Datteren min på 5 år sier at hun ikke liker meg

[AnonymBruker]

Skriver dette anonymt da dette er et tema jeg er veldig flau over og er redd at jeg blir kjent igjen.

 

Jeg er mamma til to søte jenter på 5 og 7. Har hatt samlivsbrudd med faren da minste jenta var 3. Grunnen for samlivsbruddet var siden forholdet vårt har vært preget med psykisk og fysisk vold mot meg og barna (Jeg fikk begge partene av volden, barna fikk psykisk part ved at de ofte måtte se på hvordan far banket meg opp, skjellete oss ut osv. Fysisk har han heldigvis ikke vært mot dem, men det psykiske syns jeg er like ille.)  Jeg klarte å rive meg løs fra forholdet og får hjelp fra min familie, barnevernet, barnehagen, omtrent hele nabolaget osv. Jeg angrer ofte på at jeg ikke forlot han tidligere, men prosessen var så såpass snikende at jeg etter hvert begynte å miste synet med realiteten. Men jeg klarte å komme meg opp på beina og prøver å redde det som ennå kan reddes. Jeg vil være en god mamma, selv om jeg etter de to årene sliter med å stå mentalt på beina. Jeg er glad i mine to barn og vil at de skal få en bra oppvekst, og jeg klarer å ta meg sammen på de dagene jeg egentlig bare vil ligge i senga og ikke vil ha en drit med verden å gjøre. Jeg kjefter ikke på dem og jeg har aldri hatt tanke å reise opp hånda mot dem. Jeg setter grenser på diverse ting, som hvor mye snop de kan få, at de ikker ser på tv rett etter barnehagen/skolen og at de ikke skal krangle eller slå hverandre, spesiellt det sist nevnte er utrolig viktig for meg.

 

 

Jeg kommer egentlig godt overens med begge. Begge får like mye kos, leker like mye med dem osv. Yngste datter kommer og bort fra egen initiativ og vil leke, lese bok med meg osv. Allikevel sier yngste jenta ofte at hun ikke liker meg på bestemte tidspunkter når hun ikke helt får viljen sin. Da sier hun at hun bare liker farmor og ikke liker meg. Jeg føler meg på sånne momenter som en dårlig mamma. 

 

De første gangene har jeg smilt litt over det, men det har gått i sånn 4 måneder. Ikke hver dag, men i hvertfall en eller to ganger i uka. Må også si at farmoren elsker å bortskjemme begge barnebarna. De får alt de vil når de vil. Jeg syns ikke det er ok, men jeg syns fortsatt at hun er bestemor, så da er det lov. Min farmor har også bortskjemt meg med lommepenger, snop, kino osv, hvorfor skal de ikke få love til det da? 

 

 

I dag har det vært så såpass ekstremt at jeg kjeftet tilbake og angrer sinnsykt på det nå. Hun har vært sur helt siden i dag morges og jeg hadde dessverre og en teit dag der depresjonen kom fram igjen. Jeg prøvde å holde ut, satt grenser, prøvde å foreslå andre ting, men nei, alt er teit med meg og bare farmor vet hva hun vil. Hos farmor blir det vafler og is til middag, hos meg bare selvbakt pizza som begge barna fikk bestemme toppingen på. Hun fikk se på TV i en time etter barnehagen, men hos farmor får hun se så mye hun vil. Hun fikk et glass med kakao fra meg, men ville absolutt sitte på sofaen med den. Jeg sa nei, hun måtte sitte ved spisebordet med den. Da var det igjen, jeg liker deg ikke mamma, jeg liker bare farmor for da får jeg drikke på sofaen. Ved leggetiden klikket det til slutt for meg. Etter at hun så den settingen igjen, så jeg til hun at jeg fra nå av ikke liker hun heller og sendte hun rett til sengs. Jeg hater meg for dette. Jeg er en så udugelige mamma, mine barn fortjener meg ikke... Etter at jeg gråt meg litt ut og roet ned nervene mine gikk jeg opp for å unnskylde meg det var så, men da har hun allerede sovnet inn igjen. Sitter og gråter igjen nå jeg, for ingen barn vil høre slike ting fra sin mamma.... det var så hjerteskjærende å høre hun gråte

