Være åpen om diagnosen til barnet?

[AnonymBruker]

Spesialpedagogen i barnehagen foreslo at vi skulle være åpen til barna og foreldrene i barnehagen om autisme diagnosen til sønnen vår. 
 

Jeg er litt skeptisk. Jeg ønsker ikke at barnet skal få et stempel på seg. Jeg er åpen til foreldrene til vennene hans, men holder med det føler jeg. 
 

Noen som har råd eller tanker om det? 
Jeg er redd for at barna ikke forstår, men dømmer han. At han blir sett på som annerledes eller noe. 

Anonymkode: cb1a4...a40

[AnonymBruker]

Du er redd for at å si diagnosen høyt skal gjøre han annerledes? Han har jo ikke autisme noe mindre ved å ikke forklare hvorfor han er som han er. Har han det vanskelig i barnehagen nå? 

Anonymkode: 34996...614

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du er redd for at å si diagnosen høyt skal gjøre han annerledes? Han har jo ikke autisme noe mindre ved å ikke forklare hvorfor han er som han er. Har han det vanskelig i barnehagen nå? 

Anonymkode: 34996...614

Han sliter litt sosialt og med impulskontroll. Ellers har han venner og elsker å leke med andre barn. 
Han trenger litt voksenstøtte til å regulere seg til tider, men de øver masse med han. Det krever veldig mye av han og han blir lett sliten når han kommer hjem. 
 

Jeg er redd at barna som er 5-6 år ikke forstår helt og heller tenker at han ikke er som de. Deretter bli utfryst for han er annerledes.

Jeg er skeptisk mens faren nekter fullstendig å si noe som helst. Han sa «vi trenger ikke å brette ut alt til Gud og hvermann.»  

ts

Anonymkode: cb1a4...a40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du er redd for at å si diagnosen høyt skal gjøre han annerledes? Han har jo ikke autisme noe mindre ved å ikke forklare hvorfor han er som han er. Har han det vanskelig i barnehagen nå? 

Anonymkode: 34996...614

Han har et godt utviklet språkforståelse og snakker helt vanlig. Så for utenforstående kan han virke som en litt urolig og travel gutt 😅

ts

Anonymkode: cb1a4...a40

[AnonymBruker]

Åpenhet fører til aksept. Ved å fortelle gruppa/klassen om barnets utfordring så vil dere oppleve at de aksepterer at "sånn er han" fremfor at de bare synes at han er rar.

Anonymkode: e60a0...fff

[AnonymBruker]

Hvis det er sånn at de andre barna og foreldrene kan merke at han er annerledes og sliter sosialt kan det være en fordel å si noe. Da kan dessuten du være den som får definere hvem han er og hva han sliter med istedenfor at det skal snakkes bak deres rygg. Hva om du lager et lite skriv med litt enkel info?

Anonymkode: e9fc3...ab0

[AnonymBruker]

Jeg har ikke personlig erfaring, men gjennom jobben har jeg utelukkende positiv erfaring med at foreldre er åpne. Det blir gjerne snakk og undring over «rar» atferd, og det å få en forklaring har  gitt mye mer forståelse, og ikke minst inkludering. 

Anonymkode: 996c7...ee3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Åpenhet fører til aksept. Ved å fortelle gruppa/klassen om barnets utfordring så vil dere oppleve at de aksepterer at "sånn er han" fremfor at de bare synes at han er rar.

Anonymkode: e60a0...fff

Siterer denne. Ene barnet mitt har en med autisme i klassen, og det blir større tålmodighet og aksept fra barna når de vet at han er annerledes. At han oppfører seg sånn, eller gjør sånn ect. Så her er det positivt.

Anonymkode: b1db2...b9f

[AnonymBruker]

Ikke gjør det. Vi er i samme situasjon og velger å la barnet bestemme selv når barnet blir eldre. Kommer dette ut av sekken så er det umulig å få fjernet denne merkelappen igjen. Foreldre kan kvie seg for å forholde seg til gutten. I lav alder så går det jo fint fordi alle skal inkluderes, men dette vil endre seg når de blir eldre. Da blir man ikke inkludert lenger bare fordi man må. Hvis han er veldig høytfungerene og leker fint med andre barn så ville jeg latt være å sagt noe. Det er så mye stigma bak autisme da folk ofte ser for seg noe helt annet enn de som er veldig høytfungerene. F.eks at man har sære interesser eller mangler empati og er vanskelig å håndere.

