Bor sammen med svigerfar. Føler meg låst og alene.

[Mwfa]

Hei. 

Jeg, min samboer og våre 2 barn bor i huset til svigerfar. 

Det var samboeren min sitt ønske å flytte hit. Vi bor i 1.etasje. Svigerfar bor i 2. Etasje. 

Jeg hadde alltid en redsel på hvordan dette kom til å bli. Kom jeg til å se noe til samboeren min, blir jeg alene om barna. 

Samboeren og hans far er veldig tette. Tekster og ringes hver dag, samt snakker sammen utenfor hver dag. 

Det er veldig koselig, misforstå meg rett. Men det er også veldig tøft. Jeg føler konstant at jeg må kjempe for å få oppmerksomhet av samboeren eller å få han til å prioritere den familien han har med meg. 

Det er jo ikke det at jeg ikke vil han skal ha kontakt med faren sin, syns det er veldig bra de har tett bånd. Men når det går ut over samlivet og familien syns jeg det er veldig sårt. 

Gjentatte ganger skal han bare ned å flytte bilen, kommer tilbake 40 minutter senere. I de situasjonene spiser vi middag, han sitter og mater minste på 1 år. Han bare løper ut og overlater alt til meg. Jeg forventer at han er tilbake etter 2 min, det er det det tar å flytte bilen. Men stadig vekk blir han lenger borte, ikke gidder han ta med seg mobilen heller, så får ikke tak i han. 

Jeg har prøvd å ta det opp med han. Men han blir så fornærma og mener jeg ikke vil han skal ha kontakt med han og bare må sitte inne. 

Alt jeg ber om er at han hvertfall tar med seg mobilen så jeg får tak i han om det skulle være noe eller skje noe. 

Men det begynner å komme til et punkt hvor jeg sliter. Å stå å lage mat til hele familien i over 1 time, og han bare går og blir borte lenge. Jeg ender opp med å måtte legge begge barna alene, gi kveldsmat alene. 

Virker som han ikke tenker over hvor slitsomt og kjipt jeg syns det er. 

Han har all tid etter de har lagt seg kl 19 til å prate, eller etter middag. Ikke hele tiden må avbryte det vi driver med. 

Forventer jeg for mye her? 

Jeg vil bare ha en samboer som er til stede og som setter familien litt mer i første rekke. Lei av at barna spør hvor pappa er. Samt vårt forhold tærer på det her. 

Nevner jeg det med ett ord, blir han furt og mener jeg skal styre han, ikke unner han å være med faren sin etc. 

Jeg klarer ikke mer. Jeg føler meg så alene til tider og blir så sliten av dette. Sliten av å føle at jeg eller barna ikke er viktig. Den viktigste er pappaen hans. 

Endret 25. juni 2022 av Mwfa

[Elle Melle]

Ikke kritiser det han gjør (forsvinner for å henge med faren), fokuser på det han IKKE gjør. Han fullfører ikke mating, familietid rundt måltider, legging osv. Det er det vanskeligere å forsvare. Hvorfor er det ditt ansvar? Man kan ikke bidra bare når man har lyst når man er to voksne med barn, da dele man. Jeg vil tro at hvis dere hadde 100% likt og delt ansvar for det daglige så hadde det irritert deg langt mindre at han hang mye med faren sin? 

[Mwfa]

Elle Melle skrev (1 minutt siden):

Ikke kritiser det han gjør (forsvinner for å henge med faren), fokuser på det han IKKE gjør. Han fullfører ikke mating, familietid rundt måltider, legging osv. Det er det vanskeligere å forsvare. Hvorfor er det ditt ansvar? Man kan ikke bidra bare når man har lyst når man er to voksne med barn, da dele man. Jeg vil tro at hvis dere hadde 100% likt og delt ansvar for det daglige så hadde det irritert deg langt mindre at han hang mye med faren sin? 

Du har nok ett poeng. Og ja, det hadde ikke gjort meg noe at han hang med faren sin om han gjorde det uten at det går ut over barna, ting i huset eller meg. 

Det er jeg som gjør alt. Lager mat, kjører/henter i barnehagen, tar barna på morningen, lager middag, vasker klær, rydder. Ja du vet, alt som gjøres i ett hus. 

