Forventes det at man elsker bonusbarn like høyt som egne barn?

[AnonymBruker]

Jeg ble bonusmamma til et barn på 6 år for noen år siden. Vi har hatt et godt forhold hele veien, og jeg er så klart glad i barnet, men å si at jeg elsker det, er å dra den litt langt.  Jeg har jo gått glipp av 1/3 av barndommen til dette barnet, og fikk ikke være med de første årene i livet, som også er viktigste i forhold til tilknytning. 

Har lest en del her inne om at det nesten forventes at man er mer glad i bonusbarnet enn egne barn. Stemmer dette? Forventer du som biologisk mor dette? Forventes det generelt i samfunnet?

Jeg har nettopp blitt mor selv for første gang, og det er jo en helt annen type kjærlighet. Kan ikke sammenlignes med følelsene jeg har for bonusbarnet, og det er jo helt naturlig tenker jeg, men så leser jeg jo om alle forventingene som er til bonusforeldre..

Hva slags tanker og erfaringer har folk rundt dette?

Anonymkode: 10880...4dd

[AnonymBruker]

Nei, det kan ikke sammenlignes og det kan ikke forventes heller. Da er man så langt inne i politisk korrekt lala land at man ikke er realistisk lengre. 

Men man er glad i bonusbarn, behandler de likt og rettferdig, gir de all den kjærligheten man har, men det er ikke det samme nei. 

Anonymkode: ab651...ea6

[AnonymBruker]

Jeg er kjempeglad i bonusbarna mine. Men selvsagt mye mer glad i mine egne. Har vært i livene deres i 5 år. Mine har jeg hatt i 10 og 14. Hadde jeg fått en attpåklatt må jeg innrømme at jeg hadde blitt mer glad i han/henne enn bonusbarna. Høres fælt ut. Men jeg er fortsatt KJEMPEglad i dem!!

Anonymkode: 9d8dc...d89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg ble bonusmamma til et barn på 6 år for noen år siden. Vi har hatt et godt forhold hele veien, og jeg er så klart glad i barnet, men å si at jeg elsker det, er å dra den litt langt.  Jeg har jo gått glipp av 1/3 av barndommen til dette barnet,

Altså ble du kjent med barnet når det var 2? Vil si at du har alle muligheter til å elske det barnet like høyt. Problemet blir om moren stikker kjepper i hjulene, for da blir man hele tiden påminnet om at man ikke har rett til en så nær relasjon. Det gjør noe med barnet, og det gjør noe med deg. 

Anonymkode: 4d8ab...bab

[AnonymBruker]

Jeg kan forresten si at jeg er minst like glad i bonusbarna som mine egne søsken og tantebarn. Så det handler ikke om at man ikke er glad i de, det er bare ikke helt den samme kjærligheten som for egne barn. 

Kanskje det er annerledes om man tar til seg barnet 100%? For jeg tror ikke de som adopterer er mindre glad i barna sine enn de som er biologiske foreldre. Så lenge barnet har en mor som er 100% mamma for barnet så tror jeg ikke biologien trigger morsinstinktet til bonusmor i like stor grad. 

Anonymkode: ab651...ea6

[AnonymBruker]

Husk at bonusbarn allerede har to foreldre (i de fleste tilfeller) som elsker dem akkurat som du elsker dine egne barn.

Jeg synes det hjelper å tenke på det når jeg føler på det samme som deg. Bonusbarna trenger bare at du behandler dem rettferdig og kjærlig, men den dype kjærligheten får de allerede fra egen mor og far. 

Anonymkode: 566eb...5c6

[Drizzt]

Nei, det forventes ikke.

Det forventes derimot at du respekterer dem og behandler dem like godt som dine egne barn.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er noen instinkter i oss som knytter oss til egne barn på en måte som ikke er helt mulig med bonusbarn. Spesielt om begge dette barnets foreldre er delaktige i livet dets. Derimot forventes det at man skal vise kjærlighet og omsorg for bonusbarn, og behandle dem rettferdig.

Jeg kjenner innimellom på en viss frykt omkring dette. Jeg har et bonusbarn som jeg elsker veldig høyt, og som bor hos oss på fulltid. I praksis fungerer jeg som fullverdig forelder. Vil måten jeg behandler han forandres når jeg får "egne" barn? Jeg ønsker at han skal føle seg akkurat like elsket som han gjør i dag, og likeverdig med småsøsken.

Anonymkode: d8faf...fbc

[AnonymBruker]

Jeg har levd med bonusbarna mine i 9 år, og fikk mitt eget for ett år siden. Jeg kjenner på den samme kjærlighet for alle sammen. Trodde det skulle være annerledes for mitt eget avkom, men det har ikke jeg kjent på. Bonusbarna var 6 og 11 når jeg flyttet inn med de.

Men det er bare meg, det forventes absolutt ikke.

