Mannen er distansert fra svangerskapet

[AnonymBruker]

Svangerskapet var uplanlagt, men jeg hadde håpet det skulle gå seg til etterhvert. Er nå i uke 30 og vi kan enda ikke snakke om barnet uten at han går i lås. Skal liksom bare late som ingenting til han er klar... I uke 27 tvang jeg ham til å fortelle familien sin om det. Om to uker skal vi bo ei uke med svigers, og jeg aner ikke hvordan det skal gå. Han har et barn fra tidligere som vet jeg har baby i magen, men ikke har blitt forklart at han skal bli storebror osv. Svigers er glad for svangerskapet og det kommer til å bli snakk om barnet som kommer, og jeg frykter hele mannen kommer til å falle fra hverandre. Har en god tone med svigerfamilien og det er nesten så jeg vil fortelle dem på forhånd hvordan det egentlig står til. Jeg er helt alene i dette svangerskapet, og det er så flaut og så skamfullt og jeg føler meg så verdiløs at jeg knapt henger sammen selv. Jeg klarer ikke glede meg og er bare redd for alt som kommer. Samtidig ønsker jeg at barnet skal få en god relasjon til familien sin, så det er ikke noe alternativ å ikke dra heller. Og det føles illojalt å fortelle at mannen er såpass frakobla at jeg helst vil at de ikke nevner baby når han er i nærheten tilfelle han får sammenbrudd. Hva i alle dager skal jeg gjøre? Så virkelig ikke for meg at mannen skulle bli som dette da jeg ble gravid…

 

Anonymkode: 8d7a9...97d

[AnonymBruker]

Familie er kun bra når den fungerer. Hvis den ikke fungerer er den gift. 

Hvis du vil og stoler på svigers så kan du selvfølgelig prøve å snakke med de. Men ellers ville jeg bare klart meg alene. 

Anonymkode: 8959e...246

[AnonymBruker]

Kan dere få samtaler på fvk? 

Anonymkode: b73cf...c96

[AnonymBruker]

Hvordan i alle dager ble barnet til om han reagerer som han gjør? 

Anonymkode: 9874e...fa8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kan dere få samtaler på fvk? 

Anonymkode: b73cf...c96

Vi får det. Det er noe fremskritt, små ting som gjør at jeg vet at han tenker på at det kommer et barn til, men det er nyanser jeg merker og som er langt unna å tåle det om noen spør om vi har tenkt på navn for eksempel. Veilederen på fvk håper det blir bedre etter fødsel, og har vel dels gitt ham opp nå i svangerskapet (men bidro til å skaffe ham en god psykolog han liker godt). Jeg skal ta opp akkurat dette med ferien på neste samtale, men samtidig haster det også med å få han med på å forberede storebror, å godta at jeg forbereder hjemmet, osv… Så mye viktig jeg vil ha på plass, men ikke kan pushe. Får bare lyst til å be hele mannen skjerpe seg, men veit jo godt at psykisk helse ikke funker sånn.

Anonymkode: 8d7a9...97d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvordan i alle dager ble barnet til om han reagerer som han gjør? 

Anonymkode: 9874e...fa8

Hvordan tror du?

Anonymkode: 76a8a...117

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvordan i alle dager ble barnet til om han reagerer som han gjør? 

Anonymkode: 9874e...fa8

Skulle gjerne hatt spåkula og visst dette på forhånd, men hadde virkelig ikke forutsett det. Så lenge jeg har kjent ham har han reagert adekvat på det meste.

Anonymkode: 8d7a9...97d

[Ananas.]