Alt jeg ber om er at han er tilstede med meg og barna etter barnehagen, frem til legging. Jeg kan takle mye, og kan fint leve med at jeg er endel alene på kveldene fordi han vil være med faren. Men jeg blir utmattet og trist av at barna hele tiden spør etter pappa. Eldste har nå begynt å spørre om pappa har tid til å spise med oss. Jeg syns det gjør vondt. 

[AnonymBruker]

Vis han det du har skrevet her.

Anonymkode: 7205a...a93

[AnonymBruker]

Det er en typisk måte å skulle manipulere på fra hans side. Du sier ifra om hva som ikke er greit, han svarer med at det er du som er kontrollerende og kjip, til tross for at fakta er at det er han som forsømmer sine plikter som far og partner. Dette fortsetter han med fordi det fungerer. Du blir usikker på om du er urimelig og han slipper unna igjen. 

Kjenner jeg blir irritert på dine vegne. Har opplevd dette og mer til selv. Slik skal det ikke være. Her innså ikke eksen hvor ille ting var før jeg gikk. Da skulle han først bli flinkere og bidra, men det var jo selvfølgelig for sent. 

 

Anonymkode: c8898...31e

[Gjest Kerrs Pink]

Jeg har ikke noen veldige gode råd ts,men ville bare skrive at jeg føler virkelig med deg og jeg håper du får noen gode råd. 

Sånn kan du jo ikke ha det lenger.. 

[McMary]

Jeg er ikke et "hevn" menneske, men akkurat i ditt tilfelle lurer jeg på om du skal prøve å bare forlate huset mens han er der og bli borte en times tid? Hvis han blir sint, sier du at det er jo slik han gjør hele tiden? Det virker ikke som han forstår at du må gjøre alt enda du sier det? Hva sier han når du forteller at barna spør etter pappaen sin da? Får han ikke dårlig samvittighet og vil være der for dem? Vil han ikke ha det samme gode forholdet til sine barn?

[Mwfa]

McMary skrev (9 timer siden):

Jeg er ikke et "hevn" menneske, men akkurat i ditt tilfelle lurer jeg på om du skal prøve å bare forlate huset mens han er der og bli borte en times tid? Hvis han blir sint, sier du at det er jo slik han gjør hele tiden? Det virker ikke som han forstår at du må gjøre alt enda du sier det? Hva sier han når du forteller at barna spør etter pappaen sin da? Får han ikke dårlig samvittighet og vil være der for dem? Vil han ikke ha det samme gode forholdet til sine barn?

Har tenkt tanken, jeg er bare så konliktsky, har derfor ikke gjort det enda. Men er jo kanskje det som skal til? 

Jeg vet han enten blir forbanna eller prøver å legge det frem som at det går helt fint at jeg var borte, alle trenger alenetid. Noe i den duren... Da klikker det for meg tror jeg. Er hvordan han reagerer som gjør at jeg er nervøs for å gjøre det 🙄 

Han sier bare at han har vært der resten av dagen, så det er ikke verdens undergang. Sier bare til barna at pappa måtte fikse no eller tuller det bort.. Så føler ikke han tar noe av det på alvor. Dog, det siste du sier der er ett godt poeng. Absolutt noe jeg burde nevne. Kanskje, bare kanskje det går opp ett lys 🤔 

 

[AnonymBruker]

Dette hadde ikke jeg holdt ut. Syns det virker som om mannen din har dårlige holdninger. Hvordan kan han mene at det er riktig at du skal stå for alt arbeidet i hjemmet og med barna? Dere har like mye ansvar begge to? Har det blitt slik gradvis, eller har du alltid tatt alt? 
 

Jeg tror at du må klare å samle mot til å si i fra at du vil at dere skriver lister og at han må sørge for sin del, eller at du slutter å gjøre en del, som rydding og vasking av bad. Og si at nå kan han ta det. Kanskje han tar mer ansvar når han ser hvor mye jobb som ligger bak, og kanskje han engasjerer seg mer og ikke bare stikker fra ansvaret sitt? Si at han får stille opp på sitt, også når det gjelder tid med barna, for slik vil ikke du ha det. Han kan ende opp med å miste deg slik det er nå. I tillegg går han glipp av barndommen til barna sine, den tiden får han ikke igjen! 

