Samboer vet ikke hva det vil si å være «familie»

[AnonymBruker]

Mamma og pappa var gift, og de var veldig sosiale av seg. Jeg kommer fra en stor familie med masse søskenbarn og store fester og annet. Pappa hadde 6 søsken og vi hadde jevn kontakt med flere. Mamma var enebarn men hadde slekt fra USA som besøkte oss en gang i året. Ekteskapet var turbulent men de holdt sammen til tross for alt.
 

Samboer er vokst opp med en ung alenemor som gikk ifra faren til samboer etter to uker. Far var voldelig og manipulerende og det var kun samboer og svigermor i den oppveksten. Aldri fikk moren seg en ny samboer eller kjæreste annet enn «venner», og det var så å si bare de. Eneste de hadde litt med å gjøre var faren til moren, men det var minimalt. 
 

Jeg og samboer har nå barn og lever et godt liv. Eneste problemet er at han vet ikke hva det vil si å være en «familie» om dere forstår. Han er ikke vant til å sitte ved spisebordet og spise alle sammen, han er ikke vant til at ungene skal ha flere å forholde seg til, og han er dårlig på å knytte nettverk og forbindelser. Skal sies han sliter en del med angst, så det plager han nok en del. Han er veldig flink med barna, men har veldig lite verdier i form av tradisjoner og det virker som om han er litt «umoden» når det kommer til forståelse av familietid om dere forstår. 
 

Moren hans mener han må få dra på guttetur samt ravfylla rett som det er, fordi menn er menn, og moren synes det er helt normalt å dra på trening på julaften framfor å være med familien fordi hun har en likegyldig holdning til slike helligdager.. Måtte fortelle svigermor at hun måtte komme på julaften fordi barna hadde gledet seg til å møte henne og når man er bestemor må man nesten stille opp litt og la sine interesser vente litt på dager som på julaften.. Faktisk av alle ting så hørte hun på meg og hun dukket opp! 

 

Noen råd? 

Anonymkode: 1f1b0...e48

[AnonymBruker]

Eneste rådet jeg har er å ta han som han er - men det betyr ikke å gi opp alle egne tradisjoner heller.

Se for deg at du fant en med fullt av familietradisjoner istedet, som var helt ulike dine. For eksempel at de satt i pysj hele julaften (dersom du ikke er vant til det), eller at de alltid spiste middag foran TVen.

Det jeg mener er at man som familie uansett må skape sine egne tradisjoner, og gi og ta. Tenk over hvilke ting han ikke er vant til å gjøre som er viktige for deg, og hvilke som ikke er det. Og om han har noen tradisjoner (det blir jo det for han også) som er viktige for han, selv om de virker rare for deg. Og så snakker dere om det - hvordan vil dere som familie ha det. Både mtp måltider, mtp hvor mye man gjør som kjernefamilien vs med andre, med høytider osv.

Anonymkode: 6e6f0...091

[AnonymBruker]

Rådet er vel at du må huske på at du ikke sitter på fasiten av hva det er å være en familie. 

Det er mange familier som ikke spiser middag sammen. De er like mye familie som dem som spiser alle måltider i lag. 

Det er ikke én måte å være familie på. Noen familier bruker kjempemye tid sammen, andre ikke. Noen familier har masse feiringer og elsker selskaper og tradisjoner. Andre gjør det ikke. Noen familier har masse besøk i hus, andre ikke. 

Det er ikke du som bestemmer hva deres familie skal være. Dere må sammen bli enige om hvordan dere ønsker at DERES familie skal være. 

Jeg og mannen har også vokst opp i veldig ulike familier. Uten at det betyr at det er noe galt med den andres forståelse av hva en familie er. 