Anonymkode: d4802...eef

[AnonymBruker]

Barnet mitt er på samme alder og fikk nytt barn på avdelingen i høst. Det tok vel en uke før hen begynte å fortelle om at det nye barnet slo/kranglet/ikke lekte på samme måte/what not. 

Når vi litt senere fikk melding fra barnehagen om at dette barnet hadde noen utfordringer som krevde mer forståelse og voksenoppfølging ble det veldig mye lettere for meg som mamma og svare barnet mitt på slike historier, og å forklare at noen synes det er vanskeligere å f.eks. høre etter enn andre barn.

Nå hører vi aldri noe negativt om barnet lengre, men det kan komme noen «i dag ødela det barnet leken, men sånn er det bare. Så da lekte vi noe annet».

Jeg tror det å være åpen kan hjelpe både barn og voksne med å inkludere, akseptere og hjelpe barnet ditt 😊

Anonymkode: 6b862...83b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Barnet mitt er på samme alder og fikk nytt barn på avdelingen i høst. Det tok vel en uke før hen begynte å fortelle om at det nye barnet slo/kranglet/ikke lekte på samme måte/what not. 

Når vi litt senere fikk melding fra barnehagen om at dette barnet hadde noen utfordringer som krevde mer forståelse og voksenoppfølging ble det veldig mye lettere for meg som mamma og svare barnet mitt på slike historier, og å forklare at noen synes det er vanskeligere å f.eks. høre etter enn andre barn.

Nå hører vi aldri noe negativt om barnet lengre, men det kan komme noen «i dag ødela det barnet leken, men sånn er det bare. Så da lekte vi noe annet».

Jeg tror det å være åpen kan hjelpe både barn og voksne med å inkludere, akseptere og hjelpe barnet ditt 😊

Anonymkode: 6b862...83b

Meg over igjen.. 

ville bare legge til at vi ikke har fått høre noe diagnose, eller fått noen detaljer om hvilke problemstillinger som gjelder dette barnet. kun informasjon om at det trenger litt mer voksenoppfølging og kan ha problemer med regulering. De oppfordret derfor oss voksne til å passe på så barna våre ikke snakker stygt det, og heller hjelpe de med å forstå at noen har andre utfordringer enn de. 

Anonymkode: 6b862...83b

[AnonymBruker]

 Et ikke helt. Kan slå begge veier.. hvis han har tydelige vansker som vises kan det være lurt, men om det ikke er sp synlig ville jeg venter litt 

Anonymkode: 51b15...4c7

[AnonymBruker]

Begrunnet spesialpedagogen hvorfor hen tenkte det kunne være lurt å dele informasjon om diagnose med de andre barna og foreldrene? Er det feks slik at de eldste barna snakker om at N.N var så urolig i dag at samlingsstund ble ødelagt, eller at han "var vanskelig" under lek? 

Anonymkode: 5913f...ada

[AnonymBruker]

Hva er hensikten med å fortelle om barnets helseanliggender til hele foreldregruppen?

Det synes jeg var et dårlig råd egentlig.

Dette kan barnet bestemme seg etterhvert, og frem til da er dere åpne til de barnet sosialiserer mye med DERSOM det er behov for at de vet (fordi tilrettelegging). 
 

Skal man fortelle henne klassen at Trine har endometriose? Skal rektor Bård måtte fortelle hele skolen at han har angst? 
 

Må alle vite at Fredrik har spiseforstyrrelser? 
 

Anonymkode: 2f651...54e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han sliter litt sosialt og med impulskontroll. Ellers har han venner og elsker å leke med andre barn. 
Han trenger litt voksenstøtte til å regulere seg til tider, men de øver masse med han. Det krever veldig mye av han og han blir lett sliten når han kommer hjem. 
 

