Hva feiler det meg?!

[Gjest håpløs?]

Jeg lurer på om andre har samme problem som meg?

Jeg er i et samboer forhold, men jeg forelsker meg i andre!

Ikke sånn at det til stadighet er nye menn, altså!

Men akkurat nå er det en som jeg ikke klarer å la vær å tenke på....

Er det et tegn på at denne mannen jeg er sammen med, ikke er den rette for meg?

Eller er det meg det er noe 'galt' med?

Burde jo være takknemlig for det jeg har.... Men til tider er jeg så LEI!

Men det jeg lurte mest på, er om det er flere som er i samme båt?!

Det er noe med det at en går i stå, det samme hver dag....

Kanskje en søker litt spenning...

Har ikke gjort noe mer med denne forelskelsen...

Men det er ganske herlig å kjenne den spesielle følelsen i magen...

Han det gjelder vet heller ingenting, har ikke sagt noe til han...

er det bare meg som er litt 'rar'?!

*undrer*

[Gjest Delilah]

Hei gjest!

For å ta det siste førs; "Eller er det meg det er noe "galt" med"? spør du. Tror jeg kan si helt sikkert at det ikke er noe "galt" med deg..

Noen og enhver kan vel fra tid til annen føle det slik i et forhold. Det går opp og ned i perioder, noen ganger blir man skikkelig lei osv...Er en stund siden jeg hadde et forhold sist, men jeg og var sammen med en gutt en gang hvor jeg ofte tvilte på mine egne følelser for han.

Det vil si; jeg følte og visste at jeg var glad i han. Men etter en stund med litt "sjelegransking" så forsto jeg at jeg var mest glad i han som en veldig god venn. Ikke noe galt i det, bevares, men jeg skjønte at jeg ikke var ordentlig forelsket i tilegg til å føle et nært vennskap. Har funnet ut (understreker at det gjelder meg, det kan selvsagt være annerledes for deg eller andre ) at man vet når man er skikkelig forelsket i noen!

Det er ikke noe man behøver å spørre hverken seg selv eller andre om, man bare "vet" det. Eller rettere sagt; man føler det med hele seg

Håper du skjønner hva jeg mener. Mener ikke at det er galt av deg å spørre om det her, men tror du burde finne deg en stille stund og virkelig gå inn for å finne noen svar. Du vil få de; garantert

Spør f.eks. deg selv om følgende:

- I hvilken livssituasjon var du da du ble sammen med din nåværende? Var du litt nedfor og "liten", eller var du "on top of the world"?

- Hva ved din kjære liker du best/minst?

- Hva var det ved han som gjorde at du falt for han i utgangspunktet? Hva gjorde at du valgte å bli sammen med han?

- Du har sikkert opp gjennom årene hatt noen forestillinger om "drømmeprinsen"! Lever din nåværende kjæreste opp til dette bildet? Ikke i den forstand at vi skal være "perfekte" noen av oss, men i det store og det hele; er han slik du har sett for deg din partner?

- Ser du for deg at dere blir gamle sammen? Og hva slags forhold dere vil ha framover?

- Er det ellers noe i livet ditt som butter litt i mot for tiden, eller er det "bare" dette området?

- Hvordan har dine eventuelle tidligere forhold vært?

- Hvordan er de mennene du forelsker deg i nå, i forhold til din partner? Lik han/ulik han? På hvilken måte?

osv, osv....I could go on and on... Men tror du skjønner hvor jeg vil hen.

Plagsomt med så mye spørsmål, jeg vet det - men det er faktisk ingen vei utenom hvis du virkelig ønsker å komme til bunns i dette. Og det tror jeg du gjør! Det kan virke litt skummelt og tyngende kanskje, men du får trøste deg med at du vil da få en del svar som "allerede ligger der", men som du kanskje ikke har fått fram - og at det vil hjelpe deg videre, uansett hvilken vei du går. Dessuten trenger du ikke å utbasunere dine konklusjoner til gud og hvermann, det holder lenge at du selv får svar på det som for tiden plager deg.

Ønsker deg iallefall lykke til :D Fortell gjerne hvordan det går!

Klem fra meg

[Tirill]

Ja, jeg tror vi er like rare begge to... :-?

Jeg har det også sånn i perioder...

Men jeg har funnet ut at det faktisk grunner i noe mer.

Er også så glad i mannen jeg er sammen med at jeg gjør ikke noe verre med det.

Eh... jeg forteller ikke ham når jeg er forelska i noen da...

Kos deg med hjerneaktiviteten fremover... :kgblunk:

[Plutti]

Heisan!

JA, det er flere som er i samme båt!!

Iallefall jeg!! Og som du, akkurat nå er det en jeg ikke klarer å la være å tenke på, enda jeg har det VELDIG bra med min samboer!!

Jeg har også stilt meg spørsmålet om min samboer er 'den rette' når jeg tiltrekkes mot andre menn. Så jeg ender ofte opp med å sammenlikne disse to og hva jeg ønsker meg her i livet. Og jeg vet både fornuftig og følelsesmessig at jeg havner opp med min samboer. Han har de verdiene og alt jeg ønsker meg i fremtiden.

MEN selvsagt mangler spenningen og den daglige bekreftelsen, noe man kanskje søker når dagliglivet kommer.. Tror ikke det er noe galt med deg nei, vi er da bare vanlige mennensker med følelser.. 8)

Tipper at din samboer også tiltrekkes og forelsker seg iblant jeg, uten at du vet noe mer om det...

