Barnet har utfordringer og vi sitter mye barnevakt

[AnonymBruker]

Hei! Jeg trenger litt hjelp til hvordsn å takle dette,siden jeg faktisk må. Nå har det seg slik at min manns søster har flyttet i samme rekkehus og de har et barn på samme alder som barnet vårt.. De har flere barn, så de setter selvsagt pris på barnevakt i ny og ne og siden de er store, begynner på skolen til neste år, kan de fint gå til hverandre uten en voksen. 

Men barnet har en del utfordringer. Hn har veldig forsinket språkutvikling og forstår ikke det andre sier med mindre det er veldig forenklet. Sosialt samspill er også en utfordring. Hn er utrolig søt og omtenksom, men noen ganger kan d bli vanskelig hvis hn er sliten.. 

Det kan forsåvidt gå greit, men problemet ligger vel heller i at mitt barn blir så frustrert over hvorfor "hn svarer ikke når jeg snakker, hn slår, hn bare stikker av, kjefter på meg". 

Jeg vet ikke hva jeg skal si... Det er tydelig at barnet har utfordringer utenom det vanlige, foreldrene har vært på diverse timer med leger så de har vel kommet frem til noe. Men de sier jo ingenting til oss.. Det skal de selvsagt få ha for seg selv, men når vi får så mye ansvar som vi gjør og barnet vårt stiller så mye spørsmål både til oss og dem, så er det vanskelig for meg å vite hvordan å svare.. 

Alt de sier "hn er bare sånn". Men ok, hvis han er sånn, betyr det st jeg skal lære barnet mitt at hn må godta alt fra den andre? Det blir jo urettferdig. 

Jeg vet ikke hva jeg skal si uten at det blir feil? Barnet vårt er ganske sladrete så hvis jeg sier "hn trenger ekstra hjelp/det er ikke så lett for alle/vet du" Elias"i barnehagen din får ekstra hjelp, det er litt sånn her og".. Så kan det hende mitt barn sier "hvorfor trenger Elias hjelp.." 🙃🙃🙃

Jeg kan ikke si så veldig mye til dette barnet heller. Hn er veldig sensitiv. Setter jeg meg pent og rolig ned, sier kjemperolig "du kan ikke slå" Lise", hun får vondt. "så blir hn helt fra seg og løper hjem.. Jeg vil ikke at hn skal synes det er ekkelt å komme til oss 

Så ja.. Jeg har sagt til mitt barn at" alle barn er forskjellige, og det er ikke alltid så lett å huske på å svare/si unnskyld/huske at man ikke skal slå"etc alt ettersom.. 

Løsningen kunne egentlig vært ikke sitt barnevakt, ikke la dem leke sammen... Men vi er veldig nære, så det er umulig, og jeg vil ikke lage en greie, men det er så lite info.. 

Bør jeg egentlig bare late som ingenting? Det er jo ikke vits å forklare mitt barn at det andre barnet har en diagnose, men det ville jo kanskje fått ting på plass for oss som har barnet mye hos oss? 

 

Anonymkode: 50ee5...656

[AnonymBruker]

Men hjelper det å fortelle ditt barn en eventuelt spesifikk diagnose?

Det forstår jo ikke ungen din.

Sett deg ned med barnet ditt og forklar det dere begge ser. Og at du ikke enda vet hvorfor det er slik, men noen har annerledes forutsetninger enn andre.

Og at strategien derfor er slik og sånn.

Og så må du ta den ubehagelige praten med søster og si at du gjerne har besøk - men iom at det åpenbart er noen behov så mp dere kunne snakke om hva som fungerer best for barnet. Og om de enda har fått noen konkrete råd du kan følge - fordi du vil det skal fungere. 

Anonymkode: 22e8c...b5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hei! Jeg trenger litt hjelp til hvordsn å takle dette,siden jeg faktisk må. Nå har det seg slik at min manns søster har flyttet i samme rekkehus og de har et barn på samme alder som barnet vårt.. De har flere barn, så de setter selvsagt pris på barnevakt i ny og ne og siden de er store, begynner på skolen til neste år, kan de fint gå til hverandre uten en voksen. 

Men barnet har en del utfordringer. Hn har veldig forsinket språkutvikling og forstår ikke det andre sier med mindre det er veldig forenklet. Sosialt samspill er også en utfordring. Hn er utrolig søt og omtenksom, men noen ganger kan d bli vanskelig hvis hn er sliten.. 

Det kan forsåvidt gå greit, men problemet ligger vel heller i at mitt barn blir så frustrert over hvorfor "hn svarer ikke når jeg snakker, hn slår, hn bare stikker av, kjefter på meg". 

Jeg vet ikke hva jeg skal si... Det er tydelig at barnet har utfordringer utenom det vanlige, foreldrene har vært på diverse timer med leger så de har vel kommet frem til noe. Men de sier jo ingenting til oss.. Det skal de selvsagt få ha for seg selv, men når vi får så mye ansvar som vi gjør og barnet vårt stiller så mye spørsmål både til oss og dem, så er det vanskelig for meg å vite hvordan å svare.. 

Alt de sier "hn er bare sånn". Men ok, hvis han er sånn, betyr det st jeg skal lære barnet mitt at hn må godta alt fra den andre? Det blir jo urettferdig. 