Jeg er redd at barna som er 5-6 år ikke forstår helt og heller tenker at han ikke er som de. Deretter bli utfryst for han er annerledes.

Jeg er skeptisk mens faren nekter fullstendig å si noe som helst. Han sa «vi trenger ikke å brette ut alt til Gud og hvermann.»  

ts

Anonymkode: cb1a4...a40

Jeg hadde også vært veldig skeptisk til dette, når det virker som at det går helt fint sosialt nå. Bedre og heller lære barna at alle er forskjellige, enn at det skal være fokus på diagnoser.

Kanskje går det helt fint å fortelle det i barnehagen, men hva om det blir problemer for han senere..

Jeg har fått påvist adhd, i voksen alder. Og det har hjulpet utrolig mye og endelig få diagnosen. Men det er ingen andre enn de aller nærmeste som skal få vite om det, for jeg synes egentlig ikke at det er nødvendig. 

Diagnosen har vært nyttig(for meg) for å forstå meg selv bedre, og fungere bedre i hverdagen. Men jeg er jo ikke diagnosen min. Og for meg, så er det egentlig ganske privat. 
 

Ville ha ventet med det til han ble eldre, i hvert fall. De er så små enda, så det burde jo ikke ha noe å si.

Anonymkode: 8ac5b...c7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Hva er hensikten med å fortelle om barnets helseanliggender til hele foreldregruppen?

Det synes jeg var et dårlig råd egentlig.

Dette kan barnet bestemme seg etterhvert, og frem til da er dere åpne til de barnet sosialiserer mye med DERSOM det er behov for at de vet (fordi tilrettelegging). 
 

Skal man fortelle henne klassen at Trine har endometriose? Skal rektor Bård måtte fortelle hele skolen at han har angst? 
 

Må alle vite at Fredrik har spiseforstyrrelser? 
 

Anonymkode: 2f651...54e

Nettopp. Og når man har fortalt det til alle så kan det ikke trekkes tilbake.

Jeg vet om en gutt som ble bitter på foreldrene som hadde fortalt det til alle fordi han ikke likte å bli omtalt som «autisten». Det ble så ille at de til slutt valgte å flytte. Dette er grunnen til at vi ikke forteller diagnosen til barnet vårt med høytfungerende autisme. Hvis det ikke er veldig synlig så kan det skade barnet mer enn det gjør nytte.

Jeg har faktisk gått i den fellen selv. Jeg har en barndomsvenninne som fikk barn før meg og barnet hennes har autisme. Når jeg ble bedt på playdate så takket jeg faktisk nei! Dette var før jeg viste at mitt eget barn hadde autisme. Rett og slett på grunn av mine egne fordommer til diagnosen. Jeg skammer meg faktisk nå, men jeg vet at dette er dessverre slik mange tenker.

Anonymkode: d4802...eef

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp som "diagnosebarn" selv, og jeg synes ikke at åpenhet for en hver pris er positivt. Nå var jeg ganske stille og gjorde ikke så mye utav meg. Trengte ikke tilrettelegging på besøk, f.eks og lite tilrettelegging på skolen. Når andre fikk vite om diagnosen, var det den de tolket alt ved meg ut fra, og jeg vokste opp med stadig bekymring for at andre skulle vite, og en sterk følelse av at mange aldri kjente meg, de kjente en diagnose.

Dersom det er snakk om åpenbare utfordringer som krever mye støtte, forstår jeg at familien ønsker å fortelle. Men diagnoser som Asperger, ADHD, angst og så videre kan innebære ganske ulikt funksjonsnivå og det er ikke nødvendigvis slik at alle man kommer i kontakt med trenger å vite noe.

Og hvis du skal fortelle, vil jeg anbefale å snakke konkret om hvilke situasjoner som er vanskelige for akkurat din sønn, og hva slags støtte han eventuelt trenger. Enklere for andre å forstå, mer relevant og mindre generaliserende enn å bare beskrive noen med en diagnose. 