Anonymkode: 5bd5f...cb0

[AnonymBruker]

Jeg forventer at samboeren min er glad i, ivaretar, respekterer og rettferdig behandler barnet mitt. Barnet var 7 mnd da samboer kom inn i bildet  Jeg VET dog at man blir mer glad i egne barn, dette er jo biologisk betinget. Samboer mener han er like glad i mitt barn, som han vil bli i egne (han har ikke ennå) men jeg vet jo veldig godt at dette sannsynligvis ikke skjer. Jeg forventer like vel at han klarer å behandle dem rettferdig og likt - noe jeg også tror  

Anonymkode: 220b6...bb9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg ble bonusmamma til et barn på 6 år for noen år siden. Vi har hatt et godt forhold hele veien, og jeg er så klart glad i barnet, men å si at jeg elsker det, er å dra den litt langt.  Jeg har jo gått glipp av 1/3 av barndommen til dette barnet, og fikk ikke være med de første årene i livet, som også er viktigste i forhold til tilknytning. 

Har lest en del her inne om at det nesten forventes at man er mer glad i bonusbarnet enn egne barn. Stemmer dette? Forventer du som biologisk mor dette? Forventes det generelt i samfunnet?

Jeg har nettopp blitt mor selv for første gang, og det er jo en helt annen type kjærlighet. Kan ikke sammenlignes med følelsene jeg har for bonusbarnet, og det er jo helt naturlig tenker jeg, men så leser jeg jo om alle forventingene som er til bonusforeldre..

Hva slags tanker og erfaringer har folk rundt dette?

Anonymkode: 10880...4dd

Folk overkompenserer ofte med stebarn fordi de ikke klarer å elske de på lik linje som egne. 

Jeg forventer heller at man klarer å behandle barna like rettferdig. 

Anonymkode: 279c1...e9b

[AnonymBruker]

Jeg kommer aldri til å vite hvordan drt er å elske egne barn så jeg kan bare tippe, men da jeg var sammen med eksen og stemor til hans sønn, så følte jeg stor kjærlighet, beskyttelsesinnstinkt, omsorg, og interesse for gutten. Jeg ville alltid leke med ham eller være med på kamper, han var en så glad gutt og morsom og kul å være sammen med. Jeg tenkte alltid at det må være sånn det føles å være glad i barna sine. Jeg savnet ham veldig når han ikke var der. Når eksen min brått gjorde det slutt, kjente jeg på en helt ufattelig sorg og smerte, over å miste det barnet i mitt liv. De flyttet 100 mil unna og jeg hørte ikke mer fra ham. Gutten kontaktet meg på Facebook som voksen, og jeg setter veldig pris på å ha ham i livet mitt igjen om så bare litt, men jeg mener man kan elske barna selv om de ikke er dine, som om de var det, tror jeg. Jeg i allefall. 

Anonymkode: e02cd...a7c

[Gjest Jon Are]

Nei, selvfølgelig ikke. 

[AnonymBruker]

For meg er det klin umulig.. Men vil såklart behandle dem likt. Jeg forstår jo og at samboer er mer glad i sine egne enn i min. Og slik skal det være 😊👍

Anonymkode: a4cd7...479

[AnonymBruker]

Min mann elsker barnet mitt som sitt eget, han er involvert og engasjert på alle måter, og jeg er takknemlig for det. Nå kommer ikke vi til å få barn, så han får aldri oppleve det å ha egne barn, noe jeg syns er utrolig trist. Men han sier at han ikke trenger det, og at at han har nok med mitt fra før. 

De har et veldig godt og tett forhold, og de finner på ting og tang på egenhånd, han tar henne med på shopping, han kjøper ting til henne og hun kan like godt gå til han som til meg om det er noe.

Han mener og føler helt oppriktig at han er like glad i henne som han hadde vært i sitt biologiske barn. Det vil vi aldri finne ut, men jeg er glad for at de har det forholdet de har og jeg tviler aldri på kjærligheten han har til henne.

Anonymkode: a2edc...a89

[AnonymBruker]

Absolutt ikke. Eneste stedet jeg har sett en slik forventning er på enkelte nettfora.

Anonymkode: 03135...717

[Ulrikke]

Nei. Jeg er stemor til tre, yngste var 2 år da jeg ble kjent med dem, og nå er alle over 20.

Men jeg er utrolig glad i dem, stolt av dem og savner dem. Allikevel er ikke følelsene like som de jeg har for eget barn.

Stebarna har ikke de samme følelsene for meg som de har foreldrene sine heller, men jeg vet at de er veldig glad i meg og setter pris på meg.

I vår familie holder det i massevis. Ville aldri vært dem foruten og teller dem som en selvsagt del av familien!

[AnonymBruker]

Nei, jeg kjenner allerede at jeg er nærmere niese og nevø enn jeg er bonusbarna. Så jeg forventer absolutt at det er en forskjell når jeg får et eget barn.

Når man kommer inn i barnas liv og omstendighetene rundt, har nok mye å si. Her var eldste tenåring da jeg ble introdusert, og det var selvsagt ikke populært. 

Anonymkode: e0030...0d6