 

 

Har møte med saksbehandleren fra bv i mårå og tenkte å fortelle om mine nåværende sorger og håper jeg får råd fra henne hvordan jeg kan unngå en slik situasjon neste gang. Men har også lust å få noen råd fra andre foreldre i fra dette forumet for å få mer input. Hvordan kan jeg få opp båndet mellom meg og barnet mitt igjen? Tror dere at hun virkelig ikke liker meg? Jeg begynner å tvile på meg selv og er redd at jeg er for streng med henne

 

Takker for all slags tips jeg kan få

Anonymkode: d8365...d6b

[AnonymBruker]

Hvorfor sa du ikke heller at du blir lei deg når hun sier sånt og at hun derfor ikke får si det?

Hvorfor tok du igjen på et lite barn ved å si noe så fælt?

Du kan faktisk bestemme at barnet ditt ikke får si slike ting til deg. Det handler om respekt ig må læres.

Men dette tror jeg ikke gjentar seg, men lag deg strategier på forhånd når det kommer til ting du vet du får høre igjen. 

Anonymkode: 1e58d...3c8

[AnonymBruker]

Min 5 åring pleier også å si til meg at jeg er slem og at han ikke liker meg, prøver å slå meg når han ikke får sin vilje. Jeg står på mitt og har sagt hundre ganger at han ikke kan slå eller si stygge ting selv om han er sint på meg. Hjelper det? Nei, neste gang er samme.....

Anonymkode: dc93d...7b7

[Eloise12345]

Barn kan si at de ikke liker moren sin når de er sure.  Tror det er helt normalt. Egentlig så er hun nok veldig glad i deg!. 

[AnonymBruker]

Min 6 åring (og min 10 åring) sier dette støtt og stadig når de ikke får viljen sin. Det er helt normalt!

Anonymkode: 15230...edf

[Drizzt]

Kjære deg.

1. Du er ikke en udugelig mamma bare fordi du er menneske og av og til lirer av deg ting du angrer på rett etter. Vi er alle mennesker og vi har våre grenser, vi også. Det er viktig at du unnskylder deg så raskt som mulig og forklarer at du var sint, skuffet, hva det var du følte og du sa noe du ikke mente. Du er ikke en dårlig mamma bare fordi du klikker av og til. Barna har godt av å se at vi ikke er roboter, men det er viktig å begrense disse situasjonene og alltid reparere, unnskylde og forklare hvilke følelser det var som førte til det.

2. Hun mener ikke at hun ikke liker deg. Det hun mener er at hun er trist at du sier nei når farmor sier ja for det samme. Hun tester grenser. Tror du jeg ikke hører ''du er ikke vennen min i dag'' når mine barn ikke får viljen sin? Det er derfor vi er foreldre, vi må ta ansvaret - barna får ikke alltid viljen sin og de må lære og forstå at man får ikke alltid viljen sin i livet.

3. Jeg synes du bør få farmor med på laget - hun må kanskje skjemme dem bort litt mindre og snakke positivt om deg til dem? At hos henne er det slik, men hjemme er det annet. Det er likevel helt normalt å krangle med barna sine. Da min eldste var 5 år var det ofte ''da flytter jeg fra dette huset og skal flytte til X'' som var en venn fra barnehagen når h*n ikke fikk viljen sin. Da syntes jeg det var kjipt, nå ler jeg av dette. 

[Drizzt]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvorfor sa du ikke heller at du blir lei deg når hun sier sånt og at hun derfor ikke får si det?

Hvorfor tok du igjen på et lite barn ved å si noe så fælt?

Du kan faktisk bestemme at barnet ditt ikke får si slike ting til deg. Det handler om respekt ig må læres.

Men dette tror jeg ikke gjentar seg, men lag deg strategier på forhånd når det kommer til ting du vet du får høre igjen. 

