

Hun har vært veldig åpen om at hun trenger støtte og hjelp, og er nok en engstelig mor. 
Venninnen hennes, deriblant meg selv, har vært mye og hjelpt til med både husarbeid, barnepass, støtte og selskap. Men går det et par dager uten hjelp blir hun helt tafatt (eneste ordet jeg kommer på). Hun mener barnet er helt umulig, hun klarer ikke noenting. Ender gang på gang med at vi må komme å hjelpe til. Dette fungerer ikke lenger! Vi venninnene har jo barn og familie selv, og kan ikke drive på sånn hele tiden. 
 

Hva kan vi gjøre for å hjelpe? Hun trenger åpenbart hjelp. 

Anonymkode: 2ddf1...2af

[AnonymBruker]

Her er vel bekymringsmelding til barnevernet det eneste rette, men vær tydelig på at hun har masse positive sider og fremhev dette, slik at de tenker at "her er det en mor som har behov for litt veiledning" fremfor "her er det en mor som ikke skulle vært mor". Barnevernet har høy terskel for å ta et barn fra foreldrene, selv om mediene ofte sier noe annet. De prøver i det lengste å la barnet/barna få være hos foreldrene.

Jeg syns forøvrig dette høres helt krise ut, så det jeg skriver om at du må snakke positivt om henne også, er fordi jeg ikke kjenner henne og velger å tro det beste om henne, at hun egentlig vil barnets beste. Det er veldig tydelig at dette kan bli, og kanskje allerede er, et skadelig oppvekstmiljø for et barn. 

Jeg har selv en mann som meldte seg helt ut, så jeg vet hvor tøft det er å stå i det alene, og min baby var en slik som ikke sov. Jeg hadde ingen avlastning, fordi ingen visste om situasjonen med mannen. I tillegg hadde jeg store fysiske plager i bl.a bekkenet. Poenget er at det selvsagt var tøft, men måten jeg tok meg av barnet på, var milevis unna slik venninnen din gjør det.

Anonymkode: 4c4f0...011

[AnonymBruker]

Er hun veldig ung siden hun er så tafatt, eller er hun bare sånn? Ellers så er det nok ikke så mange andre steder man kan få hjelp i en slik setting enn barnevernet om hun ikke har en oppegående familie som kan hjelpe til. Så kan man jo ikke annet enn å håpe at hun havner i kontakt med skikkelige folk i barnevernet, for det kan jo raskt bli et sjansespill.

Anonymkode: 1afa4...e02

[AnonymBruker]

Dere bør prate åpent med henne om hva dere opplever og at hun trenger profesjonell hjelp. Om hun kan tåle å høre det, er helsestasjonen et godt første sted. De har ofte mange tilbud. Gjerne også samtale med fastlegen. 

Barneverntjenesten kan absolutt bidra, men det er ofte greit å begynne mer lavterskel.

Anonymkode: c145a...880

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Her er vel bekymringsmelding til barnevernet det eneste rette, men vær tydelig på at hun har masse positive sider og fremhev dette, slik at de tenker at "her er det en mor som har behov for litt veiledning" fremfor "her er det en mor som ikke skulle vært mor". Barnevernet har høy terskel for å ta et barn fra foreldrene, selv om mediene ofte sier noe annet. De prøver i det lengste å la barnet/barna få være hos foreldrene.

Jeg syns forøvrig dette høres helt krise ut, så det jeg skriver om at du må snakke positivt om henne også, er fordi jeg ikke kjenner henne og velger å tro det beste om henne, at hun egentlig vil barnets beste. Det er veldig tydelig at dette kan bli, og kanskje allerede er, et skadelig oppvekstmiljø for et barn. 

Jeg har selv en mann som meldte seg helt ut, så jeg vet hvor tøft det er å stå i det alene, og min baby var en slik som ikke sov. Jeg hadde ingen avlastning, fordi ingen visste om situasjonen med mannen. I tillegg hadde jeg store fysiske plager i bl.a bekkenet. Poenget er at det selvsagt var tøft, men måten jeg tok meg av barnet på, var milevis unna slik venninnen din gjør det.

