Er så ille at jeg tror nesten ikke at dette har skjedd meg

[AnonymBruker]

Må gjøre mange historier korte og

utelatt masse. Vil bare fortelle...

Gift 27 år.  Sterk egentlig, men nå svak. God utdannelse. Blitt kalt humørspreder og glad i mennekser og utadvendt.

Er nei et nei i ekteskapet? Eller uansett?

Det er jo det. Men har blitt "tatt" mange ganger.  Selv om jeg elsker sex.  Elsket. I fortid.  1 år siden.

Jeg var lamslått og stum. Han tok meg etter jeg hadde sagt nei og avist han midt på natta. Da vi var på tur med barn over 16 under 18. Jeg hadde sagt nei hele kvelden. Han hadde ikke vært noe oppmerksom mot meg,  og nå ville ha sex? Nei. Ville ikke og avviste han og sa vi er tre her....Han prøver igjen og fremdels stivner jeg til og vil ikke og sier nei hviskende for at barnet,  ungdommen ikke skal høre. 3 gang våkner jeg med han over meg og jeg blir liggende stiv sier nei igjen lavt.. stivner og kniper alt jeg har, sjokk at han bare tar meg og gjør seg ferdig.

Etterpå husker han det ikke. Jeg blir svært sur. Sinna i mitt indre. Forteller det til en psykolog og hun sier hun tror meg. Stoler på meg. Hun hører det og har vel sine metoder. Min mann nekter for dette. Han er flink til å prate for seg og jeg selv lurer på om det faktisk har skjedd???

For han blir sa opprørt at jeg kan tro det om han !! Han er ingen v mann !!

Jeg vet det har skjedd. Samtidig sjokk at min mann er så overtalende,? (noen bedre ord?)at jeg selv lurer på om jeg er blitt utsatt for det jeg ble utsatt for !?!

 

Det har skjedd innimellom siden ekteskapet startet.  (Helt utrolig ar jeg har funnet meg i det)

 

Videre...jeg har gått til samtaleterapi fordi jeg er utbrendt og utmattet.

Psykolog sier det er fordi min hjemmesituasjon gjør meg utrygg. Har opplevd misbruk i barndommen, føler og vet jeg har taklet det bra,  men hun sier at det som skjer hjemme- trigger dette. Jeg klarer ikke bli friskere om jeg bor sammen med han. 

Dette skjer ikke ofte. Men det skjer mye annet. Som knuser meg. Nesten for vondt å skrive og er så redd for at det skal oppdages at jeg skriver her. 

Har mistet ei datter som lite spebarn,  der er noe vi alltid bærer med oss og vi har alltid et barn for lite.

Men , vi har klart det også på er vis. Holdt selskaper og kost oss så best vi kan. Syntes vi har blitt velsignet, med to nye barn.  

Så skjer ett el annet. Jeg mister kontakten med ene barnet.  Han får en vanskelig ungdomstid og det skaper stor sorg og jeg er så redd for å miste han.r3ddbhan skal dø.  Han Også. Jeg opplever at jeg gjør mye i den tiden for at han skal leve og ha der så bra han kan. Men han raser på meg.  Jeg er uønsket.

Han henvender seg kun til sin pappa og blir for " alltid " en pappagutt. Jeg får det kjempevondt. Har mistet er barn på ordentlig og nå dette. Han sier han hater meg. Jeg sier jeg elsker han.

Lar han rase og håper han skal se at han har en god mamma. Det skjer ikke. Mye, mange historier skjer og min mann støtter gutten i alt. Også når gutten er urettferdig, slem mot meg. Beklager, ja, jeg føler mye slemt skjer.  Han Skriker. Pappa støtter gutten og jeg gråter.  Da blir gutten enda mer sint på meg. Tåler ikke at jeg gråter.

I det store og det hele og gjennom mange situasjoner blir gutten stor og voksen og får heldigvis en god utdannelse. Han er dyktig i alt han tar seg fore. Godt likt av alle Bare meg han hater.Både min mann og gutt kaller meg, når dem ringes,  med mitt FORNAVN.  Ikke mamma. Det er vondt og kan gråte av det. Prøver å ta det opp med mannen. Han begynner å gå ut av rommet når gutten ringer. Det er også vondt. 

Føler meg så alene. 

Så, etterhvert,  ifjor, så etter over ett års samtale med psykologen,  får hun meg til å innse at det er ikke gutten jeg skal " klage " på. Men mannen min. !!

Han som skal være min " kjæreste " vi som " holder så av hverandre " .

Jeg ser det så mye bedre nå. Men det er samtidig så altfor trist. 

