Råd etter forhold der jeg var idioten

[AnonymBruker]

Har akkurat blitt slått opp med etter 10 måneder. Jeg ser med en gang at jeg har vært idioten i dette forholdet. Er 28 år, har aldri tidligere vært i et forhold. (Som det ikke var definert som, men egentlig var vi et forhold). Jeg har vært en pingle som burde slått opp selv  langt tidligere etter å ha sett at kjærligheten ikke var der. Det var den ikke fra hans side heller, men han ønsket likevel å være sammen. Han føltes mer og mer som en kompis og ikke en kjæreste, og jeg kunne dra meg litt bort fra ham når det gjaldt det fysiske. Han har vært drivkraften i dette forholdet. Han har knapt møtt vennene mine (bare kjapt hilst på noen på gaten), familien min vet ikke at vi dater (det ønsket jeg ikke når jeg var usikker på forholdet) og jeg har knapt stått for noen aktiviteter. Vi har stort sett vært hjemme hos han eller gjort på ting som han har foreslått, men enkelte få unntak.

Personlighetene våre passet godt sammen og jeg tenkte at følelsene kanskje kom etter hvert. At noen ganger må man bli godt kjent først og at kravene må senkes - at man ikke kan forvente den stormende forelskelsen. Han har heller aldri hatt kjærlighetsfølelser for meg, han har i alle fall ikke sagt at han har det. Det bidro nok også til at dette fikk løpe i lengre tid. Men jeg er idioten her. 

Han har følt seg avvist og at jeg har brukt ham. Jeg kjenner litt på at det kanskje er akkurat det jeg har gjort. Har samtidig blitt utrolig glad i ham. Nå føler jeg meg både lettet over at han slo opp, men har samtidig stor skyldfølelse. Dette var ikke greit og han fortjente mye mer enn det. Da han slo opp med meg lot jeg ham bare fortelle alt han mener jeg har gjort galt uten å si så mye tilbake. Jeg vet at det aller meste av det han sier er helt sant og jeg kjenner også at det var helt riktig at dette tok slutt. 

Ser at det er en god del i dette jeg må lære av. Jeg ser at dette ikke var greit og at oppførselen min har vært pinglete. Han sa til meg at han nå gjorde noe som jeg ikke turte å gjøre selv. Og det er sant, jeg turte ikke. Vet ikke hvorfor jeg skriver her inne nå, kanskje noen av dere har råd, til situasjoner der dere også har vært idioten i forholdet og ikke den som gjorde "alt riktig": 
 

Anonymkode: 7ee90...67b

[AnonymBruker]

Noen er i forhold fordi det er den virkelige store kjærligheten med lidenskap og full pakke. 

Andre er i forhold fordi det føles som å leve med sin beste venn. 

Jeg syns ingen av de er feil. Jeg har nummer en her og ei venninne er i type forhold som nummer to. Så lenge man er trofast så er det ikke feil. 

Anonymkode: 2c895...1db

[Helene1982]

Jeg har også vært idioten som har blitt i et forhold bare fordi det ikke er noe "feil", selv om vi begge visste at det ikke var riktig. Det høres ut som du var ferdig nok mentalt til å høre på hvorfor han var såret, og av og til er det det fineste du kan gi et menneske. Det er trist når det ikke funker på tross av at man er glad i hverandre, og har man barn, må man selvsagt kjempe for at det i det minste er en god tone og at barna har det bra. Jeg synes slle bør prøve, men av og til er det åpenbart at det er over. Da må man rive av plasteret og gå videre.

[AnonymBruker]

Du skriver at du ikke hadde erfaring med forhold fra før, og da synes jeg det er trist at du skal tenke på deg selv som "idioten" bare fordi ditt første forsøk på forhold ikke fungerte lenger. Det virker ikke som du har gjort noe galt, det bare utviklet seg ikke slik dere håpet på.

Husk at det er de aller færreste som får det til å bli "perfekt" ved aller første forsøk, det er mye vanligere å prøve seg fram til man finner ut av det. Noen ganger sammen, men ellers ved å bryte opp og gå videre. Det at noen møter og blir sammen med én for aller første gang og så er det liksom evig kjærlighet og lykke for resten av livet - det er uhyre sjelden og skjer helst i romaner.

Opp med hodet, og lykke til videre! 🙂

Anonymkode: 7d74a...1f7