Anonymkode: 1e58d...3c8

Har du hatt med en 5-åring å gjøre før?

 

[AnonymBruker]

Datteren din er kun et småbarn. Hun har ingen oppfatning enda av lik/mislik - kun situasjonsoppfatning.

Med det mener jeg at hun én dag kan elske å leke med Martin i barnehagen, men neste dag si at hun ikke liker Martin. Deretter leke med han dagen etterpå. 

En voksen ville ha gjort opp en overordnet mening om Martin og unngått han. Barn har ikke utviklet seg nok til å holde "gnag" på samme måte. 

Når hun sier "jeg liker deg ikke" er det hennes måte å "reagere" på. En voksen ville kanskje sagt:

"Jeg synes ikke det er rettferdig!"

"Hvorfor det?"

"Jeg ville heller ha vafler enn pizza"

 

En femåring må lære seg dette. Neste gang hun sier "jeg liker deg ikke", responder med:

"Jeg forstår at du er sint. Likevel er det viktig å snakke sammen, ikke krangle. Du må fortelle meg hva som er galt med ord". 

Anonymkode: 79aeb...07d

[AnonymBruker]

Hvis det er en trøst så gjør eller sier alle foreldre noe de angrer på til barna sine når de er helt tynnslitt. Det aller meste av slikt kan repareres. 

Du er ikke for streng og det er selvsagt bare tull at hun ikke liker deg. Du kan ikke la henne gjøre alt mulig som hun får lov til hos sin farmor, og farmor bør få seg et alvorsord om hun serverer vafler og is til middag. 

Anonymkode: 46de2...cbd

[AnonymBruker]

Altså, min 6åring sier ganske ofte at hen ønsker at jeg ikke var mammaen hens... 🙄 Det er bare frustrasjon og tristhet over å ikke få bestemme. Jeg tar meg overhodet ikke nær av det. Jeg sier som oftest noe sånt som "det var trist å høre. Jeg er veldig glad for at jeg er mammaen din". Deretter gir jeg det ikke mer oppmerksomhet. 

Vi har andre områder i oppdragelsen som krever mer jobb for å si det sånn 😅

Anonymkode: ddd8e...522

[AnonymBruker]

Du har vært utrolig sterk som har kommet deg ut fra forholdet, og jeg er helt sikker på at du er en god mamma som gjør det aller beste du kan!!

I morgen kan du si unnskyld til datteren din.

Og så kan du kanskje tenke at det er helt greit at hun ikke liker deg hele tiden. Det er faktisk ikke meningen at barn alltid skal like foreldrene sine. Vi skal ikke være venner med barna, vi skal være veiledere og gode sjefer. Da må vi ta avgjørelser som barna ikke liker, og de vil bli sure og misfornøyde med oss. Så neste gang datteren din sier hun ikke liker deg, kan du tenke for deg selv at det er en bra ting, fordi du satt en grense for henne. Det er flott at hun kan si hun ikke liker deg. Men vit at hun fortsatt vil være glad i deg, selv om hun er sur akkurat nå. Du skal være det trygge stedet hennes likevel. Så prøv å ikke ta det personlig, og tenk at du faktisk gjør en god jobb når du klarer å sette en grense som datteren din blir misfornøyd med! 

Anonymkode: f5bb3...c0d

[Uglems]

Helt normalt. De sier mye sårende. De som kan få deg mest sint, er barna dine. 

Bare si unnskyld i morgen, si du elsker henne, elsker at hun er den hun er, si at du er glad i henne uansett. Si at du sa det fordi du var lei deg og at det ikke er sant. Si at det er ikke noe man skal si til hverandre, unnskyld.. 

 

[AnonymBruker]

Sønnen min har hele sin oppvekst fortalt meg at han liker mye bedre å være med faren sin, faren lager mye bedre mat og hvis han skulle velge, ville han heller ha bodd med faren sin enn meg osv. Ikke hadde han giddet å besøke meg heller, dvs kanskje av og til. 

Altså sånn snakker barn. Sønnen min har egentlig bare gitt uttrykk for at han savner faren sin, fordi han bodde hos meg og bare hadde samvær med faren som bor i en annen by. 

