Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Og "blitt sydd puter under armene på"? Det er så mange med denne diagnosen som aldri har blitt sydd puter under armene på. Tvert imot. Det er mye omsorgssvikt, og de har ikke lært grunnleggende verktøy for å håndtere følelser og relasjoner, og det er derfor det kan bli krøll. Jeg sier ikke at helsepersonell skal sy puter de heller, men det er greit å lage en kopp kakao også, og noen lager faktisk den beste og kan få tilbakemelding på det uten at det er manipulerende ment. Ikke tolk alt i verste bordeline-mening. 

Anonymkode: 06bd1...db8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er jeg uenig i. Det er snakk om hjelpeyrker dette, og det er lov å bli sliten. Når man først blir sliten er det viktig å ha evnen til å si fra til kollega og ledelse slik at man ikke blir satt til å gjøre oppgaver som man ikke har overskudd til å gjøre på en tilstrekkelig måte. En miljøterapeut eller behandler er også mennesker. De har følelser, et liv, tanker, reaksjoner, man blir ikke en maskin av å gå inn døren på jobb og sette på seg alarmen. Det er helt normalt og fullstendig naturlig å bli trigget eller ha reaksjoner på det man møter både på jobb og privat. På jobb er man trent i å holde maska, og få utløp for frustrasjon på et senere tidspunkt. 

Det kan også være vanskelig for enkelte pasienter og akseptere at verden ikke kretser rundt de, at det er flere pasienter innlagt, flere og andre behov, andre sine ønsker, at feks miljøterapeut kan ha ansvar for to pasienter osv. 

Verken jeg eller de jeg jobber sammen med har fordommer eller dårlige holdninger mot noen av våre pasienter. Om det er inntrykket ditt må jeg korrigere det. 

Anonymkode: 07a46...63a

Selvsagt blir folk slitne, særlig de som jobber i helsevesenet. Men du presenterer jo det ovenfor her som om det i all hovedsak er på grunn av pasienter med personlighetsforstyrrelse de blir slitne, sammen med masse eksempler om hvordan pasienter med personlighetsforstyrrelser liksom er, men som egentlig bare er en samling av fordommer og stereotypier. 

Som jeg skrev i åpningsinnlegget har jeg ingen problemer med sosiale relasjoner som er forbundet med eupf, verken til mine nærmeste, folk jeg møter på gata eller de jeg møter av helsepersonell. 

Anonymkode: 14f38...371

[AnonymBruker]

Jane Eyre skrev (8 minutter siden):

Uff så leit å høre om behandlingen du får og kanskje ikke får? Jeg synes helsevesenet i for liten grad tar hensyn til de med emosjonell ustabil personlighetssårbarhet, som ikke engstelige/unnvikende/ og eller avhengige trekk, noe som får dem til å fremstå mindre påtrengende som dem med mer alvorlige symptomer gjør. Det er en sjanse for at du har mild type, noe som faktisk er veldig positivt. Får du gå i gruppebehandling? (MBT eller DBT). 
 

Jeg har ikke fått noen fast behandling enda, så vet ikke hvilken det blir. Jeg tror virkelig ikke at gruppebehandling er noe for meg, da jeg har mer enn nok problem med å åpne meg om mine private tanker og følelser for bare en person, å skulle gjøre det for en hel gruppe av ukjente mennesker virker utenkelig. 

Anonymkode: 14f38...371

[Jane Eyre]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har ikke fått noen fast behandling enda, så vet ikke hvilken det blir. Jeg tror virkelig ikke at gruppebehandling er noe for meg, da jeg har mer enn nok problem med å åpne meg om mine private tanker og følelser for bare en person, å skulle gjøre det for en hel gruppe av ukjente mennesker virker utenkelig. 