Jeg vet ikke hva jeg skal si uten at det blir feil? Barnet vårt er ganske sladrete så hvis jeg sier "hn trenger ekstra hjelp/det er ikke så lett for alle/vet du" Elias"i barnehagen din får ekstra hjelp, det er litt sånn her og".. Så kan det hende mitt barn sier "hvorfor trenger Elias hjelp.." 🙃🙃🙃

Jeg kan ikke si så veldig mye til dette barnet heller. Hn er veldig sensitiv. Setter jeg meg pent og rolig ned, sier kjemperolig "du kan ikke slå" Lise", hun får vondt. "så blir hn helt fra seg og løper hjem.. Jeg vil ikke at hn skal synes det er ekkelt å komme til oss 

Så ja.. Jeg har sagt til mitt barn at" alle barn er forskjellige, og det er ikke alltid så lett å huske på å svare/si unnskyld/huske at man ikke skal slå"etc alt ettersom.. 

Løsningen kunne egentlig vært ikke sitt barnevakt, ikke la dem leke sammen... Men vi er veldig nære, så det er umulig, og jeg vil ikke lage en greie, men det er så lite info.. 

Bør jeg egentlig bare late som ingenting? Det er jo ikke vits å forklare mitt barn at det andre barnet har en diagnose, men det ville jo kanskje fått ting på plass for oss som har barnet mye hos oss? 

 

Anonymkode: 50ee5...656

Bare nysgjerrig: man sender ikke en 6åring ut alene fordi han skal gå til en venn.....De evner ikke å skjønne seg på trafikk, pluss mange gale mennesker i verden..du må bli Med han ut!! .Hvor lang er avstand  du prater om? 

Anonymkode: d1225...8b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Bare nysgjerrig: man sender ikke en 6åring ut alene fordi han skal gå til en venn.....De evner ikke å skjønne seg på trafikk, pluss mange gale mennesker i verden..du må bli Med han ut!! .Hvor lang er avstand  du prater om? 

Anonymkode: d1225...8b9

En vanlig 6 åring kan vel gå alene? Våre har gått til og fra skolen fra 1.køasse uten problemer. 

Anonymkode: b3605...365

[minister-mio]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Bare nysgjerrig: man sender ikke en 6åring ut alene fordi han skal gå til en venn.....De evner ikke å skjønne seg på trafikk, pluss mange gale mennesker i verden..du må bli Med han ut!! .Hvor lang er avstand  du prater om? 

Anonymkode: d1225...8b9

Barnet går fra sin leilighet til en naboleilighet i samme rekkehus står det i hi. Barnet skal ikke alene på backpacking i India

[AnonymBruker]

Et så lite barn har ikke konsept om hva en diagnose er uansett. Barn trenger bare å vite at alle er forskjellige, viktigheten av å akseptere det, være tålmodig og raus, og så videre. 

Anonymkode: c4eee...81e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Bare nysgjerrig: man sender ikke en 6åring ut alene fordi han skal gå til en venn.....De evner ikke å skjønne seg på trafikk, pluss mange gale mennesker i verden..du må bli Med han ut!! .Hvor lang er avstand  du prater om? 

Anonymkode: d1225...8b9

Det er ca 20 meter uten å gå over veien. Det er ingen biler.. Jeg kan også se døra. 

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Men hjelper det å fortelle ditt barn en eventuelt spesifikk diagnose?

Det forstår jo ikke ungen din.

Sett deg ned med barnet ditt og forklar det dere begge ser. Og at du ikke enda vet hvorfor det er slik, men noen har annerledes forutsetninger enn andre.

Og at strategien derfor er slik og sånn.

Og så må du ta den ubehagelige praten med søster og si at du gjerne har besøk - men iom at det åpenbart er noen behov så mp dere kunne snakke om hva som fungerer best for barnet. Og om de enda har fått noen konkrete råd du kan følge - fordi du vil det skal fungere. 

Anonymkode: 22e8c...b5b

Ja, det er det jeg skriver nederst.. Det er jo ikke vits for ungen min å vite om det er adhd eller autisme eller whatever. For det er jo hva hun opplever som er viktig og hvordan vi skal takle det, for det er jo med på å utvide hennes forståelse av mangfold av folk og.. Og ikke bare skylde på diagnose etc.. 

Men dette var en godt råd! Tusen takk ❤️ ❤️ 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Et så lite barn har ikke konsept om hva en diagnose er uansett. Barn trenger bare å vite at alle er forskjellige, viktigheten av å akseptere det, være tålmodig og raus, og så videre. 

Anonymkode: c4eee...81e

Ja jeg er enig😊❤️

Anonymkode: 50ee5...656

[AnonymBruker]

Har ikke noen kommentar til alt det andre, men jeg synes helt klart at du kan fortsette og avverge vold eller ta en alvorsprat dersom vold skjer. Uansett om man har spesielle behov så gir ikke det friplass til å slå. Det er en uakseptabel kommunikasjonsform og siden du har fått et aldri så lite oppdrageransvar i fanget så bør du være tydelig på at det ikke er lov å slå. Han vil ikke synes det er ekkelt å komme til dere hvis du er en trygg og forutsigbar voksen 👍

Anonymkode: ed468...1fb