Anonymkode: 4c4f0...011

Takk for godt svar! 
Hun er en god mor, elsker barnet sitt. Men hun klarer ikke noe alene virker det som.. hun  sier barnet er helt umulig, men når jeg eller de andre venninnene kommer så er barnet helt rolig og ikke noe problemer. Hun sier det er umulig å legge barnet på kvelden, men hvis jeg gjør det så går det lett. Jobb er det alltid med legging, og det virker som hun gir opp med en gang. Og da er alt et problem… 

Tror nok ikke hun helt skjønner hvor mye jobb det er med et barn eller en baby. For med tanke på hva hun «klager» på, så tenker jeg at det er jo helt normale ting som man burde kunne tenke seg er vanlig som forelder. Mindre søvn, null egentid osv er jo helt vanlig! 
 

Den ene venninna vår er også alenemor til 2, hun er også innom og hjelper til innimellom. Til og med hun sier at her trengs det hjelp, for å ikke takle er par dager alene er jo ikke et godt tegn. 

Anonymkode: 2ddf1...2af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er hun veldig ung siden hun er så tafatt, eller er hun bare sånn? Ellers så er det nok ikke så mange andre steder man kan få hjelp i en slik setting enn barnevernet om hun ikke har en oppegående familie som kan hjelpe til. Så kan man jo ikke annet enn å håpe at hun havner i kontakt med skikkelige folk i barnevernet, for det kan jo raskt bli et sjansespill.

Anonymkode: 1afa4...e02

Nei, hun er 35 år. Har levd litt i sus og dus, vant til å gjøre som hun vil, reist mye og levd livet. Vi andre har vært mødre en god stund, mens hun ikke hadde planer om barn. Så ble hun gravid likevel, og ble jo selvsagt glad for det. Hun har alt annet på stell, fin leilighet, barnet har alt det trenger, de er sosiale med oss og andre (mye familie innom), men det er jo nettopp det at det hele tiden må folk innom for at hun skal takle ting. Og det begynner å merkes godt nå… 

Anonymkode: 2ddf1...2af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nei, hun er 35 år. Har levd litt i sus og dus, vant til å gjøre som hun vil, reist mye og levd livet. Vi andre har vært mødre en god stund, mens hun ikke hadde planer om barn. Så ble hun gravid likevel, og ble jo selvsagt glad for det. Hun har alt annet på stell, fin leilighet, barnet har alt det trenger, de er sosiale med oss og andre (mye familie innom), men det er jo nettopp det at det hele tiden må folk innom for at hun skal takle ting. Og det begynner å merkes godt nå… 

Anonymkode: 2ddf1...2af

Har su prøvd å snakke med henne om at  ja, det er travelt, nei, du får ikke levd livet du hadde før, og fortelle henne at hun må ha rutiner både på husarbeid, og barnet. 
blir vel bedre når barnet begynner i barnehage. Hvis hun har bodd under sjukt adresse har hun nok både vært redd og hatt mye i hodet som har tatt all energi og tatt fokuset bort. 
Dere kan fint si at dere er opptatt med egen familie, klart det er lett å bruke dere når dere sier ja 

Anonymkode: 0a9e4...8f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har su prøvd å snakke med henne om at  ja, det er travelt, nei, du får ikke levd livet du hadde før, og fortelle henne at hun må ha rutiner både på husarbeid, og barnet. 
blir vel bedre når barnet begynner i barnehage. Hvis hun har bodd under sjukt adresse har hun nok både vært redd og hatt mye i hodet som har tatt all energi og tatt fokuset bort. 
Dere kan fint si at dere er opptatt med egen familie, klart det er lett å bruke dere når dere sier ja 