Ingenting er galt med litt spenning og 'sug i magen' så lenge man holder det på det planet....

Ellers syns jeg Delilah hadde mange fine kommentarer og spørsmål til både deg og meg!

PLUTTI

[Gjest Gjesta]

Det er kanskje det gamle ordtaket " gresset grønnere på andre siden "

....Når man er i et stabilt forhold så kanskje man higer etter litt spenning og noe man kanskje ikke kan få..

Tror ikke det er noe galt med deg så lenge ikke du lever ut fantasien

...Jeg aner ikke, jeg har aldri følt det sånn.

[Gjest Dobbi]

Hei Jasmin!

Er/har vært i samme "båt". Men nå har det dessverre gått for langt :-? Var lenge litt små forelsket i forelesere og andre uoppnåelige til den dagen jeg trakk flørten litt langt. Samboeren min er på månge måter kjempe flott gutt, men mangler liksom det som holder meg intresert. Om gresset er så grønnere på andre siden er jeg ikke sikker på, men jeg må vel bestemme meg snart.... Har tenkt litt på at jeg skulle ha gjort det slutt tidligere da jeg bare var forelsket. Men det er ikke sikkert det hadde vært det rette heller.

Lykke til! :D

Hilsen "Dobbi"

[Gjest Dobbi]

OPS :oops: Jeg ment til Håpløs!

[Gjest Anonymous]

Hei "Håpløs"

Ja, det er flere i samme båt som deg, dessverre...

Jeg er samboer på fjerde året, og for tiden er det er gutt på jobben som får meg helt mo i knærne :oops:

Det er ikke så lenge siden han begynte, og jeg er helt borte i ham...

Jeg har ikke gjort noe mer ut av det, er veldig forvirret for tiden

Vet ikke hva jeg vil liksom... Slitsomt! Stakkars samboeren min, jeg føler meg litt slem overfor han også, selv om det ikke har skjedd noe som helst...

Da jeg så innlegget ditt forresten, var det nesten som om jeg trodde jeg hadde skrevet det selv.

Føler med deg....

Elisabeth

[Frk Doodad]

Ja, vi er flere!

Har hatt det slik flere ganger, men det har etterhvert gått over (heldigvis). Har snakket med flere av veninnene mine om dette, og det virker som om det er noe mange av oss kan oppleve fra til til annen.

Har vært 'fristet' til å dra flørten litt videre, men har alltid holdt meg på matta fordi jeg vet samboeren min er den jeg vil ha. Så lenge man holder meg til det synes jeg ikke at man gjør noe galt. Den dagen man drar flørten videre har man etter min mening ødelagt noe i det forholdet man har til samboer/kjæreste.

[Gjest Anonymous]

Så godt å lese at her er flere av oss som lett blir betatt, men så sterkt som dette har det aldri vært før...

Jeg har vært sammen med mannen min i 4 år og gift i 2 av dem. Nå har det seg slik at jeg har møtt en mann for litt over 2 mnd siden, og vi falt pladask for hverandre, og føler det bare sterkere for hver dag. Jeg sa med en gang at jeg var gift og vi trodde vi skulle klare å holde det på et ordentlig plan, men nå har det gått over streken :-? Vi klarer ikke å la være å tenke på hverandre.

Det som jeg sliter med er at jeg ikke er en person som liker å lyve, spesielt ikke for mannen min. Men det gjør jeg altså nå. Han vet ingenting, spør meg men jeg klarer ikke si sannheten. Er vel feig..

Jeg er glad i han men har pr i dag nesten ingen sterke følelser for ham og sex og kosing er ikke av interesse for meg. Gjør det sjelden, men føler ingen glede. Gjør det for hans skyld, huff! Jeg føler at han er som en venn og at vi deler hus og seng. Han er av og til borte og reiser, da koser jeg meg alene i huset og føler meg "fri".

Ser jo at mannen min er fortvilet og jeg er sinna på meg selv for oppførselen min, men klarer ikke å la være. Vet ikke hvor lenge han klarer å leve i forholdet vårt slik, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Vi har snakket om forholdet og at jeg ikke føler den store gløden lenger, men hvor lenge skal man vente, det tar på sjela?

Jeg må også si at jeg ikke har særlig dårlig samvittighet for at jeg møter den andre, det er vel også et signal? Akkurat nå klarer jeg ikke å tenke klart, er så uttafor og i min egen verden, og tenker på han. Vi treffer hverandre så ofte vi kan. Han som jeg har møtt og jeg, prøvde virkelig å være borte fra hverandre en stund, og han prøvde å få et forhold til en annen, men det tok ikke mer enn 2 uker, så måtte vi bare møtes igjen. Han sa at det var en flukt fra at han er så betatt av meg (og jeg av han). Vi er tenkere begge to, og liker ikke situasjonen..

Jeg har heldigvis en veninne å snakke med som forstår meg, men er likevel nøytral. Bor på et passelig lite sted, så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Kan liksom ikke flytte for meg selv, har familie rundt meg som tror vi er så vellykket, og vi har vært det til nå. Tør ikke tenke på konsekvensene i familien o.l. om et brudd skulle komme, skandale! Skulle ønske vi bare kunne dra vekk for en liten stund, for å se om det virkelig er noe med det nye bekjentskapet. Er dette bare en spenning som jeg søker, går det over? Når finner man slikt ut?? Vi begge vet at dette er svært umoralsk, men klarer likevel ikke å la være...

Noen som har kommet helskinnet ut av en lignende situasjon?

Trenger råd, kan det være lurt å søke hjelp?