Vet ikke hvordan jeg skal håndtere pappa

[AnonymBruker]

Pappa er en bitter og sint mann på 50+, og de siste årene har dette eskalert noe voldsomt. Han har alltid vært sint og jeg har vært litt redd for han så lenge jeg kan huske. Både jeg og broren min har fått masse kjeft for bagateller. Feks hvis vi veltet melkeglasset ble han rasende og sa stygge ting til oss. Han har aldri vært støttende, tvert i mot. Fikk jeg gode karakterer på skolen kunne han si ting som "ah, men dette faget er enkelt, jeg hadde lett fått det samme", og hvis jeg søkte kontakten hans kunne han si "gå å finn deg noe giftig å leke med". Nå er jeg og broren min unge voksne, men pappa er like ille, om ikke verre. For en tid tilbake kalte han meg for evneveik fordi jeg glemte å ta opp et brød fra fryseren. Han er umulig å diskutere med, og han har meninger som ikke er i tråd med tiden. Feks er han kraftig motstander av klimaendringer, utrolig rasistisk, og avviser alt som omhandler psykisk helse. På grunn av oppveksten har jeg slitt en del, og selv dette kan han bruke mot meg i diskusjoner for å vinne selv, ved at han sverter min troverdighet. Jeg har tatt høyere utdanning, og som person trives jeg med saklige diskusjoner. Men pappa kommer alltid med personangrep, og selv om jeg snart har en mastergrad innen vårt diskusjonstema avviser han alt jeg sier, og at det han mener er det eneste riktige. Hvis jeg fortsetter å si mine meninger kommer han med sårende personangrep. I følge han kan jeg være tilbakestående, evneveik, åndssvak osv. Han støtter meg aldri. Han sier aldri noe fint til meg. Uansett hvor mye jeg stiller opp for han er det aldri godt nok. 

Det hele har nå gått så langt for min del at jeg er rett og slett redd for min egen pappa. Det er så flaut å innrømme dette, for jeg er jo voksen. Jeg føler at pappa er flau over meg, at han forakter meg. Han har jo ingen respekt for meg. Og jeg syns det er veldig vanskelig å være sammen med han, for jeg kan jo ikke si noe til han på en autentisk måte. Jeg må tilpasse meg hans meninger og gjøre alt sånn som han vil, hvis ikke blir han rasende og kaller meg for stygge ting. Broren min har faset pappa ut for en stund siden. Min bror sliter også en hel del med psykiske problemer etter oppveksten, for han fikk gjennomgå mye hardere enn meg. Feks hvis broren min hjalp pappa med å skru på en motor, og broren min ikke fikk til noe kunne pappa kalle han for åndssvak. Da var broen min bare 10 år. Hvem kaller sin egen 10åring for åndssvak? Broren min er en fantastisk fyr, som jeg er veldig glad i. Men jeg er så redd for han. Han hater seg selv, tror at han er dum og tilbakestående, fordi pappa har behandlet han så ufattelig dårlig. Det er så fælt å se at en så bra person som min bror sliter pga en feiging som pappa.. 

Hvordan bør jeg håndtere pappa? Jeg kjenner at sånn som ting er nå ikke fungerer for min del, men jeg sliter med å gjøre noe med det, for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har allerede mistet nesten all kontakt med mamma, da hun ble rasende for at jeg satt grenser for henne. Nå er jeg, forbausende nok, redd for å miste pappa også. Men jeg vet med meg selv at noe må gjøres, for jeg raserer min selvrespekt av dette her. Og det gjør veldig vondt. 

Anonymkode: 71ed4...6ca

[Akryl]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Pappa er en bitter og sint mann på 50+, og de siste årene har dette eskalert noe voldsomt. Han har alltid vært sint og jeg har vært litt redd for han så lenge jeg kan huske. Både jeg og broren min har fått masse kjeft for bagateller. Feks hvis vi veltet melkeglasset ble han rasende og sa stygge ting til oss. Han har aldri vært støttende, tvert i mot. Fikk jeg gode karakterer på skolen kunne han si ting som "ah, men dette faget er enkelt, jeg hadde lett fått det samme", og hvis jeg søkte kontakten hans kunne han si "gå å finn deg noe giftig å leke med". Nå er jeg og broren min unge voksne, men pappa er like ille, om ikke verre. For en tid tilbake kalte han meg for evneveik fordi jeg glemte å ta opp et brød fra fryseren. Han er umulig å diskutere med, og han har meninger som ikke er i tråd med tiden. Feks er han kraftig motstander av klimaendringer, utrolig rasistisk, og avviser alt som omhandler psykisk helse. På grunn av oppveksten har jeg slitt en del, og selv dette kan han bruke mot meg i diskusjoner for å vinne selv, ved at han sverter min troverdighet. Jeg har tatt høyere utdanning, og som person trives jeg med saklige diskusjoner. Men pappa kommer alltid med personangrep, og selv om jeg snart har en mastergrad innen vårt diskusjonstema avviser han alt jeg sier, og at det han mener er det eneste riktige. Hvis jeg fortsetter å si mine meninger kommer han med sårende personangrep. I følge han kan jeg være tilbakestående, evneveik, åndssvak osv. Han støtter meg aldri. Han sier aldri noe fint til meg. Uansett hvor mye jeg stiller opp for han er det aldri godt nok. 

