Påstanden "det fins ikke vanskelige barn, men bare barn som har det vanskelig". Er det sannhet i det? Jeg er usikker..

[AnonymBruker]

I jobben min med barn har alltid det vært utgangspunktet mitt; at barn som er frekke, ufine, voldelige, som mobber andre etc. er barn som har det vanskelig enten hjemme, eller sliter med diagnoser/traumer og liknende.

Ofte stemmer det jo, men kanskje ikke alltid. I det siste har jeg opplevd det drøyeste jeg har hørt et barn på 9-10 år komme med av stygge ord. Det styggeste man kan tenke seg og til absolutt alle voksne på skolen. Har ikke respekt for en eneste en. Han har truet med stein mot rektor og sier han skal drepe ham. Han er nesten hele tiden på krigsstien og det virker som om han hater livet og alle andre, rett og slett. Dessverre har han en liten gruppe som henger seg på han. Elever som egentlig er mer fornuftige enn han, men lett påvirkelige. Veldig trist.

Det er ikke en elev jeg jobber med til vanlig, men man ser og hører ting i gangene. Umulig å ikke legge merke til det. Det er absolutt ingen voksne som når inn til han, uansett hva man sier.

Jeg fikk selv noen helt sinnssyke gloser mot meg her forleden, helt uten grunn. Han og et par til mente jeg jukset i ballspill når ting egentlig skjedde ved et uhell. Han fortsetter å legge ut, kaller meg juksepave og gammel mens jeg prøver å svare med humor. Inni meg hadde jeg lyst til å si; "hold kjeft, din forbanna stygge drittunge". Det boblet inni meg, men jeg skjulte det selvsagt. Jeg vet at de er ute etter en reaksjon, men den får de ikke. Selv om det fristet, men da hadde de vunnet.

Det stritter SÅÅÅÅ imot å imøtekomme denne eleven med positivitet og interesse, når du vet du får negativitet og skyllebøtter tilbake. For jeg har prøvd. Men etter hvert gir man opp, og faller for fristelsen til å si at dette bare er en drittunge det ikke er håp for. Et barn bare en mor kan elske. Det er et problem når man ikke har noen gode relasjoner til voksne på skolen, men man må faktisk klare å innse at problemet er en selv og innstillingen man har. Oppfører du deg som en dritt, kommer det ikke en voksen og gir deg en klem. Og da er det så klart forskjell på om man er sporadisk i konflikt, eller er 100 % konstant i konflikt. 

Jeg har ikke fasiten på om det fins barn som rett og slett bare er vanskelige, eller om det alltid er et underliggende problem. Jeg vet ikke noe om hjemmesituasjonen til barnet, bortsett fra at han tidligere har vært en fungerende elev, riktignok hele tiden med opposisjonelle tendenser.

Hva tror dere?

Anonymkode: 82499...329

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

I jobben min med barn har alltid det vært utgangspunktet mitt; at barn som er frekke, ufine, voldelige, som mobber andre etc. er barn som har det vanskelig enten hjemme, eller sliter med diagnoser/traumer og liknende.

Ofte stemmer det jo, men kanskje ikke alltid. I det siste har jeg opplevd det drøyeste jeg har hørt et barn på 9-10 år komme med av stygge ord. Det styggeste man kan tenke seg og til absolutt alle voksne på skolen. Har ikke respekt for en eneste en. Han har truet med stein mot rektor og sier han skal drepe ham. Han er nesten hele tiden på krigsstien og det virker som om han hater livet og alle andre, rett og slett. Dessverre har han en liten gruppe som henger seg på han. Elever som egentlig er mer fornuftige enn han, men lett påvirkelige. Veldig trist.

Det er ikke en elev jeg jobber med til vanlig, men man ser og hører ting i gangene. Umulig å ikke legge merke til det. Det er absolutt ingen voksne som når inn til han, uansett hva man sier.

