Vet ikke hvordan jeg går videre etter barndomstraumer

[AnonymBruker]

Ok, så jeg har innsett at det jeg opplevde da jeg var liten var ganske traumatisk. Helt til nå, har jeg minimisert dette. Jeg har sagt ting som «Det var egentlig ikke så ille, jeg bare hadde en sterk reaksjon og det var min feil det», «neida, ikke traumatisk i det hele tatt, det er vanlig å ha mareritt over dårlige dager i livet flere netter på rad», «det skjedde ingenting, jeg bare klarer ikke å snakke om det uten å gråte av en eller annen grunn. Men helt seriøst, det skjedde ingenting uvanlig».

Jeg hadde flashbacks i tenårene, hvor jeg da gjenlevende minnet og så frøs jeg til og gråt. Det gjør jeg ikke nå lengre, men jeg tenker fortsatt av og til på hendelsen.

I det siste har jeg tenkt en del på hvordan dette har påvirket meg. Tror det er en stor grunn til at jeg er deprimert spesielt om vinteren, det er uten tvil grunnen til at jeg må ha kontroll over hver situasjon og at jeg må ha en plan for hver mulige krise, og grunnen til at jeg er hypervigilant (altså, jeg må få med meg alt som skjer rundt meg), og grunnen til at jeg overtenker så mye. Det er hovedgrunnen til at selvtilliten er så lav.

Jeg føler jeg har gjort det jeg kan gjøre selv for å komme forbi det, og i stor grad så har jeg jo det, men.. jeg vet ikke. Føler at jeg ikke er helt i mål. Jeg aner ikke hva neste steg blir. Hvordan kommer jeg meg videre?

Jeg drar ikke til psykolog eller noe slikt. Jeg har venner, men jeg vil ikke belaste dem med dette.

Anonymkode: f182a...a72

[skreppamedleppa]

Vel, lik det eller ei: psykolog. Ja jeg leser at det er uaktuelt men det blir som å klage på at en har lungehinnebetenelse  "meeeeeeen jeg går ikke til legen altså "

Neivel men da får du nesten hoste opp lungene dine da og ha vondt, det avgjør du jo helt selv. Men det er tåpelig og gjør deg ikke noe godt, og du har ingen grunn til å klage i det hele tatt! Eller brukket et bein aller hva du nå enn vil ha av eksempler. Ja jeg gjør litt narr av det, og det er ikke for å fornærme deg på noen måte, være ekkel eller stygg men jeg vil tro at siden du nå har kommet til den erkjennelsen at du ikke lengre er  bagateliserende med din egen historie og ønsker hjelp så ønsker du faktisk også hjelp og hvorfor ikke gå hele veien og faktisk få den hjelpen du behøver hos noen som er profesjonelle og kan gi deg den beste hjelpen? Kan jeg spørre hvorfor du ikke ønsker å gå til psykolog? Kanskje er ikke psykolog det beste eller det eneste men kanskje psykologen kan henvise deg til traume gruppe, eller andre mer tilpassede tilrettelagte hjelpeorgan. 

Hadde jeg ønsket hjelp, kommet til den konklusjonen at det nå var på tide og ta fatt på noe grums slik at jeg kunne fått det bedre i livet så ville jeg gått til fastlegen, sagt at sånn og slik er det og bedt om en henvisning til psykolog, det er mye god hjelp der ute..

Men for all del det finnes jo selvhjelpsbøker og slikt på biblioteket,  men det er noe forløsende med å faktisk få den helsehjelpen en trenger av en profesjonell på et helseproblem.

Endret 19. juni 2022 av skreppamedleppa

[AnonymBruker]

Åh, nei jeg mente at jeg går ikke til psykolog i dag. Kan begynne hvis jeg må, men helst ikke, så klart. Det er vel slikt som skal skje i arbeidstiden, og da må man ta fri fra jobben og forklare det på noen vis. Jeg drar jo hvis det er neste steg.

(Skriver i rødt slik at det er lettere å se når jeg kommer med oppdateringer, beklager til de som synes det er vondt å se på)

Anonymkode: f182a...a72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Åh, nei jeg mente at jeg går ikke til psykolog i dag. Kan begynne hvis jeg må, men helst ikke, så klart. Det er vel slikt som skal skje i arbeidstiden, og da må man ta fri fra jobben og forklare det på noen vis. Jeg drar jo hvis det er neste steg.