Anonymkode: 14f38...371

Forstår det godt. For å starte i gruppebehandling tror jeg kravet er at man går i individualbehandling i ca 1 år i forkant av oppstart i gruppe. Gruppe er veldig effektivt fordi det man strever med ofte utspiller seg i relasjoner med de man er i gruppe med. Får du muligheten anbefaler jeg virkelig å gripe den☺️

[AnonymBruker]

Jane Eyre skrev (26 minutter siden):

Forstår det godt. For å starte i gruppebehandling tror jeg kravet er at man går i individualbehandling i ca 1 år i forkant av oppstart i gruppe. Gruppe er veldig effektivt fordi det man strever med ofte utspiller seg i relasjoner med de man er i gruppe med. Får du muligheten anbefaler jeg virkelig å gripe den☺️

Beklager hvis jeg fremstår som litt dum nå, men hva mener du med det? 

Etter ett år med individualbehandling kan det godt være mulig at jeg hadde klart å dele ting i gruppe også. Det eneste problemet her er at jeg er student og ikke vet hvor lenge jeg blir boende her jeg bor nå. Skulle egentlig vært ferdig med masteren nå til sommeren, men måtte utsette da jeg ble syk med det jeg trodde var depresjon og angst, men som visstnok er personlighetsforstyrrelse. Den nye planen er å få levert masteroppgaven til jul, men jeg vet ikke helt hvordan det blir siden det tar lang tid før jeg får behandling, og behandlingen tar jo tydeligvis også veldig lang tid. Jeg har uansett ikke råd til å bo i byen jeg gjør dersom jeg ikke er student (billigere å bo i studentbolig), så alt føles veldig usikkert for fremtiden. 

Anonymkode: 14f38...371

[AnonymBruker]

Ble så langt det jeg skrev, så orker ikke å utdype, så veldig forkortet skrevet;
Har samme diagnose selv, møtt mange med samme og ingen har mangel på hjelp. De som ikke får hjelp er de unge stereotypiske borderline pasientene, og de får ikke hjelp med god grunn. For alt de er er overdramatiske og oppmerksomhetssyke. Det er ikke de som roper høyest som er sykest, og denne lille gruppen eupf-pasientene får ikke hjelp på grunn av adferd og ikke på grunn av diagnoser. 

Om du ikke evner å ta imot hjelp, samarbeide og å gjøre jobben som kreves i terapi. Så sier det seg selv at du ikke vil få tilbud om hjelp. Det krever mye når man har eupf, men det er kun vi som kan gjøre jobben og ingen kan gjøre den for oss. 

Jeg har møtt veldig mange eupf pasienter og kun 2 stk som var klassisk stereotypisk ung borderline pasienter som kopierte folks selvskadingsmetoder for å få oppmerksomhet. Som truet med å ta livet sitt hver gang de ble skrevet ut og som helst vil bo på døgnavdelingen til evig tid. Alle andre har fått mye hjelp, poliklinisk, gruppe og innleggelse, samtidig. Tror så å si alle i løpet av gruppe-perioden var innlagt minst en gang i kriser. Det vi alle hadde til felles var at vi var oppegående, god selvinnsikt og en god dose selvkontroll/impulskontroll. 

Anonymkode: b1617...347

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ble så langt det jeg skrev, så orker ikke å utdype, så veldig forkortet skrevet;
Har samme diagnose selv, møtt mange med samme og ingen har mangel på hjelp. De som ikke får hjelp er de unge stereotypiske borderline pasientene, og de får ikke hjelp med god grunn. For alt de er er overdramatiske og oppmerksomhetssyke. Det er ikke de som roper høyest som er sykest, og denne lille gruppen eupf-pasientene får ikke hjelp på grunn av adferd og ikke på grunn av diagnoser. 

Om du ikke evner å ta imot hjelp, samarbeide og å gjøre jobben som kreves i terapi. Så sier det seg selv at du ikke vil få tilbud om hjelp. Det krever mye når man har eupf, men det er kun vi som kan gjøre jobben og ingen kan gjøre den for oss. 

Jeg har møtt veldig mange eupf pasienter og kun 2 stk som var klassisk stereotypisk ung borderline pasienter som kopierte folks selvskadingsmetoder for å få oppmerksomhet. Som truet med å ta livet sitt hver gang de ble skrevet ut og som helst vil bo på døgnavdelingen til evig tid. Alle andre har fått mye hjelp, poliklinisk, gruppe og innleggelse, samtidig. Tror så å si alle i løpet av gruppe-perioden var innlagt minst en gang i kriser. Det vi alle hadde til felles var at vi var oppegående, god selvinnsikt og en god dose selvkontroll/impulskontroll. 

