Håpløse mannfolk, hvordan få ham med?;)

[Gjest ¤Escada¤]

Har SÅ lyst på smått... Men han er ik lysten "endå" sier han... Ik kan han gi meg noen forklaring på NÅR han evnt. kunne tenkt seg å begynne å tenke på d heller... Er så frustrerende! Har d meste i boks her.... egen kjøpt leilighet, begge har fast jobb og god økonomi og vi har vært gift i over 2 år.. så forholdene skulle jo ligge til rette her... Men han har jo bare SÅ god tid! Sier han har lyst på barn "en gang i framtiden" Skikkelig difust liksom... Vet at en selvfølgelig bør være enige begge 2.. og at dette skal være noe begge ønsker sterkt... men føler bare at mine ønsker ikke har noen som helst ting å si... Jeg vil helst ha barn innen en viss alder el la d være.. men d bryr ikke han seg om og vil bare ta d når HAN en gang skulle få lyst på... Orker snart ik å gå rundt å se på venninnene mine som får den ene ungen etter den andre.. og så skal jeg gå rundt å se på å bare være kjemep babysyk! Vet jeg ik er retferdig mot mannen min nå( og jeg føler meg igrunnen ganske slem som maser... ), men kan ik for at jeg tenker sånn... Noen som har vært el er i samme båt som meg? Noen med gode tips om hvordan å prøve åfå mannen til å ville ha barn...? Alle råd taes imot med glede..

[Gjest Gjest]

Hei! Først og fremst må jeg bare si at jeg føler meg veldig igjen. Min situasjon er litt anderledes da min samboer har to barn på 3 og 6 fra et tidligere forhold. Vi kjøpte oss hus for 5 mnd siden, og jeg er skikkelig babysyk. Vi hsr samvær med barna hans ca 40%, og de er to herlige unger som bare forsterker lysten min på barn.

Han ønsker ikke barn "enda" da han er utrolig glad i barna som han allerede har. Han bryr seg utrolig masse om dem, og han er redd for at han skal bry seg mindre om dem, om vi får et barn i sammen. På meg virker det også som om han liker det og kunne være litt spontan med meg når vi ikke har ungene.

Men skal man ha et barn må man være to. Ikke bare for å lage barnet. For øyeblikket leser jeg mye her på forumet for å dempe litt sorgen jeg føler inni meg. Jeg tørr ikke mase mer på han, for det har mange ganger endt opp i store krangler. Noen jeg ikke ønsker når vi er så glade i hverandre og fungere så godt sammen. Jeg skal over i en ny jobb, og har prøvetid på 6 mnd der. Når denne er over vil jeg igjen ta det opp med han.

Har ikke noe godt råd til deg, men gi han litt tid.

Ønsker deg alt vel

[Gjest ¤Escada¤]

Hmmm.... så jeg skal med andre ord sitte meg ned å vente på at "kanskje en gang.." og bare holde kjeft imellomtiden? :klø: Så kan han vel få slippe å tenke på d en gang... Er vel bare d jeg burde gjøre å la han få fred her...

[Gjest Bertine]

Hei!

Var i samme situasjon som deg for en stund tilbake, mannen ville ikke begynne å prøve da, siden jeg ikke var helt ferdig med sykepleien.

Vi ble tilslutt enige om at vi skulle vente med å prøve til jeg hadde fått jobb etter skolen. Da jeg fikk jobb var han helt klar, han sa at eneste grunnen at han ville vente var pga dette med økonomi og jobb.

Men jeg har jo mast ganske lenge på han egentlig... helt siden vi giftet oss har jeg mast...

Nå er jo vi "bare" 22 år begge to, og jeg har vært klar for baby siden jeg var 12 omtrent.... Kjære ville egentlig vente til vi var vertfall 25 før vi begynte å prøve..men det kom ikke på tale altså!