Det er jo selvfølgelig et spørsmål som kan vise seg å få andre svar, men kanskje det ikke er så farlig om han får helt sammenbrudd? Ventetiden er snart over, og jeg tenker at det kunne vært godt for deg å ha flere som dytter litt i riktig retning enn at du skal stå helt alene i det. Han virker jo helt ute av det, så hvis det å få frem det mens dere er borte kan gjøre at svigers blir gode allierte for deg, så tenker jeg at det kan være verdt å reise uten å forberede dem. Kanskje de kan nå inn til ham, kanskje de kan stille opp litt for deg hvis det viser seg at han heller ikke gjør det etter fødsel osv. Ta hensyn til ham til vanlig hvis det er det som virker mest skånsomt for dere begge, men ikke gå på eggeskall hos svigers for at han skal slippe å vise sin urimelighet. Som du sier: Det nærmer seg og ting må snart på plass. Om ikke han ser det, så kanskje de ser det og kan hjelpe deg med det hvis han fortsetter å late som at det å unngå problemet fjerner problemet. 

[AnonymBruker]

Ananas. skrev (2 minutter siden):

Det er jo selvfølgelig et spørsmål som kan vise seg å få andre svar, men kanskje det ikke er så farlig om han får helt sammenbrudd? Ventetiden er snart over, og jeg tenker at det kunne vært godt for deg å ha flere som dytter litt i riktig retning enn at du skal stå helt alene i det. Han virker jo helt ute av det, så hvis det å få frem det mens dere er borte kan gjøre at svigers blir gode allierte for deg, så tenker jeg at det kan være verdt å reise uten å forberede dem. Kanskje de kan nå inn til ham, kanskje de kan stille opp litt for deg hvis det viser seg at han heller ikke gjør det etter fødsel osv. Ta hensyn til ham til vanlig hvis det er det som virker mest skånsomt for dere begge, men ikke gå på eggeskall hos svigers for at han skal slippe å vise sin urimelighet. Som du sier: Det nærmer seg og ting må snart på plass. Om ikke han ser det, så kanskje de ser det og kan hjelpe deg med det hvis han fortsetter å late som at det å unngå problemet fjerner problemet. 

Nei, kanskje ikke, i seg selv. Samtidig har vi med det andre barnet og de gangene han får sammenbrudd er det jeg som må ta meg av barnet - og det er fryktelig vondt å ikke kunne ivareta mannen, og jeg bruker 110% kapasitet på å regulere meg selv nok til at barnet ikke blir utrygt. Så det er vel mest for barnets del at jeg ikke vil ødelegge de få dagene han har med familien sin. Men som du sier, kanskje er det akkurat det han trenger, å bli konfrontert av andre enn meg og fvk. 

Anonymkode: 8d7a9...97d

[Ananas.]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nei, kanskje ikke, i seg selv. Samtidig har vi med det andre barnet og de gangene han får sammenbrudd er det jeg som må ta meg av barnet - og det er fryktelig vondt å ikke kunne ivareta mannen, og jeg bruker 110% kapasitet på å regulere meg selv nok til at barnet ikke blir utrygt. Så det er vel mest for barnets del at jeg ikke vil ødelegge de få dagene han har med familien sin. Men som du sier, kanskje er det akkurat det han trenger, å bli konfrontert av andre enn meg og fvk. 

Anonymkode: 8d7a9...97d

Kjenner svigers barnet godt nok til å ivareta det, da? Jeg synes det høres ut som du står i en helt umenneskelig situasjon, og hvis det er så ille som du beskriver det så mistenker jeg at den bobla kommer til å sprekke skikkelig en dag uansett, og da er det kanskje like greit hvis det skjer mens andre også er tilstede? Jeg skjønner godt at du ikke ønsker at barnet skal oppleve det, altså, men er det realistisk at det kan unngås i lengden uansett? Hvis han har sammenbrudd foran sitt eget barn «til vanlig» så tenker jeg vel egentlig at svigers bør på banen uansett, for da trenger han hjelp til å gi barnet sitt adekvat omsorg også. Det er lov å ha det vondt som voksen, men ikke å la barnet oppleve den typen scener igjen og igjen. Jeg ville enten latt det gå sin gang, eller nevnt for dem på en forsiktig måte at barn er et litt vanskelig tema for ham og «tipset» om at en av dem kanskje kan prøve å få ham på tomannshånd for å høre hva det går i. Å be dem ligge unna hele temaet får han gjøre selv, hvis han har det behovet.. Å tilrettelegge for at han skal fortsette å leve i en alternativ virkelighet høres ut som noe som vil tære på deg - skikkelig. Men det er du som må kjenne på hva du orker og hva barnet tåler, det er jo vanskelig for oss å bedømme. Fytti for en vanskelig situasjon. Jeg håper virkelig at du har noen å snakke åpent og ærlig med. 

