Ufrivillig barnløse: Føler du sorg over å ikke få barn naturlig?

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Vil ikke ha barn, så frivillig her.

Anonymkode: bad83...3a3

Men hva er greia med dere som er pukka nødt til å klikke dere inn og skrive fullstendig irrelevante innlegg i tråder som tydeligvis ikke er for dere? 

Anonymkode: 90d6d...4a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men hva er greia med dere som er pukka nødt til å klikke dere inn og skrive fullstendig irrelevante innlegg i tråder som tydeligvis ikke er for dere? 

Anonymkode: 90d6d...4a7

Ikke er for oss? Jeg er på KG, alt her er for oss. Alt kan diskuteres. Dette også. Hva er det med det du ikke forstår?

Anonymkode: bad83...3a3

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Ikke er for oss? Jeg er på KG, alt her er for oss. Alt kan diskuteres. Dette også. Hva er det med det du ikke forstår?

Anonymkode: bad83...3a3

Du diskuterer ikke? 

Anonymkode: 90d6d...4a7

[Nevrosererroser]

 Jeg var veldig ung da jeg fikk beskjeden om at jeg aldri kan få barn så jeg har liksom alltid bare akseptert at sånn er det for meg.

Jeg har også bare data personer som ikke ønsker seg barn så det har aldri vert en del av hvordan jeg har sett for meg fremtiden. Det er vel kanskje en form for å unnvike og fortrenge saken. Jeg trenger på en måte ikke å sørge om jeg ikke lengter. 

Jeg har jo tenkt tanken på barn og lurt på om jeg hadde følt det anneledes om beskjeden for eksempel kom som voksen, eller om jeg kunne fått barn.

Av og til stikker det litt at det aldri kommer noen etterkommer av samboer. Han er en fin fyr og hadde blitt en fantastisk pappa tror jeg.

[AnonymBruker]

Nå er jeg hverken barnløs eller har slitt med å få barn, men ville bare dele noen synspunkter likevel. Det er IKKE meningen å tråkke noen på tærne, men min egen mening som vi i såfall kan være uenige om.

Jeg har venninner med barn via ivf og adopsjon. Jeg har venner som har barn laget på den "normale" måten. Normale i hermetegn, for hva er det som ikke er normalt lengre.

Vi har rundt oss familier med to mødre, to fedre, en mor, en far, noen uten levende foreldre, familier med både mor og far.

Aldri har jeg tenkt at noen er mer eller mindre barn grunnet årsaken de ble til. Selv har jeg barn som ikke ligner meg i det helle tatt pga fars etnisitet. Aldri har jeg følt at de ikke er mine av den grunn.

Mulig dette ble litt utenfor tema. Jeg vil egentlig bare si at jeg håper ingen føler mer eller mindre på det avhengig av metoden barnet ble til. Det er selvfølgelig lov å ha alle slags følelser, men i mine øyne er det litt som å føde. Barnet er likemye født om det er via keisersnitt eller vaginal fødsel. 

Anonymkode: effac...bbc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nå er jeg hverken barnløs eller har slitt med å få barn, men ville bare dele noen synspunkter likevel. Det er IKKE meningen å tråkke noen på tærne, men min egen mening som vi i såfall kan være uenige om.

Jeg har venninner med barn via ivf og adopsjon. Jeg har venner som har barn laget på den "normale" måten. Normale i hermetegn, for hva er det som ikke er normalt lengre.

Vi har rundt oss familier med to mødre, to fedre, en mor, en far, noen uten levende foreldre, familier med både mor og far.

Aldri har jeg tenkt at noen er mer eller mindre barn grunnet årsaken de ble til. Selv har jeg barn som ikke ligner meg i det helle tatt pga fars etnisitet. Aldri har jeg følt at de ikke er mine av den grunn.

Mulig dette ble litt utenfor tema. Jeg vil egentlig bare si at jeg håper ingen føler mer eller mindre på det avhengig av metoden barnet ble til. Det er selvfølgelig lov å ha alle slags følelser, men i mine øyne er det litt som å føde. Barnet er likemye født om det er via keisersnitt eller vaginal fødsel. 

Anonymkode: effac...bbc

Jeg er helt enig,

TS. 

Anonymkode: 1e3b4...2ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.6.2022 den 22.38):

Eller er sorgen der fordi det er en sjans for at du aldri kan få barn i det hele tatt? Spiller det noen rolle fpr deg hvordan barnet blir til ? Føler du sorg over at barnet i magen ble til med ivf? 

