Gå til terapi pga anger. Hjelper det?

[AnonymBruker]

Jeg går til psykolog fordi jeg angrer på nærmest alle valg jeg har tatt i livet.  Som del av terapien mener psykolgoen at vi skal prøve å forstå hvorfor jeg har levd så selvdestruktivt og at jeg ikke skjønte hvordan livet fungerer. Men er det noen her som har vært i en slik terapi og fått noen gode erfaringer ut av det? Jeg har holdt på ett år nå, og jeg føler ikke at det hjelper. 

Anonymkode: 27b87...031

[AnonymBruker]

Når jeg gikk i terapi (psykiater, ikke psykolog) brukte vi lite tid på hvorfor. Å spørre seg hvorfor leder ikke til svar for meg, bare til grubling og tanker som går i sirkel. For meg er grubling en plage og et hinder. Det er noe jeg burde gjøre mindre av, ikke mer. Men alle er forskjellige og anger var ikke mitt hovedproblem.

Hva sier psykologen når du spør hvorfor det ikke virker? Hvor lang tid synes hun det er rimelig å bruke før dere prøver noe annet?

Anonymkode: 5998f...186

[AnonymBruker]

Jeg tror det psykologen din ønsker at du skal forstå er at du ikke har fattet dine beslutninger i et vakuum, men at det alltid foreligger omstendigheter som påvirker våre beslutninger. Det kan være tidligere erfaringer, livssituasjonen i øyeblikket, helse og uhelse, sosiale relasjoner som påvirker oss m.m. 
Dersom du studerer de valg og beslutninger du i dag angrer på, klarer du å se hvilke omstendigheter som påvirket (evt. ikke påvirket) din beslutning? 

Anonymkode: 68831...898

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Når jeg gikk i terapi (psykiater, ikke psykolog) brukte vi lite tid på hvorfor. Å spørre seg hvorfor leder ikke til svar for meg, bare til grubling og tanker som går i sirkel. For meg er grubling en plage og et hinder. Det er noe jeg burde gjøre mindre av, ikke mer. Men alle er forskjellige og anger var ikke mitt hovedproblem.

Hva sier psykologen når du spør hvorfor det ikke virker? Hvor lang tid synes hun det er rimelig å bruke før dere prøver noe annet?

Anonymkode: 5998f...186

Psykologen mener det kommer til å ta flere år å bygge meg opp. Samtidig så sier hun også at om denne terapiformen ikke fungerer så får vi prøve noe annet.

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tror det psykologen din ønsker at du skal forstå er at du ikke har fattet dine beslutninger i et vakuum, men at det alltid foreligger omstendigheter som påvirker våre beslutninger. Det kan være tidligere erfaringer, livssituasjonen i øyeblikket, helse og uhelse, sosiale relasjoner som påvirker oss m.m. 
Dersom du studerer de valg og beslutninger du i dag angrer på, klarer du å se hvilke omstendigheter som påvirket (evt. ikke påvirket) din beslutning? 

Anonymkode: 68831...898

Ja, det er nok noe sånt. For det er helt klart at beslutningene mine ikke ble tatti et vakum, men er et resultat av situasjonen jeg var i. Jeg hadde aldri tatt valgene jeg gjorde om jeg tenkte klart. Det er jo 100% sikkert og også grunnen til at jeg angrer. 

TS

Anonymkode: 27b87...031

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, det er nok noe sånt. For det er helt klart at beslutningene mine ikke ble tatti et vakum, men er et resultat av situasjonen jeg var i. Jeg hadde aldri tatt valgene jeg gjorde om jeg tenkte klart. Det er jo 100% sikkert og også grunnen til at jeg angrer. 

TS

Anonymkode: 27b87...031

Men hadde du et reelt valg om å fatte andre beslutninger på det tidspunktet? Ville det være mulig for deg i den situasjonen, med de påvirkninger du opplevde da, å velge annerledes enn du gjorde? 
Jeg vet ikke hva det er du angrer på, men for å ta et vanlig eksempel: En alkoholiker kan angre på ting som ble gjort da han var rusa. Men når han i terapi forstår at han ikke hadde et reelt valg den gangen han ruste seg, f.eks. fordi han ikke var mentalt klar for å oppsøke behandling, stod i en krevende livssituasjon eller kanskje opplevde å ikke få behandling på grunn av lange helsekøer, så forstår han også at anger ikke er hensiktsmessig. Man kan angre dersom man med overlegg har tatt valg som har påvirket en selv eller andre negativt, men når man ikke hadde et reelt valg er det ikke noe å angre på. 

Anonymkode: 68831...898

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Men hadde du et reelt valg om å fatte andre beslutninger på det tidspunktet? Ville det være mulig for deg i den situasjonen, med de påvirkninger du opplevde da, å velge annerledes enn du gjorde? 
Jeg vet ikke hva det er du angrer på, men for å ta et vanlig eksempel: En alkoholiker kan angre på ting som ble gjort da han var rusa. Men når han i terapi forstår at han ikke hadde et reelt valg den gangen han ruste seg, f.eks. fordi han ikke var mentalt klar for å oppsøke behandling, stod i en krevende livssituasjon eller kanskje opplevde å ikke få behandling på grunn av lange helsekøer, så forstår han også at anger ikke er hensiktsmessig. Man kan angre dersom man med overlegg har tatt valg som har påvirket en selv eller andre negativt, men når man ikke hadde et reelt valg er det ikke noe å angre på. 

Anonymkode: 68831...898

 Det rasjonelle er selvsagt å ikke angre, men når man har destruert økonomien, forholdet til venner, familie, muligheten til å få barn. Så er det vanskelig å ikke angre.  

TS

Anonymkode: 27b87...031

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 Det rasjonelle er selvsagt å ikke angre, men når man har destruert økonomien, forholdet til venner, familie, muligheten til å få barn. Så er det vanskelig å ikke angre.  

TS

Anonymkode: 27b87...031

Jeg forstår at du tenker slik. Men tenker du fortsatt dette (i like stor grad) når du undersøker hvorfor du gjorde disse tingene?
Hvis du klarer å identifisere hovedbeslutningene som du angrer på, slik at du kan skille dem ut fra den store, litt diffuse massen "Jeg angrer på alt", så er du kommet et stykke på veien mot å etterhvert kunne slippe taket i angeren.

Kan hende vil en nyttig øvelse være å skrive ned fortellingen om da du fattet disse beslutningene. F.eks. "Jeg har destruert min økonomi. Det skjedde da jeg gjorde (…). Jeg gjorde dette fordi (…). Situasjonen min på det tidspunktet var (…), og før dette hadde jeg opplevd (…). Jeg tror at årsaken til at jeg gjorde dette var (…). Når jeg nå utforsker hvilke alternativer jeg hadde på den tiden er det viktig å huske på at jeg ikke kunne velge (…) på grunn av (…). Jeg hadde heller ikke mulighet til (…) fordi (…). Når jeg nå ser tilbake ser jeg at de eneste mulighetene jeg faktisk hadde på det tidspunktet var (…)." 
Prøv så godt du kan å huske tilbake til hvordan denne tiden i livet ditt faktisk var, og prøv å legge bort de erfaringer og den kunnskap du har opparbeidet deg i tiden etter disse hendelsene fant sted. Kanskje er det lettere å huske den perioden når du leser gamle dagbøker/notater, ser på bilder, lytter til musikk du hørte på da, oppsøker steder du ofte var på eller snakker med mennesker du kjente på den tiden. 

Anonymkode: 68831...898