[AnonymBruker]

Hadde ikke klart å være sammen med noen som ikke kan ha en samtale en gang om felles barn. Han og hans familie kan være innvolvert selv om dere ikke er sammen lenger. Det blir uansett du som må ta deg av alt, og da er det bedre å gjøre det alene enn å ha en hyperventilerende tulling som tar plass i leiligheten. 

Anonymkode: d8bc4...a33

[AnonymBruker]

Wow, for en jævlig situasjon. Godt han får noe hjelp, for her er det jo noe galt psykisk. Jeg tenker at du oppfører deg som normalt hos svigers, om han skulle få et sammenbrudd så er kanskje ikke det aller verste som skje? Da slipper du å være alene om det, iallfall, og kanskje det hjelper for ham på noe vis? Ellers hadde jeg nesten tenkt han burde flytte ut for en liten periode, men det fungerer kanskje ikke med et annet barn med i bildet. 

Anonymkode: d1f3e...a04

[Katten.2.0]

Kom dette plutselig ut av det blå? 

[AnonymBruker]

Katten.2.0 skrev (14 minutter siden):

Kom dette plutselig ut av det blå? 

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Skulle gjerne hatt spåkula og visst dette på forhånd, men hadde virkelig ikke forutsett det. Så lenge jeg har kjent ham har han reagert adekvat på det meste.

Anonymkode: 8d7a9...97d

 

Anonymkode: 1df72...17f

[Gjest Albbas]

Bor barnet fast hos dere eller er det delt omsorg/samværsordning? Hva sier barnets mor? 

Mannen høres ikke frisk nok ut til å ha det andre barnet hos seg hvis du skal frykte sammenbrudd og ikke kan være ærlig? Jeg tenker dere snart må konfrontere disse problemene mannen har, og vurdere hans omsorgsevne ovenfor nåværende barn og det kommende barnet. Slik kan dere jo ikke ha det, plutselig er du dyttet ut i en alvorlig depresjon også. Får DU noe hjelp eller dreier det seg kun om å trå forsiktig rundt mannen? 

Familien hans bør bli informert, for dette er jo en mann som er syk. 

Og du må tenke på hva du trenger nå. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Svangerskapet var uplanlagt, men jeg hadde håpet det skulle gå seg til etterhvert. Er nå i uke 30 og vi kan enda ikke snakke om barnet uten at han går i lås. Skal liksom bare late som ingenting til han er klar... I uke 27 tvang jeg ham til å fortelle familien sin om det. Om to uker skal vi bo ei uke med svigers, og jeg aner ikke hvordan det skal gå. Han har et barn fra tidligere som vet jeg har baby i magen, men ikke har blitt forklart at han skal bli storebror osv. Svigers er glad for svangerskapet og det kommer til å bli snakk om barnet som kommer, og jeg frykter hele mannen kommer til å falle fra hverandre. Har en god tone med svigerfamilien og det er nesten så jeg vil fortelle dem på forhånd hvordan det egentlig står til. Jeg er helt alene i dette svangerskapet, og det er så flaut og så skamfullt og jeg føler meg så verdiløs at jeg knapt henger sammen selv. Jeg klarer ikke glede meg og er bare redd for alt som kommer. Samtidig ønsker jeg at barnet skal få en god relasjon til familien sin, så det er ikke noe alternativ å ikke dra heller. Og det føles illojalt å fortelle at mannen er såpass frakobla at jeg helst vil at de ikke nevner baby når han er i nærheten tilfelle han får sammenbrudd. Hva i alle dager skal jeg gjøre? Så virkelig ikke for meg at mannen skulle bli som dette da jeg ble gravid…

 

Anonymkode: 8d7a9...97d

Hvorfor kommuniserer ikke du og mannen din, da? Det normale her hadde vært å si til mannen at man føler seg verdiløs og skamfull, fordi det kjennes ut som at han ikke bryr seg etc etc…  Hvis kommunikasjonen er så dårlig mellom dere så anbefaler jeg å gå til en parterapeut. Ellers kommer ikke dette til å bli bra. 

