Føler jeg lever livet mitt for å please andre

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg ikke kan leve livet mitt som jeg vil, men leve det for familien min, akkurat som de tror de eier meg.  Jeg må begynne i kor for alle ville blitt så glad for det, at jeg ikke vil det selv bryr de seg ikke noe om. Kan ikke dra på ferie til utlandet for da blir de bekymret over meg, men de kan reise hvor de vil. Bør helst kle meg som de vil også, ta høyere utdannelse en jeg har nå, ikke få meg kjæreste eller være venner med folk de ikke liker og mye annet. Jeg gjør ikke det jeg ikke vil, men da skuffer jeg dem veldig. Flere som har det på denne måten? Hvordan takler du det? Jeg er voksen så er ikke så ofte hos dem lenger på grunn av dette.

Anonymkode: 86c34...06e

[AnonymBruker]

Noen?

Anonymkode: 86c34...06e

[AnonymBruker]

Du må begynne å gjøre det du selv vil gjøre og leve for deg selv. Dersom de blir skuffet så får du bare la vær å bry deg. 

Anonymkode: 68183...9fe

[AnonymBruker]

Du MÅ lære deg og øve deg på å si NEI. Eneste måten å forandre dette på er at du må stå opp for deg selv. Du må si dette vil jeg og ingenting av det dere sier kan forandre det. 
 

Bli mer bestemt på hva du vil!!!!!

Anonymkode: 69e96...fe5

[-Missi-]

Uff det hørtes veldig mye ut❤først tenker jeg at jeg kjente meg mye igjen i det. Jeg har lett for å gli inn i " flink pike " rollen og være den jeg tror jeg nå være for at folk skal like meg.

Jeg vil anbefale deg å gå i terapi jeg slik at du får kontakt med deg selv og har en person du kan snakke med disse tingene om slik at du blir sterkere og på sikt kan bli litt og litt mer deg selv og mindre den alle andre vil du skal være ❤

Man blir forferdelig ulykkelig av å passe inn i andres mal for hvem de vil du skal være. Du trenger å styrkes på at den du er, den du egentlig er der inne er god nok❤

Lykke til😊

[AnonymBruker]

Forteller du dem hvem du er venner med, hva tøy du har på, osv? Hvordan er det i praksis mulig for dem å forhindre deg i å reise til utlandet? Reduser kontakten og slutt å fortelle dem alt. 

 

Anonymkode: a029d...38f

[AnonymBruker]

Slutt å fortell dem ting. Hvis du forteller dem ting så har de lov til å ha sin mening. Det betyr ikke at du trenger å endre ditt liv etter hva de mener. Gjør det du vil i ditt liv.

Anonymkode: 78b17...607

[Gjest Wrightandrong]

Det er ditt liv det er snakk om, og da må du nesten få gjøre de tingene du ønsker. Ingen har noen inngående rett til å diktere hva du skal gjøre. Man står selvsagt fritt til å gi råd og synspunkter, men til syvende og sist er det du som må ta en avgjørelse. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.6.2022 den 22.32):

Jeg føler jeg ikke kan leve livet mitt som jeg vil, men leve det for familien min, akkurat som de tror de eier meg.  Jeg må begynne i kor for alle ville blitt så glad for det, at jeg ikke vil det selv bryr de seg ikke noe om. Kan ikke dra på ferie til utlandet for da blir de bekymret over meg, men de kan reise hvor de vil. Bør helst kle meg som de vil også, ta høyere utdannelse en jeg har nå, ikke få meg kjæreste eller være venner med folk de ikke liker og mye annet. Jeg gjør ikke det jeg ikke vil, men da skuffer jeg dem veldig. Flere som har det på denne måten? Hvordan takler du det? Jeg er voksen så er ikke så ofte hos dem lenger på grunn av dette.

