Å ikke føle tilknytning til babyen i magen

[AnonymBruker]

Er snart 8mnd på vei og kjenner at jeg føler lite tilknytning til babyen i magen. Forrige svangerskap mistet jeg etter 2mnd, og husker jeg hadde veldig tilknytning allerede da. Tror kanskje jeg i dette svangerskapet har tenkt litt at «det går sikkert ikke denne gangen heller, så ikke noe vits i å glede seg for mye» og at det bare har fulgt meg videre. Føler meg veldig likegyldig til hele situasjonen, samtidig som jeg vet at jeg ikke er det. 

Har også vært sykemeldt i to mnd nå og blir hjemme ut svangerskapet pga fare for prematur fødsel. Hjelper antagelig ikke å gå hjemme hele tiden, og ikke få gå tur, løfte ting, gjøre diverse osv. 

Flere som har kjent det slik? Og endret det seg da babyen kom? 

Anonymkode: 8b9e9...0ab

[AnonymBruker]

Tenker at det er slett ikke rart ettersom du har opplevd å miste. Det er ikke unormalt å føle lite tilknytning selv uten å ha mistet.

Jeg brukte lang tid på å prøve å bli gravid, så det tok tid før jeg klarte å tro på at dette skulle gå bra. 

Ble deprimert og det tok lang tid før jeg knyttet meg ordentlig til barnet. Men det trenger ikke være relatert, var i risikosone for depresjon uansett. 

Anonymkode: 2c9e8...e5d

[AnonymBruker]

Jeg følte ingen tilknytning til noen av mine i magen, og jeg har aldri mistet. Tilknytningen kom bør de ble født og har styrket seg hver dag siden. 

Anonymkode: c5be0...07c

[AnonymBruker]

Det å ikke føle tilknytning mens barnet er i magen, er helt normalt og veldig vanlig, men sikkert litt tabu. Jeg følte lite tilknytning selv, men det endret seg mildt sagt da barnet var ute.😊

Anonymkode: d854b...d6b

[AnonymBruker]

Er selv snart 35 uker på vei med nr 2 og skjønner ikke helt at det er en baby som sparker, det føles helt surrealiatisk. Er også fremdeles redd for å miste, så går hele tiden og tenker "det er ikke sikkert det går bra". Men jeg var sånn med nr 1 også, uten å ha hatt spontanabort før jeg ble gravid den gangen. Sekundet jeg fikk hikde henne ble det bedre, men deretter gikk det over til å være kjemperedd for krybbedød.. Da var helsesøster og etterhvert psykiatrisk sykepleier gode å snakke med.

Lurer sånn på hvem ungen er da, hvordan h*n ser ut osv, men holder alltid gleden litt igjen. 

Anonymkode: 7b92c...278

[AnonymBruker]

Helt normalt, men med tanke på din historikk kunne det kanskje være en idé å snakke med noen? Den som følger deg opp i svangerskapet for eksempel? Tenker det kan være fint å lufte tankene og i tillegg er det viktig å forebygge en eventuell svangerskapsdepresjon.

Anonymkode: 2a519...722

[AnonymBruker]

Jeg er ca 7.mnd på vei. Første graviditet, ikke mistet før men føler fortsatt ikke noe tilknyttning. Er også redd for at noe kan skje så gleder meg liksom ikke.. ikke har jeg kjøpt et eneste klesplagg eller annet baby ting heller.. tror den tilknytningen kommer når ungen er i armene våre kanskje ?

Anonymkode: 6f778...c8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg følte ingen tilknytning til noen av mine i magen, og jeg har aldri mistet. Tilknytningen kom bør de ble født og har styrket seg hver dag siden. 

Anonymkode: c5be0...07c

Akkurat det samme her! Var mye syk etter fødsel med første, og tilknytningen kom sigende på etterhvert.. 😊

Anonymkode: 9f6af...9e3

[kankankan]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er snart 8mnd på vei og kjenner at jeg føler lite tilknytning til babyen i magen. Forrige svangerskap mistet jeg etter 2mnd, og husker jeg hadde veldig tilknytning allerede da. Tror kanskje jeg i dette svangerskapet har tenkt litt at «det går sikkert ikke denne gangen heller, så ikke noe vits i å glede seg for mye» og at det bare har fulgt meg videre. Føler meg veldig likegyldig til hele situasjonen, samtidig som jeg vet at jeg ikke er det. 

Har også vært sykemeldt i to mnd nå og blir hjemme ut svangerskapet pga fare for prematur fødsel. Hjelper antagelig ikke å gå hjemme hele tiden, og ikke få gå tur, løfte ting, gjøre diverse osv. 

Flere som har kjent det slik? Og endret det seg da babyen kom? 

Anonymkode: 8b9e9...0ab

Dette er helt vanlig, og ikke noe du bør gjøre til et problem for deg selv. Tilknytningen kommer, enten med en gang eller litt etterhvert. Det betyr ikke at du ikke er glad i babyen, det kan for eksempel skyldes at du er bekymret og beskytter deg selv med å være avventende. Ikke stress med dette og gjør det til en greie.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er selv snart 35 uker på vei med nr 2 og skjønner ikke helt at det er en baby som sparker, det føles helt surrealiatisk. Er også fremdeles redd for å miste, så går hele tiden og tenker "det er ikke sikkert det går bra". Men jeg var sånn med nr 1 også, uten å ha hatt spontanabort før jeg ble gravid den gangen. Sekundet jeg fikk hikde henne ble det bedre, men deretter gikk det over til å være kjemperedd for krybbedød.. Da var helsesøster og etterhvert psykiatrisk sykepleier gode å snakke med.

Lurer sånn på hvem ungen er da, hvordan h*n ser ut osv, men holder alltid gleden litt igjen. 

