Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Hvordan får man hjelp når man har fått en slik diagnose? Jeg har ikke fått den helt offisielt da jeg ikke oppfyller alle kriterier (har stabile sosiale relasjoner, er ikke særlig impulsiv ol.), men den står likevel i journalen min (som blandet personlighetsforstyrrelse sammen med engstelig/unnvikende). Jeg har det veldig vondt på innsiden og jeg har vonde tanker. Det står også at jeg er "kronisk suicidal", og dermed er det plutselig veldig liten hjelp å få, fordi jeg på en måte er skyld i alle mine problemer. 

Det er så sinnssykt tungt å ha fått beskjed om den diagnosen, både fordi det da forteller at det er meg det er noe galt med, og ikke en sykdom jeg har. Men det tyngste er likevel alle fordommer som følger med (både i helsevesenet og ellers), samt at alt av planlagt helsehjelp bare forsvinner fordi den ikke lenger anses hensiktsmessig. 

Er det andre med denne diagnosen som har fått hjelp eller som har noen gode råd til hvordan jeg skal takle det, samt alle de tunge følelsene jeg lever med? 

Anonymkode: 14f38...371

[Silva Pluvialis]

Jeg har ikke diagnosen, men jeg har trekk. Jeg synes det er utrolig leit å høre at du møter fordommer og klandrer deg selv. Det er ikke din skyld at du har det vondt og er suicidal. ❤️❤️

[AnonymBruker]

Det er ikke noe galt med noen av oss med borderline og kronisk suicidalitet er ikke selvpåført. Jeg opplever dessverre også at det er lite hjelp å få. Mitt inntrykk er at de kun er interessert i å hjelpe om du snakker om konkret behandling for trekkene (obs: viktig å ikke vise symptomer) alt det andre er ikke hensiktsmessig som du skriver (i deres øyne) selv om du drukner i angst/ptsd/hvasomhelst. I deres øyne er du en vandrende manipulerende personlighetsforstyrrelse.. Du må huske på at det ikke er deg det er noe galt med, men helsepersonell som tillater seg å behandle en pasientgruppe så tragisk dårlig.

Anonymkode: cd1cb...5ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er ikke noe galt med noen av oss med borderline og kronisk suicidalitet er ikke selvpåført. Jeg opplever dessverre også at det er lite hjelp å få. Mitt inntrykk er at de kun er interessert i å hjelpe om du snakker om konkret behandling for trekkene (obs: viktig å ikke vise symptomer) alt det andre er ikke hensiktsmessig som du skriver (i deres øyne) selv om du drukner i angst/ptsd/hvasomhelst. I deres øyne er du en vandrende manipulerende personlighetsforstyrrelse.. Du må huske på at det ikke er deg det er noe galt med, men helsepersonell som tillater seg å behandle en pasientgruppe så tragisk dårlig.

Anonymkode: cd1cb...5ca

Jeg har en i familien som har diagnosen. Hun var ung når hun fikk den, studerte og bodde i Oslo. Hun fikk hjelp, tror også det var gruppeterapi. Vet ikke hvordan det går med henne nå. Jeg tror hun har fått uføretrygd. Hun lener seg mye på familien, har barn, og heldigvis et godt nettverk. Veldig bortskjemt, men det er ikke hennes skyld og har ingenting med diagnosen å gjøre tror jeg. 

Har hørt at er man ung får man lettere hjelp enn om man er godt voksen. 

Anonymkode: 57414...8ed

[AnonymBruker]

Jeg gikk i gruppeterapi en gang i uka, samt en til en. I 2.5 år ca. Mbt eller hva det heter. Jeg ble kvitt diagnosen etter hard jobbing. Scorer dog mer på unnvikende nå, men ikke nok til diagnose.

Livet ble mye roligere og mer stabilt etter terapien, og jeg er veldig glad for at jeg fikk god hjelp.

Anonymkode: e4c71...30f

[Purple_Pixiedust]

Veldig leit med slike fordommer. Jeg har borderline som en av flere diagnoser og jeg får mye hjelp. Men ser jo på forum og slikt at en del får veldig lite. 

[Gjest Kerrs Pink]

Hei ts!