Anonymkode: 86c34...06e

Du er nødt til å sette grenser for foreldrene dine, ellers kan du ende opp ulykkelig, utbrent, og uten identitet. Jeg vet det er lett å si. Jeg sliter med det samme. De gir meg skyldfølelse over å være en egoistisk datter hvis jeg gjør som jeg vil. Akkurat som deres følelser er viktigst. Som at du unngår å reise for at de skal slippe å bekymre seg. Hvordan forhold har du til venner/kjæreste? Jeg sliter veldig med de som ikke respekterer mine grenser. Men jeg har aldri truffet folk som blir så fornærmet, sint, og skuffet over meg som det foreldrene mine blir. 

Anonymkode: 5db7a...0f5

[Rosatoast]

Du må stå opp for deg selv, og slutte å fortelle dem ting de kan ha en formening om. Du er ditt egen menneske, og du skal gjøre det som gjør deg lykkelig - hva de mener er faktisk helt uinteressant. Slik du beskriver høres ut som de behandler deg som et lite barn, det må være utrolig slitsomt, men du kan ikke la dem behandle deg som et lite barn. 
 

Kommenterer de hva du har på deg? Så synd, det er hva jeg liker. Kommenterer de vennene dine? Så synd, jeg er glad i dem. Vil de ikke at du skal til utlandet? Så synd, det skal jeg uavhengig hva du mener. Liker dem ikke kjæresten din? Så synd, da ser dere mindre av meg. 
 

Sett grenser å ikke fall for påfunnet deres, har de en negativ formening så stå opp for deg selv. Dette må jo ta slutt, du er voksen og tar dine egne valg. Hadde faren min hatt en formening om samboeren min, jobben min eller huset mitt - vel, da hadde jeg blitt rimelig irritert og sagt akkurat hva jeg mente. Men jeg forstår at det kan være vanskelig når du ikke har blitt oppdratt til å ha den sterke formeningen om deg selv. Jeg er oppdratt til å stå opp for meg selv og å si ifra, høyt og tydelig! 

Endret 22. juni 2022 av Rosatoast

[AnonymBruker]

Rosatoast skrev (5 timer siden):

Du må stå opp for deg selv, og slutte å fortelle dem ting de kan ha en formening om. Du er ditt egen menneske, og du skal gjøre det som gjør deg lykkelig - hva de mener er faktisk helt uinteressant. Slik du beskriver høres ut som de behandler deg som et lite barn, det må være utrolig slitsomt, men du kan ikke la dem behandle deg som et lite barn. 
 

Kommenterer de hva du har på deg? Så synd, det er hva jeg liker. Kommenterer de vennene dine? Så synd, jeg er glad i dem. Vil de ikke at du skal til utlandet? Så synd, det skal jeg uavhengig hva du mener. Liker dem ikke kjæresten din? Så synd, da ser dere mindre av meg. 
 

Sett grenser å ikke fall for påfunnet deres, har de en negativ formening så stå opp for deg selv. Dette må jo ta slutt, du er voksen og tar dine egne valg. Hadde faren min hatt en formening om samboeren min, jobben min eller huset mitt - vel, da hadde jeg blitt rimelig irritert og sagt akkurat hva jeg mente. Men jeg forstår at det kan være vanskelig når du ikke har blitt oppdratt til å ha den sterke formeningen om deg selv. Jeg er oppdratt til å stå opp for meg selv og å si ifra, høyt og tydelig! 

Som du sier er det helt annerledes når du er oppdratt til å stå opp for deg selv. Vi som er oppdratt for å sette egne behov til side er blitt påført skam når vi prøvde å sette grenser. Konsekvenser kan også være avvisning, ignorering eller dramatiske følelsesutbrudd med beskyldninger om at du er vanskelig og hensynsløs. Det er så vondt å oppleve slikt fra sine nærmeste at det lettvinte er å bare akseptere. Men du nevner gode råd på hvordan man bør være tydelig. Det er bare å begynne å øve seg. Og kutte ut dårlig samvittighet.

Anonymkode: 5db7a...0f5

[AnonymBruker]

Hva er bakgrunnen til at de prøver å overstyre deg og ditt liv? 
Har du hatt problemer av noe slag som gjør at de bremser deg på mange felt ? 

Anonymkode: 2c891...ab0