Oppdragelse - skal jeg si noe eller holde munn?

[AnonymBruker]

Jeg har en søster som har to barn, en ettåring og en fireåring. Fireåringen behandles som en skjør prinsesse, og de varter henne opp og bærer på gullstol omtrent. Feks, far gir henne en rosa kjole og ber henne kle på seg, så klikker hun og skriker med sint stemme "jeg hater rosa, gi meg den lilla kjolen!". Og da mener jeg SKRIKER, så hele nabolaget hører det. Far reagerer da med å løpe inn i skapet og hente frem den lilla kjolen. Ingen kommentar om at slik oppfører vi oss ikke, evt hvisker han forsiktig "neste gang kan du spørre pent". Eller så kan hun sitte i sandkassen i nabolaget med masse leker rundt seg. Kommer det et annet barn og tar en leke som hun ikke leker med så brøler hun "det er min leke!" før hun bryter ut i hysterisk gråt. Mor løper da til det andre barnet og sier "nå ble"Pia" lei seg, kan du gi tilbake leken?". Dette har nå resultert i at andre barn ikke vil leke med henne lenger. Jeg syns dette er veldig sårt å se, da hun egentlig er en skjønn jente som ikke får hjelp til å håndtere slike situasjoner, men bare lærer at mamma og pappa fikser alt så lenge hun skriker høyt nok. Foreldrene skylder på at hun er sjalu på ettåringen, og at de derfor lar henne holde på. 

Utfordringen er at mor er spesialpedagog, og jeg føler jeg tråkker i et minefelt hvis jeg sier noe. Samtidig er det dumt å ikke hjelpe jenten med å lære sosialt samspill og normal folkeskikk. Hun er selv blitt bevisst på at andre ikke vil leke med henne lenger, og jeg ser hun blir lei seg. 
 

Hva kan jeg gjøre? Jeg har et tett forhold til min søster, men jeg har ikke barn selv. Jobber i barnevernet, så jeg har jo erfaring med barn og har sett mye. Men det er ikke likestilt med å ha egne barn akkurat. Jeg har et godt forhold til alle mine nieser og nevøer, og ser jo at ingen av dem noen gang har oppført seg slikt eller fått så frie tøyler og så lite konsekvenser.

Anonymkode: 2b70a...a3a

[AnonymBruker]

Hva tror du at du kommer til å oppnå ved å si noe? Tror du seriøst de kommer til å si takk for hjelpen, det hadde vi ikke tenkt på så det skal vi prøve? La dem oppdra barna sine selv. Det er ikke som om hele henne sosiale liv står i fare fordi hun er litt bortskjemt som fireåring. 

Anonymkode: 84128...423

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva tror du at du kommer til å oppnå ved å si noe? Tror du seriøst de kommer til å si takk for hjelpen, det hadde vi ikke tenkt på så det skal vi prøve? La dem oppdra barna sine selv. Det er ikke som om hele henne sosiale liv står i fare fordi hun er litt bortskjemt som fireåring. 

Anonymkode: 84128...423

Jeg vet ikke, derfor jeg spør her. Kanskje jeg får noen gode råd? Jeg tenker ikke at hele livet går i grus nei, men jeg ser en liten jente som ikke har det så godt og som er mye sint og lei seg.

Anonymkode: 2b70a...a3a

[AnonymBruker]

Hvilket forhold har du til søstera di? 
Om det var noe. I min nærmeste familie som søsken hadde det gått helt fint å si fra. Kanskje blitt sur, men vi hadde blitt venner igjen uansett. 
Så fortell om dine observasjoner og tanker? Spør om de har tenkt på at sånn og sånn ? Blir søstera di sint så går det over og det er jo bra at det blir sagt? Da vil det jo ligge i bakhodet på søstra di uansett og kanskje fører det til en positiv endring. 

