Tunge tanker rundt livsvalg

[AnonymBruker]

Skal prøve å fatte dette så godt jeg kan i korthet. 
 

Flyttet fra Oslo for noen år siden til en litt mindre - men dog «storby» i Norge. Vi er en familie med 2 små barn og større plass , med andre fasiliteter som å kunne bo relativt sentralt med relativt kort vei til jobb ble akkurat for dyrt for oss. I tillegg har jeg min familie i denne byen slik at vi så for oss at hjelp fra dem med barna kunne være gull verdt. 
 

Vi begge kjente veldig få, men tenkte det sikkert skulle ordne seg. Det var jeg som ønsket å flytte. Vi er høyt utdannet, normalt sosiale og bestemte oss for å flytte i et villastrøk siden vi nå hadde råd til en flott villa i denne byen. 

Problemet nå er at jeg begynner å lure på om vi gjorde rett ved å flytte fra Oslo. På tunge dager kan jeg føler at alt er galt. Og det går bare ikke bort. Da vi har små barn og har slitt med søvn endel - kan jeg ikke utelukke at dette bidrar til negativ tankegang. I tillegg kan det jo bare være «meg». Derfor vil jeg sette opp de faktorene som stadig plager meg - slik at jeg kan få innspill på hvordan dere ville ha reagert / tenkt i samme situasjon.

1) nabolaget. fra vi flyttet inn merket vi jo at det var store hus og få sosiale soner. Hagene ligger bakpå husene så folk oppholder seg sikkert mye der (forstålig). Det var ingen som kom å hilste på oss f.eks når vi flyttet inn. Var vi på lekeplassen var det få ganger det var andre der. Vi gikk selv å hilste på nærmeste nabo da de var samme alder med barn. La meg si det slik: vi har nå bodd her i flere år men har nesten ikke snakket med de siden. Jeg har til og med hilst på mannen i huset flere ganger hvor han ikke har hilst tilbake. Har jeg møtt på dama så har hun snudd seg bort, så all form for small-talk har vært vanskelig. Disse naboene henger endel med noen andre i nabolaget - de flyttet inn ca samtidig ( når det ikke var covid), så har sikkert bygget seg opp en klikk - men jeg skjønner bare ikke hvorfor det ikke kan gå an å være hyggelig , åpen og imøtekommende mot andre likevel. Meg og mannen jobber fulltid, har mye på tapetet så har ikke noe krav om å bli med i klikker, men all denne stillheten, mangel på hilsning, og faktisk også følelsen av at det er et felleskap som ikke vi er med i kjennes vanskelig. Det har vært tilstelninger som har vært felles og da har vi alltid stilt, med unntak av noen få ganger . Det er andre familier i nabolaget som jeg tror heller ikke er med i klikken men likevel.. Jeg som før var en person som ikke tenkte så mye på hva andre tenkte om meg har begynt å føle meg stresset i mitt eget nabolag. Barna våre er godt likt i bhg og blant venner der (ingen av barna i klikken går i samme bhg som våre.) så har håpet på å bli kjent med foreldre der. Har veldig god Tone med flere men merker likevel denne distansen. 
I permisjonstiden var jeg i en barselgruppe der ingen andre enn meg tok så mye initiativ , så da ble det ikke noe der heller. 

2) jobb. I Oslo var det svært mange interessante jobber. Man følte at man stilte sterkt grunnet kompetanse og erfaring. Jeg fikk som nyutdannet mange jobbtilbud. Her - med flere års erfaring - har jeg flere ganger opplevd at interne søkere har gått av med seieren. Trynefaktor og bekjentskaper syns å

spille stor rolle. Mannen min har vel litt samme opplevelse . 
 

utover naboene har jeg 2 venner jeg vil betegne som gode, kan snakkes og møtes og man føler seg avslappet og at vi er gode venner. og et par -tre som jeg vil betegne som «in the making». Har ukentlig lange samtaler med venner i Oslo men må jo også skape et liv her. 
 

