Har jeg rett til å føle meg sint på PPT?

[AnonymBruker]

På barneskolen var lærerne bekymret for meg fordi jeg var så stille og jeg ble vurdert av PPT for språkvansker, da kom de fremtil at jeg hang 1,5 år etter de andre i klassen, hadde språkproblemer, men kom til å komme meg.. Etter hva jeg har skjønt ble jeg kun vurdert en gang. Det ble ikke gjort noen videre utredning av meg.

Videre etterpå slet jeg med angst, spiseforstyrrelser, depresjon og selvskading over mange år, i tillegg til å bli mobbet.

Nå i voksen alder har de funnet ut at jeg har Asperger.

Jeg syntes det er så trist at jeg ikke ble utredet for dette da jeg var barn. Hadde en veldig tøff barndom, samt tenårene og starten på voksenlivet. Følte de gjorde en stor feil ved å ikke utrede meg, men bare ta en lesetest.

Har jeg rett til å føle det sånn og er det andre som har opplevd lignende? 

Anonymkode: 456b9...913

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

På barneskolen var lærerne bekymret for meg fordi jeg var så stille og jeg ble vurdert av PPT for språkvansker, da kom de fremtil at jeg hang 1,5 år etter de andre i klassen, hadde språkproblemer, men kom til å komme meg.. Etter hva jeg har skjønt ble jeg kun vurdert en gang. Det ble ikke gjort noen videre utredning av meg.

Videre etterpå slet jeg med angst, spiseforstyrrelser, depresjon og selvskading over mange år, i tillegg til å bli mobbet.

Nå i voksen alder har de funnet ut at jeg har Asperger.

Jeg syntes det er så trist at jeg ikke ble utredet for dette da jeg var barn. Hadde en veldig tøff barndom, samt tenårene og starten på voksenlivet. Følte de gjorde en stor feil ved å ikke utrede meg, men bare ta en lesetest.

Har jeg rett til å føle det sånn og er det andre som har opplevd lignende? 

Anonymkode: 456b9...913

Klart du har rett til det ja! Men det er ikke gitt at du hadde hatt det lettere dersom du hadde hatt diagnose på papiret. Hva med foreldrene dine? 

Anonymkode: ec499...535

[AnonymBruker]

PPT utreder jo ikke for diagnoser, de utreder bare det faglige og hvor du ligger ift til det. Skulle du ha blitt diagnosert som barn, måtte du ha vært på BUP, og jeg ser ikke du nevner dette her. Hadde jeg vært deg hadde jeg heller vært sint på foreldrene mine, de hadde nok muligheten til å be om henvisning flere ganger. 

Anonymkode: 88444...911

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

PPT utreder jo ikke for diagnoser, de utreder bare det faglige og hvor du ligger ift til det. Skulle du ha blitt diagnosert som barn, måtte du ha vært på BUP, og jeg ser ikke du nevner dette her. Hadde jeg vært deg hadde jeg heller vært sint på foreldrene mine, de hadde nok muligheten til å be om henvisning flere ganger. 

Anonymkode: 88444...911

Men etter hva jeg har skjønt av venner så er det PPT som henviser videre til BUP? Jeg har ei venninne med en sønn med språkvansker og han blir nøye fulgt opp og utredet.

Ts

Anonymkode: 456b9...913

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Klart du har rett til det ja! Men det er ikke gitt at du hadde hatt det lettere dersom du hadde hatt diagnose på papiret. Hva med foreldrene dine? 

Anonymkode: ec499...535

Ifølge foreldrene mine visste de ikke hva de skulle gjøre. Broren min har sagt at det er jeg selv som skulle tatt ansvar for hjelp med problemene mine da jeg var tenåring. 
 

Tok først kontakt med legen selv om problemene mine da jeg var 21 år og møtte veggen.

Ts

Anonymkode: 456b9...913

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Men etter hva jeg har skjønt av venner så er det PPT som henviser videre til BUP? Jeg har ei venninne med en sønn med språkvansker og han blir nøye fulgt opp og utredet.

Ts

Anonymkode: 456b9...913

Nei, det er kun fastlege og barnevernstjenesten som kan henvise til BUP. Ikke PPT, men de bistår med dokumentasjon.

Så den du eventuelt skulle ha lagt skylden på er dine foreldre, som ikke tok deg med til fastlegen.

Anonymkode: 7118a...b86

[AnonymBruker]

Du har all rett til å føle det du føler, men ikke lev i fortiden. Selv slet jeg så alt for lenge med hva som foregikk rundt/med meg da jeg var barn/tenåring, men til slutt måtte jeg faktisk bare let it go. Hele pakken med spiseforstyrrelser, mobbing, selvmordstanker, depresjon, angst osv ble bearbeidet og etterhvert lagt vekk. For om det skal plage meg nå som voksen, blir det en dobbel pinsel, om du skjønner? 

Og: de er vel flinkere nå til å følge opp barn og unge nå, enn da jeg var barn på 90-tallet. Ingen lærere, foreldre eller helsesøstre som så hvor vondt jeg hadde det. Heldigvis går verden fremover, og så må man til syvende og sist godta at sånn er det...

Anonymkode: 6d862...5f1