Jeg er vant til at vi gjorde alt sammen, alltid. Han er vant med at han gjorde ting alene med enten moren eller faren, de gjorde omtrent aldri noe sammen som familie. Jeg er vant med at man spiser alle måltider i lag. Han er vant med at de ulike familiemedlemmene varmer opp igjen middagen og spiser når det passer rundt den enkeltes aktiviteter. Jeg er vant til at i helgene spiser alle frokost sammen. Han er vant til at alle spiser når de selv velger å stå opp. Jeg er vant til å bare være kjernefamilien, vi hadde svært lite med onkler og tanter og søskenbarn og annen slekt å gjøre. Han er vant til at onkler og tanter var innom flere ganger i uken, og gikk inn og ut hos hverandre. Foreldrene mine hadde lite nettverk og det var uhyre sjelden venner på besøk hos oss. Mens hos mannen var det kjempesosialt. 

Hvem av oss er det som har "rett" på hva en familie skal være?

Anonymkode: 1968b...d27

[Daria]

Første råd er huske at hans oppvekst og familieforhold er like normal og selvfølgelig for ham som din er for deg - det er ikke gitt at det er du som har rett og skal sette standarden for hvordan familielivet skal leve. Dere må jo snakke sammen og bli enige om hvordan dere vil ha det i deres familie, hva som er viktig og hva dere vil prioritere, og være åpne for hverandres ønsker, vaner og behov.  Og svigermor er et voksent, selvstendig menneske som styrer sitt eget liv - du kan invitere henne på julaften, men du kan faktisk ikke kreve at hun stiller opp bare fordi du mener at det er den riktige måten å feire jul på.

[AnonymBruker]

Ja, jeg har råd.

1. Det spiller ingen rolle hva svigermor mener at samboeren din skal gjøre. Han er et voksent menneske og tar egne avgjørelser. Jeg skjønner ikke hvorfor dette er et problem for deg.

2. Det er selvfølgelig ikke opp til deg å bestemme at svigermor skal komme på julaften. Barna mine har ikke sett farmor på julaften noen gang, de har et kjempeforhold uansett.

Hvis dette er de største problemene du har så har det et ganske beskyttet liv.

Anonymkode: 26f0c...762

[AnonymBruker]

Det virker som at du forventer at han skal gjøre akkurat som du har vært vant til fra oppveksten og han skal være store familiesammenkomster med den største selvfølgelighet og glede. Det kommer nok ikke til å skje. Dere kan inngå kompromiss på noe, men du må senke forventningene dine og møte han med mer forståelse og godhet. Hva svigermor gjør skal du selvfølgelig ikke blande deg opp i. Du kan invitere til julaften og andre tilstelninger, men det er opp til henne om hun vil komme eller ikke. 

Anonymkode: 2db0d...b2e

[AnonymBruker]

Alltså, du er samboeren hans, ikke mammaen hans. Husk at du valgte å leve med denne personen, få barn med han. Du kan ikke endre han som person eller forvente dine tradisjoner fra oppveksten av. Dere må lage deres egne tradisjoner ! 
Syns du snakker litt nedlatende om hans familie på en måte, at moren aldri har fått seg ny kjæreste. Bare har venner, hva så? Det har ikke min mamma heller og hun er 54. Noen trives alene og hvis hun har vært utsatt for vold med barnefar så kanskje hun sliter med tillit til menn. Har du tenkt på det? Ja, er litt enig i at han bør få dra på guttetur og fylla en gang i blant. Og hva så om han trener på dagtid på julaften? Syns det er helt innafor. Hva er det man gjør på julaften? Jo, man lager ribbe/pinnekjøtt som lager seg selv i flere timer, glaner tv, snakker sammen. Tar et glass vin eller to til maten og åpner pakker! Her i huset har vi vår egen tradisjon og det er så avslappende og deilig! Ungene her på 18 setter seg i sofaen, ser på tv og tar seg en øl og spiser godteri ( over 18), mens de yngste gamer litt, snakker med mor eller andre familie medlemer. Mannen og jeg tar siste innspurt i handling mens ribba står i ovnen. Og skravler med ungene. Og vi pynter oss kun til middag og dessert. Ikke før det. Åpner pakker og går hvert til vårt enkelt og greit og styrer med hver vår greie. Syns du er litt overkjørende og overhysterisk. 

