Han tolker meg som stereotypisk kvinne hele tiden

[AnonymBruker]

Altså han antar hva jeg mener fordi det er det stereotypien sier at kvinner mener. At alt jeg sier har en skjult mening og at jeg egentlig mener noe annet enn det jeg sier. Vet ikke om det er tonen min eller hva. Noen ganger virker det som om han tror at jeg tror at han er tankeleser.

Han kan også glemme hva jeg har sagt eller påstå at jeg har sagt noe annet enn jeg sa.

For eksempel så påstod han at jeg har sagt at jeg ønsket meg et stort bryllup med masse gjester og styr. At jeg mente det er brudens dag og at jeg har drømt om den dagen hele livet og at jeg vil ha prinsessekjole og hele pakka.👰‍♀️

Men... det har jeg aldri sagt. Jeg synes sånne anledninger er kjempeubehagelige. Jeg feiret ikke 30-årsdagen min, selv om folk mente at på den runddagen bør man stelle til skikkelig fest. Jeg kan godt bli gift, men akkurat det å gifte seg og holde bryllup, det kan vi godt bare spole over.

Det sårer meg litt at han ikke kjenner meg. Det føles rart å bli tillagt meninger jeg ikke har. For all del, har sikkert en del stereotypiske trekk og meninger også. 

Anonymkode: a8e9a...a28

[AnonymBruker]

Han blander deg med hva en annen har sagt, en ex eller noe,og er for flau til å innrømme det.

Utover det er det kanskje en del mansplaining ute og går hos ham?

Antar han at han kan ting bedre enn deg også, kun i kraft av å være mann?

Anonymkode: bc7c1...991

[AnonymBruker]

Gud så irriterende.... Og trist. Jeg hadde blitt både trist, irritert og frustrert. Å bli ilagt meninger en ikke har er utrolig frustrerende. 

Kanskje du nå begynne å le av han? Skikkelig sånn, HAHAHa....ja du kan spøke du 😉

Og så fortsette med ditt .

Evt, om det ikke funker så vurdere å bare gå.

Anonymkode: 19eae...79f

[AnonymBruker]

Det der er det mest irriterende jeg vet, når menn bare antar - gjerne også nedlatende - at jeg liker noe eller er vel sånn og slik fordi jeg er kvinne. Enda mer irriterende når de ikke tror på deg når du sier nei.

Skjer meg heldigvis ganske sjelden, jeg henger ikke så mye med idioter... Jeg mener det henger tett sammen med dumhet, eller iallfall uerfarenhet. Hadde blitt skuffet om kjæresten var sånn, skjønner at du blir lei. 

Rart dere har blitt kjærester uten at du har fått med deg dette før, da..?

Har du sagt noe til han? 

Anonymkode: acad4...e40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Han blander deg med hva en annen har sagt, en ex eller noe,og er for flau til å innrømme det.

Utover det er det kanskje en del mansplaining ute og går hos ham?

Antar han at han kan ting bedre enn deg også, kun i kraft av å være mann?

Anonymkode: bc7c1...991

Kanskje, men vi har vært sammen noen år så det begynner jo å bli en stund siden. Han har egentlig ikke hatt så mange seriøse kjærester heller.

Det er ikke så mye mansplaining heller, egentlig. Jeg pleier å si ifra hvis det skjer og da sier han typ, "åja stemmer det, du vokste opp med det/har studert/har lest om/har X hobby så du vet jo hvordan det fungerer". Jeg har også høyere utdanning enn han har så han vet jo at jeg kan mye, også ting han ikke kan. Men ja, en del ting har han jo bedre peiling på. 

Anonymkode: a8e9a...a28

[AnonymBruker]

Han er avtal og har i grunnen et litt dårlig kvinnesyn. Jeg sier LITT, for han er jo tydeligvis ikke helt håpløs - men når mannfolket har bestemt seg for at alle damer er like, så er det sjåvinistisk. For all del, det trenger ikke være krise men det er jo tydelig irriterende. Jeg er ingen fan av å gi igjen med samme mynt, men kanskje det funker her hvis du later som at "alle menn" er slik og sånn, før du påpeker at det er slik han oppleves? 

