Stresser over at livet går så fort

[AnonymBruker]

Jeg aner ikke hvor jeg skal legge denne jeg så den havner her.

Forsøker også å gjøre innlegget kort.

Jeg rundet 40 år i år. Etter å ha mistet faren min i fjor så har det blitt mye tanker rundt liv og død. Jeg har jo alltid visst at livet tar slutt en dag. Men det ble så veldig virkelig når døden kom så nærme ifjor.

Jeg er en veldig sentimental person av meg. Ganske naiv også til tider. Tror det beste om de fleste. Samtidig er jeg livredd for å bli såret. Opplevd mye mobbing og har ikke lett for å få venner. Ønsker bare at alle skal være glad, være venner. Er konfliktsky. Blir veldig lett rørt av alle slags små og store ting.

Nå har jeg vel en slags noia for at livet går så fort. For 10 år siden flyttet jeg til utlandet for en periode. Om 10 år er jeg 50!!! Tanken på det gjør meg utrolig stressa og redd. Redd for at livet kan fort få mot slutten. For over 20 år siden var jeg russ. Om 20 år er jeg 60 (forhåpentligvis) og det freaker meg helt ut!!

 

Jeg føler jeg liksom ikke helt lever livet mitt. Jeg tenker og stresser bare rundt dette med alder og død og tiden går så fort. Jeg har aldri pleid å være opptatt av alder og eldring. Jeg er heller ikke opptatt av utseende sånn sett. Er bare stressa og lei meg for at jeg begynner å bli gammel..og at det hele kan være over snart.

Hverdagen går jo i ett. Og jeg er jo glad i hverdagen også. Jeg er ikke den som trenger å dra på eventyr for å føle at jeg lever.

 

Huff, dette ble svært rotete... Men jeg er jo garantert ikke alene om å tenke slik jeg gjør..

 

Noen andre som har tanker rundt dette? Hva tenker dere? Hvordan mestrer dere denne noian? Synes jo det er litt flaut og egentlig..som om jeg vil være evig ung. Er liksom ikke det jeg ønsker heller. Synes bare de siste 15 årene har gått såååå fort og jeg husker knapt noen ting.

Anonymkode: f2ff5...f35

[AnonymBruker]

Mmm, høres ut som en klassisk 40-årskrise. Eller, mange får disse tankene i 40-åra tror jeg. Jeg og, jeg synes åra bare går fortere og fortere. For eksempel, det var jo vår her, og nå er vi langt inn i sommeren allerede liksom. Må roe tempoet mitt litt, føler jeg.

Anonymkode: 06622...b29

[AnonymBruker]

Tenk på den lyse siden, du kaster ikke bort livet ditt på en monoton jobb, der du jobber 8-9 timer hver dag, drar hjem lager mat, ser tv, sover også gjør du akkurat det samme hver dag 365 dager i året.

Du lever livet til det fuleste, du opplever nye ting hver dag. Ja kanskje livet er kort, men du kommer til å dø etter et rikt liv med mange erfaringer.

Anonymkode: df53f...e7f

[AnonymBruker]

Uff ja. Kjenner meg igjen. Prøver å ikke tenke så mye på det, men er vanskelig å la være. Får vondt i magen av det. Skjønner ikke at folk går rundt og ikke tenker over at vi skal dø og slutte å eksistere. Blir dritredd av det!

Anonymkode: 235b7...93b

[AnonymBruker]

Det verste er at det går fortere og fortere for hvert 10 år. Altså fra 20 til 30, fra 30 til 40, fra 40 til 50 osv.

 

Anonymkode: 4d5db...4f4

[Avstand]

Har det slik selv. Blir faen meg 31 i år. Føltes som i går at jeg var 23. Føler ikke jeg har forandret meg i det hele tatt. Mye har jo skjedd men synes det er skuffende likevel. Har ikke oppnådd det jeg hadde tenkt. Livet går fort, men resultatet går treigt. 

[AnonymBruker]

Prøv å tenke positivt! Så lenge du har god helse og er frisk, er det egentlig bare å gjøre det beste ut av livet. Spiller ikke noen rolle hvor gammel du er.

Anonymkode: 4e549...ae5

[AnonymBruker]

Jeg kjente plutselig på samme engstelse i slutten av 30-årene. At jeg blir eldre og skal dø. Etter en periode med angstfølelse rundt det så har jeg snudd det til noe positivt. Ja, alle skal dø. Det er en del av å eksistere som menneske. Man kommer ikke utenom det. Men skal jeg bruke de neste 40-50 årene mine på å ha dødsangst? Uten å leve og nyte? Det tjener jo ingen. 

