Vi har ikke sex lenger

[AnonymBruker]

I starten av forholdet vårt, hadde vi et meget godt samliv. Jeg hadde høy sexlyst, og det ble ofte en 5-6 ganger i uka. Jeg tok initiativ like ofte om han. Den høye sexlysten vedvarte også da jeg gikk gravid med vårt første barn, helt opp til den siste måneden før fødsel. Da ble bekkenet for vondt og formen for dårlig til at jeg orket - men lysta var jo forsåvidt der fortsatt. 

Så gikk det nedover. Jeg fikk mindre og mindre lyst. Mye av det bunnet i at min selvtillit forsvant fullstendig etter fødsel, noe i at jeg var sliten og trøtt med en baby 24/7 og noe var bare mangel på lyst. Vi gikk gradvis opp i vekt begge to også, og det hjalp heller ikke på, hverken på selvtilliten min eller lysten på han (og det er jeg litt flau over å si, for jeg er større enn han 🥺). 
I perioder hadde vi allikevel en del sex, og det resulterte i barn nummer to. Under dette svangerskapet, var sexlysta lik null. Jeg hadde mye vondt, var i dårlig form, konstant sliten og igjen, ræva selvtillit. 

Etter fødsel nummer to, har det skjedd en del i livet mitt. En voldtekt jeg anmeldte for snart 11 år siden, blusset opp igjen da de fikk dna-match i saken min, og som følge av det har jeg slitt med en del flashbacks og traumer. Det igjen har ført til at jeg i perioder ikke har klart at noen andre enn barna mine får klemme meg, og intimitet er det absolutt siste jeg har ønsket meg. 
Jeg har også tatt noen grep når det kommer til helsa mi og vekta mi. Har gått ned 10 kilo, lagt om kostholdet og det har gitt resultater. Han gjør motsatt - stygt å si det, men han er nesten som en søppeldunk. Alt av rester spiser han, enten det er middagsrester eller rester etter ungenes lørdagsgodt. Til kveldsmat her en dag, laget han seg to burgere, og han kommer ofte hjem fra jobb på kvelden med en stor kebab eller en hamburgertallerken - til tross at han har spist på jobb. Han går opp i vekt, mens min fortsetter å gå nedover. Det igjen gjør at jeg sliter med å ha lyst på han, i tillegg til mine egne problemer. 

Vi er litt ulike i tillegg. Jeg har ikke noe behov for masse kos, nærhet og jeg er ikke romantisk. Han derimot vil gjerne at vi kan ligge inntil hverandre på kvelden og se tv sammen, holde meg i hånda når vi er ute, kysse flere ganger om dagen, stryke meg på ryggen og klemme. Jeg setter pris på at han ser meg og er oppmerksom på meg, jeg gjør jo det. Men innimellom så føler jeg meg nesten litt kvalt, fordi det blir for mye for meg. Jeg gir tilbake igjen også, selv om jeg ikke har noe behov for de samme tingene som han. Så det er ikke slik at det kun er meg og mine behov her, jeg prøver så godt jeg kan å dekke hans også. Jeg bare synes det er vanskelig, når det faktisk krever mye av meg, psykisk. Han er klar over mine problemer, så han respekter de, og gjør så godt han kan. Vi elsker hverandre, og har det fint sammen - det skorter bare på den intime delen, og jeg ser jo at det plager han. Jeg har gitt så mye av meg selv at jeg en dag mens vi hadde sex fikk et angstanfall. Jeg fikk ikke puste, og det endte med at han i stedet for å få utløp for sine seksuelle behov, måtte støtte og hjelpe meg gjennom anfallet mitt. 

Vi går i parterapi for å løse de intime problemene i forholdet mitt, men for min del så føler jeg ikke det hjelper. Sex og samliv er fortsatt et stort problem. Jeg klarer ikke å se for meg at det blir bedre heller, og det gjør meg trist å se hvor mye det faktisk plager han. Han prøver å skjule det for meg, men jeg ser det jo allikevel… 

Anonymkode: 6636f...1d3

[AnonymBruker]

Det første som slo meg er at mannen lever med en stor sorg, og derfor trøstespiser han. 
Du har har hatt dine egne plager, og det forsterket seg etter andre fødselen.
Du har vært så fokusert på deg og ditt at du ikke har fått med deg hvordan mannen din har opplevd det å bli utstøtt. 
Mannen din er den som har fått betalt den største prisen. 
Jeg tror du har vokst i fra den personen du var i den tiden du traff mannen din. 
Du har blitt en annen og du tenner ikke på mannen din lenger fordi han møter ikke dine behov sånn som du har det nå. 
Derfor så fungerer ikke denne parterapien  fordi du er ikke ærlig med mannen din. 
Kanskje du bør leve aleine med dine barn inntil du har blitt mere stabil med deg sjøl ? 