Anonymkode: b1617...347

Jeg er verken overdramatisk eller oppmerksomhetssyk. Jeg holder det meste inni meg, og mitt største problem med terapi er at jeg sliter veldig med å sette ord på ting eller å vite hva jeg skal si (i tillegg til det å i det hele tatt skulle få en behandler da). Jeg har alle de egenskapene som er uthevet på slutten her, jeg hadde neppe kommet meg gjennom både førstegangstjeneste og 4,5 år på integrert masterstudie uten, i tillegg til å fungere godt sosialt. 

Anonymkode: 14f38...371

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Jeg er verken overdramatisk eller oppmerksomhetssyk. Jeg holder det meste inni meg, og mitt største problem med terapi er at jeg sliter veldig med å sette ord på ting eller å vite hva jeg skal si (i tillegg til det å i det hele tatt skulle få en behandler da). Jeg har alle de egenskapene som er uthevet på slutten her, jeg hadde neppe kommet meg gjennom både førstegangstjeneste og 4,5 år på integrert masterstudie uten, i tillegg til å fungere godt sosialt. 

Anonymkode: 14f38...371

Jeg sier ikke at du er som første versjonen jeg nevner, jeg vet ikke hvordan du er.

Jeg sier de som blir totalt avvist av DPS, er som oftest de som oppfører seg slik som jeg beskrev, og de blir avvist med god grunn. Det er ikke de nødvendigvis de som roper høyest, som lider mest. 
Samtidig så har du en gruppe pasienter til; De som sliter med å åpne seg, nytte seg av terapien og å utrykke hva de sliter med og hva de har behov for. Så klart får du ikke gå til psykolog, om du ikke prater. Terapi er jo å prate. Du blir ikke frisk av å bare møte opp. Så mange mister da behandlingstilbudet, blir "kastet ut", men det er jo med god grunn det også. For du må jo bruke hjelpen du får, nytter ikke å bare møte opp. 
Så da må du ta et valg da, å prate selv når det er svært vanskelig. Og for å være i stand til å klare det, så må man finne en psykolog som passer deg perfekt. Jeg er som uthevet og det tok meg 6 år å finne en behandler som hjalp meg og reddet meg. Det ble ikke automatisk enkelt å åpne meg, men jeg fikk god hjelp og støtte av noen jeg ble relativt raskt trygg på. 

Anonymkode: b1617...347

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg sier ikke at du er som første versjonen jeg nevner, jeg vet ikke hvordan du er.

Jeg sier de som blir totalt avvist av DPS, er som oftest de som oppfører seg slik som jeg beskrev, og de blir avvist med god grunn. Det er ikke de nødvendigvis de som roper høyest, som lider mest. 
Samtidig så har du en gruppe pasienter til; De som sliter med å åpne seg, nytte seg av terapien og å utrykke hva de sliter med og hva de har behov for. Så klart får du ikke gå til psykolog, om du ikke prater. Terapi er jo å prate. Du blir ikke frisk av å bare møte opp. Så mange mister da behandlingstilbudet, blir "kastet ut", men det er jo med god grunn det også. For du må jo bruke hjelpen du får, nytter ikke å bare møte opp. 
Så da må du ta et valg da, å prate selv når det er svært vanskelig. Og for å være i stand til å klare det, så må man finne en psykolog som passer deg perfekt. Jeg er som uthevet og det tok meg 6 år å finne en behandler som hjalp meg og reddet meg. Det ble ikke automatisk enkelt å åpne meg, men jeg fikk god hjelp og støtte av noen jeg ble relativt raskt trygg på. 

Anonymkode: b1617...347

Som sagt har jeg ikke fått noen behandler enda, men det gir jo absolutt mening det du sier. Samtidig så kan jeg ikke fortsette å leve slik som jeg har det nå og da må jeg på en eller annen måte klare å få hjelp. Forhåpentligvis blir det lettere å åpne seg jo mer jeg gjør det, men fy søren så vanskelig det er. Føler ofte at hodet bare blir helt tomt når jeg skal prøve å forklare eller svare på spørsmål, eller at jeg trenger flere uker på å tenke på noe før jeg klarer å si det høyt. 

