Hvordan bo med noen uten å miste seg selv?

[AnonymBruker]

Jeg har en spesiell problemstilling, mine forrige to samboerskap var perfekte fine balanserte forhold helt til vi flyttet sammen. Da var det som en bryter slo seg av og klarte ikke å hindre det i å skje, jeg mistet det jeg trodde jeg hadde og var, og bare satt der og gjorde det de gjorde.

Jeg klarte ikke å gjøre egne ting, følte at jeg enten ignorerte ham, eller ikke levde opp til hans forventninger, eller jeg måtte gjøre det han gjorde. Hvis han jobbet eller så film så ventet jeg til han var ferdig, jeg kunne ikke gjøre noe annet i mellomtiden, var helt lammet. Det er som om jeg gjør noe feil om jeg vil gjøre noe som enten ikke har fokus på ham eller handler om ham, eller det han gjør. 

Noen som kjenner seg igjen? Han ble liksom min eneste kilde til å gjøre noe eller være noe, om jeg skal forklare det. 

Det gikk selvsagt til helvete og nå har jeg møtt en annen og er redd det skal gjenta seg. Skjønner jo at det bare er jeg som er problemet, køene til psykolog er dritlange og det er flere måneder ventetid, og problemet mitt er ikke akkurat akutt så det kan ta en stund å få hjelp.

Noen som kjenner seg igjen og kan gi meg noen tips? 

Anonymkode: 27be9...a26

[AnonymBruker]

Du er jo kommet et godt stykke på vei til å ikke gjøre det samme igjen når du er så veldig klar på hva som ble galt sist. Det å gå aktivt inn for å ikke gå å vente på ham er viktig. Da er det bedre at han må vente på deg. 
 

Og så MÅ dere jo ikke bo sammen heller? 

Anonymkode: 54540...0bf

[AnonymBruker]

Du får allerede nå bare bestemme deg for hva du vil og skal. Jo tidligere du setter fine grenser i forholdet iht å gjøre dine ting og deres ting i felleskap jo bedre er det. Tror mange damer har lett får å gi etter på det meste tidlig, så går første forelskelse over også har man mistet deg selv. 

Du må se på et forhold sånn at. Man er to individer som skal fungere sammen. Dere er to frie mennesker med forskjellige behov. Derfor må man jobbe frem felles regler og felles forståelse. Noe er hans greie, noe er din greie og noe må dere ha felles.  Ellers blir jo forholdet dødt. Når man gjør ting man liker på egenhånd, så blir man lykkeligere. Hvis du bare gjør ting for andre hele tiden, så blir du lei og deprimert. Så å gjøre ting for deg er bra for forholdet. Obs her kan det dukke opp sjalusi og mistenksomhet i prosessen. Men der skal ikke gå utover friheten til dere begge. Da må dere jobbe dere igjennom det og lage løsninger. 

Et godt forhold er jo en balanse. Gjør du bare ting for deg selv, kommer dere ikke langt. Så her er det gi og ta. Noen ting må man gi slipp på, og andre ting kan man beholde fra tidligere interesser ol. 

Så vær allerede nå bevisst på hva du iallefall ikke vil miste, som gir deg en god hverdag. Og tvihold på det. 

Og bestem litt du også. 

Anonymkode: 86095...a68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg har en spesiell problemstilling, mine forrige to samboerskap var perfekte fine balanserte forhold helt til vi flyttet sammen

Dette blir litt rart.

Dere har ikke vært samboere, hvis dere ikke bodde sammen. Det du egentlig mener, tror jeg, er at du opplevde parforholdene som fine, helt til dere flyttet sammen. Og det er vel normalt? Stor forskjell på å ha "sitt eget", hvor man bestemmer alt selv, og det å ha noe sammen, hvor man må gi og ta, begge parter må innrette seg osv.

Spørsmålet er om problemet ligger i å dele bo med noen, eller om du generelt er litt uselvstendig og opptatt av å gjøre det andre forventer av deg. I så fall må du jobbe med det. For i det lange løp, vil nok også en samboer finne det slitsomt at du "venter" og ikke er "din egen person".

Om dette er en psykologgreie er jeg derimot usikker på.