De gangene sønnen min har sagt "du er dum, jeg liker deg ikke, pappa er mye snillere" osv har jeg bare svart "jeg elsker deg og jeg skjønner at du savner faren din". 

Du må ta det med det gode og vise barnet ditt at uansett hvor sint det blir, så elsker du det likevel. Barnet sier jo egentlig bare at "jeg vil mye heller ha vafler" og "akkurat nå savner jeg farmor for da få jeg lov til mye mer", og det er jo fullstendig forståelig! Hvem gjør ikke det, liksom. Vi voksne fungerer jo på akkurat samme måte. Selvfølgelig ønsker vi å gjøre som vi selv vil!

Anonymkode: 3a71b...7a6

[AnonymBruker]

Hva en ikke får høre av en femåring.. at hun hatet meg fordi hun ikke fikk gå i joggesko i 1m snø. At jeg var verdens slemmeste fordi maten lå feil på tallerken. Og dette er bare starten av en 10meter lang liste.

De sier sånt, det går over, du får fyll til bryllupstalen. 

Anonymkode: 1f3de...9e9

[AnonymBruker]

Det er ganske normalt at barn sier sånne ting, selv om man er gode foreldre. Her er vi verdens verste familie, dette er den verste dagen, han skulle ønske jeg (stemor) ikke giftet meg med pappa, han vil ikke være i familien mer, vi er dum og dust og frekk, og han liker oss ikke. Helt typisk i situasjoner der han ikke får det som han vil.

Det vi gjør, er å snakke om følelsen barnet har. I tillegg snakker vi selvsagt om at disse tingene er sårende, og ikke sånt vi ønsker å høre. Eller, noen ganger mister man tålmodigheten, og sier noe man angrer på. Da kan du bruke det til å snakke med barnet, og selvsagt beklage for det du sa. Hva kjente hun når du sa dette? Noen ganger blir man så sint eller lei seg at man sier ting man ikke mener. Så lenge dette er en enkeltstående hendelse og ikke et mønster, tåler et barn dette, om man reparerer etterpå.

Sånn ellers ville jeg tatt tak i grenseløsheten hos farmor. Besteforeldre skal kunne skjemme bort barna litt, men innenfor visse grenser. Fornuftige leggetider og skikkelige måltider bør være en selvfølge, men litt is etter middag er greit. Jo oftere barna er hos farmor, jo viktigere er dette.

Anonymkode: 8eeb5...de9

[AnonymBruker]

Det hun egentlig mener, er at hun ikke syns det er noe gøy at hun ikke får se på tv osv. Hun mener ikke at hun ikke liker deg, hun har bare ikke de rette ordene for å si hva det er hun egentlig mener. 

Du bør ta en prat med henne om hva "jeg liker deg ikke" egentlig betyr, og hvordan det får andre til å føle seg. Og lær henne hva hun kan si i stedet om hun blir frustrert. Hun må også lære at bestemor gjør ting annerledes, og at det kanskje er litt ekstra lov til å kose seg hos bestemor. Men du er mamma , og man kan faktisk ikke kose seg hele tiden i hverdagen når man er hjemme. Da må man følge regler.

Samtidig, har du lov til å ta en prat med bestemor også, om ting sklir helt ut og det bare er tv og is. 

Anonymkode: c5eac...533

[AnonymBruker]

Du er moren hennes, og det betyr at du vil ha enorm betydning for barnet ditt hele dets liv. Det er INGEN som kan få den posisjonen du har. Farmor kan skjemme bort herfra og til månen, og barnet kan elske farmor av hele sitt hjerte, og likevel vil du trone absolutt øverst. Sånn er det bare. Det må du si til deg selv i slike situasjoner så du ikke blir såret.

Barn kan være utrolig manipulative. For barnet er det så enkelt som at det vil noe, og vil gjøre det det kan for å få det, inkludert å si ting som voksne oppfatter som slemme. Og kanskje ser også barnet ditt at det virker - at du blir usikker.