Anonymkode: bf26a...283

[AnonymBruker]

I jobben din.. Synes du at folk som ikke ønsker veiledning nyttiggjør seg av gode råd? Svarer ligger der

Anonymkode: 2904c...d04

[AnonymBruker]

Hvis jeg skulle gjettet på noe, så er de nok mer strenge og mindre ettergivende når det ikke er andre til stede. Da kan de håndtere at barnet eskalerer adferden sin. Når det er andre til stede er de nok mer opptatt av at adferden ikke skal eskalere, siden det ofte gjør situasjonen ubehagelig for andre. Derfor virker de nok noen ganger litt ettergivende. 

Jeg vil tro de vet hva de gjør, og at adferden vil bedre seg etter hvert som de får arbeidet videre med regulering av barnet.

Anonymkode: 3965c...5a0

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvis jeg skulle gjettet på noe, så er de nok mer strenge og mindre ettergivende når det ikke er andre til stede. Da kan de håndtere at barnet eskalerer adferden sin. Når det er andre til stede er de nok mer opptatt av at adferden ikke skal eskalere, siden det ofte gjør situasjonen ubehagelig for andre. Derfor virker de nok noen ganger litt ettergivende. 

 

Jeg tenker det samme, de er nok ikke like når du ikke er i nærheten. De vi stoppe situasjonen så fort som mulig når det er andre der. 

Anonymkode: f76e2...3ce

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du oppnår noe godt ved å blande deg bort i oppdragelsen til din søsters barn. 

Barnet er i en alder der det ofte er trassig og får utbrudd. Enig med deg i at de burde håndtere sakene du nevner annerledes. Men det er tross alt de som er foreldrene. 
Hvis du har en nær og god relasjon til barnet så kan du jo prøve å snakke med barnet. En 4 år gammel jente burde man kunne ha fornuftige samtaler med. Du kan feks spørre om konkrete situasjoner, og hva barnet tenke da, og reflektere sammen med barnet over hva andre i situasjonen tenkte og opplevde. 
«Hvorfor tror du X ville låne leken din? Tror du X hadde gitt leken tilbake etterpå? Tror du X hadde blitt glad hvis hen fikk låne leken din? Blir du glad hvis noen låner deg sin leke?» osv. 

Anonymkode: e971c...2c3

[AnonymBruker]

Ikke bland deg. Det kan fint være at det søsteren din sier er rett

Anonymkode: ca374...da5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg har en søster som har to barn, en ettåring og en fireåring. Fireåringen behandles som en skjør prinsesse, og de varter henne opp og bærer på gullstol omtrent. Feks, far gir henne en rosa kjole og ber henne kle på seg, så klikker hun og skriker med sint stemme "jeg hater rosa, gi meg den lilla kjolen!". Og da mener jeg SKRIKER, så hele nabolaget hører det. Far reagerer da med å løpe inn i skapet og hente frem den lilla kjolen. Ingen kommentar om at slik oppfører vi oss ikke, evt hvisker han forsiktig "neste gang kan du spørre pent". Eller så kan hun sitte i sandkassen i nabolaget med masse leker rundt seg. Kommer det et annet barn og tar en leke som hun ikke leker med så brøler hun "det er min leke!" før hun bryter ut i hysterisk gråt. Mor løper da til det andre barnet og sier "nå ble"Pia" lei seg, kan du gi tilbake leken?". Dette har nå resultert i at andre barn ikke vil leke med henne lenger. Jeg syns dette er veldig sårt å se, da hun egentlig er en skjønn jente som ikke får hjelp til å håndtere slike situasjoner, men bare lærer at mamma og pappa fikser alt så lenge hun skriker høyt nok. Foreldrene skylder på at hun er sjalu på ettåringen, og at de derfor lar henne holde på. 

Utfordringen er at mor er spesialpedagog, og jeg føler jeg tråkker i et minefelt hvis jeg sier noe. Samtidig er det dumt å ikke hjelpe jenten med å lære sosialt samspill og normal folkeskikk. Hun er selv blitt bevisst på at andre ikke vil leke med henne lenger, og jeg ser hun blir lei seg. 
 

Hva kan jeg gjøre? Jeg har et tett forhold til min søster, men jeg har ikke barn selv. Jobber i barnevernet, så jeg har jo erfaring med barn og har sett mye. Men det er ikke likestilt med å ha egne barn akkurat. Jeg har et godt forhold til alle mine nieser og nevøer, og ser jo at ingen av dem noen gang har oppført seg slikt eller fått så frie tøyler og så lite konsekvenser.