Jeg fikk selv noen helt sinnssyke gloser mot meg her forleden, helt uten grunn. Han og et par til mente jeg jukset i ballspill når ting egentlig skjedde ved et uhell. Han fortsetter å legge ut, kaller meg juksepave og gammel mens jeg prøver å svare med humor. Inni meg hadde jeg lyst til å si; "hold kjeft, din forbanna stygge drittunge". Det boblet inni meg, men jeg skjulte det selvsagt. Jeg vet at de er ute etter en reaksjon, men den får de ikke. Selv om det fristet, men da hadde de vunnet.

Det stritter SÅÅÅÅ imot å imøtekomme denne eleven med positivitet og interesse, når du vet du får negativitet og skyllebøtter tilbake. For jeg har prøvd. Men etter hvert gir man opp, og faller for fristelsen til å si at dette bare er en drittunge det ikke er håp for. Et barn bare en mor kan elske. Det er et problem når man ikke har noen gode relasjoner til voksne på skolen, men man må faktisk klare å innse at problemet er en selv og innstillingen man har. Oppfører du deg som en dritt, kommer det ikke en voksen og gir deg en klem. Og da er det så klart forskjell på om man er sporadisk i konflikt, eller er 100 % konstant i konflikt. 

Jeg har ikke fasiten på om det fins barn som rett og slett bare er vanskelige, eller om det alltid er et underliggende problem. Jeg vet ikke noe om hjemmesituasjonen til barnet, bortsett fra at han tidligere har vært en fungerende elev, riktignok hele tiden med opposisjonelle tendenser.

Hva tror dere?

Anonymkode: 82499...329

Jeg tenker da ungen har en problematikk som ikke er avdekket. Vet ikke om han har vært utredet på bup, kanskje har han opplevd noe som gjør at han ikke har tilitt til voksne. Eller vokst opp med fri barneoppdragelse uten grenser. De har jo ingen trygg og god hverdag. Også lærer de at det å være dritt er ok. 

 

Anonymkode: c46f3...f92

[AnonymBruker]

Du kan også si jeg skjønner ikke drittprat jeg, skal snakke med deg når du snakker norsk. Sa det til en unge som overhodet ikke klarte å kommunisere på normal måte. Og det hjalp. For da kom ungen ingen vei med ønsker og behov iht å oppnå ting

Anonymkode: c46f3...f92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg tenker da ungen har en problematikk som ikke er avdekket. Vet ikke om han har vært utredet på bup, kanskje har han opplevd noe som gjør at han ikke har tilitt til voksne. Eller vokst opp med fri barneoppdragelse uten grenser. De har jo ingen trygg og god hverdag. Også lærer de at det å være dritt er ok. 

 

Anonymkode: c46f3...f92

Tenker at en god del barn sliter med utagering, dårlig oppførsel og sosiale tilpasningsvansker på grunn av nettopp dette. 
 

Anonymkode: e5ae7...1cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tenker at en god del barn sliter med utagering, dårlig oppførsel og sosiale tilpasningsvansker på grunn av nettopp dette. 
 

Anonymkode: e5ae7...1cf

Og jeg kan bekrefte at skolen heller ikke sørger for at det blir konsekvenser av dette barnets oppførsel. Og det er vel det han har skjønt- at her er det fritt fram.

Anonymkode: 82499...329

[AnonymBruker]

Du vet ikke noe om familiesituasjonen sier du? Ja, det ligger jo alltid noe bak. Det overrasker meg at du som jobber med barn skriver dette. Det kan være som andre skriver over, men det kan også være at han opplever grov omsorgssvikt hjemme. Jeg husker broren min var også forferdelig mot andre da vi var små. Han var slik fordi vi opplevde omsorgssvikt på alle mulige måter, og det var slik han responderte på det. Dessverre er det av og til slik. Sier ikke at det alltid er slik. Det kan være underliggende diagnoser eller andre ting som ligger bak og plager gutten uten at han klarer å uttrykke seg om det. 

Jeg har jobbet i barnevern og samtlige der hadde fryktelig utagerende atferd pga traumer og lite oppfølging fra foreldrene. 

