Vanlig å være på partner etter Missed Abortion?

[AnonymBruker]

I helgen gjennomgikk jeg en medisinsk abort i uke 9 etter at det ble oppdaget at graviditeten hadde stoppet opp og ikke utviklet seg videre.

Denne uken har jeg blødd, følt meg svimmel og elendig, men mest av alt bare vært så sint på mannen min.

Han på sin side virker helt upåvirket av det jeg har vært gjennom. Jeg opplever at dette er noe vi burde stå i som par, og har forventet og bedt om trøst og støtte. Dette har ført til at han trekker seg mer bort fra meg og ligger i et annet rom og scroller..

Jeg vet ikke om problemet er meg, han, oss eller om dette er en vanlig dynamikk som oppstår etter en slik hendelse?

Andre med lignende erfaring? 

Anonymkode: ec6db...00b

[AnonymBruker]

Høres jo ut som at han ikke helt vet hvordan han skal takle dette. Han sliter kanskje selv, men kanskje han føler at hans sorg ikke kan ha like stor plass siden det tross alt var du som fysisk gikk gjennom dette. Du bør prøve å snakke med han uten å anklage han for å ikke bry seg, eller kreve at han skal bry seg. Hva er det HAN føler om det hele? 

Anonymkode: 03643...111

[Sofakona]

Kan han være litt i sjokk? At han ikke helt klarer følelsene? Kan vøre at han lukker seg litt inne

[AprilLudgate]

Mja, har han sagt at det ikke påvirker ham? 
 

Jeg kan jo forstå at han trekker seg unna om han får kjeft.

 

[AnonymBruker]

Noen mannfolk er lite fintfølende og mangler empati. De tenker kanskje at det ikke har så mye med dem å gjøre før babyen er ute.

Anonymkode: bb54f...401

[AnonymBruker]

Syns det er vanskelig å forstå hva du trenger fra han? Det er jo lite han kan gjøre fra eller til her? Det som faktisk vil hjelpe dere er en ny graviditet som går veien, ikke ord eller en klem? 

Anonymkode: 42822...3c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Syns det er vanskelig å forstå hva du trenger fra han? Det er jo lite han kan gjøre fra eller til her? Det som faktisk vil hjelpe dere er en ny graviditet som går veien, ikke ord eller en klem? 

Anonymkode: 42822...3c2

En følelse av at dette er et fellesprosjekt, kanskje? Og ikke at det er hennes problem/tap og at det ikke har noe med han å gjøre. Det skal ikke så mye til nødvendigvis.

Anonymkode: bb54f...401

[AnonymBruker]

Tror kanskje det er så vanlig å reagere veldig med missed abortion. Når jeg mista første, var både jeg og mannen «jaja», «vi prøver igjen». Men nå ble jeg ganske syk når jeg mista, og havna på sykehus, så fikk på en måte nærhet og omsorg fordeom. Men jeg var helt upåvirket av å miste, og det føler jeg mannen min var også. Vi ble gravid måneden etter, og det gikk helt fint.

men har dere prøvd lenge, og endelig blitt gravid for å så miste hadde jeg kanskje forventet litt mer reaksjon av meg og mannen..

Anonymkode: 07833...6ed

[AnonymBruker]

En mann har ikke den samme tilknytningen til et så lite foster som kvinner har, og han er nok ikke berørt av dette på samme måte som deg. Og jeg vil tro han synes det er ubehagelig å føle seg presset til å gjøre noe stort ut av dette, når han kanskje tenker at jaja, livet går videre. Synd å si det, men mange menn er sånn. Min tidligere samboer sa rett ut at "det er lettere om du kanskje snakker med en venninne om dette."
Men jeg som kvinne og mor, som har gått gjennom både abort og fødsel selv, skjønner godt at det er vanskelig for deg. Har du noen andre å snakke med?

Anonymkode: c058d...74e

[AnonymBruker]

Dette er nok veldig individuelt, hvor mye man har knyttet seg og han skjønner kanskje ikke at du trenger han nå? Har du fortalt hvordan du føler deg, og at du har behov for litt ekstra nærhet? Min mann må ha det inn med teskje. Når vi fikk barn, så har ikke han fått ordentlig følelse for barna før etter noen mnd, når barnet begynner å kommunisere litt mer, og slik tror jeg mange har det. Så hvis vi hadde mistet når jeg var gravid, tror jeg han bare hadde sagt at det er jo helt normalt, vi får prøve på nytt.

Anonymkode: 60563...51d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

En mann har ikke den samme tilknytningen til et så lite foster som kvinner har, og han er nok ikke berørt av dette på samme måte som deg. Og jeg vil tro han synes det er ubehagelig å føle seg presset til å gjøre noe stort ut av dette, når han kanskje tenker at jaja, livet går videre. Synd å si det, men mange menn er sånn. Min tidligere samboer sa rett ut at "det er lettere om du kanskje snakker med en venninne om dette."
Men jeg som kvinne og mor, som har gått gjennom både abort og fødsel selv, skjønner godt at det er vanskelig for deg. Har du noen andre å snakke med?

Anonymkode: c058d...74e

Bare nysgjerrig: Reagerer han likt ved andre tap? Typ "alle mine besteforeldre er i live så jeg vet ikke hvordan det er å miste en". Må man ha gått igjennom det samme for å være en støtte?

Anonymkode: bb54f...401

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

En følelse av at dette er et fellesprosjekt, kanskje? Og ikke at det er hennes problem/tap og at det ikke har noe med han å gjøre. Det skal ikke så mye til nødvendigvis.

Anonymkode: bb54f...401

Mulig, men syns det er rart ts reagerer så sterkt. Det er ikke spesielt vanlig at menn engasjerer seg voldsomt tidlig i en graviditet og alle kvinner må være forberedt på at en graviditet kan ende i abort, da det er veldig vanlig selv om det selvsagt ikke er kjekt når det skjer. 

Anonymkode: 42822...3c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Mulig, men syns det er rart ts reagerer så sterkt. Det er ikke spesielt vanlig at menn engasjerer seg voldsomt tidlig i en graviditet og alle kvinner må være forberedt på at en graviditet kan ende i abort, da det er veldig vanlig selv om det selvsagt ikke er kjekt når det skjer. 

Anonymkode: 42822...3c2

Vanlig ja, men kan være tungt for det. Da jeg ble gravid etter lengre tids prøving hadde jeg nok blitt veldig lei meg av å miste. Men mannen min hadde minst like lyst på barn som jeg (kanskje mer), så jo hadde nok blitt forundret om han var så fraværende og lite støttende.

Anonymkode: bb54f...401