Anonymkode: 2b70a...a3a

Barnevernet og spesialpedagog hjelpes for en familie...

Anonymkode: 31820...064

[AnonymBruker]

De får vel nok etterhvert. Vi var i lignende situasjon. Ble tilslutt så utslitt av å bli kontrollert av humøret til en 4-åring at vi begynte med ICDP-kurs og tok oss kraftig sammen hva angår grensesetting. Nå har vi en mye bedre fungerende 4-åring. Så det tok oss 2-3 måneder å snu ordentlig om, i samarbeid med barnehagen

Anonymkode: b71de...56f

[AnonymBruker]

Haha, ikke overrasket. Min erfaring er at barn av spesialpedagoger sliter.

Kanskje barn av og til trenger at noen kaller en spade for en spade (eller drittoppførsel for drittoppførsel)? Alle utbrudd er nok ikke et resultat av at barnet må forstås bedre. 

Anonymkode: 0aa22...862

[Kaneel]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Haha, ikke overrasket. Min erfaring er at barn av spesialpedagoger sliter.

Kanskje barn av og til trenger at noen kaller en spade for en spade (eller drittoppførsel for drittoppførsel)? Alle utbrudd er nok ikke et resultat av at barnet må forstås bedre. 

Anonymkode: 0aa22...862

Desverre traff du spikeren på hodet her! 

[AnonymBruker]

Var som å lese om familien til min søster 😅 niesen min (dengang 7 år) slo faren sin fordi hun fikk beskjed om å ikke tegne med isen sin på.vinduet.. Min svoger sa da unnskyld til henne for at han hadde gjort henne så sint🙄

Hun har heller ingen venner (nå 10 år)  hun er ensom pågrunn av sin barnslige og egoistiske adferd og foreldrenes måte å løse problemene på.. Det er alltid de andre barna det er noe i veien med, ikke den skjønne prinsessen deres, og ja de snakker ennå babyspråk til henne,og det lar de alle få høre.. Jeg og mamma har prøvd å si fra, iallefall på adferden hun viser på besøk hos oss, vi får bare beskjed om at vi må forstå hun bare er et barn. Ikke noe synker inn 😐 selv har jeg 2 barn, et eldre og et yngre enn niesen min.. Aldri har dem fått oppføre seg slik, og jeg forstår fullt ut at dem er barn 😊

Anonymkode: 636b7...b50

[AnonymBruker]

Sånn ble jeg også oppdratt! 5 år hos psykolog for å un-fucke huet mitt, og en ekstrem holdningsendring. 

Anonymkode: 14319...0e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Barnevernet og spesialpedagog hjelpes for en familie...

Anonymkode: 31820...064

Og poenget ditt var?

Personlig synes jeg du skal si fra om du har et nært forhold til søsteren din. Hun gjør ingen en tjeneste ved å ikke ha grenser for barnet sitt

Anonymkode: 9ce48...85b

[Hulderen]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har en søster som har to barn, en ettåring og en fireåring. Fireåringen behandles som en skjør prinsesse, og de varter henne opp og bærer på gullstol omtrent. Feks, far gir henne en rosa kjole og ber henne kle på seg, så klikker hun og skriker med sint stemme "jeg hater rosa, gi meg den lilla kjolen!". Og da mener jeg SKRIKER, så hele nabolaget hører det. Far reagerer da med å løpe inn i skapet og hente frem den lilla kjolen. Ingen kommentar om at slik oppfører vi oss ikke, evt hvisker han forsiktig "neste gang kan du spørre pent". Eller så kan hun sitte i sandkassen i nabolaget med masse leker rundt seg. Kommer det et annet barn og tar en leke som hun ikke leker med så brøler hun "det er min leke!" før hun bryter ut i hysterisk gråt. Mor løper da til det andre barnet og sier "nå ble"Pia" lei seg, kan du gi tilbake leken?". Dette har nå resultert i at andre barn ikke vil leke med henne lenger. Jeg syns dette er veldig sårt å se, da hun egentlig er en skjønn jente som ikke får hjelp til å håndtere slike situasjoner, men bare lærer at mamma og pappa fikser alt så lenge hun skriker høyt nok. Foreldrene skylder på at hun er sjalu på ettåringen, og at de derfor lar henne holde på. 