Det som jeg tror gjorde at mannen etterhvert fikk lyst på barn, var at han har vært endel sammen med småsøskene mine, lillesøss var 1 år da vi ble sammen. Og før det har han ikke hatt noen småbarn "i livet sitt". Han er yngst av 2 brødre, og de har bare eldre slekt i sverige. Så det at han vendte seg til mine små søsken, pluss at vi snakket endel sammen om dette med barn, menn ser jo ofte bare slitet med å ha barn, så har han begynt å snakke mer om barn.

Jeg har kanskje skrevet litt innviklet og teit, men men.... har mannen din små søsken, eller er vandt med barn?

Jeg fikk mannen min med på å sitte barnevakt på søskenbarnet mitt på 4 mnd, og den ungen er en engle unge, ikke skreik den eller noe. Bare smilte og lo

[Gjest ¤Escada¤]

Takk for alle gode svar her..

[Gjest ¤Escada¤]

Måtte bli litt krangel igjen her... Siden d er en stund siden eg hadde tatt opp temaet med mannen så prøvde eg meg igjen igår kveld... Kanskje feil tidspunk...? vet ik eg men d slo iværtfall ikkje til... Begynte med å spør om Når kunne du tenkt deg å få barn? og er d noe ting du kunne tenkt deg og gjøra før du får ungar? Einaste eg fikk ut av han var bare sure grynt om at han ik visste når han ville ha barn og ik visste om d var noe han ville ha gjort før han sku hatt barn..... og "koffor mase du om detta no....?" Eg blir så frustrert og sint! Ka sie en til sånn oppførsel då?? Noen som oppleve det samma her?

[LilleBille]

Jeg har vært i samme situasjon - riktignok motsatt vei

(det er vel kanskje ikke så vanlig at han har lyst på barn og maser - og ikke hun) - for en del år siden - og det eneste som jeg kan si helt sikkert er at ved å mase oppnår du ingen ting.

Evinnelig "gnåling" om "Når får du lyst på barn?" - "Hadde det ikke vært koselig med barn" - og "Nå hadde det passet godt med barn" osv. virker bare mot sin hensikt.

Er man ikke klar så er man ikke - for meg tok det 6 år fra jeg giftet meg - til jeg syntes det kjentes riktig ut - og mas fra mannen virket absolutt ikke positivt på lysten.

[Gjest Gjest]

Argumenter med alder her, er du rundt 30 år så kan du ikke vente stort mer, menn kan få barn hele livet, så han kan når du blir for gammel finne seg et nytt menneske som kan gi ham barn. Vær egoistisk.

[Gjest gjesta]

ikke ta det personlig Escada

han blir stressa og føler du presser han.

et godt tips, ikke nevn det mer, og det vil skje tidligere enn du tror.

hvis du snakker mer om det, tar det kanskje enda lengre tid enn han egentlig ville...

[Gjest Miss.Chanel]

vi skulle ikke ha no fler. men jeg fikk plutselig lyst på. han ville ikke i det hele tatt!

Men han hopper på meg hver gang jeg sier vi MÅ!

jeg har nok en veldig snill og unik mann, han vil alt jeg vil, uannsett om han ikke vil.

men tror han også nå har begynnt å bli litt "prøvete", han gjør ivertfall det han kan for at det skal bli noe, og han har kjøpt stasjonsvogn, så "det blir plass til barnevogn".

jeg er heldig.

men så er jeg en person som gjør det jeg vil.

han er sjefen fordi han får lov av meg å være det.... pleier å tullesi det til han.