Min sønn har også sagt sånt som dette. "Mamma, du er dum og jeg liker deg ikke når du er så streng med meg". Da svarer jeg: "Det er greit, Ole. Jeg elsker deg alltid, men det betyr ikke at du kan få godteri i dag." Og ferdig med det. Men herlighet, jeg har da også blitt urimelig sint og lei meg noen ganger, sagt ting jeg har angret på etterpå. Da har jeg gått inn til ham og sagt unnskyld og forklart hva som skjedde. ("Unnskyld, Ole, nå er jeg veldig lei meg for at jeg sa det. Jeg angrer og skulle ønske at jeg ikke sa det fordi det ikke er sant. Jeg var bare veldig sliten fra før, og så ble jeg sint når du ikke hørte på det jeg sa. Jeg skal aldri si det flere ganger.")

Og du, få gjerne hjelp hvis du trenger, det er ikke noe skam i det. Du har hatt det virkelig tungt med barnefar og det er svært forståelig at du har det vanskelig i blant.

Anonymkode: 6f4da...015

[AnonymBruker]

Det er helt normalt at barn sier sånt, og da skal du være den voksne trygge - som sier "jeg blir lei mrh når du sier sånt, det er ikke lov å si". 
 

Ja snakk med saksbehandleren din, tror du kunne hatt godt av ett COS-kurs (foreldreveiledning). Anbefales veldig. Man kan melde seg på via familievernskontoret. 

Anonymkode: a591d...1a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Datteren din er kun et småbarn. Hun har ingen oppfatning enda av lik/mislik - kun situasjonsoppfatning.

Med det mener jeg at hun én dag kan elske å leke med Martin i barnehagen, men neste dag si at hun ikke liker Martin. Deretter leke med han dagen etterpå. 

En voksen ville ha gjort opp en overordnet mening om Martin og unngått han. Barn har ikke utviklet seg nok til å holde "gnag" på samme måte. 

Når hun sier "jeg liker deg ikke" er det hennes måte å "reagere" på. En voksen ville kanskje sagt:

"Jeg synes ikke det er rettferdig!"

"Hvorfor det?"

"Jeg ville heller ha vafler enn pizza"

 

En femåring må lære seg dette. Neste gang hun sier "jeg liker deg ikke", responder med:

"Jeg forstår at du er sint. Likevel er det viktig å snakke sammen, ikke krangle. Du må fortelle meg hva som er galt med ord". 

Anonymkode: 79aeb...07d

Altså, jeg bruker aldri å rette på folk, men det heter bære nag, ikke holde gnag. 😄

Anonymkode: 8f4b7...b79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Skriver dette anonymt da dette er et tema jeg er veldig flau over og er redd at jeg blir kjent igjen.

 

Jeg er mamma til to søte jenter på 5 og 7. Har hatt samlivsbrudd med faren da minste jenta var 3. Grunnen for samlivsbruddet var siden forholdet vårt har vært preget med psykisk og fysisk vold mot meg og barna (Jeg fikk begge partene av volden, barna fikk psykisk part ved at de ofte måtte se på hvordan far banket meg opp, skjellete oss ut osv. Fysisk har han heldigvis ikke vært mot dem, men det psykiske syns jeg er like ille.)  Jeg klarte å rive meg løs fra forholdet og får hjelp fra min familie, barnevernet, barnehagen, omtrent hele nabolaget osv. Jeg angrer ofte på at jeg ikke forlot han tidligere, men prosessen var så såpass snikende at jeg etter hvert begynte å miste synet med realiteten. Men jeg klarte å komme meg opp på beina og prøver å redde det som ennå kan reddes. Jeg vil være en god mamma, selv om jeg etter de to årene sliter med å stå mentalt på beina. Jeg er glad i mine to barn og vil at de skal få en bra oppvekst, og jeg klarer å ta meg sammen på de dagene jeg egentlig bare vil ligge i senga og ikke vil ha en drit med verden å gjøre. Jeg kjefter ikke på dem og jeg har aldri hatt tanke å reise opp hånda mot dem. Jeg setter grenser på diverse ting, som hvor mye snop de kan få, at de ikker ser på tv rett etter barnehagen/skolen og at de ikke skal krangle eller slå hverandre, spesiellt det sist nevnte er utrolig viktig for meg.

