Føler meg som en taper/mislykket.

[AnonymBruker]

Hei på dere! 
jeg ble skilt for nøyaktig 1 år siden. Er 27 år i år, ingen barn. Han tok først initiativ til skilsmissen, ombestemte seg, men da hadde jeg mistet all lysten/håp/troa. Han ville ikke det samme som meg. Ekteskap og forpliktelser var noe «tull» etter 3 år som ektepar. Det ble plutselig mye frem og tilbake og det endte da i skilsmisse, dessverre. 
 

Det har gått 1 år. Jeg føler meg sykt mislykket i livet. Føler meg som en taper. Jeg har livet på stell (tror jeg). Jeg er sykepleier og er snart ferdig utdannet som intensivsykepleier.  Jeg har bil, leier en flott leilighet, har stor, fin og støttende familie, men de bor på andre siden av landet. Jeg har noen få gode venner, Men jeg er veldig ulykkelig. Ser mørkt på livet til tider. Føler meg ensom. Det å starte livet på nytt som 27 åring, være barnløs. Det tærer på psyken min og jeg føler meg ofte veldig deprimert og nedstemt. Sover litt dårlig gjør jeg også i blant.

Jeg liker ikke det, men akkurat nå er jeg sykemeldt fra jobb i noen uker etter eget ønske. Dette fordi jeg jobber med kritisk syke mennesker (jobber på en intensivavdeling) og må være 100% mentalt og fysisk tilstedet. At jeg er sykemeldt gjør meg enda mer «ulykkelig og mislykket». Jeg har rett og slett havnet i en ond sirkel som jeg ikke klarer å bryte. I tillegg er jeg flau over at jeg bruker lang tid på å sørge.  Det er ikke akkurat tapet av mannen som er verst heller. Jeg vet at jeg ikke fortjente det livet jeg levde i 3 år. Det bare gikk ikke. Vi var så forskjellige, men det er fortsatt vondt, 1 år etterpå. Heldigvis har jeg det ikke sånn hele tiden, men det går litt opp og ned. Det kan gå flere måneder med en og stabil periode, også kan jeg bli litt deprimert igjen. 
 

Har du noen råd til meg? 
Har noen hatt det slikt? Hvordan kom du deg ut av det? 
obs: jeg vet at jeg er litt ung enda osv, men dette er vondt for meg og jeg føler meg fortsatt som en taper som måtte skilles etter 3 år. Føler meg mislykket….😔

 

 

jente 27 år snart.

Anonymkode: 7d2e3...e93

[Mumia]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hei på dere! 
jeg ble skilt for nøyaktig 1 år siden. Er 27 år i år, ingen barn. Han tok først initiativ til skilsmissen, ombestemte seg, men da hadde jeg mistet all lysten/håp/troa. Han ville ikke det samme som meg. Ekteskap og forpliktelser var noe «tull» etter 3 år som ektepar. Det ble plutselig mye frem og tilbake og det endte da i skilsmisse, dessverre. 
 

Det har gått 1 år. Jeg føler meg sykt mislykket i livet. Føler meg som en taper. Jeg har livet på stell (tror jeg). Jeg er sykepleier og er snart ferdig utdannet som intensivsykepleier.  Jeg har bil, leier en flott leilighet, har stor, fin og støttende familie, men de bor på andre siden av landet. Jeg har noen få gode venner, Men jeg er veldig ulykkelig. Ser mørkt på livet til tider. Føler meg ensom. Det å starte livet på nytt som 27 åring, være barnløs. Det tærer på psyken min og jeg føler meg ofte veldig deprimert og nedstemt. Sover litt dårlig gjør jeg også i blant.

Jeg liker ikke det, men akkurat nå er jeg sykemeldt fra jobb i noen uker etter eget ønske. Dette fordi jeg jobber med kritisk syke mennesker (jobber på en intensivavdeling) og må være 100% mentalt og fysisk tilstedet. At jeg er sykemeldt gjør meg enda mer «ulykkelig og mislykket». Jeg har rett og slett havnet i en ond sirkel som jeg ikke klarer å bryte. I tillegg er jeg flau over at jeg bruker lang tid på å sørge.  Det er ikke akkurat tapet av mannen som er verst heller. Jeg vet at jeg ikke fortjente det livet jeg levde i 3 år. Det bare gikk ikke. Vi var så forskjellige, men det er fortsatt vondt, 1 år etterpå. Heldigvis har jeg det ikke sånn hele tiden, men det går litt opp og ned. Det kan gå flere måneder med en og stabil periode, også kan jeg bli litt deprimert igjen. 
 

