Vi slo opp, men han vil fortsatt hjelpe meg å flytte

[AnonymBruker]

Har akkurat blitt "slutt" med en jeg har datet i ca. et år. Skriver "slutt" siden vi aldri offisielt var sammen, det var min skyld at det var slik. Har aldri vært i et forhold før, selv om jeg er 28, og har nok tilknytningsproblemer av en art. (Sliter nok derfor også litt med det seksuelle). Jeg var ikke forelsket, og opplever heller ikke at han var det. Men vi snakket så godt sammen, samme humor osv., det var så mye godt mellom oss også. Nå kom det opp på slutten at han har følelser for meg, men han sier samtidig at det ikke er slik at han har sommerfugler i magen eller at han er forelsket, så for meg er det ganske uklart hva han egentlig føler eller ikke føler. Antok egentlig at han "settled" for meg siden vi passer godt sammen og han finner meg attraktivt.

Jeg brukte lang tid på å "se" hva jeg følte, hadde et håp om at følelsene ville komme. Og jeg er blitt veldig glad i ham, men kan fremdeles ikke si at jeg er forelsket. Men nå som det var gått nesten ett år og jeg fremdeles ikke var kommet dit at jeg ville kalle oss et par eller f.eks. la han møte familien min, så tenkte både jeg og han at dette ikke fungerer. Selv tenkte jeg at jeg kanskje har godt av å være litt alene og finne ut av meg selv. (Blant annet ved å oppsøke psykolog). 

Men, han vil fremdeles hjelpe meg å flytte! Vi bodde aldri sammen, men mens vi datet har jeg kjøpt leilighet som jeg flytter inn i tidlig i juli. Han sendte meg selv melding om at han (og kompisen) fremdeles vil hjelpe og at han vil holde sitt ord. Jeg sa at dette ikke er et ord han trenger å holde, at det føles feil for meg og at jeg finner ut av det. (Jeg har familie her og venner). Han mente det var kjipt å ikke få se leiligheten etter all leilighetssnakket. Han var med meg på 1-2 visninger (ikke på den jeg endte opp med å kjøpe), vi snakket mye sammen om leiligheter og han bidro positivt med en god del overbevisning når jeg var usikker på å kjøpe eller ikke. Han var god å ha!

Jeg skrev til han at han gjerne kan komme på besøk etter at jeg har flyttet inn, men han stod på sitt og ønsket fremdeles å hjelpe. Så nå er planen at han skal det. Kjente mest på at jeg ikke ønsket det, men føler at han ikke har fått det han fortjente i dette "forholdet" og at det minste jeg kan gjøre er å la ham hjelpe om han virkelig var det. Inntil kort tid siden tenkte jeg derfor gjerne at det var ok at han hjelper til. Vi hadde inntil da litt kontakt hver dag og sendte noen Snapchats til hverandre. Nå har han derimot sagt vi ikke bør dele "dagene" våre med hverandre. Han sier han fremdeles ønsker å ha kontakt og at vi kan ha det om "spesifikke" ting eller om selve flyttingen, men altså ikke om "dagene" våre - på samme måte som vi gjorde da vi datet. Og det skjønner ejg. 

Er ikke dypt nede etter bruddet/vi sluttet å date, men kjenner på det - gråter litt hver dag, føler meg delvis skjelven og kjenner på ensomheten og det å ha mistet en jeg før hadde kontakt med hele tiden. Og jeg vet ikke hvor godt det er for meg heller å ha tilnærmet null kontakt frem til jeg skal flytte, og så at han og kompisen er med meg hele flyttedagen for å hjelpe til.

Så har mer lyst til nå forklare dette for han og si at jeg har ombestemt meg om at han skal hjelpe. Men jeg vet ikke hva som er rett her? Eller hvordan jeg kan formulere meg? Hva hadde dere gjort?
 

Anonymkode: dc3a1...fe5

[maverick22]

Han vil fortsatt skape creds hos deg i fremtiden for eventuell knull. Så enkelt er det! Hahahah. Jeg hadde IKKE giddet å hjulpet eksen min med å flytte etter vi slo opp, glem det

Mann 30.

[AnonymBruker]

Jeg ville latt ham hjelpe meg jeg. Og så ville jeg blitt kjærester med ham.

Hvis det var slik at jeg hadde noe på gang med en fyr, og jeg hadde gått i ett år og vært usikker på om vi passet sammen eller ikke... Så ville jeg tatt steget den dagen han fortalte at han hadde følelser for meg. Regner med du forstår at man ikke har gitt evige løfter om troskap og kjærleik når man blir sammen? 

Du gråter fordi du ikke har ham i livet ditt. Sier ikke det det noe? Herlig land, kjør nå på, da! Man må ikke alltid være grenseløst forelsket for å ha det godt med noen, tvert i mot i mange tilfeller. Noen ganger er det trygge og det gode og det koselige, det som er riktig. Det som kjentes rett var når dere var sammen. Det som kjennes feil, er når dere er fra hverandre.. 