Men jeg har stor forståelse for at det kan oppleves tungt og vanskelig som voksen. Og som å stange hodet i veggen. Men man bør finne ut av hva som ligger bak denne atferden. 

Anonymkode: 28d7b...3f1

[AnonymBruker]

99.9% av tiden er det nok et barn som har det vanskelig. Samtidig er det grenser for hvor lenge man kan forstå og forsøke å hjelpe før man som voksen blir aldeles utmattet av å stange hodet i veggen.

Det er derfor tidlig intervensjon og et godt samarbeid er så nødvendig. Det hjelper ikke en shait hva man som assistent på mellomtrinnet forsøker å oppnå dersom ikke forelder er med på laget - og motsatt. En ni-tiåring burde for flere år siden fått hjelp til å unngå å utvikle seg til en ufordragelig bølle. Ja, for uansett hva som måtte være bakgrunnen for en slik oppførsel, opptrer barnet like fullt som en ufordragelig bølle - med alle de sosiale (og etter hvert juridiske) konsekvenser det medfører. 

Anonymkode: 2d785...887

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Du vet ikke noe om familiesituasjonen sier du? Ja, det ligger jo alltid noe bak. Det overrasker meg at du som jobber med barn skriver dette. Det kan være som andre skriver over, men det kan også være at han opplever grov omsorgssvikt hjemme. Jeg husker broren min var også forferdelig mot andre da vi var små. Han var slik fordi vi opplevde omsorgssvikt på alle mulige måter, og det var slik han responderte på det. Dessverre er det av og til slik. Sier ikke at det alltid er slik. Det kan være underliggende diagnoser eller andre ting som ligger bak og plager gutten uten at han klarer å uttrykke seg om det. 

Jeg har jobbet i barnevern og samtlige der hadde fryktelig utagerende atferd pga traumer og lite oppfølging fra foreldrene. 

Men jeg har stor forståelse for at det kan oppleves tungt og vanskelig som voksen. Og som å stange hodet i veggen. Men man bør finne ut av hva som ligger bak denne atferden. 

Anonymkode: 28d7b...3f1

Jeg har bare luftet om påstanden trenger å stemme. Har ikke tatt noe fast standpunkt.

Så lenge det er umulig å gå i dialog med barnet kan man heller ikke finne ut av problemene. Hvis det er i hjemmet problemene er, så vil naturlig nok ikke foreldrene ta tak. Skolen svikter, fordi det ikke finnes handlingsplaner for hva man gjør i slike situasjoner. La det skure innstilligen hjelper ikke barnet.

Jeg som enkeltperson kan bare gjøre litt, og jeg har prøvd ganske mye tatt i betraktning at jeg ikke jobber i nærheten av denne eleven. Men har kjent eleven fra tidligere år og sett tendensene til opposisjonell oppførsel da. Flere gjorde det, men de har vel ikke tatt problemet ved roten og ting har utviklet seg.

Anonymkode: 82499...329

[AnonymBruker]

Joda, det finnes vanskelige barn også. 

Anonymkode: e4494...be5

[AnonymBruker]

Som lærer kan jeg si at jeg har sett min del av barn (ungdommer) med dårlig oppførsel som bunner i manglende grensesetting og "snille" foreldre. Jeg ville ikke sagt at disse barna har det vanskelig, de har det nok på mange måter som plommen i egget, selv om de ikke får med seg en del viktige ting i bagasjen.

Anonymkode: 1da21...21d

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Som lærer kan jeg si at jeg har sett min del av barn (ungdommer) med dårlig oppførsel som bunner i manglende grensesetting og "snille" foreldre. Jeg ville ikke sagt at disse barna har det vanskelig, de har det nok på mange måter som plommen i egget, selv om de ikke får med seg en del viktige ting i bagasjen.

Anonymkode: 1da21...21d

Pleier de å fungere sosialt blant jevnaldrende?

Anonymkode: a89e3...8fb

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Du vet ikke noe om familiesituasjonen sier du? Ja, det ligger jo alltid noe bak. Det overrasker meg at du som jobber med barn skriver dette.

