Min mor trykker med bare ned

[AnonymBruker]

Jeg har en mor som er over sytti nå.
 

Til tider kan jeg ha litt tøffe dager etter at vi flytta tilbake til hjembyen og da hender det at jeg ringer til henne for støtte… Kjenner på en enorm ensomhet i voksen alder, og er alene om absolutt alt i hverdagen. 

Hver gang jeg ringer til henne for støtte eller råd eller bare noen oppmuntrende ord. ender det opp med at hun bare er spydig og nedlatende, til og med hånlig mot meg. Jeg ender med å stille legge på telefonen når det skjer og blir bare enda mer nedtrykt og lei meg enn jeg i utgangspunktet var… 

Nå har jeg forsøkt å få råd og støtte igjen (dumme meg lærer aldri) og det er alltid jeg som ringer henne og står for kontakten - unntatt når hun ringer og er lei seg når faren min er stygg mot henne og jeg støtter og lytter og gir gode råd men tilbake får jeg bare disrespekt og hån… Det er som om jeg bare er i veien, og hun ikke har bruk for kontakt med meg annet enn når hun selv trenger det.

Har hatt et par virkelig tøffe dager nå pga en hendelse.  Hun gjør det dobbelt så mye verre, og jeg trengte noen vennlige oppmuntrende ord bare…  

Må jeg bare innse at ikke engang min mor vil ha noe med meg å gjøre annet enn når hun vil ha noe av meg eller hjelp fra meg?
 

Sånn er det med andre personer også, jeg er den som alltid skal stille opp som barnevakt for andre sine unger, alltid stille opp og kjøre de omkring, ta de med på aktiviteter fordi «du skal jo dit uansett» de får alltid spise middag hos oss og jeg sier aldri nei om noe uventet skulle skje hvor jeg må ha ha ungene over her noen ekstra dager, mens det er jeg som er alene med barna og ofte har fullt opp til tider fra før av.  

Jeg er hu som alle regner med og jeg krever aldri noe tilbake. Har jeg kjørt meg fast i en rolle? Fordi det er aldri noen takk, aldri tid til en kopp kaffe eller noe sånt fra de andre foreldrene engang heller.

Bryr virkelig ikke folk seg om noen andre enn seg selv mer? Skulle virkelig ønske jeg kunne få innsikt i hva jeg gjør feil for dette å være så alene og å gjøre «alt» for alle andre men å samtidig aldri bli satt pris på unner jeg ingen. 

Anonymkode: 48ae0...788

[AnonymBruker]

du veit jo hvordan moren din oppfører seg, så hvorfor fortsetter du egentlig å opprettholde kontakten?

skaff deg heller noen ordentlige venner, eller andre mennesker som du kan være sammen med...   

Anonymkode: e257b...b2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er hu som alle regner med og jeg krever aldri noe tilbake. Har jeg kjørt meg fast i en rolle? Fordi det er aldri noen takk, aldri tid til en kopp kaffe eller noe sånt fra de andre foreldrene engang heller.

Bryr virkelig ikke folk seg om noen andre enn seg selv mer?

Her må du ta tak!

Si nei når folk spør, si du har andre ting å drive med. Finn deg en hobby, hva som helst, bare du klarer å si nei noen ganger. 

Gjør deg "kostbar", du har kjørt deg fast i en sånn rolle fordi folk er frekke og fordi du har tillatt andre å bruke deg sånn. 

Bein i nesa, bli tøff, gjør noe som utfordrer deg. Da kan du kjenne at du faktisk er tøff, tøffere enn toget også  

Anonymkode: 19eba...8a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er hu som alle regner med og jeg krever aldri noe tilbake. Har jeg kjørt meg fast i en rolle? Fordi det er aldri noen takk, aldri tid til en kopp kaffe eller noe sånt fra de andre foreldrene engang heller.

Bryr virkelig ikke folk seg om noen andre enn seg selv mer? Skulle virkelig ønske jeg kunne få innsikt i hva jeg gjør feil for dette å være så alene og å gjøre «alt» for alle andre men å samtidig aldri bli satt pris på unner jeg ingen. 

Når man vokser opp med slike mødre som jeg og du har gjort, for min mor er helt lik din, behandler meg som søppel, så havner vi ofte i ensidige forhold med andre. Du må FØLE OM DU vil la andres barn bli til middag eller kjøre de hit og dit. Du kan si nei, du føler det nok på kroppen hva som skjedde når du sa nei til din mor, uttrykket at du også hadde behov? Men det skjer ikke igjen, de får ikke være slemme mot deg fordi du sier nei. Og hvis de er det, GÅR du bare! For du er voksen nå og ikke avhengig av noen.

