Kjæresten er deprimert og skyver meg unna

[AnonymBruker]

Så.. helt ut av det blå etter jeg  (25år) og kjæresten (31år) hadde vært på ferie sier han til meg at han ikke er tilfreds med seg selv og trenger et par dager på å reflektere over livet. Jeg tror med en gang det er meg og får litt smålig panikk for at alt skal gå i grus. Etter et par dager sier jeg at han må fortelle meg hva greien er fordi det her går ikke, og da bretter han ut om at han har store indre problemer, er deprimert og rusproblemer (drar den langt på fest og ender ofte opp med å ta kokain og div, men han er vel og merke en relativt ordentlig fyr og ikke narkoman, men en som sliter med å stoppe). Det er da en måned siden han forteller om sine problemer og sier at det er best at jeg forlater han da jeg får det bedre uten. I mellomtiden har vi blitt enig om at jeg skal flytte inn da han har et stort hus, men nå igjen, tre uker før jeg flytter inn begynner han med samme greia på nytt. Tidligere i dag etter jeg drar så sier han at han elsker meg og meg og han for alltid, men når han senere har tatt et par øl med en kompis så sender han melding og sier at jeg ikke skal komme til han i morgen da han må være for seg selv og tenke, og sier igjen at det er best at jeg bare forlater han. At det hundre prosent ikke er meg, men han som ikke vil ta meg med i gjørma. Lang tekst og vanskelig å formulere alt uten at det blir for mye😣 men poenget er da: hvordan forholder man seg til en kjæreste som skyver deg vekk hele tiden? Vil liksom vær der for han og det sier jeg også, og jeg tenker forsåvidt ikke gi opp, men det går litt opp og ned på hva en sjøl kan utsette seg for da jeg merker at det blir ekstremt uforutsigbart og det går utover min hverdag.. så har noen andre erfaring med det å bli skyvd bort før? Eller evnt har gjort det selv og vil brette ut om sin opplevelse? Jeg har jo selvfølgelig sterke tanker om at han føler at han ikke fortjener meg, noe som har blitt uttrykket fra hannes side, men han sier ikke så mye om følelsene sine selv om jeg spør litt og føler meg nå så stuck i mine egne tanker og teorier og tenkte å lufte det litt. Hvordan forholder man seg på en rasjonell måte til dette liksom? Helsikken dette ble rotete, men erfaringer, tips, råd, spørsmål og alt annet taes gledelig i mot🤍

Anonymkode: 3d6a5...a2b

[AnonymBruker]

Mitt tips er å avslutte dette nå, før du flytter inn med ham, og ting blir så innviklet at det blir komplisert å komme seg ut av det. 

Problemer som dette er sånn som man kan forsøke å jobbe seg igjennom hvis de oppstår etter årevis sammen og mye investert, men å gå inn i et samboerskap med masse å fikse fra starten av er det komplette idioti, en totalt unødvendig måte å komplisere livet sitt på.

Anonymkode: b3cd1...3dd

[AnonymBruker]

Som du sikkert ikke vil innrømme så vil fremtiden med ham bli usikker og ustabil. Han må lære seg å like seg selv, og behandle seg selv respektfull før han i det hele tatt han noe sjangs på å se deg i forholdet. Får dere barn så må du rett og slett forvente at han vil behandle barnet likedan. 

Vanligvis så tenker jeg at det alltid finnes muligheter og løsninger, men akkurat dette blir bare vondt for deg og fremtidige barn. Styr unna og gi deg selv muligheten til et verdig samliv med en annen partner. 

Han har rett, forlat ham. Gjør du ikke det og når ting går skjeis så vil du alltid bli minnet på det at han sa det til deg, han advarte deg, han bad deg om å gå. Han har derfor allerede fått helgsrdert seg om at fremtidige problemer med ham kan du takke deg selv for. 

Altså, gi deg selv en sjangs! 

Anonymkode: eb192...8e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Som du sikkert ikke vil innrømme så vil fremtiden med ham bli usikker og ustabil. Han må lære seg å like seg selv, og behandle seg selv respektfull før han i det hele tatt han noe sjangs på å se deg i forholdet. Får dere barn så må du rett og slett forvente at han vil behandle barnet likedan. 