Anonymkode: 648f6...cfc

[AnonymBruker]

Ser de andre kommentarene her også, TS - du er gravid med en syk mann og her må du faktisk kreve at han går i terapi (psykolog). Det er jo svært tydelig at han ikke har omsorgsevne ovenfor barnet sitt, og det er ikke bra. Hadde ikke du bodd med han kunne han ikke hatt barnet lengre, og barnet er der for å være med han. Og nå skal han ha enda ett barn, hvordan i alle dager har dette gått seg til? Som sagt, du må kreve at han går til behandling - verken hans førstefødte eller du og ny baby kan bo med en som er psykisk syk, ikke når det tilsynelatende går utover han sin omsorgsevne. Håper du er forberedt på at dere må gå ifra hverandre, for barnets beste. Nå som du skal bli mor skal alltid barnets beste gå før dine og far sine behov. 

Anonymkode: 648f6...cfc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Skulle gjerne hatt spåkula og visst dette på forhånd, men hadde virkelig ikke forutsett det. Så lenge jeg har kjent ham har han reagert adekvat på det meste.

Anonymkode: 8d7a9...97d

Så det er først nå de siste månedene han oppfører seg slik her? Jaha 🤨. Som sagt, forbered deg mentalt på brudd - dette er ikke godt for et barn å leve i. 

Anonymkode: 648f6...cfc

[AnonymBruker]

Jeg er litt usikker på om du mener at han er syk med en svært sårbar psyke og at du er redd han skal ende med å skade seg selv eller lignende hvis du presser ham. Eller om han er mer der at han fornekter, ikke vil snakke om, føler seg presset til et svangerskap han kanskje ikke ville ha, fått "kalde føtter"?

 

Anonymkode: 1e982...4f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor kommuniserer ikke du og mannen din, da? Det normale her hadde vært å si til mannen at man føler seg verdiløs og skamfull, fordi det kjennes ut som at han ikke bryr seg etc etc…  Hvis kommunikasjonen er så dårlig mellom dere så anbefaler jeg å gå til en parterapeut. Ellers kommer ikke dette til å bli bra. 

Anonymkode: 648f6...cfc

 

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Ser de andre kommentarene her også, TS - du er gravid med en syk mann og her må du faktisk kreve at han går i terapi (psykolog). Det er jo svært tydelig at han ikke har omsorgsevne ovenfor barnet sitt, og det er ikke bra. Hadde ikke du bodd med han kunne han ikke hatt barnet lengre, og barnet er der for å være med han. Og nå skal han ha enda ett barn, hvordan i alle dager har dette gått seg til? Som sagt, du må kreve at han går til behandling - verken hans førstefødte eller du og ny baby kan bo med en som er psykisk syk, ikke når det tilsynelatende går utover han sin omsorgsevne. Håper du er forberedt på at dere må gå ifra hverandre, for barnets beste. Nå som du skal bli mor skal alltid barnets beste gå før dine og far sine behov. 

Anonymkode: 648f6...cfc

 

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Jeg er litt usikker på om du mener at han er syk med en svært sårbar psyke og at du er redd han skal ende med å skade seg selv eller lignende hvis du presser ham. Eller om han er mer der at han fornekter, ikke vil snakke om, føler seg presset til et svangerskap han kanskje ikke ville ha, fått "kalde føtter"?

 

Anonymkode: 1e982...4f4

Hvorfor leser ikke folk tråden?

Anonymkode: 1df72...17f