Anonymkode: 14f38...371

[Jane Eyre]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Beklager hvis jeg fremstår som litt dum nå, men hva mener du med det? 

Etter ett år med individualbehandling kan det godt være mulig at jeg hadde klart å dele ting i gruppe også. Det eneste problemet her er at jeg er student og ikke vet hvor lenge jeg blir boende her jeg bor nå. Skulle egentlig vært ferdig med masteren nå til sommeren, men måtte utsette da jeg ble syk med det jeg trodde var depresjon og angst, men som visstnok er personlighetsforstyrrelse. Den nye planen er å få levert masteroppgaven til jul, men jeg vet ikke helt hvordan det blir siden det tar lang tid før jeg får behandling, og behandlingen tar jo tydeligvis også veldig lang tid. Jeg har uansett ikke råd til å bo i byen jeg gjør dersom jeg ikke er student (billigere å bo i studentbolig), så alt føles veldig usikkert for fremtiden. 

Anonymkode: 14f38...371

Du er absolutt ikke dum. Jeg mener at gruppeterapi er ekstremt effektivt i behandling av personlighetsforstyrrelse, nettopp fordi man er med den samme gruppen i lang tid og utvikler relasjoner med dem som er med. Mild personlighetsforstyrrelse vil oftest bli mer merkbart i tilknytningsrelasjoner - mennesker man har en nær relasjon til, mens andre relasjoner som arbeidskollegaer eller perifere venner/slekt, ikke vil være vanskelig problematisk. Når man strever med moderate og alvorlige symptomer på pf, vil også andre legge merke til vanskene. Det kan jo være en mulighet å be om utredning, fordi den trenger ikke å ta lang tid. Det er behandlingen som tar tid. For enkelte vil det kanskje være mulig å bli overført fra en poliklinikk til en annen en, hvis det ikke er mulig å fortsette der man går.

Hvis du har en blandet pf kan det være ny poliklinikk ønsker en ny utredning. 

[Jane Eyre]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ble så langt det jeg skrev, så orker ikke å utdype, så veldig forkortet skrevet;
Har samme diagnose selv, møtt mange med samme og ingen har mangel på hjelp. De som ikke får hjelp er de unge stereotypiske borderline pasientene, og de får ikke hjelp med god grunn. For alt de er er overdramatiske og oppmerksomhetssyke. Det er ikke de som roper høyest som er sykest, og denne lille gruppen eupf-pasientene får ikke hjelp på grunn av adferd og ikke på grunn av diagnoser. 

Om du ikke evner å ta imot hjelp, samarbeide og å gjøre jobben som kreves i terapi. Så sier det seg selv at du ikke vil få tilbud om hjelp. Det krever mye når man har eupf, men det er kun vi som kan gjøre jobben og ingen kan gjøre den for oss. 

Jeg har møtt veldig mange eupf pasienter og kun 2 stk som var klassisk stereotypisk ung borderline pasienter som kopierte folks selvskadingsmetoder for å få oppmerksomhet. Som truet med å ta livet sitt hver gang de ble skrevet ut og som helst vil bo på døgnavdelingen til evig tid. Alle andre har fått mye hjelp, poliklinisk, gruppe og innleggelse, samtidig. Tror så å si alle i løpet av gruppe-perioden var innlagt minst en gang i kriser. Det vi alle hadde til felles var at vi var oppegående, god selvinnsikt og en god dose selvkontroll/impulskontroll. 

Anonymkode: b1617...347

Kanskje du skal bytte ordet «oppmerksomhet» med ordet «omsorg». For dem med denne type personlighetsproblematikk er den påtrengende atferden er effektiv måte for dem å sikre seg mot å bli forlatt. Å føle seg forlatt vil for mange sidestilles med en dødsangst. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.6.2022 den 14.25):

Det som skal hjelpe i følge forskning er gruppebehandling. Dette fordi det man strever med / diagnosen ofte utspiller seg i relasjoner til andre mennesker. Da skal det være virkningsfullt å være i gruppe. 
 