(Skriver i rødt slik at det er lettere å se når jeg kommer med oppdateringer, beklager til de som synes det er vondt å se på)

Anonymkode: f182a...a72

Det er ingen vei utenom, du trenger psykolog og verktøy for å håndtere situasjonen fra barndommen så du kan håndtere ting som skjer i dag 

Anonymkode: 7f886...dbe

[AprilLudgate]

Vel, psykolog er nok svaret her.

Traumebehandling. Eventuelt, så må du jo bare leve med det uten hjelp 🤷‍♀️
Du har rett på fri fra jobb når du skal til psykolog. 

[AnonymBruker]

psykolog å psykolog. Men å snakke med noen, få luftet det, til noen som normaliserer det og gir deg strategier til å akspetere fortiden og gir deg verktøy til å takle historien samtidig som du beveger deg fremover. 

Hva med en psykomotorisk behandling? Kan høres ut som en god ide. Det er LANG venteliste, så det er bare å hive seg rundt og bestille time. 

Etter det kan kognitiv terapi være noe. Da får du psykoedukasjon samt konkrete verktøy for å unngå å havne i fastlåste mønster, evt bryte de mønstrene du ikke har brutt med psykomotorisk behandling. 

Etter det hadde jeg fulgt opp med massasje med fokus på stressmestring med jevne intervall som lommeboken tillater. Hver fjerde mnd er bedre enn aldri, feks. 

Anonymkode: defa4...d48

[AnonymBruker]

Enig med de andre her at en psykolog hadde vært greit, men kanskje du kan først kontakte en psykiatrisk sykepleier først (søk *kommunen din* rus og psykisk helsetjeneste) slik at de kan hjelpe deg mer. Høres ut som du trenger noe mer enn en psykiatrisk sykepleier da, som f.eks. en psykiater eller psykolog, men det er så lange ventelister her at jeg anbefaler deg om å først gå til psykiatrisk sykepleier slik at du står sterkere når du kontakter fastlegen om å bli henvist til psykolog (DPS). Du kan jo selvsagt gå til privat psykolog, men dette er jo dyrere. 

Jeg kan fortelle deg at jeg har hatt det akkurat som deg. Fra jeg var rundt 3 år gammel husker jeg å blitt utsatt for psykisk mishandling fra min mor. Det siste året jeg bodde hos henne utviklet dette seg til fysisk også. Som 14 år gammel fikk jeg depresjon, og hadde det helt til jeg var 17 år gammel. Det er en veldig lang tid å være psykisk syk, og jeg vet sånn seriøst ikke hvordan jeg overlevde denne perioden. Husker selv at jeg skylte på meg selv og tenkte at "nei, det er ikke ille. Andre har det værre. Uansett, det er min egen feil" og "herregud, jeg overeagerer bare". Helt vanlig, helt forståelig, men likevel så forferdelig å tenke sånn. Det drar deg lengre ned i gjørma, men så bra at du har begynt å skjønne at det ikke er DU som er problemet her og at det du sliter med betyr noe, og at du burde gjøre noe med det.

Jeg må forberede deg på ting som folk kanskje kommer til å fortelle deg, da jeg selv ble overrasket over hvor mange reagerer på slike ting og jeg følte dette bare gjorde meg demotivert. Jeg ble fortalt at "du må bare gå en tur. Det fikser alle problemer", at "du kan jo ikke kutte ut din mor, for hun er jo moren din", at "du forestiller deg bare det der, du må slutte å se på telefonen og se så mange rare filmer", og at "pust, så ordner deg seg". Jeg er enig at pustetrening og det å gå tur er sunt, men herregud hvor mange som mener at det er det eneste du burde gjøre. Jeg vil likevel si at det er mange som ikke reagerer slik, og tar deg imot med åpne armer. Mange skjønner deg, og mange respekterer hva du har gått gjennom. Mange vil hjelpe. Du kommer til å møte folk som du får god hjelp av.

Min største oppfordring til deg er å få hjelp. Ta det fra en som skjønner hva du går igjennom: det blir bare verre når du ikke får snakket om det. 

 

Anonymkode: d66db...377

[AnonymBruker]

Jeg har også hatt en veldig traumatisk oppvekst, og slet veldig i starten av 20-åra med å ordne livet mitt. Har gått til psykolog og etterhvert psykiater, men det hjalp bare begrenset.