Det hele har nå gått så langt for min del at jeg er rett og slett redd for min egen pappa. Det er så flaut å innrømme dette, for jeg er jo voksen. Jeg føler at pappa er flau over meg, at han forakter meg. Han har jo ingen respekt for meg. Og jeg syns det er veldig vanskelig å være sammen med han, for jeg kan jo ikke si noe til han på en autentisk måte. Jeg må tilpasse meg hans meninger og gjøre alt sånn som han vil, hvis ikke blir han rasende og kaller meg for stygge ting. Broren min har faset pappa ut for en stund siden. Min bror sliter også en hel del med psykiske problemer etter oppveksten, for han fikk gjennomgå mye hardere enn meg. Feks hvis broren min hjalp pappa med å skru på en motor, og broren min ikke fikk til noe kunne pappa kalle han for åndssvak. Da var broen min bare 10 år. Hvem kaller sin egen 10åring for åndssvak? Broren min er en fantastisk fyr, som jeg er veldig glad i. Men jeg er så redd for han. Han hater seg selv, tror at han er dum og tilbakestående, fordi pappa har behandlet han så ufattelig dårlig. Det er så fælt å se at en så bra person som min bror sliter pga en feiging som pappa.. 

Hvordan bør jeg håndtere pappa? Jeg kjenner at sånn som ting er nå ikke fungerer for min del, men jeg sliter med å gjøre noe med det, for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har allerede mistet nesten all kontakt med mamma, da hun ble rasende for at jeg satt grenser for henne. Nå er jeg, forbausende nok, redd for å miste pappa også. Men jeg vet med meg selv at noe må gjøres, for jeg raserer min selvrespekt av dette her. Og det gjør veldig vondt. 

Anonymkode: 71ed4...6ca

Det første er at du må glemme fortiden og tenke at nå er det nytt start på livet ditt, og du skal leve bra. 

Faren din har rovdyr instinkt. Han tar deg hvis han lukter usikkerhet. 

Du må fremstå som selvsikker og myndig. Sett klare grenser. Vær bevisst over at du nå er voksen menneske. Du jobber med høyt utdannede folk som respekterer deg.  Så hvem er faren din som fortsatt kan overkjøre deg?

Bli voksen og ta standpunkt

 

Endret 23. juni 2022 av Akryl

[AnonymBruker]

Faren har sagt og gjort nok. 
Frigjør deg og la han seile an egen sjø. 
Bruk heller kreftene dine på deg sjøl og broren din 

Anonymkode: b8ec9...651

[AnonymBruker]

Jeg tror du dessverre er født med to ikke særlig hyggelige mennesker til foreldre. Du er ikke nødt til å drasse med deg det sirkuset videre i livet. Hold fast på gode mennesker i livet, fas ut de som trekker deg ned. Bygg på relasjonen med din bror, med venner, etterhvert får du kanskje egen familie. 

Hvis du skal fortsette å omgås din far ofte, så må du stå opp for deg selv. Det vil koste litt kriging, på et språk han forstår, type "nå roer du deg ned din gamle rass, sitte her å kverulere over ting du ikke har peiling på" osv.

Han kommer ikke til å plutselig endre temperamentet eller tonen av seg selv.