[Gjest Gjest]

Det spørs jo hvor gamle dere er først og fremst? Er dere rundt 20, så skjønner jeg at han vil vente.. Men er dere gift er dere kanskje ikke så unge likevel.. Hvis han ikke kan gi deg et ønskelig tidspunkt for når han ønsker å få barn med deg eller at han aldri snakker om det så kan du jo spørre hva han gjør i den tiden uten deg som gjør at han ikke vil ha barn.. Håper du forstod hva jeg mente.. Kanskje han lever en tilværelse sammen med gutta som ikke passer inn i deres barnehverdag! Er fest og fyll, det som fyller hans fritid så er det kanskje en grunn for at han ikke vil ha barn. Har han vært utro? Er ikke mannen villig til å diskutere barnetemaet når han er gift- så er det noe galt! Garantert! Kanskje du er for kjedelig for han, lever du i en drømmeverden- der alt er flott og fint, mens han egentlig er å "trener". Undersøk litt.. Så finner du ut svaret til slutt!

[Gjest ¤Escada¤]

Mange svar og tenke på her...

[Gjest gift prøver]

Hei.

Først og fremst vil jeg si at jeg vet godt hvor frustrerende det kan være å være babysjuk når mannen ikke vil. Har hatt det sånn selv i flere år, men nå er vi i gang med prøving.

Du har ikke skrevet noe om hvor gamle dere er, men det er jo egentlig veldig viktig her. Er dere under 25 og ikke har noen vennepar som har fått barn ennå er det ikke rart om mannen synes det er skremmende og ikke klarer å tenke på det å få barn.

For vår del ble mannen mer ivrig etter at flere vennepar fikk barn. Min mann har vel hele tiden tenkt at han vil ha barn en gang i fremtiden, men han synes det er skummelt. Det er litt mer naturlig å tenke på det etter at flere nære venner av oss har fått barn.

[Gjest ¤Escada¤]

Vi er ik så gamle då... eg 23 og han 26... så d er ik sånn.. men alle våre vennepar har fått seg småbarn og noen av de flere og noe på vei med flere... Er kanskje d som gjør at eg og får enda mer lyst på smått.. :rosasmil:

[Heisan]

Heisa Escada

Nå har jeg sitti og skrabla ned her, og prøver å rydde litt før jeg poster, men finner hele tiden ut ting jeg vil si, så kan hende det blir litt kronglete her...

Det første jeg lurer på når jeg leser denne tråden er hvordan du og mannen din har snakket om dette. Det virker (veldig kort sagt) som om du har tatt det opp, spurt når han er klar og det blir krangel..? Hvis det er riktig tror jeg det er godt for dere begge om du gjør noe lignende det jeg skriver under..

Som flere andre har skrevet, så tror jeg du gjør rett i å la han få litt ro. Men samtidig er det viktig at du har det bra og at dette ikke ligger å gnager i deg.

Han har helt sikkert skjønt hvor mye du vil ha barn, men vet han hvor mye det betyr for deg?

Jeg syns du skal sette deg ned med han, og prøve å ta en rolig prat med han om det. Målet med samtalen skal ikke være å få han til å få lyst på, eller at dere skal finne ut når han skal få lyst for det går jo ikke. Målet for samtalen skal være at du får lettet ditt hjerte og at han kanskje skjønner litt mer hvorfor du vil dette.

Kan det være at du er redd for at han ikke kal få lyst i det hele tatt? Si det til ham i tilfelle, skriv gjerne ned på forhånd hva du vil si (pleier å hjelpe for meg hvertfall)

Prøvde å sette meg litt inn i din situasjon og forestille meg hva jeg ville ha sagt, (men det er meg altså) kanskje det kan være til hjelp..?

Jeg ville kanskje begynt med no sånt som..: Jeg må prate med deg, for dette er en ting jeg tenker på veldig mye og som gjør meg frustrert og lei meg. Jeg vil at du bare skal lytte og du skal ikke komme med noen svar.. Jeg ønsker meg barn fordi... Jeg vil at det å få barn skal være noe positivt, noe som vi begge vil og derfor vil jeg ikke presse han til noenting... Jeg er lei meg hvis du synes jeg maser, men det er fordi jeg føler jeg ikke får noe svar.. Han har kanskje ikke noe svar å gi deg nå, derfor gir du han tid, og vil ikke ta det opp igjen før han gjør det selv..