 

Anonymkode: b5fea...104

[AnonymBruker]

I omtrent alle sammenhenger så henger fordommer sammen med mangel på kunnskap. Om man skal fordommer til livs så er det et godt steg på veien å prøve og informere gruppen han er med om hva autisme innebærer. Det er utrolig hvor omsorgsfulle og inkluderende barn kan være, særlig når voksne støtter opp og går foran som gode eksempler, er tilgjengelige for spørsmål og undring. 

Om jeg personlig hadde hatt et barn med autisme så hadde jeg definitivt alliert meg med de ansatte på avdelingen og sammen med barnet utarbeidet en måte å belyse utfordringer og superkrefter ved autisme for de andre barna. Foreldrene hadde jeg ikke brydd meg nevneverdig om, kun kanskje slik som du (barnets venners foreldre) 

Anonymkode: 658ca...c04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

I omtrent alle sammenhenger så henger fordommer sammen med mangel på kunnskap. Om man skal fordommer til livs så er det et godt steg på veien å prøve og informere gruppen han er med om hva autisme innebærer. Det er utrolig hvor omsorgsfulle og inkluderende barn kan være, særlig når voksne støtter opp og går foran som gode eksempler, er tilgjengelige for spørsmål og undring. 

Om jeg personlig hadde hatt et barn med autisme så hadde jeg definitivt alliert meg med de ansatte på avdelingen og sammen med barnet utarbeidet en måte å belyse utfordringer og superkrefter ved autisme for de andre barna. Foreldrene hadde jeg ikke brydd meg nevneverdig om, kun kanskje slik som du (barnets venners foreldre) 

Anonymkode: 658ca...c04

Så vi med barn med høytfungerende autisme skal risikere å leve resten av livet med en merkelapp som gir de et stempel fordi vi skal opplyse folk? Mange som hører en diagnose klarer ikke å se barnet for annet enn diagnosen. Barnet mitt er ingen opplysningskampanje.

Det er ikke slik at alle barn med autisme har en superkrefte. Det er også en fordom. Det går ann å ha autisme uten å være begavet eller å ha en spesiell interesse. Barnet mitt strever med språk og er tilbakeholden i ukjente situasjoner, men fungerer kjempefint i lek med de hen  kjenner godt. Møter du barnet mitt vil du nok bare tenke at hen er sjenert. Barnet er veldig empatisk og opptatt av at folk har det bra, nesten på grensen til at det går ut over hen selv. Vi trenger ingen tilrettelegging hos venner hen kjenner godt. Skal vi liksom brette ut om diagnosen for at andre skal lære? For vårt barn vil det nok gi veldig mye angst å bli oppfattet som annerledes siden barnet bruker mye krefter på å passe inn.

Anonymkode: d4802...eef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Han sliter litt sosialt og med impulskontroll. Ellers har han venner og elsker å leke med andre barn. 
Han trenger litt voksenstøtte til å regulere seg til tider, men de øver masse med han. Det krever veldig mye av han og han blir lett sliten når han kommer hjem. 
 

Jeg er redd at barna som er 5-6 år ikke forstår helt og heller tenker at han ikke er som de. Deretter bli utfryst for han er annerledes.

Jeg er skeptisk mens faren nekter fullstendig å si noe som helst. Han sa «vi trenger ikke å brette ut alt til Gud og hvermann.»  

ts

Anonymkode: cb1a4...a40

Jeg har et barn med en annen diagnose, og tror åpenhet definitivt er veien å gå. Det er lurt å være åpen. Han kommer til å komme i situasjon der andre barn spør han  «hvorfor er du sånn?» «hvorfor gjør du det?» «hvorfor er det vanskelig for deg?» da er det lurt at barnet deres vet hva han skal svare, og at de andre får beskjed om hva greia er. I vår barnehage så de en film om hva vår diagnose var, og så spurte barna masse spørsmål, og så var det liksom greit. Barn lurer jo bare, de vil ha en forklaring, og i den alderen aksepterer de veldig at noen er annerledes. 

Anonymkode: bb912...b95