Anonymkode: 388de...082

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Pappa er en bitter og sint mann på 50+, og de siste årene har dette eskalert noe voldsomt. Han har alltid vært sint og jeg har vært litt redd for han så lenge jeg kan huske. Både jeg og broren min har fått masse kjeft for bagateller. Feks hvis vi veltet melkeglasset ble han rasende og sa stygge ting til oss. Han har aldri vært støttende, tvert i mot. Fikk jeg gode karakterer på skolen kunne han si ting som "ah, men dette faget er enkelt, jeg hadde lett fått det samme", og hvis jeg søkte kontakten hans kunne han si "gå å finn deg noe giftig å leke med". Nå er jeg og broren min unge voksne, men pappa er like ille, om ikke verre. For en tid tilbake kalte han meg for evneveik fordi jeg glemte å ta opp et brød fra fryseren. Han er umulig å diskutere med, og han har meninger som ikke er i tråd med tiden. Feks er han kraftig motstander av klimaendringer, utrolig rasistisk, og avviser alt som omhandler psykisk helse. På grunn av oppveksten har jeg slitt en del, og selv dette kan han bruke mot meg i diskusjoner for å vinne selv, ved at han sverter min troverdighet. Jeg har tatt høyere utdanning, og som person trives jeg med saklige diskusjoner. Men pappa kommer alltid med personangrep, og selv om jeg snart har en mastergrad innen vårt diskusjonstema avviser han alt jeg sier, og at det han mener er det eneste riktige. Hvis jeg fortsetter å si mine meninger kommer han med sårende personangrep. I følge han kan jeg være tilbakestående, evneveik, åndssvak osv. Han støtter meg aldri. Han sier aldri noe fint til meg. Uansett hvor mye jeg stiller opp for han er det aldri godt nok. 

Det hele har nå gått så langt for min del at jeg er rett og slett redd for min egen pappa. Det er så flaut å innrømme dette, for jeg er jo voksen. Jeg føler at pappa er flau over meg, at han forakter meg. Han har jo ingen respekt for meg. Og jeg syns det er veldig vanskelig å være sammen med han, for jeg kan jo ikke si noe til han på en autentisk måte. Jeg må tilpasse meg hans meninger og gjøre alt sånn som han vil, hvis ikke blir han rasende og kaller meg for stygge ting. Broren min har faset pappa ut for en stund siden. Min bror sliter også en hel del med psykiske problemer etter oppveksten, for han fikk gjennomgå mye hardere enn meg. Feks hvis broren min hjalp pappa med å skru på en motor, og broren min ikke fikk til noe kunne pappa kalle han for åndssvak. Da var broen min bare 10 år. Hvem kaller sin egen 10åring for åndssvak? Broren min er en fantastisk fyr, som jeg er veldig glad i. Men jeg er så redd for han. Han hater seg selv, tror at han er dum og tilbakestående, fordi pappa har behandlet han så ufattelig dårlig. Det er så fælt å se at en så bra person som min bror sliter pga en feiging som pappa.. 

Hvordan bør jeg håndtere pappa? Jeg kjenner at sånn som ting er nå ikke fungerer for min del, men jeg sliter med å gjøre noe med det, for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har allerede mistet nesten all kontakt med mamma, da hun ble rasende for at jeg satt grenser for henne. Nå er jeg, forbausende nok, redd for å miste pappa også. Men jeg vet med meg selv at noe må gjøres, for jeg raserer min selvrespekt av dette her. Og det gjør veldig vondt. 

Anonymkode: 71ed4...6ca

Det høyrest ut som om du har ein veldig klok bror. 

Det er ingenting du kan gjere for å forandre ein annan person, sjølv kor inderlig hardt du prøver.

Eg ville nok gjort som broren din: fasa pappa ut. 

Anonymkode: a4c4b...421

[AnonymBruker]

Hvor er mor,? 

Her må du sette deg i respekt! Ikke finn deg i å bli snakket nedlatende til. Marker deg!

Så må du spille tilbake! Kaller han deg åndssvak fordi du glemte brødet, ja så må du jo ta igjen og si at " ja, dessverre ble det slik. Genene mine kunne nok vært litt bedre"😅😅😅. 

Vær sarkastisk, og ta kontrollen mellom dere!

