Fortvilet og kjenner ikke meg selv igjen

[AnonymBruker]

Hei,

jeg føler at jeg ikke kjenner igjen meg selv. Jeg har ikke kontakt med følelsene mine. Jeg har vært innlagt pga alvorlig depresjon i fjor, og har fått diagnosen kompleks PTSD fra tidligere av. Men jeg er så usikker på om denne diagnosen stemmer for jeg har også en sånn uvirkelighetsfølelse der jeg tror at andre snakker dritt om meg mens jeg er rett ved og kan høre dem.
 

Det begynte med at følelsene svingte opp og ned etter at jeg fødte et barn for 2 måneder siden. Og etter det så svingte følelsene masse. Jeg fikk høre at det var normalt fra helsesøsteren på helsestasjonen. Men jeg hadde det helt jævlig. Jeg tenkte jeg skulle se det an en stund. Men så fikk jeg tanker om at jeg ikke ville leve mer fordi det var et enormt ammepress og lite søvn. Etter 3 uker med altfor lite søvn så merket jeg at jeg fikk paranoide tanker og da hjalp mannen min meg med å ta kontakt med legevakten for å få hjelp. Rådet fra legen vi snakket med over telefon var å få avlastnng. Jeg har en søster og en mor som bor i nærheten og kunne avlaste. Men forholdet mitt til mamma er veldig komplisert. Har tidligere opplevd med henne at hun kan prate i et kjør når hun er stressa. Derfor prøvde jeg så godt jeg kunne å sette foten ned og ble rasende da mannen min pusha meg til å be mamma om hjelp. Han endte opp med å fortelle mamma hvordan jeg hadde det og hun kom og hjalp til med den lille. Det gikk fint en 2 uker, når jeg klarte å gå å bare legge meg. 
 

Men da jeg var begynt å føle meg bedre siden jeg fikk sovet mer, så gjorde jeg den feilen å sette meg med henne og prate. Hun pratet om alt som bekymrer henne og tok opp to tunge temaer etter hverandre. Først fortalte hun at hun var bekymret for broren min som har angst og hun ikke fikk til å gå til psykolog for å få oppfølging . Og så fortalt hun at faren min, (som jeg har kuttet kontakten med siden han er alkoholiker og ikke bra for meg) og fortalte om at han har gått ned i vekt etter en kreftoperasjon og har dødsangst.
Det var helt grusomt å høre om når jeg ikke kan gjøre noe med det og egentlig bare trengte å fokusere på den lille.

Etter det så begynte jeg å gruble og grublet i hele tre dager. Og jeg fikk kraftige gråteanfall. Jeg følte at samvittigheten min spiste meg opp. Til slutt følte jeg meg helt nummen og nå klarer jeg ikke å kjenne på noen følelser. 
Mannen min og jeg ba svigermor om å komme å hjelpe for en uke siden. Hun har mye kapasitet og er til god hjelp. Hun e r en skikkelig god og omsorgsfull dame med masse initiativ.  Men jeg føler meg så rar rundt henne. Det er så vondt å vise henne de verste sidene ved meg. Fordi jeg er veldig deprimert nå.

Dne uvirkelighetsfølelse jeg får til tider plager meg virkelig. Jeg skammer meg.  I går så kom jeg opp etter å ha hvilt litt på soverommet og kom midt i en samtale mellom mannen min og svigermor hvor de bare pratet om jobben til mannen min. Det jeg hørte da jeg kom inn var at «hun soner helt ut også er det jeg som gjør jobben». Og da gikk jeg bort og spurte om han føler at det er han som gjør all jobben her hjemme? Og spurte han om vi kunne prate alene. Jeg vet jo virkelig logisk sett at det ikke er tilfelle at han sier sånt om meg, for jeg gjør så godt jeg kan med hun lille. Jeg stresser rundt og gjør alt jrg kan for at hun skal få det bedre enn jeg hadde det. Men jeg blir så sykt redd når det skjer.

 Har vært hos fastlegen i går med mannen min(dette synes jeg var bra og var noe vi ble enige sammen om athan skulle være med). Jeg fikk hjelp av han til å forklare både at jeg er deprimert og at jeg opplever sånne situasjoner hvor jeg tror noen snakker om meg og reagerer på det.
Det er så slitsomt å vente og jeg føler meg redd siden det skjedde igjen. Og jeg vet ikke hva dette kan være, er det noen her som har opplevd noe liknende?  

Anonymkode: c1074...dad

[AnonymBruker]

Det hadde vært fint om du kunne skrive litt om din oppvekst, og hva som gjorde at du har fått diagnosen kompleks PTSD. Får jeg litt mer å gå på der, kan det være lettere å gi deg et mer utfyllende svar. Symptomene du her beskriver kan godt stemme med denne diagnosen. Men det kan også være at det er noe mer bak. 

Anonymkode: 9835b...35c

[AnonymBruker]

Du er overfølsom. Slutt og amme og kom deg på medisin av no slag. Og prøv å være takknemlig for de som stiller opp i en svært krwvende fase av livet ditt. 

Anonymkode: 05a81...4e1