Har du noen råd til meg? 
Har noen hatt det slikt? Hvordan kom du deg ut av det? 
obs: jeg vet at jeg er litt ung enda osv, men dette er vondt for meg og jeg føler meg fortsatt som en taper som måtte skilles etter 3 år. Føler meg mislykket….😔

 

 

jente 27 år snart.

Anonymkode: 7d2e3...e93

kjære deg, 27 år? Du har ikke startet på livet enda!! Du må tenke: det er ikke meningen at dere 2 skulle være sammen, i bibelen står det faktisk at: din skjebne er lagd før du ble født..   så alt er for ditt beste.....smil og vær glad🥰🥰🥰

[AnonymBruker]

Mumia skrev (10 minutter siden):

kjære deg, 27 år? Du har ikke startet på livet enda!! Du må tenke: det er ikke meningen at dere 2 skulle være sammen, i bibelen står det faktisk at: din skjebne er lagd før du ble født..   så alt er for ditt beste.....smil og vær glad🥰🥰🥰

Jeg elsket han veldig høyt. Jeg vil ikke ha noen andre. Vil nesten ikke gå videre, men jeg kan ikke ha han heller, hvis jeg skal ha et bra og lykkelig liv. Det er bare såååå trist og vanskelig alt sammen😢 

Anonymkode: 7d2e3...e93

[AnonymBruker]

Jeg hadde skikkelig kjærlighetssorg når jeg var 28 og det var helt jævlig. Hadde en stor ”stein” i magen i flere mnd og gikk ned masse. 
Sender deg en klem💜. Du får ta den tid det tar. Det vil bli bedre hvis du vil det. 
Du burde kanskje snakke ut med noen. Snakke, grine, hyle , gjør det som trengs for at du får en avledning fra tankene dine. 
Prøv å utrede litt inni hodet ditt. Det har hjulpet meg i vanskelige situasjoner. 
Jeg lover, det vil bli bedre🙂
 

Anonymkode: 08561...448

[AnonymBruker]

Jeg har venskelig for å ta dette seriøst. Du er en ung kvinne i din beste alder. Du kan få alt du peker på.

Minner meg om milliardærer som ligger våkne om natten bekymret for de høye bensinprisene.

Anonymkode: e3a43...fa0

[Mumia]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jeg elsket han veldig høyt. Jeg vil ikke ha noen andre. Vil nesten ikke gå videre, men jeg kan ikke ha han heller, hvis jeg skal ha et bra og lykkelig liv. Det er bare såååå trist og vanskelig alt sammen😢 

Anonymkode: 7d2e3...e93

Det er i k k e trist om du tror på det jeg skrev...dere er ikke ment for hverandre - din historie er skrevet før du ble født....

Endret 21. juni 2022 av Mumia

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har venskelig for å ta dette seriøst. Du er en ung kvinne i din beste alder. Du kan få alt du peker på.

Minner meg om milliardærer som ligger våkne om natten bekymret for de høye bensinprisene.

Anonymkode: e3a43...fa0

jeg vet at det er mange som har det ufattelig mye vanskeligere enn meg. Mange som sliter med helse, økonomien osv, men det endrer ikke situasjonen min. Får jeg ikke lov å ha dyp kjærlighetssorg? Vær deprimert? Knust?. Ja! Jeg har en jobb å gå til osv. jeg er så takknemlig for det, men dette er ikke bagatell heller😢😢

Anonymkode: 7d2e3...e93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei på dere! 
jeg ble skilt for nøyaktig 1 år siden. Er 27 år i år, ingen barn. Han tok først initiativ til skilsmissen, ombestemte seg, men da hadde jeg mistet all lysten/håp/troa. Han ville ikke det samme som meg. Ekteskap og forpliktelser var noe «tull» etter 3 år som ektepar. Det ble plutselig mye frem og tilbake og det endte da i skilsmisse, dessverre. 
 

Det har gått 1 år. Jeg føler meg sykt mislykket i livet. Føler meg som en taper. Jeg har livet på stell (tror jeg). Jeg er sykepleier og er snart ferdig utdannet som intensivsykepleier.  Jeg har bil, leier en flott leilighet, har stor, fin og støttende familie, men de bor på andre siden av landet. Jeg har noen få gode venner, Men jeg er veldig ulykkelig. Ser mørkt på livet til tider. Føler meg ensom. Det å starte livet på nytt som 27 åring, være barnløs. Det tærer på psyken min og jeg føler meg ofte veldig deprimert og nedstemt. Sover litt dårlig gjør jeg også i blant.

