Kan man forutsi hvem som kommer til å klare seg i førskolealder?

[AnonymBruker]

Dere som jobber med barn, er det noe hold i det man sier om at man kan forutsi hvem som kommer til å klare seg greit i livet og ikke allerede i førskolealder?

Anonymkode: 9cbec...042

[AnonymBruker]

Man kan absolutt se tegn tidlig men ingenting er skrevet i stein.

Anonymkode: 37691...85f

[AnonymBruker]

Nei! 

Anonymkode: 8dd21...19e

[AnonymBruker]

Helt klart! Intelligens, språk, sosiale ferdigheter, sosioøkonomiske forhold (bl.a foreldrenes utdanningsnivå) osv predikerer i stor grad hvordan det vil gå med barnet senere i livet.

Anonymkode: c6418...b39

[AnonymBruker]

De som har vett selv og fornuftige foreldre går det bra med.

Anonymkode: a1cee...681

[AnonymBruker]

Barn som ikke har grenser, går det ikke bra med.

Anonymkode: 4b8e7...1d7

[AnonymBruker]

Til en viss grad ja.

Anonymkode: 0d7d1...399

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Dere som jobber med barn, er det noe hold i det man sier om at man kan forutsi hvem som kommer til å klare seg greit i livet og ikke allerede i førskolealder?

Anonymkode: 9cbec...042

Og hvordan skal de som jobber med barn vite det? Barna forsvinner jo over alle hauger etter hvert som de blir eldre.

Anonymkode: 780c3...5d2

[AnonymBruker]

Jeg har 8. klassing og 10. klassing og de som slet i barnehagegruppene til mine barn har i liten grad blitt omgjengelige og populære barn så mange år etter.  Noen er riktignok faglig flinke, men det sosiale mestrer mange av de overhodet ikke. Mine egne var sånn middels barn i barnehagen og er middels nå. 

Anonymkode: 0856b...9d8

[AnonymBruker]

Absolutt ikke.

Anonymkode: b0d3b...9be

[AnonymBruker]

Jeg har et prakteksempel der. Jeg vokste opp med en skikkelig pøbelunge! Han ble stemplet som slem og dum og måtte gå et år om igjen på barneskolen fordi han var «helt idiot» som læreren sa. (Vi er i midten av 40-årene). Han forsvant rett ut i en drittjobb etter ungdomsskolen etter lærerne rett ut hadde sagt at det ikke var vits å prøve engang da han aldri kom til å få en utdannelse. Han var for dum.

Etter et par år i jobb, møtte han ei dame som han ble samboer med og fikk barn med. Da eldste barnet begynte å vokse til, ble det utredet for adhd. Ting falt på plass, og i en alder av 27 fikk han diagnosen adhd, dysleksi og dyskalkuli. Han fikk medisiner og hjelp, tok en praktisk utdannelse og driver i dag eget firma med millioninntekt. 

Anonymkode: 7a599...423

[AnonymBruker]

Nei. 

Men man kan til en viss grad se hvem som kommer til å slite på skolen. 

Og så er det jo unektelig sånn at det  føle seg mislykket store deler av dagen gjør noe med et menneske. 

Anonymkode: da896...19a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Og hvordan skal de som jobber med barn vite det? Barna forsvinner jo over alle hauger etter hvert som de blir eldre.

Anonymkode: 780c3...5d2

Nei, ikke for oss som bor på små steder. Har ganske god kontroll på kullet jeg hadde i 1 klasse, de er nå 18 år. Man følger jo og venner og families barn opp igjennom barndommen. Husker godt hvem jeg tenkte som små om "hun vil klare seg veldig godt". Det har ikke slått feil. Noen har bare en voldsom positiv utstråling, i tillegg til god sosial kompetanse, god reguleringsevne og sterke kognitivt. Samt vokser opp i hjem med omsorg og kjærlighet.

Anonymkode: 0d7d1...399

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har et prakteksempel der. Jeg vokste opp med en skikkelig pøbelunge! Han ble stemplet som slem og dum og måtte gå et år om igjen på barneskolen fordi han var «helt idiot» som læreren sa. (Vi er i midten av 40-årene). Han forsvant rett ut i en drittjobb etter ungdomsskolen etter lærerne rett ut hadde sagt at det ikke var vits å prøve engang da han aldri kom til å få en utdannelse. Han var for dum.