Anonymkode: ea89b...1d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Noen råd? 

Anonymkode: 1f1b0...e48

Ikke annet en å akseptere at dere er forskjellige.

Det du beskriver som familieliv kan for andre fremstå som et mareritt.

Selv ville jeg følt meg særdeles stresset med det du beskriver.

Anonymkode: ac52c...f56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Mamma og pappa var gift, og de var veldig sosiale av seg. Jeg kommer fra en stor familie med masse søskenbarn og store fester og annet. Pappa hadde 6 søsken og vi hadde jevn kontakt med flere. Mamma var enebarn men hadde slekt fra USA som besøkte oss en gang i året. Ekteskapet var turbulent men de holdt sammen til tross for alt.
 

Samboer er vokst opp med en ung alenemor som gikk ifra faren til samboer etter to uker. Far var voldelig og manipulerende og det var kun samboer og svigermor i den oppveksten. Aldri fikk moren seg en ny samboer eller kjæreste annet enn «venner», og det var så å si bare de. Eneste de hadde litt med å gjøre var faren til moren, men det var minimalt. 
 

Jeg og samboer har nå barn og lever et godt liv. Eneste problemet er at han vet ikke hva det vil si å være en «familie» om dere forstår. Han er ikke vant til å sitte ved spisebordet og spise alle sammen, han er ikke vant til at ungene skal ha flere å forholde seg til, og han er dårlig på å knytte nettverk og forbindelser. Skal sies han sliter en del med angst, så det plager han nok en del. Han er veldig flink med barna, men har veldig lite verdier i form av tradisjoner og det virker som om han er litt «umoden» når det kommer til forståelse av familietid om dere forstår. 
 

Moren hans mener han må få dra på guttetur samt ravfylla rett som det er, fordi menn er menn, og moren synes det er helt normalt å dra på trening på julaften framfor å være med familien fordi hun har en likegyldig holdning til slike helligdager.. Måtte fortelle svigermor at hun måtte komme på julaften fordi barna hadde gledet seg til å møte henne og når man er bestemor må man nesten stille opp litt og la sine interesser vente litt på dager som på julaften.. Faktisk av alle ting så hørte hun på meg og hun dukket opp! 

 

Noen råd? 

Anonymkode: 1f1b0...e48

Jeg har det på samme måte. For 3 år siden feiret jeg første normale jul. Jeg tenker veldig at man må være åpen for forandringer også. Familien min har vi lite kontakt med selv om det er flere av de. Faren min er ikke vant til å stille opp fysisk, men kan godt sende penger. Men når jeg ber bestemt om at han skal være tilstedet så pleier han å komme.

Jeg har gått inn i meg selv og ser hvordan ting burde være, så gjør jeg endringer deretter uten å tenke på hva jeg er vant til.

Nå som barna mine er 3 og 5 år så blir det endelig en skikkelig familiesommer også. Jeg har vokst opp med å være hjemme alle ferier, men ønsker at barna mine skal oppleve litt mer enn hva jeg gjorde. Jeg gleder meg som en unge til å få til den ene og den andre parken med barna. Det blir som om jeg får være litt barn igjen og at jeg får leve gjennom at mine barn får oppleve alt jeg ikke fikk.

Så din samboer må nok gå i seg selv og bli mer åpen for at barna hans trenger mer enn hva han fikk. 

Snakk med han om hva han savnet fra egen barndom. Her er det nå snakk om å ha campingplass, det føles helt unaturlig for meg, men så lenge vi er sammen så er jeg glad. 

Anonymkode: a96f6...a12

[AnonymBruker]

Det er ikke gitt at bakgrunn og oppvekst bestemmer alt heller. Jeg kommer fra en forholdsvis stor og sosial familie, men jeg har bestandig sett meg selv på utsiden av alle feiringer og begivenheter. Min egen dåp, er vel det største selskapet jeg har hatt, og jeg tror ikke det var så mange der. Vanlige aktiviteter som måltider, kaffeselskaper og sånt, setter jeg mer pris på. 