Ved juletid ville han jeg skulle dra ned til hytta og være der,  slik at han kunne ha gutten hjemme. Fra 1 juledag.  Vondt at han i det hele tatt kunne foreslå det. 

Da vår gutt skulle ha en oppvisning i en stor begivenhet som er svært spesielt og enhver ville være stolt av, reiste min familie for å se han. Jeg hylgråt i to dager alene. Jeg er så stolt av han og jeg fikk ikke se det. Oppleve det. 

Psykolog sier min mann ikke respekter meg.  Nei, det gjør han ikke.

Alt vondt jeg har gått igjennom.  Har vel nevnt 0,5 % her.

Og det som ikke gjør det bedre, er at når jeg nevner hvor vondt dette er, så er det meg som må be om unnskyldning. Meg meg meg sier dem. Jeg gjør meg til et offer.

 

Blir helt i tvil noen ganger. 

Nå er jeg på vei ut. Han mener det er min feil. Jeg hans.

Anonymkode: bf854...edc

[Eryn]

Så utrolig vondt å lese! 💔💔💔

Dette er jo psykisk vold på høyt nivå. Psykopati omtrent. Mannen din straffer deg på verst tenkelig måte, ved å klare å snu deres sønn mot deg gjennom hele ungdomstiden og ut i voksen alder. For et grusomt menneske! 

Høres ut som at sønnen din har blitt alvorlig skadet i oppveksten med å ha en psykopatisk far, og har ikke klart å velge din side. Han har dessverre blitt hjernevasket av sin far. Så grusomt å lese. Hvem gjør sånt mot sin kone og mor? Ber deg om å reise til hytta 1. juledag? Nekte deg å se sønnen din på en viktig tilstelning for han? Dette var forferdelig å lese. Også om voldtektene som blir benektet etterpå. Også psykopati. 

Håper du holder fast på troen på deg selv, og det du VET er sant om deg selv. Du klarer å bryte ut! Du kan få det godt igjen i livet! Ikke la din (ex) mann få stjele mer av ditt liv og din lykke. 

🧡🧡🧡🧡 Styrkeklem

[Må jeg]

Det er fint å høre noen som bryr seg.  Jeg har vært på dette så lenge. Tusen takk.

Har faktisk vært så i tvil at jeg har håp og ønsker om at han skal klare å forandre seg.  Men, narsist, eller psykopat klarer ikke det?! Blir så forvirret..men vet innerst inne at jeg må bort.

Endret 19. juni 2022 av Må jeg
Rusen takk. Bedre med tusen.

[AnonymBruker]

Jeg har lest alt. Jeg støtter deg. Du har rett og har hatt rett hele tiden. Da håper jeg du må finner styrke i å forlate mannen din. 

Anonymkode: e30ad...287

[Bacteria]

Ja, dette var nitrist lesning. Den som er kanskje den aller største taperen her er sønnen din. Høres ut som faren har ødelagt ham.

Helt sjukt å lese ts.

Det er et lite håp om at gutten etterhvert vil gjennomskue faren. Håper det, for din og ikke minst hans egen del. 
 

Du får det bedre alene, selv om du kanskje ikke tror det nå. 
 

Du skriver du har et barn til? Håper du har et godt forhold til det, at han ikke har greid å ødelegge…

Hadde vært interessant å høre dette barnets syn på ting. 
Er det ingen som ser hva som foregår, familie, venner? 
 

Sender en klem i sommernatten! 💕

[AnonymBruker]

Psykopatiske trekk er arvelige, dessverre. Og psykopater forakter følelser. 

Skal ikke drive fjerndiagnostikk, bare lufte muligheten for at noen ganger er det riktige å forlate, ikke alltid å forsøke å reparere en relasjon. 

Anonymkode: 0f2d6...3da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Psykopatiske trekk er arvelige, dessverre. Og psykopater forakter følelser. 

Skal ikke drive fjerndiagnostikk, bare lufte muligheten for at noen ganger er det riktige å forlate, ikke alltid å forsøke å reparere en relasjon. 

Anonymkode: 0f2d6...3da

Det er nok sant. Kan ikke fjerndiagnosere. Kjenner jeg heldigvis  begynner å bli glad for endelig å løsrive meg fra alt dette vonde.

Jeg har tenkt mange ganger...det er ikke så ille hva jeg har opplevd av overgrep, det verste er er at han har fjernet meg og ødelagt forholdet mitt til gutten.  Det knuser meg.  Evig sorg. 

Som jeg bare får ha tålmodighet, be og håpe om skal bli bedre etterhvert. 

 

Anonymkode: bf854...edc