Kjære deg, måten moren din behandler deg på sier ingenting om deg, du har blitt mishandlet hele livet av den personen som skulle elsket deg og stått deg nærmest, jeg vet hvor vondt det er å innse det, jeg er der selv, men vi må bare rive oss løs fra det. 

Jeg kan ikke gå til moren min og har ikke bedt henne om hjelp og støtte siden jeg var tenåring, for det gjorde så vondt når det ble brukt mot meg og til å straffe meg. Men håpet om at det skulle endre seg en dag, døde ikke før for et par måneder siden, så jeg forstår hvor tøft det er å gi slipp. 

Anonymkode: a85aa...53b

[AnonymBruker]

Det er så lett og si og så vanskelig å gjøre. Du må holde henne på avstand. Du må finne andre mennesker å betro deg til. Ellers vil du bare bli skuffet gang på gang. Høres ut som hun er følelsesmessig umoden. Hun takler ikke dine følelser og utfordringer, derfor avviser hun deg når du åpner deg. Hun trenger deg fordi hun ikke selv takker å stå i sine ting. Men hun klarer ikke være der for deg. Det er lett å havne i den samme rollen i andre relasjoner fordi det er denne du er kjent med hjemmefra. Du har lært å sette egne behov til side fordi moren din sine og alle andres er viktigere enn dine. Dette er vranglære. Det du må lære er å sette grenser. Be om betenkningstid slik at du får tid til å kjenne etter om du skal hjelpe noen. Husk at man skal hjelpe hverandre. Er det bare du som hjelper, vel, da sier du nei neste gang. Føles det skremmende? Frykt for å bli avvist? Fordi du erfarte dette hjemme? De fleste mennesker vil ikke avvise deg fordi du setter grenser. De som ikke respekterer grensene dine er det ikke sunt å tilbringe mye tid med.

Anonymkode: 4e90f...a31

[AnonymBruker]

først må du jobbe med å få opprettet relasjoner som har skaper effekt. 

samtidig så er familie forbindelsen du beskriver en stor sorg, og særdeles vanskelig å håndtere. Men du må reflektere på dine styrker som voksen person nå, og leve ut all din frihet igjennom det. 

Anonymkode: eb409...c53

[AnonymBruker]

Det viktigste jeg har lært er å lære mine barn å stå opp for seg selv, ikke finne seg i alt og jeg behandler de med full respekt og gir de alt jeg aldri fikk.
 

Min far er ti ganger verre, han var ekstremt voldelig. Ingen vet dette i dag, og de svartmaler meg (min mor sitter på café dagen lang  og det virker ikke som om hun har filter for hva hu gjør/sladrer om eller sier til folk)  

Jeg bare aner ikke hva jeg skal gjøre fra det her. Har ingenting fast å gripe i. Barn tar all min tid og energi og det å bygge vennskap, er umulig. Ingen er interesserte i å omgås meg mer. Da hjelper det lite med ei mor som slenger dritt når jeg betror noe. Alt jeg sier og gjør er feil.

Selvtilliten er på bånn, og jeg holder meg stadig opptatt for å holde en depresjon unna, og tar naturlig avstand fra folk for å unngå å «være i veien» for de få gangene jeg har tatt initiativ til noe vennskap, signaliserer de jo at de ikke er interesserte i det. Man føler seg så utrolig fastlåst… 

Anonymkode: 48ae0...788

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

du veit jo hvordan moren din oppfører seg, så hvorfor fortsetter du egentlig å opprettholde kontakten?

skaff deg heller noen ordentlige venner, eller andre mennesker som du kan være sammen med...   

Anonymkode: e257b...b2c

Nei si det… Fordi hun trenger meg. Og fordi hun er min mor.

Anonymkode: 48ae0...788

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Det viktigste jeg har lært er å lære mine barn å stå opp for seg selv, ikke finne seg i alt og jeg behandler de med full respekt og gir de alt jeg aldri fikk.
 