Hvilke andre alternativer har du? Tror du det hadde blitt bedre av at dere flyttet en annen plass? 

Anonymkode: 22ff0...881

[Mwfa]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Dette hadde ikke jeg holdt ut. Syns det virker som om mannen din har dårlige holdninger. Hvordan kan han mene at det er riktig at du skal stå for alt arbeidet i hjemmet og med barna? Dere har like mye ansvar begge to? Har det blitt slik gradvis, eller har du alltid tatt alt? 
 

Jeg tror at du må klare å samle mot til å si i fra at du vil at dere skriver lister og at han må sørge for sin del, eller at du slutter å gjøre en del, som rydding og vasking av bad. Og si at nå kan han ta det. Kanskje han tar mer ansvar når han ser hvor mye jobb som ligger bak, og kanskje han engasjerer seg mer og ikke bare stikker fra ansvaret sitt? Si at han får stille opp på sitt, også når det gjelder tid med barna, for slik vil ikke du ha det. Han kan ende opp med å miste deg slik det er nå. I tillegg går han glipp av barndommen til barna sine, den tiden får han ikke igjen! 

Hvilke andre alternativer har du? Tror du det hadde blitt bedre av at dere flyttet en annen plass? 

Anonymkode: 22ff0...881

Det har nok blitt gradvis. Eller, lettere sagt, med en gang vi flyttet hit vi bor nå med svigerfar har det blitt til at jeg står alene om nesten alt. Før var han kjempe flink, hjalp til og vi delte på mye. 

Du har ett godt forslag der. Lister vil kanskje gjøre det lettere. Hvertfall ser han det mer tydelig at ting ikke blir gjort om han går unna oppgaver eller ting som må gjøres. Han jobber også 1 uke på, 1 uke av. Blir derfor veldig sliten når det ikke er noe mer hjelp å få når han først er hjemme. Må nok ta en prat med han ja. For jeg er ikke akkurat lykkelig eller har det superbra om dagen. Ene og alene fordi jeg føler jeg aldri strekker til når jeg har så mye som må gjøres. Det at jeg må gjøre alt hjemme går også utover tiden jeg får med barna. Så ja. Må nok ta en prat med han. 

Flytte er nok ikke et alternativ, han har ett så stort ønske om å bo her. Samt siste flyttingen hit var gode 20 minutter, så største skal bytte barnehage. Det er nok den grunnen jeg syns er viktigst for å bli her. Skape en trygg ramme for barna. 

[McMary]

Det finnes en app som heter samboer.app som har blitt populær, hvor man skriver ned hva man har gjort også ser man når dagen/uka/ måneden er omme hvem som har gjort hva eller «mest». Jeg har sett intervjuer med han som lagde den men ikke prøvd selv. Du kan jo sjekke den ut. 
 

ellers er det en app som heter Vi appen,  som er for å forbedre parforhold. 

Endret 27. juni 2022 av McMary

[AnonymBruker]

Mwfa skrev (På 25.6.2022 den 11.23):

Hei. 

Jeg, min samboer og våre 2 barn bor i huset til svigerfar. 

Det var samboeren min sitt ønske å flytte hit. Vi bor i 1.etasje. Svigerfar bor i 2. Etasje. 

Jeg hadde alltid en redsel på hvordan dette kom til å bli. Kom jeg til å se noe til samboeren min, blir jeg alene om barna. 

Samboeren og hans far er veldig tette. Tekster og ringes hver dag, samt snakker sammen utenfor hver dag. 

Det er veldig koselig, misforstå meg rett. Men det er også veldig tøft. Jeg føler konstant at jeg må kjempe for å få oppmerksomhet av samboeren eller å få han til å prioritere den familien han har med meg. 

Det er jo ikke det at jeg ikke vil han skal ha kontakt med faren sin, syns det er veldig bra de har tett bånd. Men når det går ut over samlivet og familien syns jeg det er veldig sårt. 

Gjentatte ganger skal han bare ned å flytte bilen, kommer tilbake 40 minutter senere. I de situasjonene spiser vi middag, han sitter og mater minste på 1 år. Han bare løper ut og overlater alt til meg. Jeg forventer at han er tilbake etter 2 min, det er det det tar å flytte bilen. Men stadig vekk blir han lenger borte, ikke gidder han ta med seg mobilen heller, så får ikke tak i han. 