Summa summarum: det vi har nå er : 1) en fantastisk villa med hage (funksjonell og ikke mer vedlikehold enn at det kjennes greit), men miljøet rundt føles ikke så godt. I Oslo hadde vi en følelse av frihet i forhold til arbeidsmarked ,ikke enebolig men parker etc.  2) familie, men det kjennes også komplisert da min mor styrer mye, blander seg i hvordan blomster, rengjøring av hus(hun er perfeksjonist ) osv skal gjøres. De er veldig ofte her og jeg kjenner på at det kanskje var godt i den tida jeg hadde de på avstand..

Jeg kjenner humøret mitt er dårligere og dårligere.. føler ofte på tomhet, og søvnmangel skyldes desverre også tankekjør og ubehag over den situasjonen vi er i, med lite åpenhet , og inkludering rundt oss. Mannen sier han så gjerne ønsker enebolig (og de har vi ikke råd til i Oslo) men jeg vil ikke bo i et vakum. Hva ville dere gjort? Er det jeg som «aldri blir fornøyd» her?

 

Anonymkode: 8dbaa...886

[AnonymBruker]

Nabolaget høres ut som nordmenn flest i (sør) Norge. Generelt flytter nordmenn lite på seg og er sjelden interessert i å stifte nye bekjentskaper. Du lengter tilbake til Oslo, det skinner gjennom, hvis mann er enig - flytt tilbake. Du har prøvd og erfart at det ikke ble slik du håpet på og har blitt en erfaring rikere. Villa eller leilighet er bare et skall og ikke avgjørende for trivselen.💚

Anonymkode: 6101a...5e0

[AnonymBruker]

Om dere ønsker å flytte,så er det lurt å gjøre mens ungene er såpass små. Mellomstore byer er ofte hverken fugl eller fisk i møte med nyinnflyttede...Du trenger også større avstand fra moren din . Smi mens jernet er varmt ! 

Tenk når moren din blir skikkelig gammel. Da vil hennes kontrollfakter og avhengighet til deg muligens bli intensivert.  

Anonymkode: feb75...e91

[AnonymBruker]

Hva med å «prøve litt til» ved å flytte i rekkehus og heller kjøpe en hytte på fjellet?

Kan også være at folk føler dere er litt «fine på det» og blir usikker rundt dere? 
 

Anonymkode: 59016...6b8

[Snublefot62]

Jeg har bodd i samme nabolag nå i ti år og er såvidt på hils med de to nærmeste. Vi skal til å bygge i nytt nabolag nå straks og vi kjenner nærmeste nabo der bedre enn noen av de andre naboene våres. Og han traff vi i ti minutt her om dagen når vi var på befaring…

Jeg tenker at naboforhold går på to ting; tilfeldigheter og felles interesser.

Minst en av de må slå til for at man skal utvikle en relasjon utlover å dele gatenavn.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Om dere ønsker å flytte,så er det lurt å gjøre mens ungene er såpass små. Mellomstore byer er ofte hverken fugl eller fisk i møte med nyinnflyttede...Du trenger også større avstand fra moren din . Smi mens jernet er varmt ! 

Tenk når moren din blir skikkelig gammel. Da vil hennes kontrollfakter og avhengighet til deg muligens bli intensivert.  

Anonymkode: feb75...e91

Det er 3 år til barna skal over i skolen så tenkte i såfall rundt den tiden ja. Er ellers enig i det du sier med tanke på mamma. Men det er også komplisert. Ikke minst HAR de hjulpet oss ekstremt mye med barna. De er viktig for barna og barna er viktig for dem. De oppfører seg veldig respektfullt overfor min mann men desverre er det mye sjalting og valsing med meg: føler på mange måter at jeg er tilbake der jeg var for mange mange år siden. Og i og med at det stort sett er jeg som har problemer med dem (går i veldig mye kritikk, sammenligning , osv fra mamma), så føler jeg meg alene med dette også. 
 