Jeg liker ikke det, men akkurat nå er jeg sykemeldt fra jobb i noen uker etter eget ønske. Dette fordi jeg jobber med kritisk syke mennesker (jobber på en intensivavdeling) og må være 100% mentalt og fysisk tilstedet. At jeg er sykemeldt gjør meg enda mer «ulykkelig og mislykket». Jeg har rett og slett havnet i en ond sirkel som jeg ikke klarer å bryte. I tillegg er jeg flau over at jeg bruker lang tid på å sørge.  Det er ikke akkurat tapet av mannen som er verst heller. Jeg vet at jeg ikke fortjente det livet jeg levde i 3 år. Det bare gikk ikke. Vi var så forskjellige, men det er fortsatt vondt, 1 år etterpå. Heldigvis har jeg det ikke sånn hele tiden, men det går litt opp og ned. Det kan gå flere måneder med en og stabil periode, også kan jeg bli litt deprimert igjen. 
 

Har du noen råd til meg? 
Har noen hatt det slikt? Hvordan kom du deg ut av det? 
obs: jeg vet at jeg er litt ung enda osv, men dette er vondt for meg og jeg føler meg fortsatt som en taper som måtte skilles etter 3 år. Føler meg mislykket….😔

 

 

jente 27 år snart.

Anonymkode: 7d2e3...e93

Jeg føler på det samme, men bare etter 2 samlivsbrudd og 2 kull med barn. Jeg har alltid drømt om å giftw meg å være sammen med pappaen til mine barn. Jeg ble skilt som 29 åring og møtte en ny mann som 35 åring som ikke hadde barn fra før. Jeg følte jeg fikk en ny sjangse og start. Jeg er nylig blitt aleine igjen etter et utrolig tøfft og vondt brudd😏 Det er ikke noe annet å gjøre enn å stable seg på beina å leve videre, men husk du er ung og du har hele livet foran deg❤

Anonymkode: 01698...690

[Miah]

39 minutter siden, AnonymBruker said:

jeg vet at det er mange som har det ufattelig mye vanskeligere enn meg. Mange som sliter med helse, økonomien osv, men det endrer ikke situasjonen min. Får jeg ikke lov å ha dyp kjærlighetssorg? Vær deprimert? Knust?. Ja! Jeg har en jobb å gå til osv. jeg er så takknemlig for det, men dette er ikke bagatell heller😢😢

Anonymkode: 7d2e3...e93

Ikke hør på kommentaren du fikk der. Den følelsen av ensomhet og å kjenne seg mislykket kan vi alle få, uavhengig av hvor vi er i livet eller hvor unge vi er. Det at du måtte skilles etter tre år er det nok først og fremst du som tenker på, og ikke alle andre. Det er ikke uvanlig at forhold ryker, heller ikke om man er gift. Selv har jeg ikke noe mer tro på forhold for de som er gift enn de som ikke er det. De fleste tenker nok slik. Ja, kanskje kjenner noen litt ekstra på det, f.eks. om det var et stort bryllup det gikk med mye penger til, og halve slekten var til stede. Men igjen, man tenker selv mest på det. De fleste som har levd en stund skjønner at det av og til blir slik, uten at det betyr at de involverte er mislykkede.

For å dele litt av min erfaring - etter brudd har jeg ofte kjent meg veldig ensom, fordi jeg da har mistet den personen jeg delte både små og store detaljer om livet mitt med. Spesielt hverdagene. Det å plutselig ikke ha en som man løpende kan oppdatere om eget liv - jobb og venner m.m. - det kjennes tungt. Om man i tillegg bor alene (som voksne gjerne gjør), er det gjerne ingen som får med seg hva man gjør hver dag. Du er også i tillegg sykemeldt, og får da ikke det mentale avbrekket det å være på jobb med kolleger gjerne gir. Jeg skjønner godt at du har det vanskelig og kjipt for tiden!

Det hjelper å snakke sammen. Snakk med vennene dine! Vet de at du er ensom? Har du noen venner som er bedre å snakke med enn andre? Snakk ev. gjerne også med en psykolog, ta noen timer der. Det kan hjelpe godt med å rydde i tankene dine. Et klassisk tips er å prøve å fylle dagene sine med aktiviteter. Gjøre noe nytt. Da jeg gjorde det selv hadde jeg fremdeles den knipende følelsen i magen. Men det var fremdeles bedre enn å sitte hjemme. Dagene gikk fortere.