Jeg har prøvd å ta det opp med han. Men han blir så fornærma og mener jeg ikke vil han skal ha kontakt med han og bare må sitte inne. 

Alt jeg ber om er at han hvertfall tar med seg mobilen så jeg får tak i han om det skulle være noe eller skje noe. 

Men det begynner å komme til et punkt hvor jeg sliter. Å stå å lage mat til hele familien i over 1 time, og han bare går og blir borte lenge. Jeg ender opp med å måtte legge begge barna alene, gi kveldsmat alene. 

Virker som han ikke tenker over hvor slitsomt og kjipt jeg syns det er. 

Han har all tid etter de har lagt seg kl 19 til å prate, eller etter middag. Ikke hele tiden må avbryte det vi driver med. 

Forventer jeg for mye her? 

Jeg vil bare ha en samboer som er til stede og som setter familien litt mer i første rekke. Lei av at barna spør hvor pappa er. Samt vårt forhold tærer på det her. 

Nevner jeg det med ett ord, blir han furt og mener jeg skal styre han, ikke unner han å være med faren sin etc. 

Jeg klarer ikke mer. Jeg føler meg så alene til tider og blir så sliten av dette. Sliten av å føle at jeg eller barna ikke er viktig. Den viktigste er pappaen hans. 

Husker samboeren min var sånn en periode. Han var jo aldri hjemme. Så han spurte meg i sinne "må livet litt bestå av jobb og å være hjemme da? Får jeg aldri gå ut?" 

Jeg svarte tilslutt "ja, sånn er livet ditt nå. Vi er to om alt på godt om vondt. Om du skal farte hver kveld og jeg skal ha alt ansvar hele tiden så kan jeg likesågodt bo helt alene også. Jeg gidder ikke ordne alt for en som ikke bidrar med noe. Vi kan bytte på alt her, ha like mange kvelder ute av døra så skal vi se om du får ny respekt for meg." 

Jeg satte opp en slags plan på at han kunne begynne med å holde alle avtaler og å si ifra hvor han var før han skulle noe. Så jeg slapp å planlegge ting som aldri skjedde. Så begynte jeg å farte litt så han måtte være alene med barn 2-3 ganger i uka. Han var utslitt etter en hel dag med barna og jeg måtte bare kommentere at sånn er det for meg og. Nå har vi valgt å skape denne familien sammen, så sånn er livet. Også ble det til at jeg krevde 1 familiedag hver helg og at han var hjemme 3 kvelder i uka utenom. 

Han ble forbanna og fortsatte å være det. Så jeg pakket sakene mine i løpet av en måned, da fikk han 30% samvær med barnet sitt og jeg bodde alene i 1 år. Hele veien angret han som en hund og ville ha meg tilbake. 

Etter å ha funnet sammen igjen så har det gått opp noen lys for han, men i blant så har jeg litt irritasjoner på alt ansvar som ligger på meg. Han har blitt bedre, han er super med barnet og tar det mer med seg. Han ser når jeg er sliten og avlaster meg, han sjekker med meg før alle andre planer blir lagt. Han trodde han hadde meg rundt lillefingeren sa han selv, han trodde det var tomme trusler og at jeg aldri kom til å forlate han. Så feil kan man ta. 

Sist vi hadde en diskusjon så var det angående middag. Hver gang så er det jeg som handler, lager, serverer, rydder opp. Hver gang ligger han klar i sofaen til å bli servert. Så jeg stoppet å handle noe middag til han, spiste før han kom hjem og ordnet til meg og barnet. Enkelte dager har vi ikke middag også vet han hvilke dager jeg er på butikken. Det er bare å sende en melding om ønsker så handler jeg. Da hadde det ikke kommet noe på lenge, ingen middag klar denne dagen og gårsdagens rot sto igjen.

Jeg trengte å sjekke hva han gjorde med rot på kjøkkenet og ingen middag i siktet. Vel, han ble sur og satte seg til å se på tv. Butikkene var fremdeles åpne, men det fantes ikke tiltak i han. 