Det ville i tillegg vært litt rart å flytte tilbake med tanke på at da har man liksom feilet, men samtidig tenker jeg at trivsel trumfer dette. Men så er det jo ikke så klokkeklart heller. Vi flyttet jo av en grunn. Vil vi kunne trives med å oppdra 2 barn (som etterhvert blir større og tenåringer) på mye mindre areal, kanskje så lite som i en leilighet (som er det vi har råd til i Oslo..) Skal man gjøre et sånt valg igjen må det i allefall være gjennomtenkt, men så sitter jeg da etter 1000000 runder med disse tankene og er like lite klok på hva vi bør gjøre

Anonymkode: 8dbaa...886

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er 3 år til barna skal over i skolen så tenkte i såfall rundt den tiden ja. Er ellers enig i det du sier med tanke på mamma. Men det er også komplisert. Ikke minst HAR de hjulpet oss ekstremt mye med barna. De er viktig for barna og barna er viktig for dem. De oppfører seg veldig respektfullt overfor min mann men desverre er det mye sjalting og valsing med meg: føler på mange måter at jeg er tilbake der jeg var for mange mange år siden. Og i og med at det stort sett er jeg som har problemer med dem (går i veldig mye kritikk, sammenligning , osv fra mamma), så føler jeg meg alene med dette også. 
 

Det ville i tillegg vært litt rart å flytte tilbake med tanke på at da har man liksom feilet, men samtidig tenker jeg at trivsel trumfer dette. Men så er det jo ikke så klokkeklart heller. Vi flyttet jo av en grunn. Vil vi kunne trives med å oppdra 2 barn (som etterhvert blir større og tenåringer) på mye mindre areal, kanskje så lite som i en leilighet (som er det vi har råd til i Oslo..) Skal man gjøre et sånt valg igjen må det i allefall være gjennomtenkt, men så sitter jeg da etter 1000000 runder med disse tankene og er like lite klok på hva vi bør gjøre

Anonymkode: 8dbaa...886

Men dette er vel strengt tatt et grensesettingsproblem? Kanskje du må streke opp nye roller og grenser?

Anonymkode: eb94e...813

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Men dette er vel strengt tatt et grensesettingsproblem? Kanskje du må streke opp nye roller og grenser?

Anonymkode: eb94e...813

Det er det sikkert. Jeg har prøvd mange ganger å gjøre dette . Varer en stund , så er man tilbake til det samme. Dette er jo ganske vanskelige prosesser men fant at det funket bedre da vi bodde på avstand

Anonymkode: 8dbaa...886

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er det sikkert. Jeg har prøvd mange ganger å gjøre dette . Varer en stund , så er man tilbake til det samme. Dette er jo ganske vanskelige prosesser men fant at det funket bedre da vi bodde på avstand

Anonymkode: 8dbaa...886

Ja, vet at det er vrient. Har selv litt liknende problemer og kjenner at det er godt at det er en dags kjøring mellom oss. Selv om det også er litt trist at det er slik. Huff, trasig når det er sånn. Det er bare det at når det er kun et problem i forhold til deg og ikke din mann så er det jo ikke fordi de ikke klarer å oppføre seg skikkelig/behandle skikkelig. Men fordi de respekterer han mer? Eller noe sånt? Jeg vet ikke.

Anonymkode: eb94e...813

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Ja, vet at det er vrient. Har selv litt liknende problemer og kjenner at det er godt at det er en dags kjøring mellom oss. Selv om det også er litt trist at det er slik. Huff, trasig når det er sånn. Det er bare det at når det er kun et problem i forhold til deg og ikke din mann så er det jo ikke fordi de ikke klarer å oppføre seg skikkelig/behandle skikkelig. Men fordi de respekterer han mer? Eller noe sånt? Jeg vet ikke.

Anonymkode: eb94e...813

Ja, er nok det. Jeg vet ikke hva det er men det er en slags manipulasjon antagelig, og et innøvd mønster . Med meg så vet hun at hun «har meg». Med andre (utad) og min mann inkludert så er hun veldig opptatt av å vise et godt bilde av seg selv. Det er slitsomt, men tror i utgangspunktet ikke det er vondt ment. Men det er mye subtilt , kommentarer , undertoner osv - også er det «mitt problem» og «det sa jeg ikke» «du må alltid krangle med meg» når jeg reagerer:( . Ikke så mye man får gjort med det annet enn å holde litt avstand. Mamma har hatt en dårlig barndom, og det er lenge siden jeg har innsett at det har preget henne på flere måter. Både meg og mannen min har egentlig bestemt oss for mer avstand og det har blitt mer avstand, men så tar de ofte kontakt og bor like ved, hjelper til med barna osv. man finner seg ironisk nok ganske avhengig - og det er også slitsomt. 