Min eks var heldigvis ikke avhengig av så mye sånt, og ungene våre ble noen skikkelige introverte raringer. 

Anonymkode: 65686...ec7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

 

Jeg og samboer har nå barn og lever et godt liv. Eneste problemet er at han vet ikke hva det vil si å være en «familie» om dere forstår

Jeg fant nå den andre tråden din, og jeg skjønner ikke helt hvilket godt liv dere lever? Kjør på med parterapi og all den eksterne hjelp dere kan få. Mora hans burde egentlig være med, siden hun tydeligvis er en kraft her. 

Anonymkode: 65686...ec7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Mamma og pappa var gift, og de var veldig sosiale av seg. Jeg kommer fra en stor familie med masse søskenbarn og store fester og annet. Pappa hadde 6 søsken og vi hadde jevn kontakt med flere. Mamma var enebarn men hadde slekt fra USA som besøkte oss en gang i året. Ekteskapet var turbulent men de holdt sammen til tross for alt.
 

Samboer er vokst opp med en ung alenemor som gikk ifra faren til samboer etter to uker. Far var voldelig og manipulerende og det var kun samboer og svigermor i den oppveksten. Aldri fikk moren seg en ny samboer eller kjæreste annet enn «venner», og det var så å si bare de. Eneste de hadde litt med å gjøre var faren til moren, men det var minimalt. 
 

Jeg og samboer har nå barn og lever et godt liv. Eneste problemet er at han vet ikke hva det vil si å være en «familie» om dere forstår. Han er ikke vant til å sitte ved spisebordet og spise alle sammen, han er ikke vant til at ungene skal ha flere å forholde seg til, og han er dårlig på å knytte nettverk og forbindelser. Skal sies han sliter en del med angst, så det plager han nok en del. Han er veldig flink med barna, men har veldig lite verdier i form av tradisjoner og det virker som om han er litt «umoden» når det kommer til forståelse av familietid om dere forstår. 
 

Moren hans mener han må få dra på guttetur samt ravfylla rett som det er, fordi menn er menn, og moren synes det er helt normalt å dra på trening på julaften framfor å være med familien fordi hun har en likegyldig holdning til slike helligdager.. Måtte fortelle svigermor at hun måtte komme på julaften fordi barna hadde gledet seg til å møte henne og når man er bestemor må man nesten stille opp litt og la sine interesser vente litt på dager som på julaften.. Faktisk av alle ting så hørte hun på meg og hun dukket opp! 

 

Noen råd? 

Anonymkode: 1f1b0...e48

Noen råd? Nei, jeg lurer virkelig på hvorfor du og samboeren din aldri har snakket om disse tingene før dere fikk barn sammen. Når man får barn med en man elsker, så er det vanlig at man er enig om oppdragelse, verdier og hvordan familielivet skal se ut. Prater man ikke om sånt først, så står man i det - med helt forskjellige meninger og forutsetninger. Og så ender det med at familien splittes opp fordi mor og far aldri var enige om hvordan ting skulle se ut. 
 

Svigermoren din har ingenting hun skulle ha sagt ift til hvordan deres liv skal se ut. Så du får be hun holde munn når hun sier at det er normalen, guttetur på hytta o.l er normalt, ja - men ikke så ofte. Har man hatt et så stusselig familieliv som din samboer og svigermor, så burde man være ganske bevisst på at man har hatt det "annerledes", men hvis disse to ikke er bevisst på det så får du heller opplyse dem. 

Det er hva jeg tenker. 

Anonymkode: 8418a...ea1

[AnonymBruker]

Er for øvrig enig i alle andre her også. Ingen av dere sitter på fasiten, anbefaler dere å gå til en parterapeut slik at dere får snakket sammen å få litt annerledes perspektiver på ting. Og jeg mener det er viktig at svigermor ikke blir med på dette, hun er ikke en del av deres kjernefamilie. Kjernefamilie er mor, far og barn. 