Anonymkode: 35433...ca1

[Tatja]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Pappa er en bitter og sint mann på 50+, og de siste årene har dette eskalert noe voldsomt. Han har alltid vært sint og jeg har vært litt redd for han så lenge jeg kan huske. Både jeg og broren min har fått masse kjeft for bagateller. Feks hvis vi veltet melkeglasset ble han rasende og sa stygge ting til oss. Han har aldri vært støttende, tvert i mot. Fikk jeg gode karakterer på skolen kunne han si ting som "ah, men dette faget er enkelt, jeg hadde lett fått det samme", og hvis jeg søkte kontakten hans kunne han si "gå å finn deg noe giftig å leke med". Nå er jeg og broren min unge voksne, men pappa er like ille, om ikke verre. For en tid tilbake kalte han meg for evneveik fordi jeg glemte å ta opp et brød fra fryseren. Han er umulig å diskutere med, og han har meninger som ikke er i tråd med tiden. Feks er han kraftig motstander av klimaendringer, utrolig rasistisk, og avviser alt som omhandler psykisk helse. På grunn av oppveksten har jeg slitt en del, og selv dette kan han bruke mot meg i diskusjoner for å vinne selv, ved at han sverter min troverdighet. Jeg har tatt høyere utdanning, og som person trives jeg med saklige diskusjoner. Men pappa kommer alltid med personangrep, og selv om jeg snart har en mastergrad innen vårt diskusjonstema avviser han alt jeg sier, og at det han mener er det eneste riktige. Hvis jeg fortsetter å si mine meninger kommer han med sårende personangrep. I følge han kan jeg være tilbakestående, evneveik, åndssvak osv. Han støtter meg aldri. Han sier aldri noe fint til meg. Uansett hvor mye jeg stiller opp for han er det aldri godt nok. 

Det hele har nå gått så langt for min del at jeg er rett og slett redd for min egen pappa. Det er så flaut å innrømme dette, for jeg er jo voksen. Jeg føler at pappa er flau over meg, at han forakter meg. Han har jo ingen respekt for meg. Og jeg syns det er veldig vanskelig å være sammen med han, for jeg kan jo ikke si noe til han på en autentisk måte. Jeg må tilpasse meg hans meninger og gjøre alt sånn som han vil, hvis ikke blir han rasende og kaller meg for stygge ting. Broren min har faset pappa ut for en stund siden. Min bror sliter også en hel del med psykiske problemer etter oppveksten, for han fikk gjennomgå mye hardere enn meg. Feks hvis broren min hjalp pappa med å skru på en motor, og broren min ikke fikk til noe kunne pappa kalle han for åndssvak. Da var broen min bare 10 år. Hvem kaller sin egen 10åring for åndssvak? Broren min er en fantastisk fyr, som jeg er veldig glad i. Men jeg er så redd for han. Han hater seg selv, tror at han er dum og tilbakestående, fordi pappa har behandlet han så ufattelig dårlig. Det er så fælt å se at en så bra person som min bror sliter pga en feiging som pappa.. 

Hvordan bør jeg håndtere pappa? Jeg kjenner at sånn som ting er nå ikke fungerer for min del, men jeg sliter med å gjøre noe med det, for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har allerede mistet nesten all kontakt med mamma, da hun ble rasende for at jeg satt grenser for henne. Nå er jeg, forbausende nok, redd for å miste pappa også. Men jeg vet med meg selv at noe må gjøres, for jeg raserer min selvrespekt av dette her. Og det gjør veldig vondt. 

Anonymkode: 71ed4...6ca

Vern om deg selv og din bror, det er tydelig at dere ikke skylder foreldrene noe som helst. De fortjener dere ikke. 

Håper dere begge har fått hjelp etter det dere har opplevd. Det er vondt å miste foreldre, selv om de har vært dårlige foreldre, men her tror jeg du gjør best i å holde avstand. De skylder både deg og din bror en unnskyldning.

[Bålkaffe]

Vel, enten må du starte å ta igjen med samme mynt, men det spørs om det vil være bra for deg i lengden det også. Det å ta konfrontasjoner med noen som gjør deg redd kan bruke opp store mengder energi og tid.

Så spørsmålet er: Vil du fortsette å bruke energien og tiden din på faren din?

Hvis svaret der er nei, trekk deg helt unna, kutt kontakten, aldri svar og kjør rett og slett null kontakt med faren din.

Plei kontakten og forholdet med broren din istedet, dere veit hva dere har gjennomgått og kan bearbeide dette sammen.

[AnonymBruker]

Dette kunne vært min far. Høres helt lik ut! 
Du må rett og slett begrense kontakten, han er giftig. Terapi anbefaler jeg både deg og din bror også. Tok meg mange år og jobbe meg opp til at jeg klarte å ta avstand og begrense kontakten til et minimum. Men de kommer aldri til å forandre seg, så beskytte seg selv er det eneste dere kan gjøre. 

Anonymkode: d6640...7e2

[AnonymBruker]

Og når du skriver at du er redd for å miste han sa min psykolog noe klokt: «Du er redd for å miste faren du alltid håpet du skulle ha, ikke den du fikk». 