Anonymkode: 8dbaa...886

[Snedig]

Ville prøvd et nytt nabolag i byen dere bor i. Ville sjekket godt opp i hvordan miljøet er før man kjøper huset. Jeg gikk litt rundt i gatene i forkant av at vi kjøpte hus, og merket lett hvor det var musestille og høye hekker, og hvor lekeplassene var fulle og naboene sto og preiket.

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er 3 år til barna skal over i skolen så tenkte i såfall rundt den tiden ja. Er ellers enig i det du sier med tanke på mamma. Men det er også komplisert. Ikke minst HAR de hjulpet oss ekstremt mye med barna. De er viktig for barna og barna er viktig for dem. De oppfører seg veldig respektfullt overfor min mann men desverre er det mye sjalting og valsing med meg: føler på mange måter at jeg er tilbake der jeg var for mange mange år siden. Og i og med at det stort sett er jeg som har problemer med dem (går i veldig mye kritikk, sammenligning , osv fra mamma), så føler jeg meg alene med dette også. 
 

Det ville i tillegg vært litt rart å flytte tilbake med tanke på at da har man liksom feilet, men samtidig tenker jeg at trivsel trumfer dette. Men så er det jo ikke så klokkeklart heller. Vi flyttet jo av en grunn. Vil vi kunne trives med å oppdra 2 barn (som etterhvert blir større og tenåringer) på mye mindre areal, kanskje så lite som i en leilighet (som er det vi har råd til i Oslo..) Skal man gjøre et sånt valg igjen må det i allefall være gjennomtenkt, men så sitter jeg da etter 1000000 runder med disse tankene og er like lite klok på hva vi bør gjøre

Anonymkode: 8dbaa...886

Hva med å ha fokus på det du har og kan gjøre? 

Bolig: Du har større plass, og en stor fordel der du er. 

Jobb: Helt forståelig en kjipt å oppleve trynefaktor, men 1: Selv om dere kan få høyere lønn og større utfordringer i Oslo får dere langt mer for pengene der dere er, og selv økt lønn vil i Oslo føre til dårligere økonomi. 2: I en jobb er det ofte muligheter til å utfordre seg selv innen den stillingen man har. Jeg engasjerte meg i fagforening en periode jeg trengte mer input og utfordringer. Jeg har også periodisk meldt meg frivillig til diverse oppgaver, samt utarbeidet og presentert forslag til utbedringer, som ikke var forventet, men som likevel utfordret meg. (Og dessuten medførte at jeg gjorde meg bemerket hos ledelse. ) 3: Jobb er dessuten ikke eneste mulighet til å utfordre seg selv. I periode av livet der jeg på grunn av småbarn måtte være fornøyd med en stilling med fast arbeidstid og fri når jeg hadde fri, så begynte jeg med en ekstra utdanning via nettet. Ikke egentlig relevant for min tidligere utdanning, eller for jobben jeg hadde, men likevel noe som ga meg selv et videre perspektiv og personlig utvikling. I denne tiden, hvor min jobb ga meg relativt lite å bryne meg på, begynte jeg også med å utvikle en interesse jeg allerede hadde litt, men først da virkelig utviklet til å bli noe mer enn bare kjekt av og til. Dette er en interesse som fremdeles er brennende hos meg, og som stadig utfordrer meg. Med andre ord; Man er ikke avhengig av en stilling for å få utfordret seg. 