Hvordan jeg har komt over det og akseptert 100% det som har skjedd, har vært med å gå en spirituell vei. Mye meditasjon, mindfulness. Jeg har også brukt fleinsopp, LSD og MDMA. Du kan lese mye om hvordan disse stoffene hjelper deg følelsesmessig, hvis du bruker de som "terapi". Når jeg har tatt mdma med samboeren min, har vi snakket i 5-6 timer og ALT har bare dettet ut som en foss. Man får lære helt utrolig mye om seg selv, og alle sammenhengende om ting. Så tar du lærdommen fra trippen og bruker det for å skape en mye bedre hverdag, og liv. Dette mener jeg seriøst er det som har gjort at jeg har fått det 100x ganger bedre med meg selv.

 

Anonymkode: 60ceb...ff5

[skreppamedleppa]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Åh, nei jeg mente at jeg går ikke til psykolog i dag. Kan begynne hvis jeg må, men helst ikke, så klart. Det er vel slikt som skal skje i arbeidstiden, og da må man ta fri fra jobben og forklare det på noen vis. Jeg drar jo hvis det er neste steg.

(Skriver i rødt slik at det er lettere å se når jeg kommer med oppdateringer, beklager til de som synes det er vondt å se på)

Anonymkode: f182a...a72

Da legger jeg meg absolutt paddeflat og beklager så mye for at jeg mistolket hi😊

Ja det er vanligvis i arbeidstiden men tror nok psykologer flest er flinke på å gi timer på begynnelsen eller slutten av arbeidstiden viss det passer best slik. Jeg har stor forståelse for at det kan oppleves litt kjipt å be om fri i fra jobben men av og til er det nødvendig og de fleste arbeidsledere har nok forståelse for det. Og du har i allfall rett til fri for helsehjelp ❤️

Det er noe befriende med å få nøstet litt opp i kaoset av garnnøster i oss: 

[Gjest Pione]

Hei ts. 

Har nå begynt å gå til en psykolog som er spesialist innen barndomstraumer. Siden jeg har forsikring på jobb så kom jeg rett til, kanskje du også har det? Jeg går helst på kvelden da hun av og til har kveldstimer, selvom du har rett på fri fra jobben. 

Endret 6. juli 2022 av Pione

[AnonymBruker]

Hjelp trenger jeg, uten tvil. Jeg har det stort sett greit, men jeg har perioder som er ganske røffe.

Jeg søkte opp [kommune] psykisk helse, og jeg fikk litt inntrykk at det er for litt yngre. Kan være bare måten de ordla seg på. Jeg er 38. De har en traumegruppe, med grupper på 8. Litt usikker på om det er tingen for meg. Selv om jeg forstår at min «greie» var traumatisk, så er det svakt i forhold til mange andre sine traumer. Litt redd for at jeg kommer til å føle at jeg ikke har noe der å gjøre, eller at andre føler det om meg.

Aldri hørt om psykomotorisk behandling, men jeg kan undersøke det litt.
Vi har forsikring på jobb som dekker en god del. Jeg skal få sjekket mere hva som blir dekket, kjenner til en del ting, men ikke alt. Har også undersøkt BetterHelp litt og det virker som et greit alternativ, da jeg slipper å blande inn jobben. Dyrt blir det vel uansett?

Jeg skal i alle fall undersøke flere alternativer tenker jeg, og kanskje ikke satse fullt ut for et av de

Anonymkode: f182a...a72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.6.2022 den 23.32):

Ok, så jeg har innsett at det jeg opplevde da jeg var liten var ganske traumatisk. Helt til nå, har jeg minimisert dette. Jeg har sagt ting som «Det var egentlig ikke så ille, jeg bare hadde en sterk reaksjon og det var min feil det», «neida, ikke traumatisk i det hele tatt, det er vanlig å ha mareritt over dårlige dager i livet flere netter på rad», «det skjedde ingenting, jeg bare klarer ikke å snakke om det uten å gråte av en eller annen grunn. Men helt seriøst, det skjedde ingenting uvanlig».

Jeg hadde flashbacks i tenårene, hvor jeg da gjenlevende minnet og så frøs jeg til og gråt. Det gjør jeg ikke nå lengre, men jeg tenker fortsatt av og til på hendelsen.

I det siste har jeg tenkt en del på hvordan dette har påvirket meg. Tror det er en stor grunn til at jeg er deprimert spesielt om vinteren, det er uten tvil grunnen til at jeg må ha kontroll over hver situasjon og at jeg må ha en plan for hver mulige krise, og grunnen til at jeg er hypervigilant (altså, jeg må få med meg alt som skjer rundt meg), og grunnen til at jeg overtenker så mye. Det er hovedgrunnen til at selvtilliten er så lav.

Jeg føler jeg har gjort det jeg kan gjøre selv for å komme forbi det, og i stor grad så har jeg jo det, men.. jeg vet ikke. Føler at jeg ikke er helt i mål. Jeg aner ikke hva neste steg blir. Hvordan kommer jeg meg videre?