Anonymkode: d6640...7e2

[AnonymBruker]

moren min kunne være nøyaktig på samme måten! 

hvis jeg for eksempel forsøkte å finne meg ett glass melk, så kunne hun slå melkekartongen rett ut av håden på meg og bli fly forbanna forbi jeg hadde forsynt meg av "hennes melk" som hun kalte det. I tillegg ble det selvfølgelig søl (både på bordet og på gulvet( når hun slo sånn borti melkekartongen. Dermed ble hun selvfølgelig enda mer irritert, og begynte å skrike enda mer. 

Som barn trodde jeg selvfølgelig at det var mye bedre å gå direkte på rommet mitt, og unngå alt dette. Men når faren min kom hjem, så var det fremdeles masse søl på kjøkkenet. Mamma gadd jo garantert ikke å rydde opp i noe som helst. Men hun var veldig kjapt ute med å komme med den skyllebøtta, og snakket om hvor "evneveik" hun mente at jeg var. a var jeg udugelig og hjerne-skadet, og alt mulig - bare fordi jeg ikke var "i stand til" fylle ett glass med melk. Hun fortalte jo aldri til noen at det var hun selv som hadde forårsaket dette. Men hun fikk det til å fremstå som om jeg forårsaket alt dette sølet 100 prosent på egen hånd, fordi jeg bare var en liten drittunge som aldri var i stand til å fikse noe som helst. 

Anonymkode: e394d...afd

[AnonymBruker]

Faren din er uopplyst, forutinntatt og uvitende. Han kamuflerer egen usikkerhet med selvhevdelse. Hevder seg selv ved å tråkke dere ned. Han har ikke stort annet å fare med enn eget sinne og bruker det for å beholde makten. Det ville vært sunt å kutte ham ut. Eller du kan ta makten ved å være autoritær, stødig, uredd og sette grenser ved hver eneste urettferdighet. 

 Du kan påpeke alle hans utsagn og stille spørsmål. " Du sier sårende ting til oss." Betyr det at du ikke vil at vi skal ha det bra? Betyr det at du ønsker vi skal mislykkes? Hater du oss så mye? 

Den som er nedlatende mot sine barn mister autoritet og respekt og beviser at man er et lite menneske. Et menneske som ikke vil andre vel. Et menneske som blir spist opp av egen bitterhet. 

Jeg tror ikke han egentlig ønsker dere vondt men er usikker, mangler selvinnsikt og mellommenneskelig kunnskap. Vil anta at han ikke har jobb eller jobber i et yrke som er fysisk tungt og krever lite kommunikasjon med andre. 

Anonymkode: 22365...8fa

[AnonymBruker]

Jeg tror det vil koste deg for mye å prøve å svare tilbake for å sette han på plass, slik noen foreslår lenger oppe i tråden. Sånne mennesker som han er det ikke mulig å forandre.

Det du først og fremst må gjøre, er å beskytte deg selv. Så er spørsmålet hvordan. Jeg tror det er best å unngå konfrontasjon, holde seg unna kontroversielle tema, begrense kontakten. 

Anonymkode: 5bf29...693

[AnonymBruker]

Ts her. 

Slik jeg føler situasjonen så er vi forbi det punktet der jeg kan ta igjen med humor, og årsaken til det er at jeg er blitt alt for redd. Når jeg er hjemme er jeg i fryktmodus. Jeg har tidligere prøvd å svare tilbake, men jeg kan love dere at det er det samme som å kaste bensin på bålet. Ofte ender det med trusler, sånn som at jeg ikke "får lov til å være her mer", eller at jeg "må ikke våge å snakke til han på den måten en gang til", sammen med at han blir veldig truende fysisk. 

Jeg har jo innsett nå at jeg bare lar meg tråkke på helt uten videre, men det er blitt så enormt vanskelig for meg å hevde meg selv nå. I årevis har jeg fornektet dette, men plutselig slo det tilbake på meg med full kraft. Jeg føler meg svakere enn noen gang, og aner ikke hvordan jeg skal sette meg i respekt igjen, etter så mange år med dårlig behandling fra pappa. Det er akkurat som at jeg fryser til i situasjoner der jeg bør hevde meg selv, og for fredens skyld offrer jeg mine grenser slik at det ikke skal bli bråk. 