Anonymkode: 0a9e4...8f7

Ja, vi har tatt det opp med henne. På en fin måte.. hun sier hun føler seg så sliten, og grunnen til at vi har vært så «hjelpsomme» er jo pga det med xn og slikt. Vi har jo hatt mange samtaler om at hun har vært redd og ting har vært vanskelig. Tror det også henger i enda… 

men føler nesten ikke at vi kan si nei heller, da vi føler hun ikke takler det alene. Vi tar jo da hensyn til barnet, ikke nødvendigvis henne. Jeg tilba meg å ha barnet med på overnatting hos meg i helgen, men det ville hun ikke. (Tror hun vil, men føler seg nok mislykket om hun sier ja). 
har snakket med foreldrene hennes også, og de sier at de prøver å hjelpe så ofte de kan, men de er jo i jobb og er jo ikke så unge lenger heller. De har også spurt oss venninne om råd, litt i det stille. Er en fortvilet situasjon. Vi vil jo gledelig hjelpe, men hun må jo innfinne seg med å være alenemor selv også. Virker som det ikke har skjedd nå på nesten et år, når vil det skje? 
Ser barnevernet er nevnt, er det da kanskje best at hun ber om hjelp selv? Heller det enn å bli meldt tenker jeg…

Anonymkode: 2ddf1...2af

[AnonymBruker]

Barnevernet de tar ikke ifra barnet men gir støtte noen kan faktisk komme hjem og hjelpe til med barnet. Også har man jo avlasting hjem som også kan være veldig bra for barnet når ungen blir eldre. 

Anonymkode: b0667...777

[AnonymBruker]

Siden hun har levd i et voldelig forhold, så vil jeg også tro at hun er vant til å være veldig kuet og ta svært få egne valg. Det er lett å bli tiltaksløs når en har svært liten innflytelse over egen hverdag. Kanskje hun har fortsatt i samme mønster? 

Jeg tror ikke dette egentlig handler om at hun trenger veiledning som mor, men at hun trenger hjelp til å ta tak i fortiden sin og stable seg på bena igjen som menneske - så vil resten komme av seg selv. 

Anonymkode: 7cae9...9ca

[AnonymBruker]

mordi9 skrev (57 minutter siden):

Barn oppdratt av alenemor ender ofte opp som incel. 

😂😂😂😂 mye rart  en skal lese 

Anonymkode: 321e2...53b

[AnonymBruker]

Kan det være at hun nesten er litt sjokkskada av forholdet med eksen? PTSD?

Uansett så hjelper dere ingen i det lange løp ved å gå henne til hånde på denne måten. Hun trenger hjelp til å ta grep. 

Anonymkode: b054d...661

[Drizzt]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min bestevenninne har fått et barn. Barnet er snart 1 år gammel, og barnet ble født mens moren bodde på hemmelig adresse pga voldelig kjæreste. Alt har gått fint, faren er ute av bildet fullstendig. 
 

Hun har vært veldig åpen om at hun trenger støtte og hjelp, og er nok en engstelig mor. 
Venninnen hennes, deriblant meg selv, har vært mye og hjelpt til med både husarbeid, barnepass, støtte og selskap. Men går det et par dager uten hjelp blir hun helt tafatt (eneste ordet jeg kommer på). Hun mener barnet er helt umulig, hun klarer ikke noenting. Ender gang på gang med at vi må komme å hjelpe til. Dette fungerer ikke lenger! Vi venninnene har jo barn og familie selv, og kan ikke drive på sånn hele tiden. 
 

Hva kan vi gjøre for å hjelpe? Hun trenger åpenbart hjelp. 

Anonymkode: 2ddf1...2af

Du er vel ikke i familie med henne, så du er ikke akkurat pårørende. Men fint at du bryr deg.

Har hun annen familie i nærheten? Ta kontakt med dem. 

Dere sender en bekymringsmelding til Barnevernet hvis hun er helt alene og ikke har noe familie som kan trå til.

[AnonymBruker]

Høres ut som hun har absolutt null selvtillit når det kommer til rollen som mor. Går ikke ting på første forsøk så går det ikke. Burde gjerne snakket med noen om å bygge opp selvtilliten ifht det å være mor? En familieterapeut kanskje? Har dere foreslått noe slikt? 

Anonymkode: af9cc...d3d

[AnonymBruker]

Når man har mistet seg selv i et voldelig forhold er det vanskelig å hente seg inn. Intuitivt tenker jeg at barnet nok er mer urolig når hun er alene fordi hun kanskje ikke stoler på at hun er tilstrekkelig for barnet. I og med at barnet er så lite ennå har hun lite tid til å tenke igjennom disse tingene selv, men vi skadeskutte mødre er mer like i vår unikhet enn hva vi kanskje tror. Når man er trygg på at man er god nok har man en helt annen ro i kontakt med barnet og oppnår bedre samspill.