Jeg ventet litt så fok jeg praten. "Nå vet du at jeg har vært på butikken i dag og du har ikke bedt om noe.." neida. Jeg sa tydelig ifra at enten bytter vi påå finne på og å lage eller så vasker han hver gang jeg lager. Noe annet gidder jeg ikke, jeg kan fint spise ting han ikke liker så lenge han ikke kommer med forslag. 

Du må virkelig sette hardt mot hardt. Reis ut en dag, bare si ifra at du blir borte en kveld så får han ordne alt. Gi kort beskjed om at barna skal ha middag og det skal være ryddet bort. Han skal legge de og du skal få komme hjem til et ålreit hus. 

Anonymkode: 2c40c...515

[Gjest padawan]

I det første samboerskapet jeg hadde bodde moren til sambo i en leilighet i etasjen over vi bodde i og de hadde tilsvarende forhold som sambo til TS og faren. Etter at det ble slutt lovte jeg meg selv aldri å bo i umiddelbar nærhet av svigers igjen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Husker samboeren min var sånn en periode. Han var jo aldri hjemme. Så han spurte meg i sinne "må livet litt bestå av jobb og å være hjemme da? Får jeg aldri gå ut?" 

Jeg svarte tilslutt "ja, sånn er livet ditt nå. Vi er to om alt på godt om vondt. Om du skal farte hver kveld og jeg skal ha alt ansvar hele tiden så kan jeg likesågodt bo helt alene også. Jeg gidder ikke ordne alt for en som ikke bidrar med noe. Vi kan bytte på alt her, ha like mange kvelder ute av døra så skal vi se om du får ny respekt for meg." 

Jeg satte opp en slags plan på at han kunne begynne med å holde alle avtaler og å si ifra hvor han var før han skulle noe. Så jeg slapp å planlegge ting som aldri skjedde. Så begynte jeg å farte litt så han måtte være alene med barn 2-3 ganger i uka. Han var utslitt etter en hel dag med barna og jeg måtte bare kommentere at sånn er det for meg og. Nå har vi valgt å skape denne familien sammen, så sånn er livet. Også ble det til at jeg krevde 1 familiedag hver helg og at han var hjemme 3 kvelder i uka utenom. 

Han ble forbanna og fortsatte å være det. Så jeg pakket sakene mine i løpet av en måned, da fikk han 30% samvær med barnet sitt og jeg bodde alene i 1 år. Hele veien angret han som en hund og ville ha meg tilbake. 

Etter å ha funnet sammen igjen så har det gått opp noen lys for han, men i blant så har jeg litt irritasjoner på alt ansvar som ligger på meg. Han har blitt bedre, han er super med barnet og tar det mer med seg. Han ser når jeg er sliten og avlaster meg, han sjekker med meg før alle andre planer blir lagt. Han trodde han hadde meg rundt lillefingeren sa han selv, han trodde det var tomme trusler og at jeg aldri kom til å forlate han. Så feil kan man ta. 

Sist vi hadde en diskusjon så var det angående middag. Hver gang så er det jeg som handler, lager, serverer, rydder opp. Hver gang ligger han klar i sofaen til å bli servert. Så jeg stoppet å handle noe middag til han, spiste før han kom hjem og ordnet til meg og barnet. Enkelte dager har vi ikke middag også vet han hvilke dager jeg er på butikken. Det er bare å sende en melding om ønsker så handler jeg. Da hadde det ikke kommet noe på lenge, ingen middag klar denne dagen og gårsdagens rot sto igjen.

Jeg trengte å sjekke hva han gjorde med rot på kjøkkenet og ingen middag i siktet. Vel, han ble sur og satte seg til å se på tv. Butikkene var fremdeles åpne, men det fantes ikke tiltak i han. 

Jeg ventet litt så fok jeg praten. "Nå vet du at jeg har vært på butikken i dag og du har ikke bedt om noe.." neida. Jeg sa tydelig ifra at enten bytter vi påå finne på og å lage eller så vasker han hver gang jeg lager. Noe annet gidder jeg ikke, jeg kan fint spise ting han ikke liker så lenge han ikke kommer med forslag. 

Du må virkelig sette hardt mot hardt. Reis ut en dag, bare si ifra at du blir borte en kveld så får han ordne alt. Gi kort beskjed om at barna skal ha middag og det skal være ryddet bort. Han skal legge de og du skal få komme hjem til et ålreit hus. 