Si at du har slått deg til ro med at han ikke vil enda, så han ikke går å lurer på hva du tenker på. Han skal ikke være redd for at spørsmålet komer hver gang dere ser små f. eks. Det er greit at det lyser litt ut av øynene på deg da, for du har jo lyst på barn.. Og du må tåle at han ikke har lyst på, foreløpig.

Hvis han føler seg presset nå kan det hende han tenker over det mer enn du tror, det kan hende at han går med en vond følelse inni seg fordi han ikke kan gi deg det du vil ha, og det fordi han ikke vil. Kanskje han har dårlig samvittighet, og det er derfor han bjeffer litt når du spør om det..

Håper dette kanskje kan hjelpe litt, tror det er viktig at du får sagt alt du føler til han, uten å være sint og uten at det blir krangling. Ikke gi han no frist på når dere skal snakke om dette igjen, men lag en liten en for deg selv, så du har noe å se frem i mot (minst et halvt år kanskje?)

Lykke til

[Gjest ¤Escada¤]

Takk for bra svar Heisan... Tror jeg lar d ligge til våren... el kanskje eg ik vil ta detta opp igjen.... Ser ik ut til at d hjelper uansett hvordan eg tar d opp el kor sjeldent... Han vil bare ik snakke om d uansett.... Kankje eg bare må sette meg ned å vende meg av med tanken...? Lurer litt på d... Selv om jeg undrer litt når jeg kan se mannen min sitte der med flere av ungene til kompisene i fanget samtidig... og d ser jo faktisk ut til at han liker d! Bare ik når eg har tatt d opp å sånn.. Merkelig mann eg har altså...

[Gjest gjesta]

Han vil tilslutt! Før du aaaner, er jeg sikker på!

Men alt rundt det har blitt et mas & press.. Og negativt på en måte..

Bare ikke ta det opp mer eller ver sur på ham.. så looover jeg deg..

[Gjest ¤Escada¤]

Får vel vente noen hundre år og se då..

[Gjest gjesta]

Får vel vente noen hundre år og se då..

←

ikke hundre år...

[gaja]

jeg gjorde det helt klart at det var opp til han når vi skulle ha barn, men at det skulle bli en eller annen gang, ellers hadde vi ingen framtid sammen. siden det ikke var noe tidspress som så ble han ikke stresset når jeg prata om unger. det har tatt meg åtte år, men nå har han gått fra å være en mann som aldri skulle ha unger, som gikk ut av rommet når folk begynte å snakke om babyer, som nektet å holde andre sine barn - til å være en mann som gleder seg til vi skal lage vår egen lille person

grunnen til angsten hans er delvis at han er kjemperedd for alt som er nytt, og delvis at søstra hans fikk flere unger mens han var tenåring; han forbandt unger bare med stress, mas og skriking.

det viktigste tror jeg var at jeg ikke presset ham. jeg snakket periodevis mye om unger, men jeg presset ham ikke til å ta noen avgjørelse.

kom med små stikkpiller med ujevne mellomrom;

"kjekt med slike unger og slikt... hvordan var det på jobben i dag da?"

"Eirik er et fint navn på ungen vår, ikke sant? ser ut til å bli en snørik vinter."

"Tror ikke jeg gidder det der med tøybleier på ungen vår... har du vært ute med søpla i dag, eller skal jeg ta den nå?"

dere har god tid. tenk deg litt; er det ikke litt fint å ikke ha barn akkurat nå? er det ikke noe du liker å gjøre nå som du ikke kunne gjort hvis du hadde unger? er det ikke kjekt å ha litt tid til å forberede deg mentalt, fysisk og økonomisk? Det er alltid logiske argumenter mot barn (jeg har hørt dem alle de siste åtte åra)

Endret 28. november 2005 av gaja