Å kontakte Bv i denne saken vil føre til at det tar tid før det etableres et tilbud rundt henne. Å kontakte helsestasjonen for samtaler går raskere og de er vel så kvalifiserte til å bistå 😊 Et COS-kurs vil jo også være nyttig for å lære mer om hvilken ressurs hun er for barnet sitt 😊

Anonymkode: 585ee...1e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Siden hun har levd i et voldelig forhold, så vil jeg også tro at hun er vant til å være veldig kuet og ta svært få egne valg. Det er lett å bli tiltaksløs når en har svært liten innflytelse over egen hverdag. Kanskje hun har fortsatt i samme mønster? 

Jeg tror ikke dette egentlig handler om at hun trenger veiledning som mor, men at hun trenger hjelp til å ta tak i fortiden sin og stable seg på bena igjen som menneske - så vil resten komme av seg selv. 

Anonymkode: 7cae9...9ca

Enig.traumebehandling er nok beste hjelp,men den er tøff men svært effektiv,men da trenger hun nok noen rundt seg i perioden siden hun har barn.

Anonymkode: 7b048...412

[AnonymBruker]

Har hun psykolog, evt. tett kontakt med fastlege eller helsestasjon? Eller får hun ingen psykisk oppfølging etter det voldelige forholdet? 

Anonymkode: af56f...9f9

[Kaneel]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Nei, hun er 35 år. Har levd litt i sus og dus, vant til å gjøre som hun vil, reist mye og levd livet. Vi andre har vært mødre en god stund, mens hun ikke hadde planer om barn. Så ble hun gravid likevel, og ble jo selvsagt glad for det. Hun har alt annet på stell, fin leilighet, barnet har alt det trenger, de er sosiale med oss og andre (mye familie innom), men det er jo nettopp det at det hele tiden må folk innom for at hun skal takle ting. Og det begynner å merkes godt nå… 

Anonymkode: 2ddf1...2af

Psykiske problemer? Evntbutløst av samlivsbruddet? 

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd at mine barn er veldig vanskelig sammen med meg, mens de blir engler så fort noen andre er i nærheten. Slik at det trenger ikke utelukkende å være det at hun ikke tåler enkelte ting, men at det faktisk er en forskjell når hu legger og når andre legger. (Og om det er fordi barnet er trygg på henne, eller utrygg på henne kan være vanskelig å si). 

Når det er sagt så støtter jeg det flere her sier - at å få henne til å søke hjelp gjennom helsestasjon og eventuelt barnevernet vil være en vei å gå. En annen kan være å avlaste henne noe mer på fast basis - det er ingenting i veien om å etablere besøkshjem i privat regi. 

Har hun økonomisk anledning til å ha vaskehjelp, matkasse på døra etc så ville jo slike ting lettet byrden for henne. Kan hun ha en fødselsdepresjon på grunn av det vanskelige situasjonen hun var i når hun ble gravid? 

 

Anonymkode: 382fc...2a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Takk for godt svar! 
Hun er en god mor, elsker barnet sitt. Men hun klarer ikke noe alene virker det som.. hun  sier barnet er helt umulig, men når jeg eller de andre venninnene kommer så er barnet helt rolig og ikke noe problemer. Hun sier det er umulig å legge barnet på kvelden, men hvis jeg gjør det så går det lett. Jobb er det alltid med legging, og det virker som hun gir opp med en gang. Og da er alt et problem… 

Tror nok ikke hun helt skjønner hvor mye jobb det er med et barn eller en baby. For med tanke på hva hun «klager» på, så tenker jeg at det er jo helt normale ting som man burde kunne tenke seg er vanlig som forelder. Mindre søvn, null egentid osv er jo helt vanlig! 
 

Den ene venninna vår er også alenemor til 2, hun er også innom og hjelper til innimellom. Til og med hun sier at her trengs det hjelp, for å ikke takle er par dager alene er jo ikke et godt tegn. 

Anonymkode: 2ddf1...2af

Har dere prøvd å ikke hjelpe til? Hva skjer da? Uten at hun blir sliten?

Anonymkode: e6b7a...e62