Å få barn forandret meg som person..

[AnonymBruker]

Jeg har en datter på 10 mnd. Og alt er så annerledes enn før, JEG er annerledes. Kjærligheten for datteren min er så sterk, det er som den sterkeste forelskelse jeg har kjent. Alle sanger jeg hører handler om henne, jeg ser på bilder av henne når hun sover, gleder meg til hver eneste dag med henne. Har hele tiden en følelse av lykke og at det skal skje noe fantastisk. Er bare så utrolig glad inni meg❤ vet jeg et heldig som har det sånn. 

Og ingenting annet betyr noe.. alt som betydde noe før.. det er det som skremmer meg litt. For jeg kan jo ikke leve hele livet mitt for henne, jeg må jo ta vare på meg selv på en måte.. pleie vennskap, forholdet med pappaen, hobbyer, gjøre det bra på jobben... ingenting av det betyr liksom noe lenger.. jeg har gode venninner, men vi snakker veldig mye om barna. De vennene som ikke har barn føler seg sikkert litt tilsidesatt, og jeg prøver å spørre dem om mye fra deres liv. Men jeg er som i en tåke og får ikke med meg hva de sier, faller ut i samtalen osv! Føler meg som en dårlig venn! Forholdet til mannen min er også krise nå, pga mye forskjellig, vi skal på fvk i sommer.. men jeg kjenner at det ikke betyr noe for meg lenger. Han kan si "skal bare ta en øl" og komme hjem neste morgen. Jeg blir ikke sint, slik jeg ble før. Jeg er helt likegyldig, og tenker bare at det blir sikkert helt fint å være alenemor også. For kjærligheten til datteren min er all kjærlighet jeg har plass til! Men når hun blir litt større er jeg redd at det skal bli kveldende for henne...? Eller går det seg til..? Litt rotete, men kanskje noen har kjent på det samme?

Anonymkode: 1519b...c07

[AnonymBruker]

Keg og bryr meg kun om barnet mitt. Bryr meg ikke om mannen lenger egentlig. Joda kjekk å ha si! Men er ikke krise om han dør heller.. 

Anonymkode: 45965...4ff

[AnonymBruker]

Nei 🙂 siden du spør, det har jeg ikke. 

Anonymkode: 3c7e9...bda

[AnonymBruker]

Mannen min ble enda viktigere for meg etter vi fikk barn. Han er faren til barna mine, og jeg ønsker at barna skal få vokse opp med han til stede. Jeg kunne heller aldri tenkt meg et liv uten mannen.

Husk at barnet ditt har du hjemme i rundt 18 år før det er ut å prøve livet, mannen skal være der resten av ditt liv. Ta vare på han!

Jeg synes ikke du er heldig som bare har plass til kjærlighet for datteren din, som du mener du er. Jeg føler meg heldig som har nok kjærlighet å gi til tre barn og min fantastiske mann.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at denne tråden bare er tull😅

Anonymkode: de144...1ba

[AnonymBruker]

Reflekter over at du bare har henne til låns. Forholdet er mest intens nå. Men gradvis vil hun skape sitt eget liv. Allerede om få måneder er hun i barnehagen timesvis hver dag. Deretter kommer vennebesøk, fritidsaktiviteter. Med tenårene er mange knapt hjemme. Og så mulig studier på en helt annen kant av landet. Her ser jeg og mannen respektive foreldrepar 2-4 ganger i året. 

Derfor må du også ta vare på ditt liv, og dine relasjoner. Ellers blir du sittende igjen med ingenting. 

Anonymkode: a0cde...699

[AnonymBruker]

Etter at jeg fikk barnet mitt, fikk jeg samme følelse.. barnefar betydde ingen ting lengre. Han maste ganske ofte om nærhet og sex, men det fristet aldri. Jeg syns ikke han var/er attraktiv lengre. Rart hvordan ting og syn endrer seg etter at jeg fikk barn. 
Barnefar jobber borte i ukene og i helgene var han ofte på fest eller andre ting. Så han var nesten ikke tilstede for meg eller barnet. Så jeg var lei, av å sitte på hans hjemsted alene. Så nå har jeg flyttet hjem til mitt hjemsted. Og jeg og barnet har det mye bedre!  

Anonymkode: 89561...955

[Drizzt]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har en datter på 10 mnd. Og alt er så annerledes enn før, JEG er annerledes. Kjærligheten for datteren min er så sterk, det er som den sterkeste forelskelse jeg har kjent. Alle sanger jeg hører handler om henne, jeg ser på bilder av henne når hun sover, gleder meg til hver eneste dag med henne. Har hele tiden en følelse av lykke og at det skal skje noe fantastisk. Er bare så utrolig glad inni meg❤ vet jeg et heldig som har det sånn. 

Og ingenting annet betyr noe.. alt som betydde noe før.. det er det som skremmer meg litt. For jeg kan jo ikke leve hele livet mitt for henne, jeg må jo ta vare på meg selv på en måte.. pleie vennskap, forholdet med pappaen, hobbyer, gjøre det bra på jobben... ingenting av det betyr liksom noe lenger.. jeg har gode venninner, men vi snakker veldig mye om barna. De vennene som ikke har barn føler seg sikkert litt tilsidesatt, og jeg prøver å spørre dem om mye fra deres liv. Men jeg er som i en tåke og får ikke med meg hva de sier, faller ut i samtalen osv! Føler meg som en dårlig venn! Forholdet til mannen min er også krise nå, pga mye forskjellig, vi skal på fvk i sommer.. men jeg kjenner at det ikke betyr noe for meg lenger. Han kan si "skal bare ta en øl" og komme hjem neste morgen. Jeg blir ikke sint, slik jeg ble før. Jeg er helt likegyldig, og tenker bare at det blir sikkert helt fint å være alenemor også. For kjærligheten til datteren min er all kjærlighet jeg har plass til! Men når hun blir litt større er jeg redd at det skal bli kveldende for henne...? Eller går det seg til..? Litt rotete, men kanskje noen har kjent på det samme?