Anonymkode: 2c40c...515

Herregud så dysfunksjonelt, håper du er klar over at parforholdet trenger ikke se slik ut. Dere må begge gjøre en jobb. Kanskje gå i terapi sammen, for kommunikasjonen mellom dere eksisterer jo ikke.. 

Anonymkode: 3df1d...53f

[Rosatoast]

Vel, TS.. Vet ikke helt hva jeg skal si, en voksen mann med barn og samboer - forlater alt og legger ansvaret over på partner. Han må jo være utrolig umoden og underutviklet på flere måter, høres det ut som. Kommunikasjonen mellom deg og samboeren din er ikke-eksisterende og når du prøver å uttrykke behov så blir han sint og sier at ting er din feil, eller at du er "skurken". Dere trenger garantert hjelp til å prate sammen, og det er ikke et spørsmål en gang - skal dette forholdet vare, da må dere få dere en profesjonell samtalepartner. Som kan hjelpe dere, og samboeren din klarer nok da se ting fra din side også - han trenger bare hjelp til det, for han har ikke utviklet den type tankegang og ferdigheter. 

Kan du bestille en time til parterapi, eller familievernskontoret? Der kan dere prate ut, si at du er på randen til å forlate han, og at dette ikke er et spørsmål - dere skal dit hvis forholdet skal fortsette. Kanskje det også er en idè å finne et nytt sted å bo, dere må ikke bo i samme hus som faren hans. Han er en voksen mann og trenger å løsrive seg, men ikke anklag han for noe - simpelt si at du vil flytte da du ikke trives, og at dere er en egen familie. Bestefar er ikke en del av kjernefamilien deres, og det må mannen din få inn i hodet sitt, nok en gang - trygghet for barna skjer jo ikke så lenge ting er som nå. Det er tydelig at mannen din har et mønster som dukker opp ubevisst når han er i nærheten av foreldrene sine 🙃.

 

Endret 27. juni 2022 av Rosatoast

[Carrot]

Jeg tenker at det handler me om hvordan du formidler budskapet ditt, som en over skrev - hvis det oppfattes som et angrep på hans omsorg og omgang med sin far er det enklere å bli oppgitt og såret enn om det legges frem som en brutt forventning på omsorgen overfor egne barn. Samtidig har kvinner en tendens til å ta en "hva med meg" tilnerming når det er noe mer enn å fokusere på kjørnen i problemet. 

Det er i utgangspunktet ikke et problem TS at du tilbringer tid alene, alle voksne mennesker burde være såpass komfortable i eget selskap at det ikke var en sak å diskutere, man burd ekunne fylle egen tid og samtidig syns det var greit at en partner hadde egne greier - det er når det går ut over en tredjepart, som her hvor han sitter og spiser middag med ungene og har ansvaret for at barnet får i seg mat at det er et problem, dersom du ikke er i stand til å ta over.. Og det virker på meg som om du er det men at du ikke vil det fordi da får ikke du hans selskap, det virker som om du er litt sjalu på at han alltid springer for sin far men ikke for deg? Og dersom DET er kjærnen i problemet ditt, at du føler deg oversett så hjelper det ikke å si at han ikke deltar i forhold til ungene, arbeidsoppgavene osv. 

Spørsmålet er konkret: hva er det som plager deg og hvordan formidler du det til partneren din? Er det anklagende, sutrete, konkret osv osv? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Herregud så dysfunksjonelt, håper du er klar over at parforholdet trenger ikke se slik ut. Dere må begge gjøre en jobb. Kanskje gå i terapi sammen, for kommunikasjonen mellom dere eksisterer jo ikke.. 

Anonymkode: 3df1d...53f

Hvis du leste alt så har vi funnet vår vei etter 1 år med brudd. 

Anonymkode: 2c40c...515

[AnonymBruker]

Hvorfor tar han ikke ungene med ut så de kan få et nært forhold til bestefar? Hva sier bestefar om dette, tror du det hadde vært en idé å snakke med han? Ser han ikke at han tar sønnen sin vekk fra ungene sine? 
 

 

Anonymkode: 46de9...efc

[AnonymBruker]

Hvor gamle er barna?

Anonymkode: 5a27b...cc2

[AnonymBruker]

Familievernkontoret asap!

Anonymkode: 7ad99...c04