Familie: Jeg har selv familie som både er en ressurs og til irritasjon og plage ved utidig innblanding og lite filter angående hvordan de legger frem ting. Angående slikt er det egentlig bare to ting å gjøre: Sette pris på det positive, og sette klare grenser for det negative. Det er forøvrig ikke mulig å flytte fra at foreldre har slike tendenser. De er dine foreldre uansett hvor du bor. Derfor er det klokere å si fra og sette grenser, til de har respekt for deg, og skjønner at ufinhet i innblanding og kritikk ikke gir bra dialog. Det vil si, enten det, eller at du blir flinkere til å ikke la slikt gå innpå deg. Jatte med , men blåse i slikt. Ingen relasjoner eller mennesker er perfekte. 

Venner: Du er tydeligvis ikke Viggo venneløs. Ok, så er ikke naboer så sosiale, men trenger du dem? Trenger du å bry deg om dem? Du hadde nok en drøm om et mer sosialt nabolag, men det er det ikke sikkert du får i Oslo heller, og du har jo venner. Man trenger virkelig ikke å legge vekt på de venner man ikke har, eller å bry seg om folk man ikke har en relasjon til.  Mennesker man ikke har en relasjon til er da ikke særlig vesentlige. Hvorfor bryr du deg om dem egentlig? Kan du klare å slutte med å anse dem som en faktor i ditt liv? Hvorfor er de det egentlig?

Jeg synes det virker som du har et godt grunnlag for å være tilfreds der du er, men da må du nok begynne med å sette pris på hva du har og kan gjøre, og ikke idealisere en annen tilværelse. Tro at det er så større lykke et annet sted, men skape den der du er. 

Endret 17. juni 2022 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Ofte er det barna som er inngangsbillett til å bli kjent med folk i et nabolag. Går barna i bhg med barna i nærområdet? De er vel fortsatt for små til å bli med hverandre hjem om eldste har tre år til skolestart, men når de blir store nok løsner det sikkert.

Vi bor i villaområde i Oslo, og det er akkurat det samme altså, men så fort man er i barnehage-/skolekretsen hjelper det nok mye. 

Anonymkode: a36d8...1aa

[fru Alving]

Jeg føler med deg, det med bolig og bosted er utrolig viktig og det får ofte konsekvenser som vi ikke kan forutse.

Naboene dine høres utrolig sære ut og jeg skjønner godt at det er stusselig å havne i et sånt type miljø. Når vi har små barn så er omgivelsene utrolig viktige og man er bundet til hus og hage. Kan det tenkes at dine barn og nabobarna etter hvert knytter kontakt og at dere slik blir kjent? De skal vel gå på skole sammen etter hvert. 

Hvis naboene dine er så sære så tenker jeg at dere må forsøke og skape kontakt med andre, gjerne folk med barn på samme alder. Vær litt raus med å ta initiativ og foreslå ting så er det nok mulig å bli kjent. Når barna begynner på skolen vil dere også møte mange nye foreldre.

Dere kan også vurdere å flytte innad i den byen dere bor i nå, det er sikkert noen nabolag hvor folk er mer interessert i å inkludere. Ellers er jeg enig med en over i at det er mye tilfeldigheter som styrer dette.

Jeg har og bosatt meg i min hjemby og tenker og noen ganger at det hadde vært bedre i Oslo, så jeg forstår deg godt. Jeg synes heller ikke det er et nederlag å flytte tilbake til Oslo, men jeg tror egentlig at dere kan komme til å trives bedre over tid. Husk og på at det under pandemien har vært vanskelig sosialt og mange har nok blitt mer isolerte og mer forsiktige så det er nok en del av helhetsbildet...

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (13 timer siden):

Jeg føler med deg, det med bolig og bosted er utrolig viktig og det får ofte konsekvenser som vi ikke kan forutse.

Naboene dine høres utrolig sære ut og jeg skjønner godt at det er stusselig å havne i et sånt type miljø. Når vi har små barn så er omgivelsene utrolig viktige og man er bundet til hus og hage. Kan det tenkes at dine barn og nabobarna etter hvert knytter kontakt og at dere slik blir kjent? De skal vel gå på skole sammen etter hvert. 

