Psykisk sykdom, familie ønsker åpenhet fra meg men tar ikke kontakt

[AnonymBruker]

Jeg er voksen og ufør med diverse psykiske lidelser. Nærmeste familie uttrykker klart og tydelig at de ønsker å vite hvordan jeg har det og vil være der for meg, da jeg er typen som holder ting for meg selv, men de tar ikke kontakt selv. Sist jeg snakket med de hadde det skjedd en vanskelig og sjokkerende hendelse i livet mitt som jeg fortalte om, men etter det har jeg ikke hørt et ord. Ikke et spørsmål om hvordan det går, om jeg får oppfølging eller noe som jeg anser som normalt å spørre om når det har skjedd noe.
Hvordan skal jeg tolke det? Jeg må si jeg føler meg skuffet og litt sint for å være ærlig, men jeg har ikke peiling på om det er noe jeg «har rett» til å føle. 

Anonymkode: db386...339

[AnonymBruker]

Du har rett til å føle hva du vil. Men det er ofte vanskelig å forholde seg til psykisk syke. Kanskje du bør ta en skikkelig tomannsprat med dine nærmeste. Forklare sykdommen, og hvordan den virker, og forklare at du også er deg, du er ikke sykdommen.

Anonymkode: 8fe8b...b77

[AnonymBruker]

Ville tenkt at du tok kontakt når du var klar for det. Gitt deg space. 

Anonymkode: 67371...036

[AnonymBruker]

Hvor ofte spør du dem om hvordan de har det? Noen ganger kan egen psykisk sykdom bli altoppslukende og det å gå i terapi over langt tid kan ha noen langtidsvirkninger som at man glemmer å spørre hvordan andre har det. Jeg sier det fordi jeg har vært der selv og kjenner mange andre som også har blitt slik. I tillegg kan det være at de tenker at det "alltid er noe" hos deg, så det blir vanen. At det skjer noe ekstraordinært kan virke som nok en hverdagslig greie for dem.

Jeg forstår du synes det er sårt da. Jeg ville tatt en prat med dem om det. Hvis de har sagt at de vil du skal være åpen så bryr de seg jo om deg, men de vet kanskje ikke helt hvordan de kan være der for deg.

Anonymkode: ff23c...9eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er voksen og ufør med diverse psykiske lidelser. Nærmeste familie uttrykker klart og tydelig at de ønsker å vite hvordan jeg har det og vil være der for meg, da jeg er typen som holder ting for meg selv, men de tar ikke kontakt selv. Sist jeg snakket med de hadde det skjedd en vanskelig og sjokkerende hendelse i livet mitt som jeg fortalte om, men etter det har jeg ikke hørt et ord. Ikke et spørsmål om hvordan det går, om jeg får oppfølging eller noe som jeg anser som normalt å spørre om når det har skjedd noe.
Hvordan skal jeg tolke det? Jeg må si jeg føler meg skuffet og litt sint for å være ærlig, men jeg har ikke peiling på om det er noe jeg «har rett» til å føle. 

Anonymkode: db386...339

Jeg skjønner hva du mener, og det er ikke så lett å ta kontakt når en har det  vanskelig. 
 

Men hvis du trenger at det er de som tar initiativ, så bør du si ifra til dem. Det er ikke alltid så lett å vite hva folk trenger. Og de tenker kanskje at det er best for deg å ta kontakt når du har overskudd til det, selv om det kanskje ikke er det letteste for deg. 
 

Ville tatt det opp med dem❤️ Du kan bare sende det på melding også, eller gi en lapp.

 

Anonymkode: f869f...988

[AnonymBruker]

Kanskje de ikke ser selv at du har det vanskelig? Hvis du smiler og virker fornøyd når du er sammen med dem tror de kanskje ikke at det er så farlig?

Jeg kan fortelle om problemene mine, og så le det bort rett etterpå («Men hehe…det går jo bra med meg!»). Det tror jeg blir forvirrende. Jeg er stort sett glad når jeg snakker med venner og familie, og da føles problemene mindre (og jeg bagatelliserer dem). De færreste har sett meg på det verste.

Går det an å sende dem lenker til interesseforeninger eller faktasider? 

 

Anonymkode: f07d0...b4c

[AnonymBruker]

Tar de (omtrent) aldri kontakt med deg, eller er det kun nå i det siste?

Anonymkode: 6838e...29c