Anonymkode: 0f346...3ed

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen til en viss grad. Merker at jeg gjør mye mer når samboeren er bortreist. Skjønner ikke hvorfor. Er som at jeg ikke slapper helt av og klarer å «koble av» han når han er her. Vi har et fint forhold og vært sammen i mange år men dette vedvarer liksom…

Anonymkode: 3a659...001

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg har en spesiell problemstilling, mine forrige to samboerskap var perfekte fine balanserte forhold helt til vi flyttet sammen. Da var det som en bryter slo seg av og klarte ikke å hindre det i å skje, jeg mistet det jeg trodde jeg hadde og var, og bare satt der og gjorde det de gjorde.

Jeg klarte ikke å gjøre egne ting, følte at jeg enten ignorerte ham, eller ikke levde opp til hans forventninger, eller jeg måtte gjøre det han gjorde. Hvis han jobbet eller så film så ventet jeg til han var ferdig, jeg kunne ikke gjøre noe annet i mellomtiden, var helt lammet. Det er som om jeg gjør noe feil om jeg vil gjøre noe som enten ikke har fokus på ham eller handler om ham, eller det han gjør. 

Noen som kjenner seg igjen? Han ble liksom min eneste kilde til å gjøre noe eller være noe, om jeg skal forklare det. 

Det gikk selvsagt til helvete og nå har jeg møtt en annen og er redd det skal gjenta seg. Skjønner jo at det bare er jeg som er problemet, køene til psykolog er dritlange og det er flere måneder ventetid, og problemet mitt er ikke akkurat akutt så det kan ta en stund å få hjelp.

Noen som kjenner seg igjen og kan gi meg noen tips? 

Anonymkode: 27be9...a26

Tips nr 1 er å ikke flytte sammen med noen , før du har jobbet med deg selv, å blitt mer selvstendig og mindre selvutslettende . Tenker du underkaster deg totalt og ikke klarer ta vare på egne behov / ønsker . Å det må være uhyre slitsomt for den andre parten og . Da selvstendighet er en kvalitet som drar opp , uansett om det gjelder kvinner eller menn. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg kjenner meg igjen til en viss grad. Merker at jeg gjør mye mer når samboeren er bortreist. Skjønner ikke hvorfor. Er som at jeg ikke slapper helt av og klarer å «koble av» han når han er her. Vi har et fint forhold og vært sammen i mange år men dette vedvarer liksom…

Anonymkode: 3a659...001

Ja, sant?! Det der med koble av, slappe av, så lenge eksene mine var i samme rom som meg, så klarte jeg fysisk ikke å gå og være en person så og si. Jeg kan ikke styre det, som en bryter. 

 

Nå er jeg klar over det ja, jeg har en søster og luftet det litt for henne, hun sa hun også følte det slik i forhold og ikke bare samboerskap. Hun mente det kunne ha noe med å gjøre at vi vokste opp med en alkoholisert forelder til vi var 8 og 11, jeg er yngst. 

Jeg forstår ikke helt det, jeg husker det nesten ikke, hun husker bedre, men vi prater ikke så mye om det. 

For å gi bo en eksempler da.

Jeg og eks, står opp, det er pandemi så ingen av oss skal på jobb. Vi spiser frokost og jeg er egentlig ferdig og kunne gått og tatt en dusj. Men jeg klarer ikke, jeg må vente på at han blir det. Jeg klarer aldri å avslutte først, å gå fra noe og gjøre mitt. Når han dro ut for å handle så slet jeg fordi jeg visste ikke når han kom tilbake, og ville ikke starte på å gjøre noe selv fordi jeg uansett måtte slutte når han kom hjem.

Altså det er jo helt sjukt når jeg leser det jeg skriver, men jeg har ingen kontroll over det. En ting er behov og ens egne hobbyer og ting, men jeg føler at jeg gjør noe feil når jeg skal gjøre de tingene, som om jeg må være tilgjengelig eller noe. 

Ts

Anonymkode: 27be9...a26

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (1 minutt siden):

Tips nr 1 er å ikke flytte sammen med noen , før du har jobbet med deg selv, å blitt mer selvstendig og mindre selvutslettende . Tenker du underkaster deg totalt og ikke klarer ta vare på egne behov / ønsker . Å det må være uhyre slitsomt for den andre parten og . Da selvstendighet er en kvalitet som drar opp , uansett om det gjelder kvinner eller menn. 