Anonymkode: 8418a...ea1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg fant nå den andre tråden din, og jeg skjønner ikke helt hvilket godt liv dere lever? Kjør på med parterapi og all den eksterne hjelp dere kan få. Mora hans burde egentlig være med, siden hun tydeligvis er en kraft her. 

Anonymkode: 65686...ec7

Nei hun burde ikke bli med til en terapeut. Svigermor er ikke en del av kjernefamilien og burde egentlig holde sine holdninger litt på utsiden, istedenfor å skulle diktere hva barnefar skal gjøre. Det kan potensielt ødelegge for alle. 
 

Svigermor burde ta ett skritt tilbake, gjøre det hun liker å gjøre - ikke diktere sønnen og svigerdatteren sin ift hvordan ting burde se ut. Skal TS og samboeren i parterapi så skal de gjøre det for å styrke sitt forhold, og svigermor er ikke involvert i akkurat det. 

Anonymkode: 8418a...ea1

[SnartMammaLykke]

Samboer framstår som stakkarslig og har har nok tatt skade av oppveksten med bare moren. Tror dette er det han fikk og da er det standarden uten flere i familien.

 

Med andre ord så tenker han at han ikke fortjener en familie fordi han hadde aldri en selv, så derfor ødelegger han for seg selv ubevisst. Som Feks å søke etter utrygghet og raver på fylla. 
 

Til slutt går den andre lei og det blir slutt

Endret 24. juni 2022 av SnartMammaLykke

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Mamma og pappa var gift, og de var veldig sosiale av seg. Jeg kommer fra en stor familie med masse søskenbarn og store fester og annet. Pappa hadde 6 søsken og vi hadde jevn kontakt med flere. Mamma var enebarn men hadde slekt fra USA som besøkte oss en gang i året. Ekteskapet var turbulent men de holdt sammen til tross for alt.
 

Samboer er vokst opp med en ung alenemor som gikk ifra faren til samboer etter to uker. Far var voldelig og manipulerende og det var kun samboer og svigermor i den oppveksten. Aldri fikk moren seg en ny samboer eller kjæreste annet enn «venner», og det var så å si bare de. Eneste de hadde litt med å gjøre var faren til moren, men det var minimalt. 
 

Jeg og samboer har nå barn og lever et godt liv. Eneste problemet er at han vet ikke hva det vil si å være en «familie» om dere forstår. Han er ikke vant til å sitte ved spisebordet og spise alle sammen, han er ikke vant til at ungene skal ha flere å forholde seg til, og han er dårlig på å knytte nettverk og forbindelser. Skal sies han sliter en del med angst, så det plager han nok en del. Han er veldig flink med barna, men har veldig lite verdier i form av tradisjoner og det virker som om han er litt «umoden» når det kommer til forståelse av familietid om dere forstår. 
 

Moren hans mener han må få dra på guttetur samt ravfylla rett som det er, fordi menn er menn, og moren synes det er helt normalt å dra på trening på julaften framfor å være med familien fordi hun har en likegyldig holdning til slike helligdager.. Måtte fortelle svigermor at hun måtte komme på julaften fordi barna hadde gledet seg til å møte henne og når man er bestemor må man nesten stille opp litt og la sine interesser vente litt på dager som på julaften.. Faktisk av alle ting så hørte hun på meg og hun dukket opp! 

 

Noen råd? 

Anonymkode: 1f1b0...e48

1. Ja han kan godt dra på fylletur av og til i blant så lenge det er avtalt med deg på forhånd. Det er en ting å bare stikke ut og la deg være alene med barna. Han kan like godt også få la deg dra ut på en hentet ut og avlaste deg med barna. Kommunikasjon er ordet.