Samme her, pluss en adhd oppå der igjen, de er visst nært beslektet, de to tilstandene, ifølge mine leger. 

Jeg har gått i gruppeterapi pluss individuellterapi hos dps.  Skjematerapi hjalp masse, og har gått på antidepressiva og fått sovetabletter. Gooode sovetabletter, sånne en blir litt fyllesjuk av dagen derpå. Men heller det enn angst på natta! 

Jeg tror at for å få hjelp når en får den diagnosen,må du tørre å be om det og vær spesifikk om hva som er det verste for deg som du trenger hjelp til. Jeg hadde bup, psykolog og faglig leder dps på hjemmebesøk når jeg sleit med suicidale tanker og minsten var nyfødt. Men! Jeg sa at de tankene takler jeg, det er foranledningen til de jeg vil til pers. Så da ble det gruppe da. 

Men du kan ikke tillate deg selv å bli så syk at du ikke tør å be om hjelp. For her i landet skal en pinadø være frisk for å bli syk.. jeg håper min erfaring kan hjelpe noe..? 

[Gjest Kerrs Pink]

Jeg er eldgammal ifølge ungene, bare så det er sagt. Ikke kalv lenger 😆

[AnonymBruker]

Det som skal hjelpe i følge forskning er gruppebehandling. Dette fordi det man strever med / diagnosen ofte utspiller seg i relasjoner til andre mennesker. Da skal det være virkningsfullt å være i gruppe. 
 

Ellers er stabilitet i behandlingsallianse en viktig faktor. Man kan få dette gjennom

samtalepartner i kommune, grupper, osv. det er sjeldent at man kan gå til samtaler ; individuelt hos psykolog på dps i flere år. Der blir viktigste oppgaven å utrede .

Anonymkode: 71c1b...3a0

[Marshall]

Det er sannsynligvis barndomen din og ikke deg det er noe galt med. De fleste som får diagnosen har mestringsstrategier som de laget seg i barndommen for å overleve. Selv om faren er over kjemper du fortsatt. Du trenger hjelp til å få bedre strategier for å håndtere en mer normal hverdag og vanlige sosiale situasjoner.

Dialektisk atferdsterapi går på å finne en mellomting der du kanskje tenker i sort/hvitt.

mentaliseringsbasert terapi handler om å se andre innenfra og seg selv utenfra. Andre har kanskje andre intensjoner med handlingene sine enn du først ser for deg.

Det er viktig at du får hjelp, slik at du kan få det bedre.

[AnonymBruker]

Som flere andre her sier er det ikke vår feil, det skyldes for de aller fleste en omsorgssvikt i oppveksten. Jeg fikk god behandling på dps individuelt og i gruppe. Men opplever at "thats it", det er lite hjelp å få videre.

Jeg kjenner godt til fordommene, og til og med blant personellet i psykiatrien har jeg hørt de "advare" hverandre mot nye innlagte pasienter med "PF". Som tideligere sykepleierstudent har jeg fått et godt innblikk "bak dørene" i helsenorge, og det er mye rottent. Både pgr. personell uten forståelse eller empati, men mest pgr. overarbeida og stressa personell pgr. udugelige politikere. Vi må bare prøve å være sjefer i egne liv.❤️

Anonymkode: 27341...4b0

[AnonymBruker]

Jeg jobber selv i ungdomspsykiatrien, og er glad vi har høg faglighet på min arbeidsplass. Enkelte av personalet er omsorgstrøtte, og det er lov og si hos oss at de ikke orker å stå på den kronisk suicidale i dag som må ha fastvakt og kommer til å ha ørten stranguleringsforsøk i løpet av vakten. Jeg har ikke opplevd nedsettende prat eller kommentarer om pasienter. Det er mer vanlig at den ansatte er sliten og ikke har overskudd til å stå i relasjon til en kronisk suicidal eller PF akkurat den dagen. 
Det er også store forskjeller i hvordan de ulike PF kommer til uttrykk, noen "spiser deg opp", beslaglegger omtrent all din tid, er appellerende i kontakten ("du er så flink, det er kun deg jeg føler jeg kan snakke med" "du lager den beste kakaoen" "jeg føler meg så trygg når du er på jobb" osv), eller at man spiller personal eller medpasienter opp mot hverandre. Pluss hundre andre typer uttrykk. Men det er greit å si man er sliten og ikke har overskudd til den type pasient akkurat den dagen. Jeg er spesielt glad i psykosepasienter, de spiller ikke mind games eller andre utspekulerte greier, og man er mindre mentalt sliten etter en sånn vakt enn med alvorlig PF eller kronisk suicid. 