Ellers er stabilitet i behandlingsallianse en viktig faktor. Man kan få dette gjennom

samtalepartner i kommune, grupper, osv. det er sjeldent at man kan gå til samtaler ; individuelt hos psykolog på dps i flere år. Der blir viktigste oppgaven å utrede .

Anonymkode: 71c1b...3a0

Jeg fikk diagnosen borderline av fastlegen min for mange år siden. Jeg slet med sterk sosial angst, og var i et forhold i mange år med en som var voldelig. Den  gangen kunne visst legen sette diagnosen. Før det gikk jeg hos psykolog, som aldri satte annen diagnose enn angst og generalisert angstlidelse. 

Flere år senere reagerte legen på at jeg hadde barn. (Barnet var aldri vitne til volden). Jeg trodde legen visste det, fordi jeg hadde vært der med barnet det første året, men leger har mange pasienter og kan ikke huske alt. 

Selv tror jeg at jeg har unnvikende /engstelig personlighetsforstyrrelse. Plager aldri andre, lager ikke drama, unntaket er noen få ganger hvis jeg har drukket, men jeg har kutta ut alkohol. Men nå har jeg begynt å mistenke at jeg har ADD. Min nye fastlege vil ikke henvise meg videre, så jeg må finne en måte å leve med det på. 

ADD fordi jeg kan bli handlingslammet, er impulsiv, deprimert av og til av varierende grad og tidsforløp. Men selvsagt, legen vil ikke henvise meg. Jeg må bare finne ut hvordan leve med det uten medisiner. Har prøvd ritalin, da ble jeg rolig og konsentrert. Når jeg var ung forsøkte jeg amfetamin par ganger, ble også rolig av det, men nedturen var hard og ikke noe å anbefale. 

Ritalin kan også gi angst, og jeg vil helst være uten medisinering. Har også lurt på om jeg kan være manisk depressiv, men det tror jeg ikke. En venninne har diagnosen og er hardt rammet, og jeg kjenner meg ikke helt igjen. 

Men kan ADD /ADHD forveksles med borderline? 

 

 

 

Anonymkode: 57414...8ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Men kan ADD /ADHD forveksles med borderline? 

Ja, det kan det. Kan du bytte lege?

Anonymkode: 06bd1...db8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Ja, det kan det. Kan du bytte lege?

Anonymkode: 06bd1...db8

Det vil jeg ikke, men har nummeret til en privat psykiater. 

Anonymkode: 57414...8ed

[Sheik]

Jeg har også blitt møtt med fordommer og "vi kan ikke tilby deg noe hjelp da det ikke finnes hjelp mot borderline". Det er ikke et tilbud som finnes der jeg bor i alle fall (vet det finnes i større byer, men ikke her).

Jeg ble bare kastet ut av psykiatrien da jeg fikk diagnosen og ble ufør.

[AnonymBruker]

Sheik skrev (12 timer siden):

Jeg har også blitt møtt med fordommer og "vi kan ikke tilby deg noe hjelp da det ikke finnes hjelp mot borderline". Det er ikke et tilbud som finnes der jeg bor i alle fall (vet det finnes i større byer, men ikke her).

Jeg ble bare kastet ut av psykiatrien da jeg fikk diagnosen og ble ufør.

Da er spørsmålet: tørr du å si at du er uføretrygded pga borderline? Dette hadde ikke jeg tror jeg. Er redd ville skygget unna da..

Anonymkode: f4448...674

[AnonymBruker]

Jeg skal utredes for adhd (add) og kjenner meg igjen i mange trekk ved borderline. Men ikke nok til at jeg vil få diagnosen tror jeg. Er verken suicidal, ingen selvskading og ikke angst for å bli forlatt. Tvert i mot så trives jeg alene. Men jeg sliter i medmenneskelige relasjoner. Sliter i forhold og har anstrengt forhold til familie og venner.