Vanligvis så tenker jeg at det alltid finnes muligheter og løsninger, men akkurat dette blir bare vondt for deg og fremtidige barn. Styr unna og gi deg selv muligheten til et verdig samliv med en annen partner. 

Han har rett, forlat ham. Gjør du ikke det og når ting går skjeis så vil du alltid bli minnet på det at han sa det til deg, han advarte deg, han bad deg om å gå. Han har derfor allerede fått helgsrdert seg om at fremtidige problemer med ham kan du takke deg selv for. 

Altså, gi deg selv en sjangs! 

Anonymkode: eb192...8e2

 

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Mitt tips er å avslutte dette nå, før du flytter inn med ham, og ting blir så innviklet at det blir komplisert å komme seg ut av det. 

Problemer som dette er sånn som man kan forsøke å jobbe seg igjennom hvis de oppstår etter årevis sammen og mye investert, men å gå inn i et samboerskap med masse å fikse fra starten av er det komplette idioti, en totalt unødvendig måte å komplisere livet sitt på.

Anonymkode: b3cd1...3dd

Dere mener derfor på at når dine nærmeste sliter mest så skal en forlate de? Hadde det vært meg som hadde vært deprimert og alle gitt opp meg så gjør det vel bare alt verre, men jeg skjønner jo selvfølgelig veldig godt poenget deres. 

Anonymkode: 3d6a5...a2b

[Purple_Pixiedust]

Jeg tenker i hvert fall at han må oppsøke hjelp. Hvis det skal gå i lengden. 

[Gjest ti10]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

 

Dere mener derfor på at når dine nærmeste sliter mest så skal en forlate de? Hadde det vært meg som hadde vært deprimert og alle gitt opp meg så gjør det vel bare alt verre, men jeg skjønner jo selvfølgelig veldig godt poenget deres. 

Anonymkode: 3d6a5...a2b

Han bør i hvert fall være villig til å ta imot hjelp hvis det skal være noe poeng i at du blir. Terapi, psykolog  osv. Du snur ikke dette bare ved å være snill og grei og holde i hånden osv.

[exictence]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

 

Dere mener derfor på at når dine nærmeste sliter mest så skal en forlate de? Hadde det vært meg som hadde vært deprimert og alle gitt opp meg så gjør det vel bare alt verre, men jeg skjønner jo selvfølgelig veldig godt poenget deres. 

Anonymkode: 3d6a5...a2b

Nei, det er ikke det jeg mener at du uansett skal forlate en som har det så vondt. Men når han selv sier du skal det, stadig innimellom. Det vil bli og er for vondt for deg.  Er det egentlig hyggelig sagt av ham? Jeg synes ikke det.

Jeg var sammen med en altfor lenge hvor det var mye opp og ned. Hva skulle jeg egentlig tro var sant om han elsket meg eller ikke. Det var for vondt.

Han kan selvfølgelig si at han vil være alene og at han trenger tid for seg selv. Men ikke stadig vekk skyve deg unna, for så å si at han elsker deg. Det er ikke elskelig å si.

 

[AnonymBruker]

Det er veldig tøft å være i en relasjon der man vekselvis blir elsket og skyvd bort. Det gjør noe med tryggheten og tilliten i relasjonen. Det blir en hekt/avhengighetssituasjon der man aldri faller helt til ro og alltid venter på gode tider.

Det er en fin tanke å støtte sine nærmeste når de har det vanskelige, men som nevnt over trenger han mer enn gode ord og en hand og holde i for å komme ut av sin selvdestruktive spiral. Er han interessert i å ta den jobben? Din jobb er først og fremst å ta på din egen oksygenmaske før du hjelper andre. Om både du og han pusler rundt han og hans følelser, hvem skal så passe på deg?

Du er ung og har mange valgmuligheter, tenk deg godt om før du ugjenkallelig velger akkurat denne veien.