Anonymkode: 1519b...c07

Jeg vil si det er normalt. Når man får barn (spesielt første barnet), går man i en boble som handler kun om barnet og trolig startet allerede i løpet av svangerskapet. 

Den gode nyheten er at denne bobla sprekker og livet utenom barnet fortsetter etter en pause

Den dårlige nyheten er at noen forhold tåler ikke mors babyboble, så du må finne litt tid å pleie forholdet til pappaen. Som ofte føler seg tilsidesatt og holdt utenfor. Litt til overs på en måte.

Ja, vennene dine uten barn føler seg ekskludert hvis all prat er om barn, så vær bevisst på det og sett av tid til dem også hvor dere prater om andre ting enn baby, babyting, babybilder, osv.

Men det siste du skriver: men jeg kjenner at det ikke betyr noe for meg lenger. Han kan si "skal bare ta en øl" og komme hjem neste morgen. Jeg blir ikke sint, slik jeg ble før. Jeg er helt likegyldig, og tenker bare at det blir sikkert helt fint å være alenemor også. er farlig. Når du kommer ut av bobla, innser du at du har ødelagt noe du kanskje ikke får tilbake. På grunn av det siste her du skrev, vil jeg anbefale deg å prate med helsesøster og psykolog å sortere følelsene litt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Keg og bryr meg kun om barnet mitt. Bryr meg ikke om mannen lenger egentlig. Joda kjekk å ha si! Men er ikke krise om han dør heller.. 

Anonymkode: 45965...4ff

Etter at jeg ramlet inn på KG, har jeg vurdert å klippe strengen.....

Dere damer er virkelig gift.

Anonymkode: 2e092...c3e

[AnonymBruker]

Jeg både forstår og ikke forstår deg (har 3 barn selv, og er skilt). Første svangerskap, barseltid og permisjon er spesielt. Du har ingen andre barn som krever deg, og er totalt innstilt på å gi alt for dette fantastiske, vesle mennesket som du har "grodd fram". Det er helt naturlig en periode, og er for å sikre at barnet skal overleve. Men på et punkt må du rette blikket ut i verden igjen! Du og barnet kan ikke være tosomme resten av livet. Barnet skal i bhg, du på jobb igjen. Venner, skole, aktiviteter osv.. Og hva så om dere skiller lag? Barnet har en far også, som hun har rett til å kjenne. Du kommer ikke til å se henne hver dag lenger - barns rett til å ha begge foreldrene i livet sitt trumfer ditt ønske om å være alenemor. Hvis du virkelig bryr deg om jenta di, så kan du ikke å være så egoistisk. Du skylder jenta di mer enn noe annet å ta vare på forholdet til hennes far! Savn, stress og to hjem er det ingen barn som ønsker, og for alt du vet kan hun i framtida ønske å bo hos far. 

Anonymkode: 4a327...f0f

[AnonymBruker]

2022, året hvor damene driter i å bevare familien og ha begge foreldrene boende i heimen. 

Fatter ikke at dere lar dere styre av bare følelser. Hør på hun over her. Dere lever i en boble. Hater hvordan samfunnet har blitt. 

Nei klart dere trenger vel han ikke mer nå som dere er sikret barnebidrag. Da er jo mannen verdiløs og har gjort nyttens sin. 

Anonymkode: 2e092...c3e

[AnonymBruker]

Nei, kjenner meg ikke helt igjen. Følte at jeg var i en slags tåke hvor det var vanskelig å følge med på samtaler osv, men har alltid vært opptatt av å ta vare på de relasjonen som betyr noe for meg. Jeg er glad i barnet mitt, men han er ikke hele livet mitt. Jeg er en egen person som eksisterer utenom.

Håper det er forbigående og at du "blir deg selv igjen", for jeg tror ikke det er så sunt å ha det sånn.

Anonymkode: d0f61...9f3

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen. Har et barn og et på vei. Jeg synes dette nesten høres litt sånn syklig ut jeg. 
 

Forholdet til mannen ble bedre etter vi fikk barn (med noen humper på veien i de verste søvn periodene). 

Anonymkode: 5b11a...e6e

[AnonymBruker]

Kan du ha adhd, ts?

Anonymkode: 1925c...f4c

[Maggi2]

Du kommer ikke til å like å være "alenemor" når du plutselig skal gå glipp av annenhver helg av resten av hennes barndom, annenhver jul, påske, og gå tre uker uten å se henne på sommeren. 

Jeg skjønner at du elsker datteren din, men den største gaven du kan gi henne er faktisk å ta vare på forholdet ditt til hennes pappa. 

[AnonymBruker]

Nei, jeg kjenner ikke det samme. Altså, jeg kan forstå deg fordi jeg gjenkjenner det med at kjærligheten kjennes mye sterkere enn noe annet jeg har følt. Men det tar ikke over ALT ANNET i livet mitt. Jeg er heldigvis fortsatt er individ, og pleier både forholdet til mannen og vennskap. Jeg har også planer for fremtiden, ønsker, og drømmer som ikke har noe med datteren min å gjøre. 

Anonymkode: e5091...1b9