Hvordan var det å vokse opp i fosterhjem?

[AnonymBruker]

Er det noen her som har vært i fosterhjem i oppveksten? Vil du i så fall fortelle litt om hvordan du opplevde det? 

Anonymkode: 2ab1e...309

[AnonymBruker]

Opplevde det fint 😊 var vist veldig vanskelig med tanken på at jeg hadde mye traumer å var mye redd å ikke kunne noe dagligdags. men de andre barna var snille å lot meg bli venn med dems venner , fikk roen i hjemmet , lærte å vaske å gjøre de dagligdagsetingene. Fikk mat å hadde det varmt , føltes trygt å være i fellesrommene å sove om natten 😊 følte meg trygg rett å slett😊 personelig så er det den tryggeste tiden jeg har hatt i mitt liv 😊 husker fortsatt når jeg var syk å de oppdaget at jeg ikke sa i fra ( foreldrene mine sa alltid lege var får dyrt så fikk ikke lov) så de tok meg til legen kjøpte krem til vannkoppene, fikk medesiner mot feber å de lot meg være hjemme å slappe av mens jeg fikk mat og drikke servert å de satte i sammen med meg , tror det var første gang jeg følte meg tatt vare på 😊

Anonymkode: ab3df...099

[AnonymBruker]

Helt jævlig. Følte meg aldri som del av familien. De forsto meg ikke og tolket alt i verste mening. Dette er mange år siden så det var lite kunnskap om traumer. Ble enda mer psykisk nedbrutt av å bo der enn det jeg var da jeg flytta inn - og jeg var virkelig traumatisert. På den annen side så hadde nok sett for seg at jeg var langt mindre traumatisert enn det jeg viste meg å være. En veldig vanlig problemstilling, dessverre.

Anonymkode: f27cf...83b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Helt jævlig. Følte meg aldri som del av familien. De forsto meg ikke og tolket alt i verste mening. Dette er mange år siden så det var lite kunnskap om traumer. Ble enda mer psykisk nedbrutt av å bo der enn det jeg var da jeg flytta inn - og jeg var virkelig traumatisert. På den annen side så hadde nok sett for seg at jeg var langt mindre traumatisert enn det jeg viste meg å være. En veldig vanlig problemstilling, dessverre.

Anonymkode: f27cf...83b

Hvordan kom traumene dine til uttrykk og hva kunne du ønske at fosterforeldrene dine hadde gjort annerledes, slik at du hadde følt deg forstått? 

Anonymkode: 8ef38...e1c

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvordan kom traumene dine til uttrykk og hva kunne du ønske at fosterforeldrene dine hadde gjort annerledes, slik at du hadde følt deg forstått? 

Anonymkode: 8ef38...e1c

Jeg fremsto nok som veldig passiv, men var lammet av frykt. Jeg reagerer til den dag idag veldig sterkt på kririske stemmer. De kjeftet på meg fordi jeg ikke bare ble glad, lykkelig og veltilpasset på 1 2 3. Opplevdes som å få kjeft for å være traumatisert. BæAlt ved meg som var traumeatferd ble tolket i verste mening. I tillegg passet jeg svært dårlig inn i familien. Jeg er nokså kreativt anlagt og bodde hos en sportsidiot-familie. Ingenting til felles.

Anonymkode: f27cf...83b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Helt jævlig. Følte meg aldri som del av familien. De forsto meg ikke og tolket alt i verste mening. Dette er mange år siden så det var lite kunnskap om traumer. Ble enda mer psykisk nedbrutt av å bo der enn det jeg var da jeg flytta inn - og jeg var virkelig traumatisert. På den annen side så hadde nok sett for seg at jeg var langt mindre traumatisert enn det jeg viste meg å være. En veldig vanlig problemstilling, dessverre.

Anonymkode: f27cf...83b

Meg som skrev over de viste heller ikke at jeg hadde traumer å var ikke forberedt. Barnevernet var men fosterfamilien var ikke da det bare var mistanker om det meste tok også derfer veldig lang tid før jeg ble flyttet. Men derimot skjønte fostermor at det var noe får jeg sto stille å smilte vær gang det var høy lyd eller bråe bevegelse. Skrek vist også en periode å hadde en periode jeg gjemte meg. Følte meg heller ikke som familien men følte de brydde seg om meg uansett 😊 fostermor jobbet i helsevesenet så hun skjønte at de bare skulle være rolige når jeg fikk mine «anfall». Ble heldigvis flyttet tidlig. Lærte ikke at jeg hadde traumer før jeg fikk psykolog når jeg var 16. fostermor skjønte hvor syk jeg var å jobbet hardt får å få psykolog fra 2 klasse. Fosterfar ble syk da han slet med psyken å kunne ikke ha meg mere så min biologiske familie fikk meg på prøve hjem å da flyttet de ut av kommunen å da kunne ikke barnevernet gjøre noe pga de ikke hadde lov å gi papirene til ny kommune. Endte opp med å si i fra selv når jeg var 16 å fikk leilighet gjennom barnevernet. Følte meg litt bedratt av foster familien men har tilgitt dem å har enda kontak 😊 men alt i alt tryggeste jeg har hatt det var når jeg bodde hos dem! Synd du fikk det helt motsatt! Hadde jeg fått noen som kjeftet hadde jeg nokk blitt mye sykere … men nå til dags er traumer opplyst å faktisk pålagt å lære å takle på kursene før man får bli foster hjem 😊 (jobber mot å kunne bli foster hjem selv) 