Nå skriver jo ts at

1 hour ago, AnonymBruker said:

Det er ikke en elev jeg jobber med til vanlig, men man ser og hører ting i gangene. Umulig å ikke legge merke til det.

 

Anonymkode: c68fb...674

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Pleier de å fungere sosialt blant jevnaldrende?

Anonymkode: a89e3...8fb

Ja, ofte gjør de det, fordi de blir sett på som tøffe. Det endrer seg nok når vennenne blir eldre.

Anonymkode: 1da21...21d

[Gjest Anonymus Notarius]

Noen barn (og voksne!) er mer krevende å forholde seg til enn andre. Noen er mer sta, mer dominerende, mer kranglete, mer hissige osv. enn andre. Det handler om ulike personligheter og har lite med hvordan de har det hjemme å gjøre.

Jeg tror også, som noen påpeker, at en god del "vanskelige" barn i dag har veldig ettergivende og "snille" foreldre, gjerne av typen som mener deres barn fortjener det beste av alt, og som for all del vil unngå konflikter. Alle jeg kjenner som jobber i barnehage eller skole sier at det blir stadig flere utfordrende barn. Betyr det at det er stadig flere norske barn som har det vanskelig hjemme? Jeg tror det heller er tvert om - stadig flere har det altfor enkelt hjemme.

Barn som har det vanskelig hjemme kan vel så ofte være veldig snille og enkle (vant til mye krangel og vil slippe det på skolen).

[Prøver18]

stort sett enig, men det finnes også jævlig mange bortskjemte og uoppdratte unger 

[AnonymBruker]

Vi har en kombo av medfødt vanskelig temperament pluss at vi foreldre har syns det er tøft å stå i så mange kamper hele tiden. Samspill arv (medfødt temperament og personlighetstrekk) og miljø (foreldrestil, nabolag etc) skaper sammen, i et samspill vanskelige barn.

Anonymkode: a89e3...8fb

[AnonymBruker]

Kids do well if they can.

Anonymkode: 48fb0...a06

[AnonymBruker]

Min erfaring er at påstanden i overskriften stemmer. Og så har jeg erfart at det dessverre finnes for mange vanskelige foreldre som ødelegger barna sine.

Denne guttungen TS skriver om, han har jo lært de stygge ordene et sted, sannsynligvis er det slikt han selv får servert når han kommer hjem fra skolen. 

Anonymkode: 7b7fe...c58

[C8H10N4O2]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

.
Et barn bare en mor kan elske.

Anonymkode: 82499...329

Dette uttrykket gjør vondt langt inn i hjerterota! Min første tanke var at barnet du beskriver muligens ikke har en mor som elsker han (les; jeg tipper han har en hjemmesituasjon barn ikke skal ha)

Han skriker jo etter oppmerksomhet. Etter å bli sett. Og dessverre er det da denne negative adferden som "funker".

Tipper det hadde hjulpet litt på om han hadde fått positiv oppmerksomhet i helt andre situasjoner enn når stormene står på som verst, små ting som "Hei Petter, kjekt å se deg i dag!" eller (med et smil) "Du som er så rask til beins, kan du løpe og hente {xx} til meg?" Vis anerkjennelse og glede over deres tilstedeværelse. Det skaper trygghet.

Kan komme med et lite eksempel fra da jeg jobba i SFO. Et barn utagerte, var sint og etterhvert fysisk mot meg. Da jeg etterhvert klarte å holde trøstende rundt barnet, og si noe sånn som "Jeg er glad i deg, og ønsker å hjelpe deg. Men da må du prøve å fortelle meg hva som er galt i stede for å bare være sint". Barnet var egentlig ikke sint, men redd, og fortalte mor hadde hatt noe problemer med bilen om morgenen, og barnet var redd for å ikke bli henta ved dagens slutt. Jeg forsikra barnet med at jeg skulle få hen hjem hvis det viste seg at mor ikke kom. Kula kjølnet for den gangen.

 

 

[Loboto]

Du sier det jo selv ts. Virker som han hater livet.  

Vel der har du kanskje svaret.