Ja, det har gått til helvete i 120kmt for å si det sånn, det var veldig vondt for det ble mye krangling og uro, og begge eksene mine hadde det til felles at de sa jeg hadde forandret meg skikkelig. Jeg gråt mye, de gråt også, det var bare helt vondt. Jeg prøvde å forklare og si unnskyld.

Ts

Anonymkode: 27be9...a26

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, det har gått til helvete i 120kmt for å si det sånn, det var veldig vondt for det ble mye krangling og uro, og begge eksene mine hadde det til felles at de sa jeg hadde forandret meg skikkelig. Jeg gråt mye, de gråt også, det var bare helt vondt. Jeg prøvde å forklare og si unnskyld.

Ts

Anonymkode: 27be9...a26

Du må jobbe med å slutte å unnskylde deg, å slutte å underkaste deg. Slitsomt for begge parter hvis den ene parten blir helt uten meninger og interesser . Vent med å flytte sammen med noen til du er trygg nok i deg selv , har egne interesser , meninger og behov . Evnt blir du bare en klamp om foten til en evnt samboer . Pluss unngå dominerende personligheter , gå etter noen som ønsker seg en selvstendig partner . 

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ja, sant?! Det der med koble av, slappe av, så lenge eksene mine var i samme rom som meg, så klarte jeg fysisk ikke å gå og være en person så og si. Jeg kan ikke styre det, som en bryter. 

 

Nå er jeg klar over det ja, jeg har en søster og luftet det litt for henne, hun sa hun også følte det slik i forhold og ikke bare samboerskap. Hun mente det kunne ha noe med å gjøre at vi vokste opp med en alkoholisert forelder til vi var 8 og 11, jeg er yngst. 

Jeg forstår ikke helt det, jeg husker det nesten ikke, hun husker bedre, men vi prater ikke så mye om det. 

For å gi bo en eksempler da.

Jeg og eks, står opp, det er pandemi så ingen av oss skal på jobb. Vi spiser frokost og jeg er egentlig ferdig og kunne gått og tatt en dusj. Men jeg klarer ikke, jeg må vente på at han blir det. Jeg klarer aldri å avslutte først, å gå fra noe og gjøre mitt. Når han dro ut for å handle så slet jeg fordi jeg visste ikke når han kom tilbake, og ville ikke starte på å gjøre noe selv fordi jeg uansett måtte slutte når han kom hjem.

Altså det er jo helt sjukt når jeg leser det jeg skriver, men jeg har ingen kontroll over det. En ting er behov og ens egne hobbyer og ting, men jeg føler at jeg gjør noe feil når jeg skal gjøre de tingene, som om jeg må være tilgjengelig eller noe. 

Ts

Anonymkode: 27be9...a26

Høres jo ut som noe av problemet ligger hos han og da. At han får deg til å føle at alt dreier seg om han , at dine ønsker og behov blir fullstendig ignorert . Du er selvutslettende og en peoplepleaser . Ikke flytt sammen med NOEN før du har tiltrekt deg noen som oppmuntrer deg til å stå på egne bein .

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (32 minutter siden):

Du må jobbe med å slutte å unnskylde deg, å slutte å underkaste deg. Slitsomt for begge parter hvis den ene parten blir helt uten meninger og interesser . Vent med å flytte sammen med noen til du er trygg nok i deg selv , har egne interesser , meninger og behov . Evnt blir du bare en klamp om foten til en evnt samboer . Pluss unngå dominerende personligheter , gå etter noen som ønsker seg en selvstendig partner . 

 

NiceOrNothing skrev (26 minutter siden):

Høres jo ut som noe av problemet ligger hos han og da. At han får deg til å føle at alt dreier seg om han , at dine ønsker og behov blir fullstendig ignorert . Du er selvutslettende og en peoplepleaser . Ikke flytt sammen med NOEN før du har tiltrekt deg noen som oppmuntrer deg til å stå på egne bein .

Selvutslettende peoplepleaser, ikke flytt sammen med noen før de oppmuntrer meg til å stå på egne ben, ja, tror du har dekket det meste der... følte meg truffet også på det som står lengre oppe, unngå folk med dominerende personligheter, jeg tror jeg kan beskrive begge eks-samboerene mine som sterke og vet hva de vil, uten å si at det er negativt.

Takk for at du ikke går rundt grøten og takk alle for gode råd her

Anonymkode: 27be9...a26