Jeg kjenner at utsagnet til psykologen  om at det er ikke min nåværende far jeg er redd for å miste, men håpet mitt om den jeg ønsker han skal være treffer godt. Etter at jeg skrev innlegget i går gikk det for alvor opp for meg for et sinnsykt kaos jeg og broren min har måtte leve i. Og pappa, som var én jeg forgudet over alt da jeg var mindre, viser seg nå å være respektløs, uvitende og egoistisk. For han er jo ikke bare urimelig med meg, han er jo det med flere. Det som gjør det hele vanskeligere er at pappa har en god jobb der han tjener godt, og dette gir han høy status. Mitt inntrykk er også at han kjenner veldig mange og at han er "godt likt", med sin respektløse humor og sjarm. Dette gjør det veldig vanskelig å få forståelse fra folk utenfor kjernefamilien. Men det er vel heller ikke et mål i seg selv nødvendigvis. 

Mamma brøt jeg med for noen år tilbake da jeg måtte sette grenser for henne. Hun ble rasende for det, og mente at jeg sviktet henne osv. Siden da har hun rett og slett dumpet meg. Hun tar aldri kontakt mer, men sender korte gratulasjoner på bursdagen min. Hun har invitert broren og søsteren min på middager og bevisst latt være å invitere meg. En gang ringte hun faktisk for å understreke det. Hun favoriserer søsteren min over meg. De reiser sammen på turer og er mye sammen osv. Jeg har besøkt mamma hver gang jeg er hjemme, men nå kjenner jeg at jeg ikke gidder å prøve så mye mer. Hun kommer aldri til å møte meg på halveien uansett. Hun og broren min omgås, men han har vært flinkere enn meg til å håndtere dem med avstand. Det har heller ikke vært de samme forventningene til meg og til broren min gjennom oppveksten, og jeg tror sånn sett at han har sluppet unna når det gjelder mamma. Derimot fikk han jo gjennomgå en del av pappa. Søsteren min er mange år yngre enn oss, og er gullungen. Jeg tror hun merker at det er noe som ikke stemmer innad i famolien, men enten er hun skjermet for den verste støyten, eller så er hun for ung til å kjenne på konsekvensene. Jeg er godt i 20årene og har fungert meget bra helt til alt plutselig har hentet meg inn igjen. Mamma og pappa er flyttet fra hverandre, og har vært bitre fiender siden da, med nesten fullstendig fravær av kontakt med hverandre. Kommunikasjon har gått via oss ungene. 

Sånn som noen nevnte her kan det nok være noe i det at foreldrene mine ikke er verdens mest hyggelige mennesker. Jeg vil nok bruke betegnelsen umoden. Det sitter tydeligvis langt inne i meg å gi slipp på dem, men det er vel kanskje den beste muligheten jeg har her...

Tusen takk for gode innspill, det er fint å høre andre sine perspektiver på dette! 

Anonymkode: 71ed4...6ca

[AnonymBruker]

Kutt all kontakt over en lengre periode, kanskje minst et år. Ta deg tid til å heles. Start i dag, på en flott sommerdag! Klem ❤

Anonymkode: 2c225...edc

[Gjest Pione]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du forteller. Jeg er oppvokst med en far som er psykopat/narcississt. 

Anbefaler deg å lese litt om det og eventuelt få gått til en psykolog. 

Jeg har barndomstraumer pga sint far, jeg stivner også helt til. Nå er jeg voksen og har egne barn, har ikke snakket med min far på 1 år. Det har ikke mine søsken heller. Gått til psykolog en periode nå og det hjelper veldig. 

Dessverre er det ingenting vi kan gjøre for å fikse han. Og jeg kan ikke utsette meg for han lengre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ts her. 

Slik jeg føler situasjonen så er vi forbi det punktet der jeg kan ta igjen med humor, og årsaken til det er at jeg er blitt alt for redd. Når jeg er hjemme er jeg i fryktmodus. Jeg har tidligere prøvd å svare tilbake, men jeg kan love dere at det er det samme som å kaste bensin på bålet. Ofte ender det med trusler, sånn som at jeg ikke "får lov til å være her mer", eller at jeg "må ikke våge å snakke til han på den måten en gang til", sammen med at han blir veldig truende fysisk. 

Jeg har jo innsett nå at jeg bare lar meg tråkke på helt uten videre, men det er blitt så enormt vanskelig for meg å hevde meg selv nå. I årevis har jeg fornektet dette, men plutselig slo det tilbake på meg med full kraft. Jeg føler meg svakere enn noen gang, og aner ikke hvordan jeg skal sette meg i respekt igjen, etter så mange år med dårlig behandling fra pappa. Det er akkurat som at jeg fryser til i situasjoner der jeg bør hevde meg selv, og for fredens skyld offrer jeg mine grenser slik at det ikke skal bli bråk. 

