Subjektiv oppfatning av utmattelse

[AnonymBruker]

Har noen erfaringer med hvordan ditt energinivå og oppfattelse av "utmattelse" til dagligdags endrer seg i forhold til ytelse?

I løpet av livets opp- og nedturer (fortsatt ung, så regner med mange flere) har jeg lagt merke til at jeg har syntes at alt var et ork i de periodene hvor jeg ytet veldig lite, både i yrkeslivet og privatlivet. Man sitter i sofaen og spiser potetgull hver dag, gjerne på stønad fra NAV. Man synes mer og mer synd på seg selv. Etter flere måneders fravær fra yrkeslivet sitter man utenfor samfunnets A4 rammer. Man mister alle ambisjoner, og alt blir et ork å gjennomføre. Oppvasken og skittentøy kurven samler seg opp. En vond spiral å komme seg ut av, og "normalen" blir å sitte i en ond sirkel hvor du ser din egen begravelse i sakte film. Oppegående mennesker skygger unna for å unngå å bli dradd med ned i dragsuget. Etter at jeg har begynt å legge inn god innsats i arbeid, studier og relasjoner til andre har jeg fått et helt annet syn på hvordan egen innsats fører til høyere glede i hverdagen og økt energinivå / bedre psykisk helse - et bedre liv generelt.

Anbefales å teste ut.

Anonymkode: 96f3a...aeb

[AnonymBruker]

Lediggang er roten til alt ondt.

Anonymkode: 013af...1c8

[AnonymBruker]

Det er et vanskelig tema. Jeg har opplevd det annerledes. Brukte år på å presse meg på jobb, trening og utdanning. Fysiske symptomer og utmattelse ble forverret hver gang jeg prøvde å overkjøre signalene. Livet "ved siden av" som jeg så andre mestret ble en salderingspost. Nå lever jeg bedre etter å ha måtte godta at helsen ikke holder til så mye, men i stedet glede meg over det jeg får til. Potetgullposen er det lenge siden har vært i hus da 😊

 

Anonymkode: 15c34...011

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har noen erfaringer med hvordan ditt energinivå og oppfattelse av "utmattelse" til dagligdags endrer seg i forhold til ytelse?

I løpet av livets opp- og nedturer (fortsatt ung, så regner med mange flere) har jeg lagt merke til at jeg har syntes at alt var et ork i de periodene hvor jeg ytet veldig lite, både i yrkeslivet og privatlivet. Man sitter i sofaen og spiser potetgull hver dag, gjerne på stønad fra NAV. Man synes mer og mer synd på seg selv. Etter flere måneders fravær fra yrkeslivet sitter man utenfor samfunnets A4 rammer. Man mister alle ambisjoner, og alt blir et ork å gjennomføre. Oppvasken og skittentøy kurven samler seg opp. En vond spiral å komme seg ut av, og "normalen" blir å sitte i en ond sirkel hvor du ser din egen begravelse i sakte film. Oppegående mennesker skygger unna for å unngå å bli dradd med ned i dragsuget. Etter at jeg har begynt å legge inn god innsats i arbeid, studier og relasjoner til andre har jeg fått et helt annet syn på hvordan egen innsats fører til høyere glede i hverdagen og økt energinivå / bedre psykisk helse - et bedre liv generelt.

Anbefales å teste ut.

Anonymkode: 96f3a...aeb

Jeg ytror ikke du aner hva utmattelse er. Hvorfor bruke det ordet når det er noe helt annet du vil diskutere?

Anonymkode: 59c14...972

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Etter at jeg har begynt å legge inn god innsats i arbeid, studier og relasjoner til andre har jeg fått et helt annet syn på hvordan egen innsats fører til høyere glede i hverdagen og økt energinivå / bedre psykisk helse - et bedre liv generelt.

Anbefales å teste ut.

Anonymkode: 96f3a...aeb

Det var i grunnen det jeg prøvde i 20-30 år. Så lang tid tok det faktisk før smellen kom. Men da blodtrykket var skyhøyt og jeg gikk rundt og "skalv" konstant innvendig pluss at jeg tok til tårene for helt idiotiske ting, da skjønte jeg at bremsene måtte på. Jeg kuttet alt annet enn jobb. Det tok nesten 3 år å få igjen et minimum av energi. Nå klarer jeg trene 1-2 ganger i uka og kan treffe venner en gang i måneden eller så uten at det krever en ukes hvile etterpå. 

Anonymkode: 9958d...0d0

[Hengebuksvinet]

Når du skriver utmattelse, men videre viser til latskap, blir det litt vanskelig å skrive noe fornuftig.

Jeg kjenner bra folk som har blitt syke, og som har opplevd reell utmattelse over tid. Etter kreft eller andre sykdommer. Respekt! At de klarer å stå i det, dag etter dag. 

[AnonymBruker]

Jeg tror du bruker utmattelsesbegrepet ganske så feil.

Det du viser til er latskap/giddesløshet/manglende initiativ.

»Gjerne stønad fra NAV»? Gikk du på sosialstønad eller gjorde du ikke? 
 

Anonymkode: f64ce...3f1

[AnonymBruker]

Så bra at du har positive erfaringer med å "presse seg selv litt" og med det få bedre helse osv., selv om jeg også får inntrykk av at du snakker mer om generell tiltaksløshet enn reell utmattelse.