Når man fyller 18 år er man voksen, og putene som er sydd under mange sine armer forsvinner, og det er forventet at man tar ansvar for eget liv. Svært mange ungdommer vil være barn og leve uten ansvar mange mange mange mange år til. Slik fungerer det ikke. 

Jeg håper du finner behandling som treffer deg og dine behov i nær fremtid, slik du kan oppleve mer indre ro og kan vende blikket både utover og fremover i horisonten. Livet har bra mye kult å by på for de som vil utforske det  

Lykke til! husk du er ikke skyld i tilstanden din, men du er ansvarlig for deg selv og din egen vei videre ❤️ 

Anonymkode: 07a46...63a

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen fjernet, og ble behandlet mye bedre etter det. Ble behandlet dårlig av flere helsepersonell, kalt manipulerende og vanskelig bare fordi jeg hadde diagnosen. Etter en stund møtte jeg en psykolog som fant ut at jeg ikke var manipulerende, så hun fjernet diagnosen. Fordi jeg ikke gjorde hyppige selvmordsforsøk mens jeg var innlagt, ikke krevde veldig mye av de ansatte på posten, ikke var vanskelig og ikke var manipulerende så kunne ikke ha emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Etter det så fikk jeg mye mer hjelp, og ble behandlet mye bedre til tross for at jeg hadde de samme vanskene som før diagnosen ble fjernet. Jeg ble bare hørt og tatt mer seriøst. 

Anonymkode: ed55b...296

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er spesielt glad i psykosepasienter, de spiller ikke mind games eller andre utspekulerte greier, og man er mindre mentalt sliten etter en sånn vakt enn med alvorlig PF eller kronisk suicid. 

Hehe, å jo da, de finnes definitivt de også. Er ikke så svart-hvitt alltid. 

Anonymkode: 06bd1...db8

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg fikk diagnosen fjernet, og ble behandlet mye bedre etter det. Ble behandlet dårlig av flere helsepersonell, kalt manipulerende og vanskelig bare fordi jeg hadde diagnosen. Etter en stund møtte jeg en psykolog som fant ut at jeg ikke var manipulerende, så hun fjernet diagnosen. Fordi jeg ikke gjorde hyppige selvmordsforsøk mens jeg var innlagt, ikke krevde veldig mye av de ansatte på posten, ikke var vanskelig og ikke var manipulerende så kunne ikke ha emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Etter det så fikk jeg mye mer hjelp, og ble behandlet mye bedre til tross for at jeg hadde de samme vanskene som før diagnosen ble fjernet. Jeg ble bare hørt og tatt mer seriøst. 

Anonymkode: ed55b...296

Jeg er heller ikke manipulerende, skader meg aldri eller lager annet styr når jeg er innlagt og jeg er nok blant de mer stille pasientene på sengepost. Men jeg har diagnosen likevel. 

Personer med borderline er ulike de også, men mange tror at alle med den diagnosen har slike trekk. Bare se på hva hun over som jobber i ungdomspsykiatrien. Jeg har aldri hatt en slik adferd hun beskriver som "de med pf" har. 