Jeg kjenner at utsagnet til psykologen  om at det er ikke min nåværende far jeg er redd for å miste, men håpet mitt om den jeg ønsker han skal være treffer godt. Etter at jeg skrev innlegget i går gikk det for alvor opp for meg for et sinnsykt kaos jeg og broren min har måtte leve i. Og pappa, som var én jeg forgudet over alt da jeg var mindre, viser seg nå å være respektløs, uvitende og egoistisk. For han er jo ikke bare urimelig med meg, han er jo det med flere. Det som gjør det hele vanskeligere er at pappa har en god jobb der han tjener godt, og dette gir han høy status. Mitt inntrykk er også at han kjenner veldig mange og at han er "godt likt", med sin respektløse humor og sjarm. Dette gjør det veldig vanskelig å få forståelse fra folk utenfor kjernefamilien. Men det er vel heller ikke et mål i seg selv nødvendigvis. 

Mamma brøt jeg med for noen år tilbake da jeg måtte sette grenser for henne. Hun ble rasende for det, og mente at jeg sviktet henne osv. Siden da har hun rett og slett dumpet meg. Hun tar aldri kontakt mer, men sender korte gratulasjoner på bursdagen min. Hun har invitert broren og søsteren min på middager og bevisst latt være å invitere meg. En gang ringte hun faktisk for å understreke det. Hun favoriserer søsteren min over meg. De reiser sammen på turer og er mye sammen osv. Jeg har besøkt mamma hver gang jeg er hjemme, men nå kjenner jeg at jeg ikke gidder å prøve så mye mer. Hun kommer aldri til å møte meg på halveien uansett. Hun og broren min omgås, men han har vært flinkere enn meg til å håndtere dem med avstand. Det har heller ikke vært de samme forventningene til meg og til broren min gjennom oppveksten, og jeg tror sånn sett at han har sluppet unna når det gjelder mamma. Derimot fikk han jo gjennomgå en del av pappa. Søsteren min er mange år yngre enn oss, og er gullungen. Jeg tror hun merker at det er noe som ikke stemmer innad i famolien, men enten er hun skjermet for den verste støyten, eller så er hun for ung til å kjenne på konsekvensene. Jeg er godt i 20årene og har fungert meget bra helt til alt plutselig har hentet meg inn igjen. Mamma og pappa er flyttet fra hverandre, og har vært bitre fiender siden da, med nesten fullstendig fravær av kontakt med hverandre. Kommunikasjon har gått via oss ungene. 

Sånn som noen nevnte her kan det nok være noe i det at foreldrene mine ikke er verdens mest hyggelige mennesker. Jeg vil nok bruke betegnelsen umoden. Det sitter tydeligvis langt inne i meg å gi slipp på dem, men det er vel kanskje den beste muligheten jeg har her...

Tusen takk for gode innspill, det er fint å høre andre sine perspektiver på dette! 

Anonymkode: 71ed4...6ca

Jeg forstår deg. Dette er en relasjon der «vanlig» framgangsmåte som å sette grenser, ta det med humor osv ikke fungerer. Dine foreldre mangler relasjonskompetanse for å si det med et fint ord. Eller de er ikke verdens mest hyggelige mennesker som du sier selv (i alle fall ikke mot deg og broren din).

Jeg råder deg til å holde en slags følelsesmessig avstand til dem. Husk at det er ikke deg det er noe galt med! De fleste mennesker er mer runde i kantene og vennlig innstilt enn det du beskriver. Man kan være uenige eller uvenner, men det er mulig å skvære opp og gå videre.

Jeg håper du finner din egen plattform å stå på etterhvert, og at du skjønner at du er akkurat like bra med eller uten deres anerkjennelse. Finn deg gode folk som støtter deg, og vær den DU er. 

Anonymkode: 5bf29...693

[AnonymBruker]

22 hours ago, AnonymBruker said:

Pappa er en bitter og sint mann på 50+, og de siste årene har dette eskalert noe voldsomt. Han har alltid vært sint og jeg har vært litt redd for han så lenge jeg kan huske. Både jeg og broren min har fått masse kjeft for bagateller. Feks hvis vi veltet melkeglasset ble han rasende og sa stygge ting til oss. Han har aldri vært støttende, tvert i mot. Fikk jeg gode karakterer på skolen kunne han si ting som "ah, men dette faget er enkelt, jeg hadde lett fått det samme", og hvis jeg søkte kontakten hans kunne han si "gå å finn deg noe giftig å leke med". Nå er jeg og broren min unge voksne, men pappa er like ille, om ikke verre. For en tid tilbake kalte han meg for evneveik fordi jeg glemte å ta opp et brød fra fryseren. Han er umulig å diskutere med, og han har meninger som ikke er i tråd med tiden. Feks er han kraftig motstander av klimaendringer, utrolig rasistisk, og avviser alt som omhandler psykisk helse. På grunn av oppveksten har jeg slitt en del, og selv dette kan han bruke mot meg i diskusjoner for å vinne selv, ved at han sverter min troverdighet. Jeg har tatt høyere utdanning, og som person trives jeg med saklige diskusjoner. Men pappa kommer alltid med personangrep, og selv om jeg snart har en mastergrad innen vårt diskusjonstema avviser han alt jeg sier, og at det han mener er det eneste riktige. Hvis jeg fortsetter å si mine meninger kommer han med sårende personangrep. I følge han kan jeg være tilbakestående, evneveik, åndssvak osv. Han støtter meg aldri. Han sier aldri noe fint til meg. Uansett hvor mye jeg stiller opp for han er det aldri godt nok. 

Det hele har nå gått så langt for min del at jeg er rett og slett redd for min egen pappa. Det er så flaut å innrømme dette, for jeg er jo voksen. Jeg føler at pappa er flau over meg, at han forakter meg. Han har jo ingen respekt for meg. Og jeg syns det er veldig vanskelig å være sammen med han, for jeg kan jo ikke si noe til han på en autentisk måte. Jeg må tilpasse meg hans meninger og gjøre alt sånn som han vil, hvis ikke blir han rasende og kaller meg for stygge ting. Broren min har faset pappa ut for en stund siden. Min bror sliter også en hel del med psykiske problemer etter oppveksten, for han fikk gjennomgå mye hardere enn meg. Feks hvis broren min hjalp pappa med å skru på en motor, og broren min ikke fikk til noe kunne pappa kalle han for åndssvak. Da var broen min bare 10 år. Hvem kaller sin egen 10åring for åndssvak? Broren min er en fantastisk fyr, som jeg er veldig glad i. Men jeg er så redd for han. Han hater seg selv, tror at han er dum og tilbakestående, fordi pappa har behandlet han så ufattelig dårlig. Det er så fælt å se at en så bra person som min bror sliter pga en feiging som pappa.. 

Hvordan bør jeg håndtere pappa? Jeg kjenner at sånn som ting er nå ikke fungerer for min del, men jeg sliter med å gjøre noe med det, for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har allerede mistet nesten all kontakt med mamma, da hun ble rasende for at jeg satt grenser for henne. Nå er jeg, forbausende nok, redd for å miste pappa også. Men jeg vet med meg selv at noe må gjøres, for jeg raserer min selvrespekt av dette her. Og det gjør veldig vondt. 

Anonymkode: 71ed4...6ca

Han høres jo helt GRUSOM ut. Kutt han ut av livet ditt og bearbeid det hos psykolog, er mitt råd.

Anonymkode: 5eeda...4c2

[MakeItHappen]

Kjære deg. Dette høres helt forferdelig ut. Du fortjener å ha det godt og trygt.

Har ikke noen gode råd annet enn at jeg syns du bør finne ut av hvordan du ønsker at livet/hverdagen din skal være, og hvem du vil ha i livet ditt. Deretter sett opp spesifikke tiltak for å komme dit. Det er lett å ønske seg et annet liv, men det skjer ikke av seg selv. Har du spesifikke tiltak så var du noe å jobbe mot for å ta tak i egen fremtid. 

Jeg har selv blokkert farmor av ulike årsaker. Hun er ikke lenger en som suger all energi ut av meg, eller sårer meg og barna. Kan jo ikke sammenliknes med din situasjon, men jeg har blitt så voksen at jeg ikke orket å ha det slik lenger. Velger selv hvem jeg vil ha i livet mitt. Det bør du også. 

Ta vare på relasjonen du har med broren din. Ønsker dere begge alt godt. 

 

[AnonymBruker]

«Vet du, dette her gidder jeg ikke mer. Jeg skjønner at du er bitter og ensom, men det hjelper ikke å prøve å skyve meg enda lengre bort fra deg. Endrer du ikke tonen din ovenfor meg, så går jeg, og jeg kommer ikke tilbake. Så kan du bare sitte her og råtne. For dette her orker jeg faktisk ikke.» 

Anonymkode: dbfe8...e4f