En god klem til deg!

Endret 21. juni 2022 av Miah

[AnonymBruker]

Miah skrev (20 timer siden):

Ikke hør på kommentaren du fikk der. Den følelsen av ensomhet og å kjenne seg mislykket kan vi alle få, uavhengig av hvor vi er i livet eller hvor unge vi er. Det at du måtte skilles etter tre år er det nok først og fremst du som tenker på, og ikke alle andre. Det er ikke uvanlig at forhold ryker, heller ikke om man er gift. Selv har jeg ikke noe mer tro på forhold for de som er gift enn de som ikke er det. De fleste tenker nok slik. Ja, kanskje kjenner noen litt ekstra på det, f.eks. om det var et stort bryllup det gikk med mye penger til, og halve slekten var til stede. Men igjen, man tenker selv mest på det. De fleste som har levd en stund skjønner at det av og til blir slik, uten at det betyr at de involverte er mislykkede.

For å dele litt av min erfaring - etter brudd har jeg ofte kjent meg veldig ensom, fordi jeg da har mistet den personen jeg delte både små og store detaljer om livet mitt med. Spesielt hverdagene. Det å plutselig ikke ha en som man løpende kan oppdatere om eget liv - jobb og venner m.m. - det kjennes tungt. Om man i tillegg bor alene (som voksne gjerne gjør), er det gjerne ingen som får med seg hva man gjør hver dag. Du er også i tillegg sykemeldt, og får da ikke det mentale avbrekket det å være på jobb med kolleger gjerne gir. Jeg skjønner godt at du har det vanskelig og kjipt for tiden!

Det hjelper å snakke sammen. Snakk med vennene dine! Vet de at du er ensom? Har du noen venner som er bedre å snakke med enn andre? Snakk ev. gjerne også med en psykolog, ta noen timer der. Det kan hjelpe godt med å rydde i tankene dine. Et klassisk tips er å prøve å fylle dagene sine med aktiviteter. Gjøre noe nytt. Da jeg gjorde det selv hadde jeg fremdeles den knipende følelsen i magen. Men det var fremdeles bedre enn å sitte hjemme. Dagene gikk fortere.

En god klem til deg!

Tusen hjertelig takk for gode ord og masse råd! Ja, jeg ser bort fra den kommentaren der, for den var litt urettferdig. Helt riktig! Det å bo alene, være sykemeldt, familien langt unna… alt dette forsterker følelsen av å være mislykket. Jeg hadde oppfølging av psykolog i starten men avsluttet det etter 7 måneder, jeg må kanskje be om en ny henvisning. Jeg har en veldig god venn jeg prater veldig mye med, heldigvis. Hun er en god lytter og en fantastisk venn! Jeg må bli flinkere til å utnytte den ressursen av mennesker som jeg har rundt meg 🤍 Jeg orker veldig ofte ikke å henge med venner, snakke lenge i telefonen, gå turer osv. men skal bli flinkere til det. Tusen takk for at du tok deg så god tid til å svare🤍🥰

Anonymkode: 7d2e3...e93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg føler på det samme, men bare etter 2 samlivsbrudd og 2 kull med barn. Jeg har alltid drømt om å giftw meg å være sammen med pappaen til mine barn. Jeg ble skilt som 29 åring og møtte en ny mann som 35 åring som ikke hadde barn fra før. Jeg følte jeg fikk en ny sjangse og start. Jeg er nylig blitt aleine igjen etter et utrolig tøfft og vondt brudd😏 Det er ikke noe annet å gjøre enn å stable seg på beina å leve videre, men husk du er ung og du har hele livet foran deg❤

Anonymkode: 01698...690

Ååhh! Det er kjiptt!! Jeg skjønner delvis hva du mener, vårt brudd var også ganske stygt egentlig. Åhh! Det er dritt!!😭 men helt ærlig, så skulle jeg ønske at jeg fikk barn fra ekteskapet/forholdet. Nå finner jeg ikke roen. Tenk om jeg aldri finner noen å få barn med? Tenk om jeg aldri får barn?. Tenk om jeg må leve alene resten av livet fordi det bare ikke er meningen at jeg skal få barn og en god ektemann. 47 år og singel, passer meg ikke helt. Jeg er fra en stor familie. Setter enormt mye pris på familie og jeg vil ha egen familie.  Det hadde vært skikkelig trist å ikke få😔. Jeg tenker mye på dette i tillegg til alt annet bruddet førte med seg. 

Anonymkode: 7d2e3...e93