Men jeg kan absolutt få sammenbrudd på hjemmebane og skade meg selv. Men det skjer kun hjemme og jeg involverer aldri privat nettverk i det og jeg ber aldri om innleggelse i den forbindelse. Da har jo skaden allerede skjedd. Men forebyggende innleggelse får jeg og alle der vet at jeg ikke finner på tull når jeg er innlagt. De har selv sagt når det er skikkelig travelt på avdelingen at det går fort ut over meg som er så rolig, at jeg får lite oppfølging i forhold til de andre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg jobber selv i ungdomspsykiatrien, og er glad vi har høg faglighet på min arbeidsplass. Enkelte av personalet er omsorgstrøtte, og det er lov og si hos oss at de ikke orker å stå på den kronisk suicidale i dag som må ha fastvakt og kommer til å ha ørten stranguleringsforsøk i løpet av vakten. Jeg har ikke opplevd nedsettende prat eller kommentarer om pasienter. Det er mer vanlig at den ansatte er sliten og ikke har overskudd til å stå i relasjon til en kronisk suicidal eller PF akkurat den dagen. 
Det er også store forskjeller i hvordan de ulike PF kommer til uttrykk, noen "spiser deg opp", beslaglegger omtrent all din tid, er appellerende i kontakten ("du er så flink, det er kun deg jeg føler jeg kan snakke med" "du lager den beste kakaoen" "jeg føler meg så trygg når du er på jobb" osv), eller at man spiller personal eller medpasienter opp mot hverandre. Pluss hundre andre typer uttrykk. Men det er greit å si man er sliten og ikke har overskudd til den type pasient akkurat den dagen. Jeg er spesielt glad i psykosepasienter, de spiller ikke mind games eller andre utspekulerte greier, og man er mindre mentalt sliten etter en sånn vakt enn med alvorlig PF eller kronisk suicid. 

Når man fyller 18 år er man voksen, og putene som er sydd under mange sine armer forsvinner, og det er forventet at man tar ansvar for eget liv. Svært mange ungdommer vil være barn og leve uten ansvar mange mange mange mange år til. Slik fungerer det ikke. 

Jeg håper du finner behandling som treffer deg og dine behov i nær fremtid, slik du kan oppleve mer indre ro og kan vende blikket både utover og fremover i horisonten. Livet har bra mye kult å by på for de som vil utforske det  

Lykke til! husk du er ikke skyld i tilstanden din, men du er ansvarlig for deg selv og din egen vei videre ❤️ 

Anonymkode: 07a46...63a

Jeg er ikke sånn som du beskriver i det hele tatt, så du bekrefter jo egentlig bare frykten min om hvordan man blir møtt i helsevesenet og av mange helsepersonell når man er blitt diagnostisert med en personlighetsforstyrrelse. Det er jævlig trist. 

 

Takk for mange utrolig fine kommentarer her, og samtidig leit å høre om alle andre som møter på fordommer, men også veldig fint å høre om de som blir møtt på en god måte. Jeg fryktet litt at det skulle komme mange kommentarer fra "lekfolk" med fordommer og nedsettende kommentarer, men er veldig glad for at det ikke er kommet. 

Jeg håper bare at jeg klarer å bli trygg på behandleren jeg får når jeg en gang får det. Jeg har utrolig vanskelig for å stole skikkelig på folk nok til å klare å dele tankene og følelsene mine, så det sitter veldig langt inne. Samtidig blir jeg jo ikke bedre om jeg bare fortsetter å holde alt det vonde inni meg og late som om alt er fint (noe som gikk bra helt til det ikke gikk bra lenger). 

Anonymkode: 14f38...371

[AnonymBruker]

Kjente ei med denne diagnosen. Hver gang personalet ville sende henne hjem på perm eller utskrivelse, så sa hun at da kom hun til å ta livet sitt. Manipulerende synes du? Vel, det viste seg senere at faren sto klar til å voldta henne hver gang hun kom hjem til leiligheten. Sånn hadde han gjort i 20 år. Sykehuset var hennes eneste trygge sted. 

Anonymkode: 06bd1...db8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg er ikke sånn som du beskriver i det hele tatt, så du bekrefter jo egentlig bare frykten min om hvordan man blir møtt i helsevesenet og av mange helsepersonell når man er blitt diagnostisert med en personlighetsforstyrrelse. Det er jævlig trist. 

 

Takk for mange utrolig fine kommentarer her, og samtidig leit å høre om alle andre som møter på fordommer, men også veldig fint å høre om de som blir møtt på en god måte. Jeg fryktet litt at det skulle komme mange kommentarer fra "lekfolk" med fordommer og nedsettende kommentarer, men er veldig glad for at det ikke er kommet. 