Anonymkode: ab3df...099

[AnonymBruker]

Har du barn fra før som bor hjemme? Jeg har den erfaringen, å være det biologiske barnet.

Det bodde først et barn hos oss som jeg følte sånn med. Gutten var 11 og jeg var 10, gutten var såå tynn og hadde jente klær. Husker jeg syns så synd på han og så glad for å få en bror. Jeg delte lekene mine og brukte mye tid på å prøve å få han til å leke. Han trente på å sykle i skjul for han kunne det ikke ennå. Jeg delte lekene mine så godt jeg kunne, men om han ble sint så ødela han de. 

Så etter noen uker kalte han foreldrene mine for mamma og pappa også. Jeg husker at det føltes rart, invaderende ville jeg kalt det nå. Plutselig følte jeg meg tilsidesatt. Han manglet endel skole så han måtte begynne i klassen min og overtok endel venner av meg. 

Så begynte han smått å mobbe meg for at jeg var dårlig i enkelte fag som han var veldig god til. Etter hvert ble vi skikkelig uvenner, men man skal egentlig ikke plassere barn i samme alder i samme hjem. Så det ble ganske feil på mange måter. 

Da han mistet en forelder så husker jeg at vi satt i mange timer å kikket gjennom hans bunke med bilder. Jeg fikk høre at jeg hjalp han over tapet og sorgen, utenat jeg skjønte det helt selv. Så var det litt hyggelig en periode også gikk det tilbake til litt dårligere stemning. 

Han gjorde mange rare ting og når han ødela mine leker så ble det et vanvittig raseri i meg. Vi fikk mer hjelp i hjemmet, men jeg syns ikke det hjalp så veldig. Etter 4 år flyttet han til et hjem uten andre barn og jeg vet at han fikk det lettere. Vi begge føler at vi ikke fikk det vi trengte i felles hjem, både fra barnevernets side og fra foreldrene våre. 

Blant ting han kunne finne på var å klippe hodet av bamsene mine, det er minnet som sitter hardest. Samt å jage meg rundt på bussholdeplassen. Og hver gang vi gikk hjem fra bussen så mobbet han meg for å være faglig svak. På skolen fortalte han om mine utfordringer så de andre barna ble med på mobbingen. 

Anonymkode: 6fd77...f64

[AnonymBruker]

Jeg var først i et fosterhjem hvor jeg ikke hadde det noe bra. Jeg fikk ikke tid til å sørge meg ferdig over å måtte flytte fra mamma. Det ble mye mas om at jeg måtte ta meg sammen og leke med de andre barna i familien - til tross for at vi likte ulike ting og ikke lekte samme type lek. Jeg måtte også legge meg tidligere enn de andre barna selvom vi var like gamle. Forsterhjemmet hadde lite interesse i min skole og det at jeg trengte nye klær eller skrivesaker. 17.mai ble feirer på barna deres sin skole og med naboer, men min skole og venner ble ikke inkludert i planene.  Jeg fikk også kjeft for å spise for mye, som førte til at jeg var ofte sultne og snek meg opp på natten for å spise ( ble etter kort stund også beskyldt for å ha anoreksi ?!). Alt dette gjorde at jeg opplevde mye urettferdighet og traumer fra denne tiden.. jeg tok det veldig tungt, og ble fratatt mobil og laptop for at jeg ikke skulle snakke med min mor - og det var grusomt.

Etter en kort periode fikk tanten min overta som fosterhjem. Og der hadde jeg det veldig godt, heldigvis! Hun snakket mer med meg om hvordan jeg hadde det og fulgte meg bedre opp ifht mine interesser, skole og interesserte seg i hvem mine venner hva og hva jeg likte. 

Anonymkode: 5914e...f50

[AnonymBruker]

det blir hele tiden forventet at foster-barna liksom skal være så ufattelig takknemlige for at noen "forbarmet seg" over dem. 

0g så skryter dem uhemmet av seg selv til for eksempel naboene deres, eller andre mennesker de kjenner. De var liksom så "flinke" som tok ansvar ovenfor de mindre heldige i samfunnet, og så videre. 