Anonymkode: 1e3b4...2ff

Jeg sørget ikke over at det var en stor sjanse for og ikke kunne få barn, tenkte at jeg tok det som det kom, selv om det var et sjokk. Og når jeg var heldig og ble gravid, så syns jeg det er veldig kult at det ble til på en helt annen tid enn når jeg faktisk ble gravid, og at vi har kommet så langt med teknologi og medisin, at det var mulig. I tillegg at babyen har vært fryst. Og dyrket på et laboratorium. At jeg så den bli puttet inni meg, at jeg var der når det skjedde og så på det på en skjerm. At det var utenfor meg i 5 dager. Hadde bare mye positive følelser rundt det og tar meg selv i og smile over det når minnene dukker opp  Det er mye tungt og slit med IVF, men jeg var aller mest fascinert av alt og er fremdeles det! 

Anonymkode: 7cc8a...4a6

[AprilLudgate]

Kom ikke som ønsket i mål med IVF - ble gravid og mistet underveis.

Hadde ett barn som kom naturlig til.

Nei, jeg kjente egentlig ingenting på det. Kanskje fordi jeg kjente til flere gjennom dagbøker her og via andre. 
 

Hadde stor sorg omkring alt det andre, men ikke selve prosessen naturlig VS ivf. 
 

Kan være jeg hadde kjent på det om vi trengte egg/spermdonasjon. 

[AnonymBruker]

Vel... I begynnelsen var jeg veldig lettet for at vi endelig skulle få hjelp. Hadde et veldig urealistisk syn på hele prosessen og tenkte at IVF var en relativt enkel løsning med 100 % suksessrate for vår del. Absolutt naivt, men ingen sorg knyttet til det.  

Selve prosessen var ubeskrivelig tøff og psykisk vond for meg på så mange måter. Min erfaring er at når en ytre belastning overstiger tålegrensen, så blir vanskelige følelser sauset sammen i en stor floke. Jeg har så utrolig mange vonde følelser knyttet til IVF at jeg nå også har vonde følelser knyttet til graviditeten. På en dårlig dag kan jeg føle at jeg ikke fortjener barnet som nå vil komme, at jeg ikke fortjener å være lykkelig, jeg har "jukset" og naturen burde ha ryddet opp, slik den egentlig prøvde på. 

Så ja, nå føler jeg absolutt på en sorg. Jeg hører ikke hjemme i den verdenen med alle de lykkelige gravide.  Skulle ønske jeg tenkte annerledes.   

Anonymkode: da6b1...249

[AnonymBruker]

Føler ikke sorg over att det ikke kan bli naturlig. Derimot en livsknusende sorg over att det ikke ble resultat. 

Og ja, det finnes andre alternativer. Men det gjør meg eitrende forbanna att folk som har fått barn selv uten problem sier att det er bare å adoptere eller ha fosterbarn - problem løst!  Tror ingen som har fått egne barn ville ha frivillig byttet sine barn bort med noen andres barn. 

De som velger fosterbarn eller adopsjon er ikke noe mindre familie - men det er heller ingen selvfølge att den løsningen er riktig for alle. 

Anonymkode: 07bae...e0d

[Neutral90]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Føler ikke sorg over att det ikke kan bli naturlig. Derimot en livsknusende sorg over att det ikke ble resultat. 

Og ja, det finnes andre alternativer. Men det gjør meg eitrende forbanna att folk som har fått barn selv uten problem sier att det er bare å adoptere eller ha fosterbarn - problem løst!  Tror ingen som har fått egne barn ville ha frivillig byttet sine barn bort med noen andres barn. 

De som velger fosterbarn eller adopsjon er ikke noe mindre familie - men det er heller ingen selvfølge att den løsningen er riktig for alle. 

Anonymkode: 07bae...e0d

Amen

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Føler ikke sorg over att det ikke kan bli naturlig. Derimot en livsknusende sorg over att det ikke ble resultat. 

Og ja, det finnes andre alternativer. Men det gjør meg eitrende forbanna att folk som har fått barn selv uten problem sier att det er bare å adoptere eller ha fosterbarn - problem løst!  Tror ingen som har fått egne barn ville ha frivillig byttet sine barn bort med noen andres barn. 

De som velger fosterbarn eller adopsjon er ikke noe mindre familie - men det er heller ingen selvfølge att den løsningen er riktig for alle. 