Prøv da, vel? Han vil jo ikke ha den daglige kontakten fordi han da blir minnet på hvor mye han savner deg, det er jo åpenlyst. Han vil hjelpe deg etter å ha blitt holdt på gress ett jævla år (beklager språket), og det er jo ikke fordi han ikke bryr seg, selv om han ikke tør å si rett ut at han er forelsket, siden du ikke klarer å kjenne at du er det. Men du elsker ham, og det er viktigere enn forelskelse 

 

Anonymkode: e98e3...55a

[AnonymBruker]

Han synes synd på deg? Her hadde jeg takket nei til hjelp! Skriv at du har avtalt at venner og familie kommer til å hjelpe, så du har ikke bruk for hans hjelp

Anonymkode: 40f0e...5e8

[AnonymBruker]

Din følelse ts er lik den jeg hadde for 8 år siden. Hadde datert ei jente på nett over tid. Møtt henne en del ganger. Vi snakket sammen mye, og var like i verdier, interesser, bakgrunn og mye annet. Jeg ble ikke forelsket, og var veldig skuffet over det. Følelsene kunne ikke sammenlignes med tidligere forelskelser i det hele tatt. Likevel tok jeg valget om å prøve. Jeg ville prøve å være sammen med henne og hun ville være kjæresten min. På vei kjem kjentes det helt feil... Hva har jeg gjort nå tenkte jeg. Skulle ikke magen og følelsene løpe løpsk av forelskelse og glede? Nei de gjorde ikke det, men jeg ble glad hver gang vi møttes og følelsene kom snikende mer og mer. Ikke som en tenåringsforelskelse, men som en inderlig kjærlighet. Vi giftet oss 2 år etter og lever lykkelig sammen indag

Ikke vent på den hersens forelskelsen. Den kjennes ulik fra gang til gang, og fundamentet man har sammen er mye viktigere enn den rette følelsen. Derfor støtter jeg 55a over her prøv. Det er lov å gjøre feil.! 

Anonymkode: 42289...aff

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg ville latt ham hjelpe meg jeg. Og så ville jeg blitt kjærester med ham.

[...]

 

Anonymkode: e98e3...55a

 

29 minutter siden, AnonymBruker said:

[...]

Ikke vent på den hersens forelskelsen. Den kjennes ulik fra gang til gang, og fundamentet man har sammen er mye viktigere enn den rette følelsen. Derfor støtter jeg 55a over her prøv. Det er lov å gjøre feil.! 

Anonymkode: 42289...aff

Dette er TS, setter stor pris på svarene jeg har fått! Har tenkt på det dere tar opp her. Dette er gjerne litt komplisert for meg siden jeg aldri har vært i et forhold. Men har kjent på "crush" og begynnende forelskelse med andre. Har lurt på om jeg egentlig bør kaste meg i det eller om jeg bare er redd for å være alene. Det vet jeg ikke. Håper en psykolog kan hjelpe meg å rydde litt i hodet. En annen greie her er at jeg nok ønsker barn, han sier han nok ikke ønsker det. 

Anonymkode: dc3a1...fe5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

 

Dette er TS, setter stor pris på svarene jeg har fått! Har tenkt på det dere tar opp her. Dette er gjerne litt komplisert for meg siden jeg aldri har vært i et forhold. Men har kjent på "crush" og begynnende forelskelse med andre. Har lurt på om jeg egentlig bør kaste meg i det eller om jeg bare er redd for å være alene. Det vet jeg ikke. Håper en psykolog kan hjelpe meg å rydde litt i hodet. En annen greie her er at jeg nok ønsker barn, han sier han nok ikke ønsker det. 

Anonymkode: dc3a1...fe5

Husk at dette er et anonymt nettforum og vi som svarer har selvfølgelig ikke all informasjon og må dermed trekke konklusjoner på sviktende grunnlag. Når det gjelder forelskelsesfølelsen så var det forholdet som jeg skrev om over, også mitt første. Jeg visste ikke hvordan det skulle føles og var veldig usikker, men jeg tok sjansen og lyktes. Det du nevner nå etterpå om barn er jo selvfølgelig en kompliserende faktor. 

Anonymkode: 42289...aff

[Diskusjon69]

12 hours ago, AnonymBruker said:

 

Dette er TS, setter stor pris på svarene jeg har fått! Har tenkt på det dere tar opp her. Dette er gjerne litt komplisert for meg siden jeg aldri har vært i et forhold. Men har kjent på "crush" og begynnende forelskelse med andre. Har lurt på om jeg egentlig bør kaste meg i det eller om jeg bare er redd for å være alene. Det vet jeg ikke. Håper en psykolog kan hjelpe meg å rydde litt i hodet. En annen greie her er at jeg nok ønsker barn, han sier han nok ikke ønsker det. 

Anonymkode: dc3a1...fe5

Vet ikke helt hva du forventer ut av kjærligheten, men en crush/foreslske er ikke noe som varer i mange år. Det er noe som kommer i starten som gjør at du vil ha den andre personen. Det er ikke som i hollywood filmer hvor det er storm forelskelse i lang tid.