Jeg drar ikke til psykolog eller noe slikt. Jeg har venner, men jeg vil ikke belaste dem med dette.

Anonymkode: f182a...a72

Hm Vet at jeg vil få mye pepper for dette her på KG. Men dette er min historie, og jeg håper den kan være til inspirasjon for deg: Men jeg har heller aldri gått til hodekrymper/ psykolog. Jeg har jobbet mye med erkjennelse. Bruker trening og yoga som verktøy for meg selv.

1) Yoga hver dag. Gjerne en time eller to

2) Trening hver dag eller iallefall tre ganger i uken. Løping/ svømming ute, gjerne med svømmedrakt i den kalde årstiden. Styrketrening. Trening krever litt utstyr, men man trenger ikke ta betalte treningstimer på steder som Sats og Elixia. Det kan være en del av en selv- helbredelse. Tren gjerne i naturen, og tenk at naturen er din mor.

3) Hvile i lyngen. Tenk "Jeg hviler meg i naturens skjød"

4) Vennskal; Jeg har også aktivt samlet på mine kjærlige venner og fortalt dem i ørsmå porsjoner om mine problemer.

5) Helbredende grøftefyll; Noen ganger har jeg vært nødt til å involvere meg i fyll for å beholde gamle vennskapsrelasjoner. I disse tilfellene har jeg betraktet fyll som et sjamanistisk renselsesriutale. Kan legge til at jeg aldri har rørt sprit. Bare øl og vin, og etterhvert bare øl, siden jeg synes dette er svakt nok, så vanskelig å bli alkoholforgiftet. Har også trappet kraftig ned alhoholforbruket paralellt med helbredelsesprosessen, men vært tydelig på at jeg skal delta på sosiale hendelser med mine gamle venner (de er alkoholiserte), som har hjulpet meg, og som står meg nær.  Litt kontroversielt kanskje, men jeg mener at alkoholen kan være bra, dersom man er bevisst på dens farer og ulemper.

6) Mat og ernæring. Salat. Det som nærer deg. Pass kroppen, og gi den det den trenger. Gjør følgende tankeeksperiment: Tenk deg at du er et dyr, og at du som en utenforstående skal ta deg av det dyret, og gi den det beste av ernæring som fører til sunnhet, balanse og vekst for det dyret (som er deg selv). Kjør dette løpet. Hvis du hadde en hund f.eks ville du neppe gi den chips eller brus. Menneskekroppen er en del av dyreriket, så tenk gjerne slik om mat, hvis det er til hjelp for deg.

Traumene forsvinner etterhvert. Du bør forsøke å la tiden din fylles opp av trygghet og gode minner for deg selv. Denne veien har jeg gått selv, og er overbevist om at andre kan klare det like bra som jeg gjorde.

Selvhjelpsbøker kan være til god hjelp, men noen ganger er de også det reneste makkverk. Biblioteket hjelper deg å finne fram til de beste selvhjelpsbøkene, uten at det trenger å koste deg noe. Her som ellers er det prøve og feile metoden. Men det fins gull der ute på hyllen. Det kan jeg si.

 

Lykke til!

Anonymkode: be27a...978

[AnonymBruker]

Ganske sikkert at noen har hatt det mye verre enn deg også. Og man vil neppe få noen erstatning. Derfor er det best å bare gå videre i livet sitt og glemme fortiden så godt man kan!

Anonymkode: 6b740...ad6

[AnonymBruker]

Jeg er ikke enig i at dette kan fikses med å bare la livet gå sin gang og gjøre litt trening og yoga. Det hjelper nok det også og kan helt sikkert være til god hjelp for noen.

Jeg har også minimert det som skjedde med meg og jada, det er noen som har det verre. Sånn er det alltid, men det betyr ikke at man ikke skal oppsøke hjelp om man har behov for det.

Jeg synes ikke det skader å oppsøke legen og fortelle om det så kan legen vurdere om det er nok til en henvisning. Så kan man prøve psykolog og kanskje man får noen verktøy for å få det bedre.

Jeg synes det er lettere å jobbe med ting sammen noen som er utenforstående og som er profesjonell. Jeg ønsker verktøy jeg kan jobbe med og ikke "huff, så trist" fra andre, men det er meg da. Jeg var for øvrig ganske skeptisk da jeg begynte å gå til psykolog, men nå angrer jeg på at jeg ikke gikk tidligere.

Anonymkode: c9fe9...07c