Min far er ti ganger verre, han var ekstremt voldelig. Ingen vet dette i dag, og de svartmaler meg (min mor sitter på café dagen lang  og det virker ikke som om hun har filter for hva hu gjør/sladrer om eller sier til folk)  

Jeg bare aner ikke hva jeg skal gjøre fra det her. Har ingenting fast å gripe i. Barn tar all min tid og energi og det å bygge vennskap, er umulig. Ingen er interesserte i å omgås meg mer. Da hjelper det lite med ei mor som slenger dritt når jeg betror noe. Alt jeg sier og gjør er feil.

Selvtilliten er på bånn, og jeg holder meg stadig opptatt for å holde en depresjon unna, og tar naturlig avstand fra folk for å unngå å «være i veien» for de få gangene jeg har tatt initiativ til noe vennskap, signaliserer de jo at de ikke er interesserte i det. Man føler seg så utrolig fastlåst… 

Anonymkode: 48ae0...788

Jeg forstår at det er vanskelig situasjon. Jeg kjenner meg igjen i det med at et vanskelig forhold til foreldre kan gjøre at man verken har overskudd eller makter å opprette andre relasjoner. Det er nærliggende å beskytte seg ved å ta avstand fra folk fordi man har erfart at relasjoner er vanskelige og krevende og energityver. Det er kanskje ikke det du opplever, du sier du blir avvist. Har du noen formening om hvorfor? Hvordan har du gått frem? Jeg tenker det er naturlig utfra hva du beskriver at du kan ha dårlig selvfølelse og at dette kan gjøre at du raskt tolker signaler som avvisning? 

Anonymkode: 4e90f...a31

[AnonymBruker]

Tipper det er du som er for nærtagende og har andre forventninger enn det som er ok. Mange unge i dag tåler ikke at foreldre er foreldre og har meninger. 

Anonymkode: 26780...91f

[AnonymBruker]

Stå opp for deg selv kvinne! Jeg har aldri hatt det så bra som etter jeg kuttet ut en giftig mor. Det var som å endelig begynne å puste og leve igjen. 

Anonymkode: ba9e9...637

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Tipper det er du som er for nærtagende og har andre forventninger enn det som er ok. Mange unge i dag tåler ikke at foreldre er foreldre og har meninger. 

Anonymkode: 26780...91f

Sier du til ei som har overlevd en far som kom med drapstrusler og så grov vold at måtte ut av hjemmet som sekstenåring… Du kan slutte å «tippe» ting om folk og situasjoner du ikke aner noe om…

Anonymkode: 48ae0...788

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg forstår at det er vanskelig situasjon. Jeg kjenner meg igjen i det med at et vanskelig forhold til foreldre kan gjøre at man verken har overskudd eller makter å opprette andre relasjoner. Det er nærliggende å beskytte seg ved å ta avstand fra folk fordi man har erfart at relasjoner er vanskelige og krevende og energityver. Det er kanskje ikke det du opplever, du sier du blir avvist. Har du noen formening om hvorfor? Hvordan har du gått frem? Jeg tenker det er naturlig utfra hva du beskriver at du kan ha dårlig selvfølelse og at dette kan gjøre at du raskt tolker signaler som avvisning? 

Anonymkode: 4e90f...a31

Helt sikkert, men tar forsiktig initiativ. Slutter å ta initiativ om det er bare enveis. 

Anonymkode: 48ae0...788

[Helene1982]

Jeg tror det er et personlighetstrekk: Noen ønsker hele tiden å støtte og "fikse" andre mennesker, mens andre føler seg berettiget til at alt alltid er verst for dem og de aldri tar eierskap i egne dårlige relasjoner og situasjoner. De fleste av oss befinner oss på en skala midt imellom, men kan det være at det at du hele tiden må løse moren din sine problemer, uten at du selv opplever at hun evner å gjøre det samme for deg, gjør at du tar det videre i andre relasjoner i livet ditt? At du ubevisst lærer de rundt deg at det er ok å behandle deg dårlig? Det betyr ikke at det er din feil. Tvert imot. Du fortjener ikke å bli behandlet dårlig av verken moren din eller andre mennesker i dit liv.

Likevel er det slik at vi alle møter mennesker som ikke evner eller ønsker å gi oss det vi trenger fra dem i løpet av livet, og spesielt når dette gjelder familiemedlemmer, må vi ta et valg om vi kan instille oss på å ha lavere forventninger til dette mennesket, og finne andre mennesker som gir oss støtten og kjærligheten vi fortjener, eller om vi vil kutte dem ut. Dette må du kjenne på selv, men jeg tror ikke du ønsker å kutte ut moren din. Jeg tror heller ikke at hun kommer til å gi deg den støtten du ønsker eller fortjener.