Anonymkode: 07bae...e0d

Enig, det er ikke løsningen for alle. Jeg har en stor sorg inni meg som jeg ikke får bort. Jeg fikk et barn da, men det ble aldri søsken, og det opplever jeg som ett stikk langt inni hjertet. Grunnen var at jeg ikke fant noen jeg kunne få barn med. Og med lite familie og nettverk, er det ikke bare å gå for donor og bli alenemamma.

Anonymkode: 7a974...984

[AnonymBruker]

Jeg føler ikke noen sorg over at vi måtte ha IVF-behandling. Jeg opplevde ikke den prosessen som utelukkende vanskelig, og ser ikke tilbake på årene med prøving som en vond tid nå i etterkant. Men det er fordi vi fikk barn til slutt. For meg var det ganske spennende å holde på med IVF, interessant og fantastisk at det gikk an. Men jeg var hadde en sviende frykt for at vi ikke skulle lykkes. Jeg ble veldig skuffet og lei meg etter negative forsøk. Og håpefull på en god måte når vi var i gang igjen på neste forsøk. Det var skummelt, vondt, spennende og godt på samme tid å vente og se hvordan det gikk hvert enkelt forsøk, syns jeg. Men jeg ble gravid akkurat da jeg var i ferd med å miste håpet. Jeg vet at jeg hadde opplevd det helt utrolig smertefullt om vi måtte gi opp, til tross for at det finnes andre muligheter enn biologiske barn. Jeg hadde sørget, og trengt tid før jeg var klar for å se på alternativene. 

Folk er veldig ulike her, og det finnes ikke én rett måte å føle på. Jeg tror det er viktig å trå varsomt og forsøke å forstå hverandre selv når en ikke klarer å sette seg inn i følelsene. 

 

Anonymkode: 58bf5...32c

[Flamme]

AnonymBruker skrev (På 15.7.2022 den 15.48):

Vel... I begynnelsen var jeg veldig lettet for at vi endelig skulle få hjelp. Hadde et veldig urealistisk syn på hele prosessen og tenkte at IVF var en relativt enkel løsning med 100 % suksessrate for vår del. Absolutt naivt, men ingen sorg knyttet til det.  

Selve prosessen var ubeskrivelig tøff og psykisk vond for meg på så mange måter. Min erfaring er at når en ytre belastning overstiger tålegrensen, så blir vanskelige følelser sauset sammen i en stor floke. Jeg har så utrolig mange vonde følelser knyttet til IVF at jeg nå også har vonde følelser knyttet til graviditeten. På en dårlig dag kan jeg føle at jeg ikke fortjener barnet som nå vil komme, at jeg ikke fortjener å være lykkelig, jeg har "jukset" og naturen burde ha ryddet opp, slik den egentlig prøvde på. 

Så ja, nå føler jeg absolutt på en sorg. Jeg hører ikke hjemme i den verdenen med alle de lykkelige gravide.  Skulle ønske jeg tenkte annerledes.   

Anonymkode: da6b1...249

Hvis det er noen trøst så er det ikke bare "lykkelige gravide" blandt de / oss som klarer å få barn uten hjelp heller.. 💖 Tankene du sitter med er helt vanlig i en eller annen form. Ønsker deg masse masse lykke til videre i graviditet og spedbarnstid 🤩

Ps: Du trenger ikke være super happy takknemlig hele tiden. Vær den du er, du. 🙂

[AnonymBruker]

Flamme skrev (På 17.7.2022 den 11.38):

Hvis det er noen trøst så er det ikke bare "lykkelige gravide" blandt de / oss som klarer å få barn uten hjelp heller.. 💖 Tankene du sitter med er helt vanlig i en eller annen form. Ønsker deg masse masse lykke til videre i graviditet og spedbarnstid 🤩

Ps: Du trenger ikke være super happy takknemlig hele tiden. Vær den du er, du. 🙂

Ja, det var faktisk en trøst. Tusen takk ❤️

Anonymkode: da6b1...249

[AnonymBruker]

Ja, det er en sorg for meg. Jeg brukte mye tid og krefter på å finne mannen å få barn med, og hadde hele livet gledet meg til vi skulle ha dette hemmelige, felles prosjektet som ingen andre visste om før vi skulle overraske familie og venner. Pga omstendighetene nå har jeg måttet informere nærmeste famile og arbeidsgiver om at vi strever og må få hjelp, og kommer jo aldri til å få overraske dem som jeg hadde drømt om…

Det er også en tung prosess å gå igjennom, med mye medisiner og ubehag for min del som er kvinnen, og det er ekstra surt for meg når når det ikke er hos meg årsaken ligger… Har begynt å føle at jeg ikke vil klare å nyte å gå gravid når det har vært så mye negativt knyttet til å komme dit, men håper og tror at alt er glemt når (hvis) vi til slutt får premien. 