Jeg håper bare at jeg klarer å bli trygg på behandleren jeg får når jeg en gang får det. Jeg har utrolig vanskelig for å stole skikkelig på folk nok til å klare å dele tankene og følelsene mine, så det sitter veldig langt inne. Samtidig blir jeg jo ikke bedre om jeg bare fortsetter å holde alt det vonde inni meg og late som om alt er fint (noe som gikk bra helt til det ikke gikk bra lenger). 

Anonymkode: 14f38...371

Det er jeg uenig i. Det er snakk om hjelpeyrker dette, og det er lov å bli sliten. Når man først blir sliten er det viktig å ha evnen til å si fra til kollega og ledelse slik at man ikke blir satt til å gjøre oppgaver som man ikke har overskudd til å gjøre på en tilstrekkelig måte. En miljøterapeut eller behandler er også mennesker. De har følelser, et liv, tanker, reaksjoner, man blir ikke en maskin av å gå inn døren på jobb og sette på seg alarmen. Det er helt normalt og fullstendig naturlig å bli trigget eller ha reaksjoner på det man møter både på jobb og privat. På jobb er man trent i å holde maska, og få utløp for frustrasjon på et senere tidspunkt. 

Det kan også være vanskelig for enkelte pasienter og akseptere at verden ikke kretser rundt de, at det er flere pasienter innlagt, flere og andre behov, andre sine ønsker, at feks miljøterapeut kan ha ansvar for to pasienter osv. 

Verken jeg eller de jeg jobber sammen med har fordommer eller dårlige holdninger mot noen av våre pasienter. Om det er inntrykket ditt må jeg korrigere det. 

Anonymkode: 07a46...63a

[AnonymBruker]

Jeg var et helt grusomt menneske da jeg hadde diagnosen. Fikk den heldigvis tidlig så mange av de punktene som gjorde at jeg fikk diagnosen har jeg vokst av meg eller de har blitt mye mindre aktive. Så nå kvalifiserer jeg ikke lenger. Var en god dag da den ble fjernet. Møtt mye rare behandlere som tror de er verdensmestere og møter deg allerede klar for at du skal være vanskelig, manipulerende og destruktiv, og da kommer man ikke langt. Jeg hadde en psykepleier som åpnet første samtale med "jeg vet hvordan mennesker som deg er, og meg kan du ikke manipulere" det åpner ikke akkurat for et godt samarbeid.

Det som hjalp meg var gruppeterapi, tid og medisiner. 

Anonymkode: 407f6...99f

[Jane Eyre]

AnonymBruker skrev (På 22.6.2022 den 0.30):

Hvordan får man hjelp når man har fått en slik diagnose? Jeg har ikke fått den helt offisielt da jeg ikke oppfyller alle kriterier (har stabile sosiale relasjoner, er ikke særlig impulsiv ol.), men den står likevel i journalen min (som blandet personlighetsforstyrrelse sammen med engstelig/unnvikende). Jeg har det veldig vondt på innsiden og jeg har vonde tanker. Det står også at jeg er "kronisk suicidal", og dermed er det plutselig veldig liten hjelp å få, fordi jeg på en måte er skyld i alle mine problemer. 

Det er så sinnssykt tungt å ha fått beskjed om den diagnosen, både fordi det da forteller at det er meg det er noe galt med, og ikke en sykdom jeg har. Men det tyngste er likevel alle fordommer som følger med (både i helsevesenet og ellers), samt at alt av planlagt helsehjelp bare forsvinner fordi den ikke lenger anses hensiktsmessig. 

Er det andre med denne diagnosen som har fått hjelp eller som har noen gode råd til hvordan jeg skal takle det, samt alle de tunge følelsene jeg lever med? 

Anonymkode: 14f38...371

Uff så leit å høre om behandlingen du får og kanskje ikke får? Jeg synes helsevesenet i for liten grad tar hensyn til de med emosjonell ustabil personlighetssårbarhet, som har engstelige/unnvikende/ og eller avhengige trekk, noe som får dem til å fremstå mindre påtrengende som dem med mer alvorlige symptomer gjør. Det er en sjanse for at du har mild type, noe som faktisk er veldig positivt. Får du gå i gruppebehandling? (MBT eller DBT). 
 

Endret 24. juni 2022 av Jane Eyre
Feilstaving