 

2. Hva har det med saken å gjøre at farmor aldri har hatt kjæreste etter et traumatisk forhold? Jeg skjønner hun, har en gang vært i et forhold som endte opp ekstremt. Det er ikke bare gå ut i dating livet igjen etter man har blitt banket opp og blitt undertrykt psykisk. Hvis hun ikke stoler på menn i form av forhold eller romanser er det hennes frie valg. Egentlig burde du heller være litt stolt av det. Hun ville konsentrere seg om seg selv og sin sønn og oppdra han alene. Åpenbarlig er dette ennå et sår for hun som ikke har grodd. Dette hadde vært makan av egoisme hvis hun hadde blitt sammen med noen selv om hun sliter med tilliten. Hun, sønnen og partneren måtte få gnage på det. Jeg sier også nei takk til et forhold. Jeg er tilfreds at det er bare jeg og jentene, mer ønsker jeg meg selv ikke. 

 

3. Noen familier feirer sånn og noen familier feirer derimot tvert motsatt. Syns du tenker veldig ensidig. Tenk over de milliarder av familiene som eksisterer i denne fine verden. Er de alle prikk likt og sosiale som din familie? Finnes det bare deg og din familie her ute? Er dette bare en Matrix og vi er alle npcer i forhold til deg og din familie? Nei? Så begynn å tenk litt mer utenfor boksen. Dere kan jo prøve å lage egne planer. Noen tradisjoner kan du feire sånn som du er vant med og noen tradisjoner feierer du som samboeren din er vant med. Snakk med hva han er villig å bli med på og hva du hadde blitt med på. (Btw, jeg hater jul. Feirer det bare for mine barn med besteforeldre. Hadde det ikke vært for dem hadde jeg heller nytet julen på sofaen og binge watched Netflix istedenfor stressed med all slags tradisjoner og juleshopping, men sånn er det bare. Mine barn elsker jul pga presanger og selskap og da får de det.)

 

4. Høres ut som om han burde gå i terapi angående angsten. Du kan ikke forandre et menneske så klart, men han må lære seg ihvertfall hovedregelen hva som innebærer å bli pappa. At han støtter deg og barna, avlaster deg, får et bånd med barna også. Det med middagsbordet er jeg ikke så sikker på. Min far har vært arbeidsnarkoman og ofte kommet til bords når vi var ferdig. Har aldri brydd meg så mye om det som barn. Det jeg brydde meg om var at han var med i forskjellige aktiviteter, støttet oss når vi hadde noe på hjertet osv. Og det er han ennå, selv med mine søte 30 år. Hvis han ikke kan dette, burde du seriøst engang vurdere om du hadde akseptert slike ting eller om du heller vil gå din vei med barna og vente til du finner den rette. Hvis han ikke en gang kan de simpleste tingene, kan du være sikker på at han ikke engang kommer til å snu seg og se etter dere når det en gang hadde blitt ordentlig slutt.

 

 

Men det er mine meninger. Hva som er rett for deg og barna er det du og han som bestemmer. Lag en plan, snakk med hverandre og finn løsninger.

Anonymkode: b7823...4e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

1. Ja han kan godt dra på fylletur av og til i blant så lenge det er avtalt med deg på forhånd. Det er en ting å bare stikke ut og la deg være alene med barna. Han kan like godt også få la deg dra ut på en hentet ut og avlaste deg med barna. Kommunikasjon er ordet.

 

2. Hva har det med saken å gjøre at farmor aldri har hatt kjæreste etter et traumatisk forhold? Jeg skjønner hun, har en gang vært i et forhold som endte opp ekstremt. Det er ikke bare gå ut i dating livet igjen etter man har blitt banket opp og blitt undertrykt psykisk. Hvis hun ikke stoler på menn i form av forhold eller romanser er det hennes frie valg. Egentlig burde du heller være litt stolt av det. Hun ville konsentrere seg om seg selv og sin sønn og oppdra han alene. Åpenbarlig er dette ennå et sår for hun som ikke har grodd. Dette hadde vært makan av egoisme hvis hun hadde blitt sammen med noen selv om hun sliter med tilliten. Hun, sønnen og partneren måtte få gnage på det. Jeg sier også nei takk til et forhold. Jeg er tilfreds at det er bare jeg og jentene, mer ønsker jeg meg selv ikke. 