 For denne "presse seg"-metoden funker ikke for alle andre, det finnes de som har skader og/eller sykdom slik at de faktisk blir dårligere av å presse seg, noen er så varig reduserte at det er en bragd for dem å innimellom kunne sitte i sofaen og se på tv. Folk er forskjellige, så det som er helt riktig for noen er ødeleggende for andre.

Anonymkode: 66eb0...c76

[AnonymBruker]

Tror nok det er slik at alle har ulike grenser for hva de vil definere som utmattelse. Enkelte tåler mer enn andre rett og slett. Det vil si at det en person vil beskrive som utmattelse, vil en annen beskrive som mild form for trøtthet eller litt sliten. Tror også folk kjenner etter i ulik grad. Med det mener jeg at enkelte kjenner for mye etter hvordan de har det, og dermed forsterker det plagene. Så er det jo slik at generell trivsel spiller inn. La oss si at du har en givende og spennende jobb som gir deg mye mestring. En slik jobb vil føre til at du tåler mer, slitenheten får ikke samme plass. Så har du hun som har en litt mindre spennende jobb, her vil slitenhet få en framtredende plass. 

Anonymkode: 0bca1...7a4

[AnonymBruker]

Jeg er generelt sliten og må hvile mye.

Vil ikke si at jeg er utmattet, for meg er det å ikke komme seg opp av senga og ha f. eks andre plager som migrene eller svimmelhet. Kanskje utbrent og sykmeldt.

Jeg har lavt stoffskifte og er ganske introvert, som vil si at min helt vanlige hverdag i full jobb bruker opp mye av mitt overskudd. Prøver å gjøre hyggelige lavterskel-aktviteter på fritiden, og er ikke så streng med meg selv de periodene jeg orker mindre. Er jeg på fest drar jeg etter 2-3 timer, hvis ikke er jeg det jeg vil kalle utmattet hele dagen etter.

Anonymkode: 78303...da1

[Avstand]

Jeg vil ikke si at jeg er det som kalles utmattet og synes det ordet blir mer og mer misbrukt. 
Jeg tror vi har fått veldig høye forventninger til hva det vil si å ha overskudd. Det er jo liksom aldri godt nok det vi gjør. Vi skal yte 100% på jobb, så skal vi helst delta på ting når vi er ferdige også. Så skal vi liksom sprette opp av senga dagen etter og glede oss til en ny dag. Sier seg jo selv at vi blir slitne når ting likevel ikke er bra nok. 
Ungdommen skal ha toppkarakterer, overskudd til å delta på ting i fritiden, være aktive.. 

For å kunne skille mellom utmattet og sliten tror jeg man må ha opplevd det. Jeg var utmattet når jeg var 16 og det varte til jeg var 21! Aller verst var det når jeg var 16. Usunn livsstil, ingen kosttilskudd, mye festing og trivdes ikke på stedet/skolen. Mistet fullstendig motivasjon for alt og var ikke annet enn trist. Sovnet på skolepulten, sov når jeg kom hjem, og sov til langt på dag når jeg hadde fri. 
Det ble litt bedre når jeg la om livsstilen, men det tok mange år å bli frisk. Alt dette var ikke pga maten alene, men også presset på at man skulle gjøre det bra på skolen, ha videre planer osv. 

Fikk meg noen jobber som ba på uregelmessig søvn. Gikk alltid med søvnunderskudd. 
 

Nå i dag har jeg en jobb der jeg slipper å snu døgnet. Og jeg har det generelt bedre. Jeg vet hvordan det føles å være utmattet. Å gå rundt i våken tilstand og bare ha lyst å sove er ikke noe godt liv.

Men likevel, så fort jeg har en dag der ting ikke er på topp så tror jeg at jeg er utmattet. Føler liksom det ikke er lov å slappe av. Man bør trene, jobbe, studere, være sosial... mens jeg velger gjerne å være hjemme i stedet for å ut på byen.. 
 

[Daria]

Da jeg var frisk hadde jeg det litt sånn - aktivitet avlet aktivitet og jo mer travelt jeg hadde det, jo mer fikk jeg gjort. Nå som jeg sliter med sykdom og har det fagfolk har definert som "betydelig fatigueproblematikk" er det ikke sånn det fungerer - jeg kan ønske og ville og presse meg og prøve til jeg blir blå, men det er begrenset hva jeg klarer uansett.

Hva man orker og hvor sliten man føler seg er uansett individuelt, men man skal huske at helse spiller inn for mange og at forskjellen på å være sliten og tiltaksløs og å være faktisk utmattet er stor.

[Purple_Pixiedust]

Enig med de over. 

Jeg sliter periodevis med depresjon og utmattelse og jeg blir så sliten at jeg blir kvalm, det svir I hjernen og jeg blir destruktiv rett og slett. Utmattelse fører meg inn i depresjon og det som fører med det hos meg. Klarer ikke ha mine barn boende hos meg. Etter jeg traff veggen har jeg aldri kommet tilbake og det er nesten seks år siden. Slitt med depresjon og Utmattelse fra jeg var barn, men det var for seks år siden det ikke gikk å overse lenger.