Utfordringen er at mor er spesialpedagog, og jeg føler jeg tråkker i et minefelt hvis jeg sier noe. Samtidig er det dumt å ikke hjelpe jenten med å lære sosialt samspill og normal folkeskikk. Hun er selv blitt bevisst på at andre ikke vil leke med henne lenger, og jeg ser hun blir lei seg. 
 

Hva kan jeg gjøre? Jeg har et tett forhold til min søster, men jeg har ikke barn selv. Jobber i barnevernet, så jeg har jo erfaring med barn og har sett mye. Men det er ikke likestilt med å ha egne barn akkurat. Jeg har et godt forhold til alle mine nieser og nevøer, og ser jo at ingen av dem noen gang har oppført seg slikt eller fått så frie tøyler og så lite konsekvenser.

Anonymkode: 2b70a...a3a

Skomakerens barn går barføtt … 

Det at moren er spesialpedagog, betyr ikke at hun gjør alt riktig med egne barn. Du ser ting utenfra, og jeg syns det er riktig av deg å fortelle søsteren din hva du ser. Til lengre niesen din blir feil oppdratt, til lengre tid tar det å snu om på det. 

[AnonymBruker]

Tror jeg ville snakket litt med 4-åringen i fredstid, er ihvertfall det jeg må gjøre med min 4-åring for hun har også slike utbrudd. De kan ha vanskelig for å regulere følelser i den alderen, men den beste måten å hjelpe slik jeg ser det ,er å snakke mye med de og vise de gjennom lek hvordan man kan dele på ting og hvordan man kan leke fint sammen.

Min 4-åring kunne f.eks.få utbrudd dersom vi tegner og jeg bruker farger som hun har bestemt at jeg ikke får lov å bruke. Da har jeg bare sagt at når vi tegner sammen må vi dele på fargene og alle må få bruke fargene de vil. Hvis ikke så vil jeg ikke være med å tegne. Da går jeg. Dette får henne til å tenke litt. Samme når jeg spør hadde du likt om noen gjorde det mot deg? Jeg tenker du kan ha noen slike små samtaler med henne innimellom, uten å konfrontere eller involvere foreldrene. Det er vanskelig å oppdra 4-åringer. Så lenge det ikke er helt krise og barnehagen reagerer, så går det nok over og denne fasen kan være borte vekk plutselig.

Anonymkode: 36a51...79f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvis jeg skulle gjettet på noe, så er de nok mer strenge og mindre ettergivende når det ikke er andre til stede. Da kan de håndtere at barnet eskalerer adferden sin. Når det er andre til stede er de nok mer opptatt av at adferden ikke skal eskalere, siden det ofte gjør situasjonen ubehagelig for andre. Derfor virker de nok noen ganger litt ettergivende. 

Jeg vil tro de vet hva de gjør, og at adferden vil bedre seg etter hvert som de får arbeidet videre med regulering av barnet.

Anonymkode: 3965c...5a0

Ååå det første du skriver er så riktig! Vi har litt utfordringer med vår femåring og jeg får helt noia om hun skal lage en scene ute blant folk og folk skal kikke og se ned på meg som mor. 

Så jeg avvikler hele situasjonen på ofte upedagogiske måter typ "hvis du er grei nå, så får vi se på nett etterpå om de har noen finere der", (glemmes alltid), "du kan ikke skrike sånn, folk ser på deg"...... Også kjefter jeg når jeg kommer hjem 😭 også upedagogisk. 

 

Anonymkode: ecc35...5c6

[fru Alving]

Det er nok sannsynlig at de er mer bestemte når de er alene og tør å si fra mer tydelig.

Men jeg tenker at du godt kan nevne hvordan du oppfatter situasjonen, ingen barn har godt av å bli dullet gjennom livet da får de døra i trynet når de skal omgås andre.