 

3. Noen familier feirer sånn og noen familier feirer derimot tvert motsatt. Syns du tenker veldig ensidig. Tenk over de milliarder av familiene som eksisterer i denne fine verden. Er de alle prikk likt og sosiale som din familie? Finnes det bare deg og din familie her ute? Er dette bare en Matrix og vi er alle npcer i forhold til deg og din familie? Nei? Så begynn å tenk litt mer utenfor boksen. Dere kan jo prøve å lage egne planer. Noen tradisjoner kan du feire sånn som du er vant med og noen tradisjoner feierer du som samboeren din er vant med. Snakk med hva han er villig å bli med på og hva du hadde blitt med på. (Btw, jeg hater jul. Feirer det bare for mine barn med besteforeldre. Hadde det ikke vært for dem hadde jeg heller nytet julen på sofaen og binge watched Netflix istedenfor stressed med all slags tradisjoner og juleshopping, men sånn er det bare. Mine barn elsker jul pga presanger og selskap og da får de det.)

 

4. Høres ut som om han burde gå i terapi angående angsten. Du kan ikke forandre et menneske så klart, men han må lære seg ihvertfall hovedregelen hva som innebærer å bli pappa. At han støtter deg og barna, avlaster deg, får et bånd med barna også. Det med middagsbordet er jeg ikke så sikker på. Min far har vært arbeidsnarkoman og ofte kommet til bords når vi var ferdig. Har aldri brydd meg så mye om det som barn. Det jeg brydde meg om var at han var med i forskjellige aktiviteter, støttet oss når vi hadde noe på hjertet osv. Og det er han ennå, selv med mine søte 30 år. Hvis han ikke kan dette, burde du seriøst engang vurdere om du hadde akseptert slike ting eller om du heller vil gå din vei med barna og vente til du finner den rette. Hvis han ikke en gang kan de simpleste tingene, kan du være sikker på at han ikke engang kommer til å snu seg og se etter dere når det en gang hadde blitt ordentlig slutt.

 

 

Men det er mine meninger. Hva som er rett for deg og barna er det du og han som bestemmer. Lag en plan, snakk med hverandre og finn løsninger.

Anonymkode: b7823...4e1

Jeg er uenig i forhold til dette med menn. Hun vil ha kjæreste men er for feig og sær som samboer sier. Hun blir ustabil i forhold med andre, og ofte er det hun som er problemet ifølge samboer og ikke mannen. At hun var sammen med en som var kvinnemishandler for 40 år siden må man nesten legge ifra seg, 

Samboer ønsker selv at moren skulle ha truffet noen, men det blir liksom aldri og hun klager over det i tillegg 

Anonymkode: 1f1b0...e48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg er uenig i forhold til dette med menn. Hun vil ha kjæreste men er for feig og sær som samboer sier. Hun blir ustabil i forhold med andre, og ofte er det hun som er problemet ifølge samboer og ikke mannen. At hun var sammen med en som var kvinnemishandler for 40 år siden må man nesten legge ifra seg, 

Samboer ønsker selv at moren skulle ha truffet noen, men det blir liksom aldri og hun klager over det i tillegg 

Anonymkode: 1f1b0...e48

Nei vel jeg endrer mening dere har faen meg begge et problem. Hvorfor går ikke han og finner seg hjelp da hvis han har problemer med fortiden og lærer seg å danne et perfekt familiebånd?

 

 

Du virker som en ekkel kjerring som kanskje vokste opp litt for trygg og kan ikke skjønne hva et trauma er.

 

Vet du hva det er? Her er et eksempel:  Jeg ble voldtatt med 3 år av bestevennen til min onkel. Jeg fortrengte hendelsen i alle årene pga sjokket. Jeg utviklet lav selvtillit og var i voksen alder den perfekte kandidaten for exen min. Vet du eller den feige mannen din hva han sin mor må ha gått gjennom? Jeg klarer ikke engang å fortelle 95% av alle hendelsen siden det er jævla tungt å snakke om eller siden jeg fortrenger det!

 

 

Hva forestiller du deg under et forhold der man blir mishandlet av partneren? At mannen eller kvinnen bare gir et ordentlig bitch slap siden maten ikke var så gode som psykopat delen forestilte seg? Nei.