Hvis naboene dine er så sære så tenker jeg at dere må forsøke og skape kontakt med andre, gjerne folk med barn på samme alder. Vær litt raus med å ta initiativ og foreslå ting så er det nok mulig å bli kjent. Når barna begynner på skolen vil dere også møte mange nye foreldre.

Dere kan også vurdere å flytte innad i den byen dere bor i nå, det er sikkert noen nabolag hvor folk er mer interessert i å inkludere. Ellers er jeg enig med en over i at det er mye tilfeldigheter som styrer dette.

Jeg har og bosatt meg i min hjemby og tenker og noen ganger at det hadde vært bedre i Oslo, så jeg forstår deg godt. Jeg synes heller ikke det er et nederlag å flytte tilbake til Oslo, men jeg tror egentlig at dere kan komme til å trives bedre over tid. Husk og på at det under pandemien har vært vanskelig sosialt og mange har nok blitt mer isolerte og mer forsiktige så det er nok en del av helhetsbildet...

Helt sant det du sier. Bomiljø er veldig viktig. 
men tror også du kan ha rett i at det kan bedre seg. Det er litt ulikt fra dag til dag hvor mye jeg bryr meg.. men føler jeg det eksakt samme om 2 år vil det noe vi må ta stilling til. 
 

Tenker det er mye med stedet har potensial til å bli bra, ikke minst må jeg jo innrømme at jeg elsker eneboligen vår, som Det er rolig rundt, forholdsvis lett å holde og som barna har god plass å løpe rundt i - både inne og ute, med sjøgløtt og grønt utenfor og ikke langt til sentrum. hadde vi hatt mulighet til enebolig tilsvarende denne  i Oslo ville nok valget blitt enklere, men tilsvarende i Oslo ville kostet 20-30 mill🤪

tusen takk for svar 

Anonymkode: 8dbaa...886

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Ofte er det barna som er inngangsbillett til å bli kjent med folk i et nabolag. Går barna i bhg med barna i nærområdet? De er vel fortsatt for små til å bli med hverandre hjem om eldste har tre år til skolestart, men når de blir store nok løsner det sikkert.

Vi bor i villaområde i Oslo, og det er akkurat det samme altså, men så fort man er i barnehage-/skolekretsen hjelper det nok mye. 

Anonymkode: a36d8...1aa

Ja vi må Håpe på det. masse hyggelige folk i bhg og endel bor - om ikke i nabohuset , så rundt i nabolaget her. 

Anonymkode: 8dbaa...886

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (17 timer siden):

Hva med å ha fokus på det du har og kan gjøre? 

Bolig: Du har større plass, og en stor fordel der du er. 

Jobb: Helt forståelig en kjipt å oppleve trynefaktor, men 1: Selv om dere kan få høyere lønn og større utfordringer i Oslo får dere langt mer for pengene der dere er, og selv økt lønn vil i Oslo føre til dårligere økonomi. 2: I en jobb er det ofte muligheter til å utfordre seg selv innen den stillingen man har. Jeg engasjerte meg i fagforening en periode jeg trengte mer input og utfordringer. Jeg har også periodisk meldt meg frivillig til diverse oppgaver, samt utarbeidet og presentert forslag til utbedringer, som ikke var forventet, men som likevel utfordret meg. (Og dessuten medførte at jeg gjorde meg bemerket hos ledelse. ) 3: Jobb er dessuten ikke eneste mulighet til å utfordre seg selv. I periode av livet der jeg på grunn av småbarn måtte være fornøyd med en stilling med fast arbeidstid og fri når jeg hadde fri, så begynte jeg med en ekstra utdanning via nettet. Ikke egentlig relevant for min tidligere utdanning, eller for jobben jeg hadde, men likevel noe som ga meg selv et videre perspektiv og personlig utvikling. I denne tiden, hvor min jobb ga meg relativt lite å bryne meg på, begynte jeg også med å utvikle en interesse jeg allerede hadde litt, men først da virkelig utviklet til å bli noe mer enn bare kjekt av og til. Dette er en interesse som fremdeles er brennende hos meg, og som stadig utfordrer meg. Med andre ord; Man er ikke avhengig av en stilling for å få utfordret seg. 