[AnonymBruker]

Helene1982 skrev (11 timer siden):

Jeg tror det er et personlighetstrekk: Noen ønsker hele tiden å støtte og "fikse" andre mennesker, mens andre føler seg berettiget til at alt alltid er verst for dem og de aldri tar eierskap i egne dårlige relasjoner og situasjoner. De fleste av oss befinner oss på en skala midt imellom, men kan det være at det at du hele tiden må løse moren din sine problemer, uten at du selv opplever at hun evner å gjøre det samme for deg, gjør at du tar det videre i andre relasjoner i livet ditt? At du ubevisst lærer de rundt deg at det er ok å behandle deg dårlig? Det betyr ikke at det er din feil. Tvert imot. Du fortjener ikke å bli behandlet dårlig av verken moren din eller andre mennesker i dit liv.

Likevel er det slik at vi alle møter mennesker som ikke evner eller ønsker å gi oss det vi trenger fra dem i løpet av livet, og spesielt når dette gjelder familiemedlemmer, må vi ta et valg om vi kan instille oss på å ha lavere forventninger til dette mennesket, og finne andre mennesker som gir oss støtten og kjærligheten vi fortjener, eller om vi vil kutte dem ut. Dette må du kjenne på selv, men jeg tror ikke du ønsker å kutte ut moren din. Jeg tror heller ikke at hun kommer til å gi deg den støtten du ønsker eller fortjener.

Du er inne på noe. Fikk fortalt en gang av en fastlege at jeg utstråler at «hu her kan vi gjøre som vi vil med». Han sa det uoppfordret. Men hvordan utstråle noe annet da jeg bare er meg selv, vet jeg faktisk ikke…  Ble meldt på selvhevdelseskurs en gang, men tok det ikke da jeg hadde fullt opp med en aktiv krabat. Vet egentlig ikke hvordan jeg skal ta fatt i ting på den måten, blir ikke mulig å ta likedan kurs nå for det var nok mulig kun gjennom psykolog som er årevis siden nå. 

Nei, men man skal ikke si mye før hun kritiserer meg som person eller mine roller her i livet. Hun har alltid ødelagt fine ting som F eks alt jeg syns er fint, har hun noe negativt å si om. Eksempel: vi booker et fint, ganske nybygd hotell på stranda i Mykonos. Det er som å komme til paradis og vi andre er glade og begeistret. Hun: nei fysj, det er ikke barnevennlig med alle steintrappene! Tungvint med alle trappene! Dårlig frokost, det samme hver gang! (Maten var av den beste på hele øya) Huff, det er så mye sand fra stranda. Servitørene går ikke i hvite skjorter!»

 Jeg er singel, men møter jeg noen, er det bare negativt. «Du må være forsiktig, plutselig er han voldtektsmann!» «du møter da bare gærninger! Har ikke vært annet enn gærninger! Finner du aldri noen som er ordentlig?!» (mens mannen hennes rundjulte meg som lita og er bare stygg mot henne så er merkelig p høre henne si sånt)  er han ti år eldre, blir det «du burde skjemmes! Det er en skam!» 

 hun snakker negativt om meg til barna og har en holdning som påvirker om de har vært til henne, tar det et par dager før jeg blir snakket respektabelt til igjen. Nå er de store men vet at det har vært mye ekstra jobb pga hennes holdninger.

 
Støtte kan jeg nok ikke få av henne men kan knapt ha en samtale uten sleivspark og nedlatende uttrykk. Man sitter igjen etterpå som et spørsmålstegn «sa hun virkelig det?» Det er lite hyggelig. Samtidig føler jeg på en plikt om kontakt og dårlig samvittighet om jeg tar avstand. Det eneste samtalene dreier seg om er henne, og de gangene jeg betror noe eller sier noe om mitt, er det nedlatenhet og kritikk. Og vil jeg prate med henne om noe av interesse som F eks hus, hjem, planter, reise etc, positive ting, begynner hun å ramse opp husarbeid som hun har gjort iløpet av dagen, et tips hun en gang gav meg «for å virke kjedelig så folk slutter å ta kontakt»… 😒

 
 

Anonymkode: 48ae0...788

[lillevill]

AnonymBruker skrev (På 23.6.2022 den 21.15):

Jeg har en mor som er over sytti nå.
 