Anonymkode: 7b92c...278

Dette kunne vært meg som skrev. Er i uke 36 med barn nummer 2. Føler lite for barnet i magen, og hadde det likt sist graviditet. Ble stormforelsket i nurket etter fødselen, så regner med det samme vil skje denne gangen. Kjærligheten kommer, ikke alle klarer å knytte seg så veldig til barnet i magen. 

Anonymkode: c29d5...950

[AnonymBruker]

Takk for gode svar og erfaringer fra dere ♥️ Det hjelper litt å få normalisert tankene, og å vite at man ikke er alene om det. 
Har vurdert å ta det opp med jordmor på neste kontroll. Har snakket med samboeren min om det, og han er veldig støttende og fin på dette. 
 

har vært litt redd for å få en evnt fødselsdepresjon i etterkant, da jeg var utbrent med depresjon for noen år siden og har hørt at en fort kan falle tilbake ifbm fødsel. Ønsker ikke å tilbake til en slik situasjon. Kanskje lurt som noen her sier , å ikke gjøre det til en ting jeg fokuserer for mye på, da dette egentlig virker å være helt normalt for mange ♥️
 

ts

Anonymkode: 8b9e9...0ab

[AnonymBruker]

Her kom tilknytningsfølelsen 2-3 måneder etter fødsel 😅 ikke noe å bekymre seg for ❤️ 

Anonymkode: 6811a...fbd

[AnonymBruker]

Helt normalt, ville fokusert minst mulig på dette. Vi kan ikke styre følelsene våre, og for mange kommer morskjærligheten etter fødsel, eller etter noen måneder sammen med baby. 

Uansett fint å prate med jordmor om de følelsene en har. Det kan være god hjelp ❤

Anonymkode: c29d5...950

[AnonymBruker]

Jeg er 33 uker på vei og føler ikke noe direkte tilknytning. Gleder meg til å se barnet og kan være bekymret at noe skal gå feil, altså gjør alt for å beskytte babyen. Men ellers så kan jeg ikke si jeg føler så mye. Tenker dette ikke er unormalt. 

Anonymkode: 7f036...58e

[AnonymBruker]

Jeg følte ikke tilknytning til noen av de tre barna da de lå i magen. Da jeg gikk gravid med første var jeg heller ikke flad for at jeg var gravid, og jeg unnloy å si eller snakke om at jeg var gravid, da jeg følte det var tabu å føle set slik, oh jeg hadde ikke krefter til å spille lykkelig. Med første og andre kjente jeg heller ikke noen umiddelbar kjærlighet da de ble født. 

Da jeg fikk første på magen tenkte jeg "hva gjør jeg nå". Beskyttelsesinstinktet kom dog ganske raskt, og sakte, men sikkert vokste også morskjærligheten.

Anonymkode: 8e025...f08

[AnonymBruker]

Takk for gode ord og erfaringer fra dere ♥️ Jeg er litt roligere på det nå allerede, og tenker at den følelsen av tilknytning får komme når den kommer. Forhåpentligvis når han kommer ut, eller litt senere. 
snakket med min mor om det i dag, og hun normaliserte det også. Snakket også litt om at mange kommende mødre ofte snakker høyt om denne morsfølelsen fra tidlig i graviditeten, mens de som ikke kjenner på det gjerne holder litt igjen i frykt for at de ikke er «gode mødre» enda, eller at de burde følt det slik eller sånn. 
godt å høre at mange ikke får denne tilknytningen før senere ♥️ 
Personlig har jeg aldri vært slik at «herlighet jeg er graviiiid, det er livets glede og mirakel og gir mening til livet», så jeg er vel litt «avstumpet» for de følelsene eller å rope det høyt 😅

Anonymkode: 8b9e9...0ab

[AnonymBruker]

Jeg skjønte ikke før etter nummer tre at jeg kanskje bare ikke er typen til å knytte meg til graviditetene mine. Med nummer en tenkte jeg at det var fordi jeg ikke visste hva jeg gikk til, med nummer to var det så mye annet som skjedde akkurat da, men med nummer tre måtte jeg innse at det er bare sånn jeg er. Og det er jo egentlig ganske logisk - man har så lite informasjon når man er gravid, så man knytter seg jo til et hypotetisk menneske som kanskje eller kanskje ikke har noe til felles med det faktiske mennesket som kommer. Med de første to tilknytningen i løpet av de første ukene, tredjemann tok litt mer tid, men det ordnet seg alltid.

Anonymkode: b52f0...279

[AnonymBruker]

Jeg tenker også at dette er helt normalt og at du ikke skal bekymre deg. Men har du vurdert å snakke med psykolog på helsestasjonen? Det er helt gratis og lavterskel,både i forkant og i etterkant av fødsel. Det kan nok hjelpe deg å bli litt roligere

Anonymkode: 2d527...1b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg tenker også at dette er helt normalt og at du ikke skal bekymre deg. Men har du vurdert å snakke med psykolog på helsestasjonen? Det er helt gratis og lavterskel,både i forkant og i etterkant av fødsel. Det kan nok hjelpe deg å bli litt roligere

Anonymkode: 2d527...1b4

Helt ærlig tenker jeg at å bruke psykolog for dette er unødvendig og misbruk av tjenesten. TS var usikker og spurte her. Hun fikk gode svar og har snakket med moren sin og har nå blitt beroliget og funnet bedre ro rundt følelsene. Ergo er det ikke behov for psykolog.

Jeg støtter helt klart et gratis lavterskeltilbud, men det bør ikke brukes når det ikke er nødvendig. Det er nok av dem som trenger psykolog som ikke får tilbud om det eller får for få og sjeldne timer.

Anonymkode: 8e025...f08