Anonymkode: 7f4f6...390

[nisselue]

40 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Dere mener derfor på at når dine nærmeste sliter mest så skal en forlate de? Hadde det vært meg som hadde vært deprimert og alle gitt opp meg så gjør det vel bare alt verre, men jeg skjønner jo selvfølgelig veldig godt poenget deres. 

Anonymkode: 3d6a5...a2b

Selv ville jeg vel sagt at han høyst trolig har et rusproblem mer enn han er deprimert. Noen blir kranglete i fylla, noen griner for alt, noen blir glade, noen blir supersjekkere, osv.

Når han kan si disse tingene til deg som edru har du en annen sak. Nøyaktig dét kan du også fortelle ham, men gjør det når han er edru og dopfri. Spør ham om det når han er edru. Føler han det på samme måte da så ville jeg vel latt ham få det som han vil. Men det er nå meg da. Føler han det ikke på samme måte da må du rett og slett få ham til å innse at alkoholen ødelegger livet hans ved å gjøre ham deprimert.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

 

Dere mener derfor på at når dine nærmeste sliter mest så skal en forlate de? Hadde det vært meg som hadde vært deprimert og alle gitt opp meg så gjør det vel bare alt verre, men jeg skjønner jo selvfølgelig veldig godt poenget deres. 

Anonymkode: 3d6a5...a2b

Nei. 

Men han forlater deg hver gang han sliter. Fortsetter du forholdet så velger du en fremtid som er fylt av avvisning. 

Av og til bør en la fornuften seire. Du er ung, dere har ikke etablert dere ennå, dere har ikke barn sammen. Det er nå du må bruke vettet. 

Du skrev at han ikke er narkoman, at han bare har problemer med å stoppe. Han er faktisk narkoman, han ruser seg bare ikke hver dag, men det kan fort endre seg. 

Han har ikke respekt for deg og dine følelser, da hadde han ikke "kasta deg på dør" hver gang han sliter. En trenger ikke å være stygg mot andre selv om en sliter. Men det er din, han er stygg mot deg. Det handler om karakter. Og en slik karakterbrist forsvinner ikke sånn helt uten videre. 

Han virker ut til å være en sånn typisk person som skjønner det når han sitter der på sine eldre dager og ser det at han dytta alt fra seg, en sånn som hadde livet og det det bøy på men istedet satt han med huet i flaska. En som ofrer alt, inklusiv deg for å nå et høydepunkt med kokainrus hver fredag og lørdag. 

Anonymkode: eb192...8e2

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Dere mener derfor på at når dine nærmeste sliter mest så skal en forlate de? Hadde det vært meg som hadde vært deprimert og alle gitt opp meg så gjør det vel bare alt verre, men jeg skjønner jo selvfølgelig veldig godt poenget deres. 

Anonymkode: 3d6a5...a2b

For det første er han ikke "dine nærmeste". Dere bor ikke engang sammen. Og for det andre har han allerede slått opp med deg minst to ganger. Når skal du ta et hint?

Anonymkode: b3cd1...3dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

For det første er han ikke "dine nærmeste". Dere bor ikke engang sammen. Og for det andre har han allerede slått opp med deg minst to ganger. Når skal du ta et hint?

Anonymkode: b3cd1...3dd

Så om jeg ikke bor med min bestevenninne eller bestemor så er ikke de mine nærmeste? For det er han så absolutt. Vi tilbringer nesten hver dag i lag og det at vi ikke bor sammen på papiret er fordi jeg har et annet leieforhold jeg er bundet til. Jeg får ikke formulert meg alt i detalj på et par setninger.

Anonymkode: 3d6a5...a2b

[AnonymBruker]

Glemte å nevne at han også har fått henvisning til psykolog, men at det tar så utrolig lang tid. Så det er ikke slik at han ikke er mottakelig for hjelp:)

Anonymkode: 3d6a5...a2b

[nisselue]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Glemte å nevne at han også har fått henvisning til psykolog, men at det tar så utrolig lang tid. Så det er ikke slik at han ikke er mottakelig for hjelp:)

Anonymkode: 3d6a5...a2b

Bare han slipper kutte øllen og dopet, ikke sant?