Til tider kan jeg ha litt tøffe dager etter at vi flytta tilbake til hjembyen og da hender det at jeg ringer til henne for støtte… Kjenner på en enorm ensomhet i voksen alder, og er alene om absolutt alt i hverdagen. 

Hver gang jeg ringer til henne for støtte eller råd eller bare noen oppmuntrende ord. ender det opp med at hun bare er spydig og nedlatende, til og med hånlig mot meg. Jeg ender med å stille legge på telefonen når det skjer og blir bare enda mer nedtrykt og lei meg enn jeg i utgangspunktet var… 

Nå har jeg forsøkt å få råd og støtte igjen (dumme meg lærer aldri) og det er alltid jeg som ringer henne og står for kontakten - unntatt når hun ringer og er lei seg når faren min er stygg mot henne og jeg støtter og lytter og gir gode råd men tilbake får jeg bare disrespekt og hån… Det er som om jeg bare er i veien, og hun ikke har bruk for kontakt med meg annet enn når hun selv trenger det.

Har hatt et par virkelig tøffe dager nå pga en hendelse.  Hun gjør det dobbelt så mye verre, og jeg trengte noen vennlige oppmuntrende ord bare…  

Må jeg bare innse at ikke engang min mor vil ha noe med meg å gjøre annet enn når hun vil ha noe av meg eller hjelp fra meg?
 

Sånn er det med andre personer også, jeg er den som alltid skal stille opp som barnevakt for andre sine unger, alltid stille opp og kjøre de omkring, ta de med på aktiviteter fordi «du skal jo dit uansett» de får alltid spise middag hos oss og jeg sier aldri nei om noe uventet skulle skje hvor jeg må ha ha ungene over her noen ekstra dager, mens det er jeg som er alene med barna og ofte har fullt opp til tider fra før av.  

Jeg er hu som alle regner med og jeg krever aldri noe tilbake. Har jeg kjørt meg fast i en rolle? Fordi det er aldri noen takk, aldri tid til en kopp kaffe eller noe sånt fra de andre foreldrene engang heller.

Bryr virkelig ikke folk seg om noen andre enn seg selv mer? Skulle virkelig ønske jeg kunne få innsikt i hva jeg gjør feil for dette å være så alene og å gjøre «alt» for alle andre men å samtidig aldri bli satt pris på unner jeg ingen. 

Anonymkode: 

Høres ut som hun aldri har møtt deg på følelser, slik at du ikke har lært deg å regulere. Kansje du skulle snakket med en person som er flink på sånt.

[Rosatoast]

Jeg er oppvokst med en narsissistisk mor, jeg måtte flytte fra hun da jeg var 9 år. Ungdomstid og voksen alder har vært ille, og flere likhetstrekk med din mor - ryktespredning og sverting av meg til alle. Folk har hørt de verste ting om meg fra hun. 
 

Dette er en liten dråpe i havet av hva jeg har holdt ut med hun, trenger ikke komme med flere eksempler da dette er den eneste likheten mellom mødrene våre, trolig. 
 

Jeg har gått mange år i terapi pga barndom og relasjon med mor, og er nå på 2 år med 0 kontakt. Jeg har prøvd flere ganger før å kutte kontakt, men hun har sneket seg tilbake hver gang og spiller på samvittigheten min. Denne gangen kuttet jeg tvert kontakt etter flere hendelser, byttet telefonnummer også. Har aldri hatt det bedre med meg selv, og det er virkelig noe jeg anbefaler folk i samme situasjon. Nå høres ikke moren din like syk ut som min, men hun gir deg absolutt ingenting - og hun utnytter deg. Man skal ikke ha mennesker i livet sitt som gjør en vondt, uavhengig om de er familie eller ikke - og hvis du nekter å kutte kontakt eller ta avstand, så tenker jeg nesten du må skylde deg selv litt. For du er voksen, har ansvar over deg selv - og du vet godt hvordan hun holder på. Da er det bare du som kan ta et valg og stå opp for deg selv. 
 

Hvis du ikke kutter kontakten eller holder hun på avstand, så kommer dette aldri til å bli bedre. Og relasjonen kommer til å spise deg opp, du kommer ikke til å være tilgjengelig for de du bryr deg om - for du kommer til å være ødelagt. Kom deg i terapi og hold avstand til din mor, hvis du vil deg selv vel.