Anonymkode: 4ae0b...b46

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Har du barn fra før som bor hjemme? Jeg har den erfaringen, å være det biologiske barnet.

Det bodde først et barn hos oss som jeg følte sånn med. Gutten var 11 og jeg var 10, gutten var såå tynn og hadde jente klær. Husker jeg syns så synd på han og så glad for å få en bror. Jeg delte lekene mine og brukte mye tid på å prøve å få han til å leke. Han trente på å sykle i skjul for han kunne det ikke ennå. Jeg delte lekene mine så godt jeg kunne, men om han ble sint så ødela han de. 

Så etter noen uker kalte han foreldrene mine for mamma og pappa også. Jeg husker at det føltes rart, invaderende ville jeg kalt det nå. Plutselig følte jeg meg tilsidesatt. Han manglet endel skole så han måtte begynne i klassen min og overtok endel venner av meg. 

Så begynte han smått å mobbe meg for at jeg var dårlig i enkelte fag som han var veldig god til. Etter hvert ble vi skikkelig uvenner, men man skal egentlig ikke plassere barn i samme alder i samme hjem. Så det ble ganske feil på mange måter. 

Da han mistet en forelder så husker jeg at vi satt i mange timer å kikket gjennom hans bunke med bilder. Jeg fikk høre at jeg hjalp han over tapet og sorgen, utenat jeg skjønte det helt selv. Så var det litt hyggelig en periode også gikk det tilbake til litt dårligere stemning. 

Han gjorde mange rare ting og når han ødela mine leker så ble det et vanvittig raseri i meg. Vi fikk mer hjelp i hjemmet, men jeg syns ikke det hjalp så veldig. Etter 4 år flyttet han til et hjem uten andre barn og jeg vet at han fikk det lettere. Vi begge føler at vi ikke fikk det vi trengte i felles hjem, både fra barnevernets side og fra foreldrene våre. 

Blant ting han kunne finne på var å klippe hodet av bamsene mine, det er minnet som sitter hardest. Samt å jage meg rundt på bussholdeplassen. Og hver gang vi gikk hjem fra bussen så mobbet han meg for å være faglig svak. På skolen fortalte han om mine utfordringer så de andre barna ble med på mobbingen. 

Anonymkode: 6fd77...f64

Det her er helt feil. Fosterbarn skal være mye yngre enn biologiske barn.

Anonymkode: f27cf...83b

[AnonymBruker]

Setter stor pris på tilbakemeldingene! 

Anonymkode: 2ab1e...309

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: 2ab1e...309

[AnonymBruker]

Jeg er litt delt i forhold til fosterhjemmet mitt. Er takknemmelig for at de var glade i meg på sin måte,og at det kunne (muligens) gått enda verre med meg uten de. Men de hadde overhode ikke kompetanse til, eller nok info om meg til å hjelpe meg eller takle meg og konsekvensene jeg etterhvert fikk av å ha bodd hos biologiske foreldre de årene jeg gjordet det. 
Kom fra grov omsorgssvikt,fullstendig neglisjering,seksuellt misbruk,samt fysisk og psykisk vold. Når jeg etterhvert ble tryggere i fosterhjemmet etter noen år,begynte jeg naturlig nok å teste litt grenser (sikkert på min egen skadede måte). Da ble jeg "jævelungen", noe de ikke var redd for å slenge/rope ut når de ikke takla meg, ble konstant beskyldt for å lyve, fikk høre daglig og ukentlig at jeg ikke "er som deres barn","hvorfor kan du ikke snakke som/gjøre som x og x" "sånn gjorde aldri x og x når de var på din alder" Altså konstant sammenlignet med de biologiske barna,aldri bra nok eller riktig nok, ble aldri forstått eller hørt på mellom 12-18 årsalderen. Da var jeg bare en jævelunge/drittunge og jeg ødela livene dems. De siste 4 årene jeg bodde der gråt jeg meg i søvn hver kveld.

Har fortsatt sporadisk kontakt med fostermor,fosterfar har jeg ikke hørt et ord fra på 20 år. Heller ingen av de andre i den familien jeg bodde i 12 år har vist noe interesse for kontakt siden jeg ble 18,en og annen gratulerer meg med dagen sporadisk.

De siste årene har jeg fortalt mer om hva som faktisk skjedde i biologisk hjem til fostermor,hun er helt forferda over at barnevernet ikke fortalte henne dette før jeg flytta dit/mens jeg bodde der. Da hadde hun visst litt mer hvorfor jeg "var som jeg var". Er jo til dels enig i det,men likevel usikker om det er "god nok unnskyldning" for hvordan jeg ble behandla. Syns heller ikke BV skal ha noe gullmedalje,for deres hjelp til fosterforeldrene når de spurte om hjelp var: "dette klarer dere såå fint selv"

Prøvde selv også å ha møte med saksbehandler da jeg var ca 14/15, for å fortelle hvordan jeg hadde det. Ble så og si avfeid i døra på møtet, med at de visste problematikken og at fostermor gjorde helt rett i hvordan hun takla det. Ga opp hele greia da.