Anonymkode: ef463...c99

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom en rekke mislykkede forsøk. Og aldri reflektert over at det skal være verre "mindre naturlig" enn å få det til selv.

For hva er egentlig unaturlig med at en mann har hatt kusma som barn og blitt steril? Kreft og cellegiftbehandling? Eller en tett eggleder? 

Det er derfor dette, og mye annet, kalles "å hjelpe naturen" litt. Ikke verre enn at vi tar en vaksine for å slippe sykdom, en paracett for å slippe hodepinen, eller insulin om man har diabetes. 

Jeg er heller ikke på noen som helst måte bitter og lei meg for alle pengene vi har brukt, tiden, og alt det medisinske jeg måtte gjennom. Det var lærerikt. Jeg fikk innsikt i et område og en kamp mange par må gjennom, noe som har gjort meg til en mer empatisk person, en god samtalepartner for venninner som sliter med det samme. Jeg har fått kjenne på kroppen hva det vil si å møte en fartsdump i livet, noe man alltid vokser på. Vi fikk prøve ut forholdet vårt i en krisesituasjon, og opplevde hvor sterkt vi stod sammen, hvor mye sterkere vi var når vi var to. Så nei, ingen bitterhet, selv om resultatet var null barn. 

Anonymkode: 6f3e5...30a

[AnonymBruker]

Kjenner null sorg eller vemod over at vi trengte IVF. Sorgen ville nok heller komt om vi ikke hadde fått barn, ikke på grunn av hvordan vi fikk barn.

Anonymkode: 861d7...b89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.7.2022 den 9.55):

Ja, det er en sorg for meg. Jeg brukte mye tid og krefter på å finne mannen å få barn med, og hadde hele livet gledet meg til vi skulle ha dette hemmelige, felles prosjektet som ingen andre visste om før vi skulle overraske familie og venner. Pga omstendighetene nå har jeg måttet informere nærmeste famile og arbeidsgiver om at vi strever og må få hjelp, og kommer jo aldri til å få overraske dem som jeg hadde drømt om…

Det er også en tung prosess å gå igjennom, med mye medisiner og ubehag for min del som er kvinnen, og det er ekstra surt for meg når når det ikke er hos meg årsaken ligger… Har begynt å føle at jeg ikke vil klare å nyte å gå gravid når det har vært så mye negativt knyttet til å komme dit, men håper og tror at alt er glemt når (hvis) vi til slutt får premien. 

Anonymkode: ef463...c99

Jeg kjenner meg så igjen i dette. Jeg hadde sett frem til den naturlige prosessen, men nå er det redusert til en klinisk greie hvor hele familien og arbeidsgiveren er engasjert i. Det er forsovit hyggelig med støtte, men ikke sånn jeg hadde ønsket qt det skulle være. 

Jeg har også mange plager, og håper inderlig at selve graviditeten blir mine plagsom og smertefull enn prøvetiden. 

Så ja, jeg føler faktisk på en sorg og bitterhet, selv om jeg er glad vi har muligheten. 

Anonymkode: e45b4...419

[AnonymBruker]

Ja det er tungt å ikke kunne få barn på den «naturlige» måten. Det å kunne starte prøvingen, testingen, kjenne etter symptomer og generelt hele gleden rundt den prosessen forsvant for min del når du må ha hjelp.

Det er tungt å «spørre om å få et biologisk barn». Jeg skulle ønske det valget var opp til meg og min partner, og at det var noe jeg og min mann kunne få lov til å gjøre uten hjelp og på privaten. Det å måtte planlegge, undersøkelser, sædprøver, blodprøver, medisiner, bivirkninger etc er slitsomt. 

Det hadde hvert urolig godt å slippe alt stresset. Har ett barn. Men vi ønsker oss en til. Og jeg kjenner at det er tungt å måtte få hjelp. Jeg kjenner på en flauhet over å dukke opp på legekontoret. Syns det er flaut å «spørre om lov» til å få flere barn. Så ja det er en sorg. Men jeg har ingen sorg over at barnet har blitt til av IVF men det er prosessen rundt det.

Anonymkode: 66859...4f5