Familie: Jeg har selv familie som både er en ressurs og til irritasjon og plage ved utidig innblanding og lite filter angående hvordan de legger frem ting. Angående slikt er det egentlig bare to ting å gjøre: Sette pris på det positive, og sette klare grenser for det negative. Det er forøvrig ikke mulig å flytte fra at foreldre har slike tendenser. De er dine foreldre uansett hvor du bor. Derfor er det klokere å si fra og sette grenser, til de har respekt for deg, og skjønner at ufinhet i innblanding og kritikk ikke gir bra dialog. Det vil si, enten det, eller at du blir flinkere til å ikke la slikt gå innpå deg. Jatte med , men blåse i slikt. Ingen relasjoner eller mennesker er perfekte. 

Venner: Du er tydeligvis ikke Viggo venneløs. Ok, så er ikke naboer så sosiale, men trenger du dem? Trenger du å bry deg om dem? Du hadde nok en drøm om et mer sosialt nabolag, men det er det ikke sikkert du får i Oslo heller, og du har jo venner. Man trenger virkelig ikke å legge vekt på de venner man ikke har, eller å bry seg om folk man ikke har en relasjon til.  Mennesker man ikke har en relasjon til er da ikke særlig vesentlige. Hvorfor bryr du deg om dem egentlig? Kan du klare å slutte med å anse dem som en faktor i ditt liv? Hvorfor er de det egentlig?

Jeg synes det virker som du har et godt grunnlag for å være tilfreds der du er, men da må du nok begynne med å sette pris på hva du har og kan gjøre, og ikke idealisere en annen tilværelse. Tro at det er så større lykke et annet sted, men skape den der du er. 

Takk for svar. 

enig. Det kan bli en verdi i å velge å stå i ting og ikke bare løpe fra det. Ofte blir det av seg selv bedre med tiden og det er jo ikke som denne tilværelsen ikke har flust med positive faktorer med seg. Må absolutt ha i mente å minne meg på å fokusere på det ja. Samt prøve å akseptere det man ikke får gjort noe med (familie.):) 

Vi kunne nok lett endt opp med samme type nabolag i Oslo. + dårligere økonomi og lang reisevei ja:( men samtidig ser jeg for meg at det at noen rotter seg sammen i nabolag hører litt villastrøk til mer enn leilighet - som vi måtte ha flyttet til.

 

takk for svar

Anonymkode: 8dbaa...886

[fru Alving]

Jeg tror det kan endre seg og tror og at om dere først får dere noen gode venner med barn så vil mye være gjort, da baller det gjerne på seg.

Og så tenker jeg det kan være lurt å engasjere seg i foreldrearbeid(FAU/klassekontakt) enten på skole/barnehage eller i det barna etterhvert driver med. De foreldrene som gjør det vil automatisk få et nettverk, de er viktige bidragsytere i lokalsamfunnet og møter automatisk på andre flotte og ressurssterke foreldre. 

Dessverre så er det noen voksne som ikke har lagt fra seg intrigemakeri og klikker, som de fleste av oss vokser fra etter tenårene, hev deg over det.

[AnonymBruker]

Har flytta sikkert 20 ganger i løpet av livet og har aldri opplevd at evnt nye naboer har kommet på døra for å hilse på 🤨 

Er det virkelig noe å sutre over

Anonymkode: 244da...5d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har flytta sikkert 20 ganger i løpet av livet og har aldri opplevd at evnt nye naboer har kommet på døra for å hilse på 🤨 

Er det virkelig noe å sutre over

Anonymkode: 244da...5d9

Hvis du har flyttet 20 ganger har du antagelig ikke tenkt å knytte deg og være på samme sted likevel..  Skal man derimot bo et sted - helst til ungene blir 18 - så er det hyggelig å bli kjent og føle seg velkommen:) jeg sier ikke at det må være naboenes ansvar.. nå gikk jo vi til nærmeste hus å hilste selv. Hjalp ikke nevneverdig

Anonymkode: 8dbaa...886