Anonymkode: 1e573...953

[lillevill]

Er ikke det der sånn gaslighting?

[Syngemann]

Life is too demanding without understanding

 

 

[DrueSmoothie]

Sånt forhold har jeg vært i også, man blir sett for, og tolket til, ett menneske med meninger man faktisk ikke har. Og uansett hva jeg sa, så endret han virkelig ikke oppfatning. Han jeg var sammen med var en stille type, ikke glad i, el flink til å snakke om følelser, ting som angikk forholdet eller vår relasjon, og var heller en tenker. Han tenkte seg igjennom ulike problemstillinger, uten å i det heletatt spørre hva jeg mente om saken. Så jeg følte han aldri så meg for den jeg faktisk var! Og når han først sa noe, så ble det bare helt feil, for da hadde det toppet seg helt for han, i hans hode

Bla hadde han ett utbrudd en gang som begynte med at dette forholdet kom ikke til å fungere, for jeg hadde ikke lyst på barn... Det hadde han... Jeg kunne så absolutt tenkt meg barn, men han hadde aldri spurt meg om det, og vi hadde bar vært sammen ett års tid.... Men sånn var det bare, og det stod han ved uansett hva jeg sa

En annen gang mente han at jeg kanskje trente litt lite, og skjønte ikke hvorfor det... Aner ikke hvorfor det irriterte han. Sannheten var derimot at jeg ofte gikk til og fra stallen, ca 2 km hjemmefra, jeg var ofte ute og både gikk og jogget med hesten min (for å spare tid om jeg ikke rakk både å ri og å trene) og trente sånn sett fast 2-3 dager i uken, og jeg var også ute på egne turer, når han ikke var hjemme (Han jobbet offshore og også lange dager når han var på land som selvstendig næringsdrivende). Han spurte aldri hva jeg tok meg til, og viste heller ingen interresse for det... Men jo, jeg trente for lite.. ferdig snakket. Dog ble det vel stille med den biten etter at vi like før forholdet tok slutt var på skitur sammen på begynnelsen av vinteren det året, og jeg var i langt bedre form enn han med både lavere puls og var langt mindre sliten  Akkurat det føltes litt godt barnslig som jeg er 😛 

Han hadde også noen runder med at han ikke likte at jeg ville kjøpe meg inn i huset hans så tidlig i forholdet (han vegret seg Big Time for å slippe meg inn i noe som helst økonomisk)... Og dette hadde vi et par store krangler om... Jeg eide eget hus, som ble leid ut, ettersom vi valgte å bo i hans hus, etter hans ønske. Jeg kom langt bedre ut av det økonomisk med mitt eget hus enn hans da mitt lå langt mer sentralt til, i ett område med da langt høyere prisstigning. Pluss at her hadde jeg leieinntekter som overgikk utgifter (lavt boliglån), selv etter skatt, ergo var det grei fortjeneste her. Uansett hva jeg sa så mente han bastant at det var min intensjon. Nok en gang en konflikt uten rot i virkeligheten.

Og sånn var det gang på gang med ulike ting, både med meg og andre mennesker / venner rundt han. Han visste alltid hva man mente om ting, og hva man hadde lyst til og ikke... Men uten å noen gang ha snakket med vedkommende om det

Jeg endte med å  gå fra det forholdet, for jeg ble drit lei av å aldri ble sett for den jeg var og stadig havne i konflikter for ting som egentlig ikke hørte virkeligheten til, bare fordi han hadde grublet seg frem til det. Og jeg følte at han hele tiden tenkte seg til en annen person enn den jeg faktisk var. Jeg har aldri angret på at jeg gikk derfra!