Anonymkode: 5ac96...cc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det første som slo meg er at mannen lever med en stor sorg, og derfor trøstespiser han. 
Du har har hatt dine egne plager, og det forsterket seg etter andre fødselen.
Du har vært så fokusert på deg og ditt at du ikke har fått med deg hvordan mannen din har opplevd det å bli utstøtt. 
Mannen din er den som har fått betalt den største prisen. 
Jeg tror du har vokst i fra den personen du var i den tiden du traff mannen din. 
Du har blitt en annen og du tenner ikke på mannen din lenger fordi han møter ikke dine behov sånn som du har det nå. 
Derfor så fungerer ikke denne parterapien  fordi du er ikke ærlig med mannen din. 
Kanskje du bør leve aleine med dine barn inntil du har blitt mere stabil med deg sjøl ? 

Anonymkode: 5ac96...cc6

Mannen har betalt den største prisen? Hva er det du snakker om? Skjerp deg, TS har opplevd traumer, ordentlige traumer, ikke bare blitt avvist i parforholdet.

Ellers er jeg enig i at mannen din trolig ikke har det så lett han heller. At dere kunne fått det bedre om du får bearbeidet litt av traumene mer og jobbet sammen om å få forholdet på rett kjøl igjen. 

Menn er ofte praktiske i sin tilnærming av å løse problemer. Se om ikke du kan få han med ut på tur eller treningssenteret fremover. 

Ikke fokuser så veldig på sexlivet, fokuser på å ha det bra sammen ellers i det daglige, da løser sex biten seg av seg lettere etterhvert. Sannsynligvis også problemene dine rundt intimitet, for akkurat nå er du sannsynligvis for overveldet til å jobbe med det. 

Ikke hør på den andre kommentaren om å flytte fra mannen🤦 

Vanskelige ting tar tid å fikse❤️ Jeg vet dere begge to ville ha fikset det med en gang, men det har tatt åresvis for å lage denne knuten, gi dere selv litt tid til å løse opp floken også❤️

Anonymkode: 7b5ff...220

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Mannen har betalt den største prisen? Hva er det du snakker om? Skjerp deg, TS har opplevd traumer, ordentlige traumer, ikke bare blitt avvist i parforholdet.

Ellers er jeg enig i at mannen din trolig ikke har det så lett han heller. At dere kunne fått det bedre om du får bearbeidet litt av traumene mer og jobbet sammen om å få forholdet på rett kjøl igjen. 

Menn er ofte praktiske i sin tilnærming av å løse problemer. Se om ikke du kan få han med ut på tur eller treningssenteret fremover. 

Ikke fokuser så veldig på sexlivet, fokuser på å ha det bra sammen ellers i det daglige, da løser sex biten seg av seg lettere etterhvert. Sannsynligvis også problemene dine rundt intimitet, for akkurat nå er du sannsynligvis for overveldet til å jobbe med det. 

Ikke hør på den andre kommentaren om å flytte fra mannen🤦 

Vanskelige ting tar tid å fikse❤️ Jeg vet dere begge to ville ha fikset det med en gang, men det har tatt åresvis for å lage denne knuten, gi dere selv litt tid til å løse opp floken også❤️

Anonymkode: 7b5ff...220

Det du glemmer her er at mannen tydeligvis ante ingenting om TS sine problemer når de inngikk forholdet. 
Han er ikke den som har påført TS sine skader, men han har levd sammen med TS samtidig som alle symptomer og senskader har kommet frem. 
Jeg ville bare ha frem at det ikke er mannen sin skyld at TS har fått store psykiske og fysiske problem. 
Jeg faktisk lest og innlegget, og der kommer det frem at alt dette har hatt sin pris. 
Mannen har blitt veldig overvektig og TS orker ikke sex med mannen lenger. 
Mannen har betalt en stor pris pga han ikke er ansvarlig for TS sine problem, men han  har prøvd å leve oppe i alt dette. 
TS har ikke greid å få hjelp for sine traumer  før i senere tid, og etter noe sånt så blir livet ikke det samme. 
Forstår du hva jeg mener nå da??? 