Etter et par år i jobb, møtte han ei dame som han ble samboer med og fikk barn med. Da eldste barnet begynte å vokse til, ble det utredet for adhd. Ting falt på plass, og i en alder av 27 fikk han diagnosen adhd, dysleksi og dyskalkuli. Han fikk medisiner og hjelp, tok en praktisk utdannelse og driver i dag eget firma med millioninntekt. 

Anonymkode: 7a599...423

Har ingen problemer med å tro på denne! Det er en god slump med slike eksempler rundt om i verden, også her i Norge. Folk kan være meget raske til å dømme noen nord og ned. Noen kan slite f. eks på et tidlig tidspunkt som nevnt her, men som senere i livet slår ut i full blomst og får ut sitt potensial. Enkelte tror bare de såkalt "smarte" har det som skal til, men det stemmer ikke nødvendigvis alltid. Det er ikke bare en oppskrift på suksess. 

For all del så trenger jo samfunnet også at noen tar lengre utdannelser, men vi er like avhengige av de som jobber på gulvet, og de som finner en litt annen vei å klatre oppover på. 

Anonymkode: 3577b...407

[AnonymBruker]

Jeg har erfart at uansett hvor strålende alt går med barna så er ingenting garantert før de er ute av tenårene. Det hjelper ikke hvor gode forutsetninger barnet har når hormoner, press og ikke minst påvirkning utenfra oppstår. Ungdomsårene er tøffe for veldig mange i dag. At 44 % av alle unge jenter i Norge går på antidepressiva sier litt. 

Anonymkode: 0e992...1cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

…,,,,Ungdomsårene er tøffe for veldig mange i dag. At 44 % av alle unge jenter i Norge går på antidepressiva sier litt. 

Anonymkode: 0e992...1cf

Kilde? Det der kan ikke være sant. 

Anonymkode: a1cee...681

[AnonymBruker]

Ja, du har både meg og mann. 
 

Jeg slet på skolen, men det var mest for ingen så meg. Jeg ble bare kalt udugelig og lat. Fra både lærere og foreldre. Etter ungdomsskolen drev jeg bare å rota, gikk på skolen men var der ikke nok til å få karakterer. Fikk sosial-hjelp fra nav, havnet i dårlige miljøer osv. Dro til legen og ble henvist til psyk, ble innlagt og kom ut igjen med en drøss med diagnoser og medisiner i bagasjen. Men etter 2-3 år følte jeg fortsatt at noe ikke stemte. Begynte å lese meg litt opp selv, leste om ADHD. Gikk til legen og sa jeg ville bli utredet for ADHD. Pga alle diagnosene og medisinene ble jeg lagt inn på DPS for kartlegging og utredning. Ble utskrevet med ADHD-diagnose og ny medisin. Etterhvert kunne jeg seponere all medisin utenom ADHD-medisin. Husker også at sosionomen på DPS sa at jeg var så ødelagt, at jeg aldri kom til å klare å fullføre utdanning, hun ville sette seg ned å skrive uføre-søknaden sammen med meg. Jeg er heldigvis sta som ett beist, så det nektet jeg. Fikk utvidet AAP i en del år til jeg følte meg klar til å begynne på skolebenken. Klarte å fullføre vgs og få studiekompetanse med glans, selv om jeg var 30 år når jeg fikk studiekompetanse. For noen år siden var jeg ferdig med høyere utdanning, og har ett barn på 5 år. 

Samboer er vokst opp med en psykisk syk mor og en alkoholisert far, det er ett under at han og søskene har klart seg så bra. Dem har faktisk tidligere hatt sak mot kommunen mtp oppveksten. Både familie, naboer og skole meldte foreldrene hans til BV uten at det ble gjort noe. Han har ikke fullført u.skolen en gang. Men jobbet seg oppover, og er nå avd.leder på ett stort fiske-oppdrett. 
 

 

Anonymkode: 4338d...e34