I tillegg så bruker jeg faktisk "jeg skal dø en gang" som en måte å moderere tankene når jeg gruer meg til noe, eller er stressa for endringer i livet. Startet i ny jobb i fjor etter å ha vært 13 år på samme sted. Begynte å grue meg og engste meg for nye arbeidsoppgaver, og nytt miljø med helt nye mennesker. Men når jeg husket at "jeg skal dø en gang" så virket det mye mindre skummelt. Og det var jo overhodet ikke skummelt. Blomstrer i nye jobb, så alle engstelsene var bortkastet. 

Det har blitt mitt mantra for alt som er nytt og stressende "hopp i det, vær i det, om noen tiår skal du dø" 😄 

Anonymkode: 32048...0f5

[Anonymburker]

Syns det er godt å tenke på.

[Avstand]

Anonymburker skrev (42 minutter siden):

Syns det er godt å tenke på.

Ja det er befriende noen ganger, men jeg gruer meg til alderdommen fordi jeg ikke vet hvordan den blir. Orker ikke tanken på å bare ligge i senga, og det deprimerende ved å ikke ha noe igjen å se frem til. Du har ikke noe å drømme om lenger liksom:/ du ser ikke fin ut, ingen vits å lete etter partner, ingen karriere å se frem til osv. Du skal bare i grava.....

[Eloise12345]

Vet at tiden går fort. Men det fins de som ikke får bli så gammel. Tenk på det og nyt alderen din. 

Endret 18. juni 2022 av Eloise12345

[Anonymburker]

Avstand skrev (7 minutter siden):

Ja det er befriende noen ganger, men jeg gruer meg til alderdommen fordi jeg ikke vet hvordan den blir. Orker ikke tanken på å bare ligge i senga, og det deprimerende ved å ikke ha noe igjen å se frem til. Du har ikke noe å drømme om lenger liksom:/ du ser ikke fin ut, ingen vits å lete etter partner, ingen karriere å se frem til osv. Du skal bare i grava.....

Uaktuelt å bli gammel her..

[Avstand]

Anonymburker skrev (1 time siden):

Uaktuelt å bli gammel her..

Var dette et stikk liksom? Eller mente du seriøst at du har tenkt å avslutte før du blir gammel? Dør heller ung og plutselig enn å sitte gammel, ensom og syk over lang tid altså.

[Anonymburker]

Avstand skrev (15 minutter siden):

Var dette et stikk liksom? Eller mente du seriøst at du har tenkt å avslutte før du blir gammel? Dør heller ung og plutselig enn å sitte gammel, ensom og syk over lang tid altså.

Hvordan da stikk?

Nei, mente for meg selv at jeg ønsker ingen høy alder.

[Jytte]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Uff ja. Kjenner meg igjen. Prøver å ikke tenke så mye på det, men er vanskelig å la være. Får vondt i magen av det. Skjønner ikke at folk går rundt og ikke tenker over at vi skal dø og slutte å eksistere. Blir dritredd av det!

Anonymkode: 235b7...93b

Jaha. Vel, hadde du ønsket å leve evig? 

Jeg tror døden er spennende, ikke i sykdom og tiden før det, men jeg undrer meg over hvor vi kom fra før vi ble født av og til. Å leve evig hadde vært et mareritt for meg. Når jeg var førti følte jeg meg ung, og føler meg fremdeles "ung". 

I min familie har de fleste nådd høy alder og tanter og onkler lever fremdeles. De fleste. 

Jeg har mistet mange, er enke, da var jeg 45 år og siden har jeg vært singel. To av mine beste venninner har dødd, og tre av mine beste kamerater. 

Hvorfor skal jeg frykte døden? De andre har gått før meg. Ja tiden går fortere og fortere, men hva så. I gamle dager var det vanlig å dø rundt 45 års alder. Vi holder oss kunstig lenge i livet ved hjelp av medisiner. Min største frykt er demens, skal skrive i fremtidsfullmakten at jeg da vil ha aktiv dødshjelp i Sveits før arven utgis. Håper ikke det skjer, at det går så langt. 

[AnonymBruker]

Jytte skrev (17 minutter siden):

Jaha. Vel, hadde du ønsket å leve evig? 