Jeg skjønner egentlig godt at der ligger mye fordommer rundt både psykisk sykdom generelt og da særlig de mest alvorlige formene for personlighetsforstyrrelser. Pf gjør jo at man blir uspiselig, ja rett og slett giftig for omgivelsene til tider. Jeg har fått vite at ‘jeg suger energien ut av’ et nært familiemedlem. Og familemedlemmer avlyser avtaler med meg og unngår meg. Og jeg innser jo at det må ha med adferden min å gjøre, selv om jeg ifm konflikter syns de er vel så urimelige som meg. Noe kjæresten min også bekrefter. Samtidig bruker han konfliktene jeg har med de rundt meg i mot meg når han og jeg krangler. 

Nå heller det mot samlivsbrudd, og jeg føler meg nokså alene. Men skjønner at det jeg som må jobbe med meg selv. Og igjen. Skulle jeg få en borderline diagnose så holder jeg nok kjeft. For det vil alltid kunne bli brukt mot meg. Og startes en diskusjon eller krangel med noen og det er kjent at jeg har denne diagnosen…har jeg allerede tapt..

Anonymkode: f4448...674

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (På 23.6.2022 den 13.06):

Jeg er heller ikke manipulerende, skader meg aldri eller lager annet styr når jeg er innlagt og jeg er nok blant de mer stille pasientene på sengepost. Men jeg har diagnosen likevel. 

Personer med borderline er ulike de også, men mange tror at alle med den diagnosen har slike trekk. Bare se på hva hun over som jobber i ungdomspsykiatrien. Jeg har aldri hatt en slik adferd hun beskriver som "de med pf" har. 

Men jeg kan absolutt få sammenbrudd på hjemmebane og skade meg selv. Men det skjer kun hjemme og jeg involverer aldri privat nettverk i det og jeg ber aldri om innleggelse i den forbindelse. Da har jo skaden allerede skjedd. Men forebyggende innleggelse får jeg og alle der vet at jeg ikke finner på tull når jeg er innlagt. De har selv sagt når det er skikkelig travelt på avdelingen at det går fort ut over meg som er så rolig, at jeg får lite oppfølging i forhold til de andre. 

Ja, alle med diagnosen er ulike. At jeg i følge psykologen ikke kunne ha borderline fordi jeg ikke var manipulerende og krevende viser jo hvor mye fordommer det er mot mennesker med diagnosen, også blant helsepersonell. Det var ganske absurd å høre henne forklare hvorfor jeg ikke hadde borderline, ikke en eneste gang nevnte hun faktiske diagnostiske kriterier. Jeg møtte ikke de diagnostiske kriteriene heller, men det var ikke det hun ga meg som begrunnelse. Dette var en psykolog på en sengepost, og jeg ble også vurdert av psykologen jeg fikk etterpå som da begrunnet det med at jeg ikke oppfylte de diagnostiske kriteriene. Psykologen på sengeposten var bare opptatt av at jeg ikke hadde "typisk borderline" atferd. 

Anonymkode: ed55b...296

[AnonymBruker]

Det kan bli noe sånt som 256 forskjellige kombinasjoner med diagnosekriteriene for borderline. Det sier litt om hvor totalt forskjellige man kan være til tross for samme diagnose. 

Anonymkode: 06bd1...db8

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Ja, alle med diagnosen er ulike. At jeg i følge psykologen ikke kunne ha borderline fordi jeg ikke var manipulerende og krevende viser jo hvor mye fordommer det er mot mennesker med diagnosen, også blant helsepersonell. Det var ganske absurd å høre henne forklare hvorfor jeg ikke hadde borderline, ikke en eneste gang nevnte hun faktiske diagnostiske kriterier. Jeg møtte ikke de diagnostiske kriteriene heller, men det var ikke det hun ga meg som begrunnelse. Dette var en psykolog på en sengepost, og jeg ble også vurdert av psykologen jeg fikk etterpå som da begrunnet det med at jeg ikke oppfylte de diagnostiske kriteriene. Psykologen på sengeposten var bare opptatt av at jeg ikke hadde "typisk borderline" atferd. 

Anonymkode: ed55b...296

Ja ikke sant. 

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Det kan bli noe sånt som 256 forskjellige kombinasjoner med diagnosekriteriene for borderline. Det sier litt om hvor totalt forskjellige man kan være til tross for samme diagnose. 

Anonymkode: 06bd1...db8

Nettopp.