 

Jeg ble voldtatt dag inn og dag ut. Min familie ble nesten splittet fra meg og nesten alle mine venner da exen min ikke likte tanken på at jeg skulle ha et sosialt liv. Jeg ble sultet ut i en hel måned da jeg var HØY GRAVID med mitt første barn, jeg ble brutalt banket opp flere ganger pga bagateller, jeg fikk ikke lov å bestemme noe ikke en gang hva jeg skal ha på meg. Han låste meg inne i soverommet to dager på rad siden jeg ikke ville gi ham pikksug.  Politiet? Nei ikke tale om , prøvde en gang og ble nesten kvelt i hjel. Jeg slapp unna da jeg flyktet til nærmeste nabo og fortalte om hva som skjedde. Det var 10 min at han for en gangs skyld var ut av huset. Han står ennå på fri for forresten

 

 

Haha fyfaen. Jeg kjenner ikke historien hva mammaen hans må ha opplevd, men jeg kan godt og gjerne si at slike ting kan gnage på resten av livet. Jeg vet ihvertfall at jeg trenger hjelp og den tar jeg i mot hvor jeg kan. Er i hvertfall stolt nok at jeg endelig kan si meningen min rett ut hvis noe er urettferdig eller noe ikke er ok. Jeg kan i hvertfall si stolt at jeg får angstanfall alle 3 dager istedenfor hver eneste jævla dag. Og jeg kan stolt si at alle folk er forskjellige og at man egentlig ikke skal dømme et bok på selve coveret. Men jeg vet at dere er litt realitetsfjerne. 

 

Du vet ikke hva psykisk stress er og hva det kan gjøre med en det er din bortskjeme lille prinsesse. Trist at dere fikk barn da. En selvsentrert mor og en far som ikke duger til familie orientering bare siden han ikke fikk vokse opp med pappaen sin som banka opp mammaen halvt i hjel. Buhu stakkars han da.

 

Kanskje du burde heller endelig akseptere at verden ikke snurr seg rundt deg og idiot samboeren. Det neste du vel tror på er at Amber Heard er en uskyldig jente 😅 

 

 

Hvis du vet at han ikke duger til familie, hvorfor lot du pikken hans opp i fotta du ubeskyttet? Dere var vel sammen lenge nok, så du visste vel fra starten av at han ikke er familien din? 

 

 

Siste forslag da, du kan jo starte et forhold med søskenbarn eller tremenning. Samme gener, samme tradisjoner og ikke minst: SSSWWWWEEETT HOOOMME ALLLAAAABBBAAAMMMAA! ;D

Anonymkode: b7823...4e1

[AnonymBruker]

Mitt råd er at du  plukker ut noe du mener barna grunnleggende skal ha som i en familie. 

Det er endel som er viktig for å bonde familien sammen og selvutvikling. 

Ikke lag lista for lang. Siden han tydeligvis trenger litt tid for å se å lære. 

Feks å spise middag sammen prioriteres. Men husk det er ingen krise om enkelte dager det ikke går. Men noen minimums mål iht familieidyll er greit å ha. Det gir trygghet. Så høres ut som han trenger litt hjelp til hbordan

Anonymkode: 8f7a8...fc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er uenig i forhold til dette med menn. Hun vil ha kjæreste men er for feig og sær som samboer sier. Hun blir ustabil i forhold med andre, og ofte er det hun som er problemet ifølge samboer og ikke mannen. At hun var sammen med en som var kvinnemishandler for 40 år siden må man nesten legge ifra seg, 

Samboer ønsker selv at moren skulle ha truffet noen, men det blir liksom aldri og hun klager over det i tillegg 

Anonymkode: 1f1b0...e48

Det høres ut som om hun har tilknytningsforstyrrelse evt ptsd som blomstrer opp når hun er i et forhold. Det er ikke hennes skyld og man skal ikke dømme henne for det.

Anonymkode: a96f6...a12