Jeg tror døden er spennende, ikke i sykdom og tiden før det, men jeg undrer meg over hvor vi kom fra før vi ble født av og til. Å leve evig hadde vært et mareritt for meg. Når jeg var førti følte jeg meg ung, og føler meg fremdeles "ung". 

I min familie har de fleste nådd høy alder og tanter og onkler lever fremdeles. De fleste. 

Jeg har mistet mange, er enke, da var jeg 45 år og siden har jeg vært singel. To av mine beste venninner har dødd, og tre av mine beste kamerater. 

Hvorfor skal jeg frykte døden? De andre har gått før meg. Ja tiden går fortere og fortere, men hva så. I gamle dager var det vanlig å dø rundt 45 års alder. Vi holder oss kunstig lenge i livet ved hjelp av medisiner. Min største frykt er demens, skal skrive i fremtidsfullmakten at jeg da vil ha aktiv dødshjelp i Sveits før arven utgis. Håper ikke det skjer, at det går så langt. 

Det er ganske strenge regler på aktiv dødshjelp. De tar ikke livet av demente mennesker i Sveits. 

Anonymkode: 6aade...e44

[Jytte]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er ganske strenge regler på aktiv dødshjelp. De tar ikke livet av demente mennesker i Sveits. 

Anonymkode: 6aade...e44

Ok, greit. Men får jeg demens og blir skikkelig pleietrengende og bare ligger der og bruker bleier, da kanskje? 

[AnonymBruker]

Jeg blir 40 snart og tenker også masse på det. Er mye redd for tiden og tenker masse på hvor lite ting har gått fremover for meg. Jeg har hatt mange nedturer og mange tilbakesteg de siste årene så sikkert derfor jeg tenker og bekymrer meg masse. Jobber selvfølgelig for å få det bedre, men på mange måter føles det som det er for sent.

Nå er jeg veldig negativ og deprimert for tiden, men det var ikke sånn jeg ønsket at det skulle bli. Håper og ønsker at ting blir bedre fremover

Anonymkode: f86b5...c25

[Laraa]

Jeg har det veldig på den måten også. Samboeren min sa: tenk at du bruker så enormt mye tid på å bekymre deg for å dø, og når det en gang faktisk skjer, er du ikke engang i stand til å bekymre deg over det. 

Det hjelper litt å tenke på den måten.

Og ja jeg kjenner meg mye igjen i det du beskriver. Har også bodd i utlandet, har blitt mobbet, er konfliktsky, grublende og rastløs. OG føler at livet forsvinner som ⌛ mellom fingrene

 

[Avstand]

Jytte skrev (1 time siden):

Jaha. Vel, hadde du ønsket å leve evig? 

Jeg tror døden er spennende, ikke i sykdom og tiden før det, men jeg undrer meg over hvor vi kom fra før vi ble født av og til. Å leve evig hadde vært et mareritt for meg. Når jeg var førti følte jeg meg ung, og føler meg fremdeles "ung". 

I min familie har de fleste nådd høy alder og tanter og onkler lever fremdeles. De fleste. 

Jeg har mistet mange, er enke, da var jeg 45 år og siden har jeg vært singel. To av mine beste venninner har dødd, og tre av mine beste kamerater. 

Hvorfor skal jeg frykte døden? De andre har gått før meg. Ja tiden går fortere og fortere, men hva så. I gamle dager var det vanlig å dø rundt 45 års alder. Vi holder oss kunstig lenge i livet ved hjelp av medisiner. Min største frykt er demens, skal skrive i fremtidsfullmakten at jeg da vil ha aktiv dødshjelp i Sveits før arven utgis. Håper ikke det skjer, at det går så langt. 

Jeg har vurdert det samme. I tillegg ser jeg ikke helt vitsen med å være i live når jeg ikke er til nytte til noe annet enn å skape arbeidsplasser. Det er det eneste nyttige man gjør som gammel, syk og klar for døden. Naturen trenger oss ikke da. 
Jeg er litt redd for hvordan det føles å dø. Jeg er ikke så redd for hva som skjer etter for det får vi ikke vite uansett. Jeg vet noen er redd for at det ikke skal være noe som helst, men da er det jo ikke noe likevel. Ingen vonde følelser heller. Så det er jo likt for alle. 
 

Har også tenkt på hvordan det ville vært å være den første som fikk leve evig. Herregud må bli endomt i lengden! Alle du vokste opp med og kjente i livet dør, og så er du igjen blandt mange som bare er fremmede 😛