Anonymkode: 5ac96...cc6

[AnonymBruker]

Vet du, TS, her tenker jeg at det er håp. Veldig ofte er det ikke det når par slutter å ha sex, men her er det så mye det faktisk kan gjøres noe med, og viktigst av alt, det virker som om dere har omtanke for hverandre. Jeg sier ikke at veien til å få tilbake det gode samlivet er enkel, men jeg tror absolutt det er mulig. 

Det første jeg tenker er at du ikke må ha dårlig samvittighet for at du føler som du gjør. Det er realiteter og ikke noe du selv har valgt. Slik det er nå orker du ikke intimitet. Det er helt i orden. Ikke prøv å tving deg til å føle noe annerledes. Du vil ikke ha sex, da skal du ikke ha sex, så enkelt er det. Dere vil ikke bli et harmonisk par av at du forsøker å tvinge kroppen eller følelsene til å gjøre som du vil. Jeg er overbevist om at angst kan ha en veldig positiv funksjon for mennesker, for den forteller deg at noe er galt og gir deg muligheten til å endre livet til det blir bedre for deg. Du må ta deg selv på alvor. Du er et godt menneske som vil det beste for alle, men skal du klare det må du også passe på deg selv. Går du i terapi alene for å bearbeide traumene?

Det samme gjelder mannen din. Også han må ta følelsene sine på alvor. Han kan ikke spise dem vekk. Nå prøver han å skjule følelsene sine for deg, både han og samlivet lider under det. Han må fortelle hvordan han har det. 

Nå virker det som om det er mye dere er redde for å fortelle hverandre. Da er det ikke rart sexlivet ikke fungerer. Dere må bli åpne og trygge på hverandre igjen.

Snakk sammen. Ta en lang prat om hvordan dere har det, både hver for dere og sammen. 

 

Anonymkode: 0fc86...642

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Det du glemmer her er at mannen tydeligvis ante ingenting om TS sine problemer når de inngikk forholdet. 
Han er ikke den som har påført TS sine skader, men han har levd sammen med TS samtidig som alle symptomer og senskader har kommet frem. 
Jeg ville bare ha frem at det ikke er mannen sin skyld at TS har fått store psykiske og fysiske problem. 
Jeg faktisk lest og innlegget, og der kommer det frem at alt dette har hatt sin pris. 
Mannen har blitt veldig overvektig og TS orker ikke sex med mannen lenger. 
Mannen har betalt en stor pris pga han ikke er ansvarlig for TS sine problem, men han  har prøvd å leve oppe i alt dette. 
TS har ikke greid å få hjelp for sine traumer  før i senere tid, og etter noe sånt så blir livet ikke det samme. 
Forstår du hva jeg mener nå da??? 

Anonymkode: 5ac96...cc6

Jo, han har visst om min fortid og mine traumer siden før vi ble sammen. De var en utfordring også under begge mine graviditeter i forbindelse med diverse gynekologiske undersøkelser og ikke minst fødsel, så han har visst om dem en stund. Du har rett i at jeg ikke har vært så flink til å oppsøke hjelp for traumene mine. Jeg gikk til psykolog i tiden rett etter voldtekten, men jeg klarte aldri helt å sette ord på det jeg slet med og ga nok litt opp, og gravde det da heller ned. Han er ærlig på under terapitimene våre at han ikke var klar over akkurat hvor dypt traumene mine stakk, i og med at de verste traumene ikke dukket opp før nå. Jeg var ikke helt klar over det selv heller, hvor dypt de stakk og jeg har hatt en helt enorm dårlig samvittighet overfor min samboer. Det jeg opplevde er, som du sier, ikke hans feil, men han har dessverre fått smake litt på konsekvensene av det allikevel. Han sier han er lykkelig i forholdet vårt, men han savner samlivet vårt og skulle, i likhet med meg, ønske at det var bedre. 
 

 

Anonymkode: 6636f...1d3