Anonymkode: e1106...467

[AnonymBruker]

Jeg var 15 år da jeg ble passert i et fosterhjem som viste ganske tydelig etter kort tid at de kun gjorde det for pengene. Jeg hadde det verre der en hjemme hos mine foreldre, for jeg følte meg bare så ekstremt i veien i fosterhjemmet. Fostermoren min brukte MASSE penger på seg selv, shopping og kosmetiske operasjoner, og jeg fikk verken klær eller et nattbord til rommet mitt en gang. Jeg måtte spørre om å få lov å dusje og ta brødmat, og fikk ikke lov til å være med på noe som kostet penger. Jeg satt på rommet mitt hele dagen alene og fosterforeldrene snakket sjeldent med meg annet enn når de skulle be meg om noe. Til slutt opplevde jeg at fosterfaren min kom inn på badet når han visste at jeg dusjet og jeg ble forbanna fordi det var veldig flaut for meg som sto der naken. Vi fortsatte diskusjonen utenfor badet når jeg kom ut, og han dyttet meg i sinne ned trappen til kjelleren. Jeg ble flyttet på dagen da av barnevernet til en møkkainstitusjon der masse ungdom drev med rus og selvskading, det slet ikke jeg med. Heldigvis møtte jeg en flott, litt eldre gutt som jeg ble kjæreste med, med tiden. Vi flyttet sammen og jeg bodde aldri igjennom barnevernet igjen. 

Anonymkode: 2fcd3...e0b

[Silva Pluvialis]

For meg reddet det livet mitt. 

Endret 3. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Det her er helt feil. Fosterbarn skal være mye yngre enn biologiske barn.

Anonymkode: f27cf...83b

Nå ja, men ikke før.

Anonymkode: 6eb84...b25

[Havspeil]

Tvillingsjel skrev (10 timer siden):

For meg reddet det livet mitt. Det er de som er mamma og pappa for meg, og det har vært snakk om adopsjon. Jeg er ikke veldig åpen om dette, da det er veldig sårt for meg å ikke ha vært i mammas mage. Vi har god kontakt, også i voksen alder. Aldri blitt forskjellsbehandlet, og alltid blitt inkludert på lik linje. Fra første stund ble jeg datter, barnebarn, oldebarn, kusine, niese og søster. De hadde en datter fra før, men mamma ble så ufrivillig barnløs, så da fikk de meg. Vi vokste opp som søstre, og fikk etter en tid en lillesøster som kom med IVF. Jeg har god kontakt med hele storfamilien. Alle regner meg som sin. Biologisk familie er ikke i bildet og har vært svært, svært avvisende og fraværende. Samvær ble avsluttet i 6 års alder og det foreligger mistanker om seksuelle overgrep. Jeg hadde en traumatisk barndom mine første leveår, og har slitt med psykisk sykdom hele livet. Det ble satt inn ressurser og henvisning til BUP fra barnehagealder. Dessverre fikk jeg altfor dårlig hjelp av psykiatrien som barn, noe som har preget hele familien. Med gjentatte retraumatiseringer, i tillegg til traumene fra de biologiske, har jeg endt opp svært psykisk syk. Men hadde det ikke vært for mamma og pappa hadde jeg nok ikke vært i live i dag. 

❤🌹❤

[AnonymBruker]

Det er svært trist å høre om de av dere som har klare negative erfaringer, men det er også utrolig hyggelig at det også er positive historier her. Håper det går bra med dere alle i dag, og at ordningen stadig evalueres og eventuelt forbedres der det måtte skrante. 

Anonymkode: 2ab1e...309

[Gjest våroghøst]

AnonymBruker skrev (På 22.6.2022 den 2.14):

Er det noen her som har vært i fosterhjem i oppveksten? Vil du i så fall fortelle litt om hvordan du opplevde det? 

Anonymkode: 2ab1e...309

Dette er totalt subjektivt. 

[AnonymBruker]

Jeg fikk et fosterhjem da jeg var 5. Jeg har alltid blitt behandlet som en av familien. Jeg er voksen, men husker i oppveksten at jeg skulle ønske jeg var deres "ekte" jente. Husker jeg var så redd for at de ikke ville ha meg, men dette var helt ubegrunnet altså. Var nok en frykt. 

Har blitt fulgt opp på alt og fått mye kjærlighet. Husker jeg følte meg heldig. Da sa moren ( fostermoren) min at det var en selvfølge at de skulle være like glad i meg, at alle barn har rett på noen som er glade i dem. 

Anonymkode: bb3b9...2bb