 

 

Jeg kommer egentlig godt overens med begge. Begge får like mye kos, leker like mye med dem osv. Yngste datter kommer og bort fra egen initiativ og vil leke, lese bok med meg osv. Allikevel sier yngste jenta ofte at hun ikke liker meg på bestemte tidspunkter når hun ikke helt får viljen sin. Da sier hun at hun bare liker farmor og ikke liker meg. Jeg føler meg på sånne momenter som en dårlig mamma. 

 

De første gangene har jeg smilt litt over det, men det har gått i sånn 4 måneder. Ikke hver dag, men i hvertfall en eller to ganger i uka. Må også si at farmoren elsker å bortskjemme begge barnebarna. De får alt de vil når de vil. Jeg syns ikke det er ok, men jeg syns fortsatt at hun er bestemor, så da er det lov. Min farmor har også bortskjemt meg med lommepenger, snop, kino osv, hvorfor skal de ikke få love til det da? 

 

 

I dag har det vært så såpass ekstremt at jeg kjeftet tilbake og angrer sinnsykt på det nå. Hun har vært sur helt siden i dag morges og jeg hadde dessverre og en teit dag der depresjonen kom fram igjen. Jeg prøvde å holde ut, satt grenser, prøvde å foreslå andre ting, men nei, alt er teit med meg og bare farmor vet hva hun vil. Hos farmor blir det vafler og is til middag, hos meg bare selvbakt pizza som begge barna fikk bestemme toppingen på. Hun fikk se på TV i en time etter barnehagen, men hos farmor får hun se så mye hun vil. Hun fikk et glass med kakao fra meg, men ville absolutt sitte på sofaen med den. Jeg sa nei, hun måtte sitte ved spisebordet med den. Da var det igjen, jeg liker deg ikke mamma, jeg liker bare farmor for da får jeg drikke på sofaen. Ved leggetiden klikket det til slutt for meg. Etter at hun så den settingen igjen, så jeg til hun at jeg fra nå av ikke liker hun heller og sendte hun rett til sengs. Jeg hater meg for dette. Jeg er en så udugelige mamma, mine barn fortjener meg ikke... Etter at jeg gråt meg litt ut og roet ned nervene mine gikk jeg opp for å unnskylde meg det var så, men da har hun allerede sovnet inn igjen. Sitter og gråter igjen nå jeg, for ingen barn vil høre slike ting fra sin mamma.... det var så hjerteskjærende å høre hun gråte

 

 

Har møte med saksbehandleren fra bv i mårå og tenkte å fortelle om mine nåværende sorger og håper jeg får råd fra henne hvordan jeg kan unngå en slik situasjon neste gang. Men har også lust å få noen råd fra andre foreldre i fra dette forumet for å få mer input. Hvordan kan jeg få opp båndet mellom meg og barnet mitt igjen? Tror dere at hun virkelig ikke liker meg? Jeg begynner å tvile på meg selv og er redd at jeg er for streng med henne

 

Takker for all slags tips jeg kan få

Anonymkode: d8365...d6b

Min 4 åring er lik. Vi deler 50/50 på 4 åringen og 4 åringen gnir det inn at den liker pappa best. Så hver dag får jeg høre at barnet liker pappa best, jeg er dum, barnet liker ikke meg, vil bare bo hos pappa. Hver eneste gang jeg setter grenser. Jeg har bare skrudd av å sier bestemt hver gang at det er helt greit at du liker pappa best, men nå er du hos mamma og her har vi regler. 

Barnet sier det i håp om å få igjennom sine ting. Hver gang jeg setter en grense gir jeg alternativer eller andre forslag til hva barnet heller kan gjøre. Som regel blir det et vanvittig sinne, men det roer seg jo. 

Anonymkode: dcc72...829