Er i en vanskelig situasjon. Psykisk nedbrutt.

[AnonymBruker]

I fjor mistet jeg brått et nært familiemedlem som var til stor støtte og betydde så mye for meg. Etter dødsfallet har det vært mye å ordne praktisk som jeg har stått for alene i tillegg til sorgen.

Midt oppi dette var det også jobb som måtte følges opp, i tillegg til å være alene med to barn. Så kom i tillegg alle prisstigningene og naturlig nok bekymring for det økonomiske.

Merket at jeg begynte å komme til et bristepunkt hvor jeg ikke klarte å stå med alt ansvar alene lenger. Valgte derfor å prøve med barnefar igjen som aldri har gitt ordentlig slipp på meg. Det gikk bra den første mnd og han var så grei og hjelpsom, men nå er det i gang med alle problemene som var igjen. Han er ofte nedlatende, blir fort sint og høylydt når jeg tar opp ting som plager meg eller jeg i følge han spør eller tar opp noe på feil måte. Vi begynte å krangle ikveld da jeg ikke finner meg i denne behandlingen lenger. Noe jeg også ga tydelig beskjed om før jeg tok han tilbake.

Jeg kan få beskjed om å holde kjeft, sitte rolig og han tar seg til håret og rister på hodet over hvor dum jeg er når jeg prøver å forklare hva jeg reagerte på fra første stund. Alt blir snudd på hodet og ender opp som min skyld.

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Klarer ikke å være alene for tiden, og barna kommer til å ta det ille opp hvis han blir borte igjen. Vet heller ikke hva jeg vil med dette innlegget, men var godt å få skrevet det ned.

 

Anonymkode: d3bda...dd6

[AnonymBruker]

Dette hørtes veldig vondt ut. Har du noen andre enn samboeren som kan være der for og med deg til du står støtt på føttene igjen? Jeg synes ikke du skal måtte finne deg i å bli behandlet sånn. Jeg skjønner at barna blir lei seg ved brudd, men de kommer ikke til å bli glade, trygge barn av at mamma og pappa krangler heller. Jeg ville også vurdert et par timer hos en psykolog. Håper ting ordner seg ❤️

Anonymkode: c84f8...deb

[AnonymBruker]

Prøv å sortere tankene dine. Positive egenskaper ved han. Og negative. Hvorfor fungerte ikke forholdet? Hvorfor fungerte det, hva var det som gjorde at du gikk tilbake? Skriv på denne listen på data over lengre tid, og ikke bare når du er lei deg og sint.

Det er ingen skam å snu. Du klarer deg alene. Ungene klarer seg også i to hjem. Men tenk godt igjennom dette og sorter følelsene, og ikke ta noe forhastet avgjørelse hverken den ene eller den andre veien. Kan dere ha et samarbeidsforhold en stund? Er det kjærlighet mellom dere? Elsker han deg? Elsker du han? Hvorfor ville han ha deg tilbake?

Anonymkode: befb1...5e5

[Helene]

Du har det tøft. Kjenn på magefølelsen din. Å være alene med 2 barn, du greier det. Tro på deg selv.